"Lediggang er roten til alt vondt" - er du enig eller uenig?

[AnonymBruker]

For mange, helst syke og eldre, så er ikke lediggang et onde. Men vil tro det i de fleste tilfeller er saken om man søker og søker- uten å få napp og ikke har noe å ta seg til. 

Hva tenker du?

Anonymkode: 8c229...470

[aksase]

Jeg tror det er viktig at alle har "noe å gå til". Om de ikke kan jobbe, men allikevel er i stand til å komme seg litt ut og treffe folk, tror jeg det er bare bra.

Jeg tror ikke det er sunt å bare bli sittende hjemme alene.

Så er nok behovene ulike, både for ulike aldersgrupper og ulike mennesketyper. Det er jo f.eks. nok av eksempler på at ungdomsmiljøer kan bli en plage for nærmiljøet hvis de bare henger rundt og ikke har noe å ta seg til, eller noe sted å være men straks det er noe organisert de kan delta på, noe som interesserer dem, da blir problemene redusert.

Så, jo, jeg tror det er mye sant i dette ordtaket, selv om det kanskje ikke alltid passer å bruke det. Det passer nok best for mennesker som har helse og ressurser til å f.eks. jobbe eller gå på skole, men som ikke gjør det.

[AnonymBruker]

aksase skrev (1 minutt siden):

Jeg tror det er viktig at alle har "noe å gå til". Om de ikke kan jobbe, men allikevel er i stand til å komme seg litt ut og treffe folk, tror jeg det er bare bra.

Jeg tror ikke det er sunt å bare bli sittende hjemme alene.

Så er nok behovene ulike, både for ulike aldersgrupper og ulike mennesketyper. Det er jo f.eks. nok av eksempler på at ungdomsmiljøer kan bli en plage for nærmiljøet hvis de bare henger rundt og ikke har noe å ta seg til, eller noe sted å være men straks det er noe organisert de kan delta på, noe som interesserer dem, da blir problemene redusert.

Så, jo, jeg tror det er mye sant i dette ordtaket, selv om det kanskje ikke alltid passer å bruke det. Det passer nok best for mennesker som har helse og ressurser til å f.eks. jobbe eller gå på skole, men som ikke gjør det.

Hva om disse menneskene som ikke jobber eller går på skole gjør ting for seg selv i egen regi?

Anonymkode: f197b...cf1

[AnonymBruker]

Ja, lediggang er roten til alt ondt. Jeg har vært ufør i mange år, og vet hvor lett man blir lat og tiltaksløs. Jeg er ikke lenger så syk at jeg er sengeliggende store deler av døgnet, men jeg er fortsatt for syk til å være i jobb. På dårlige dager så er det greit nok, da klarer jeg uansett ikke stort annet enn å flytte meg fra seng til sofa. Men på bedre dager, så er jeg påpasselig med å gjøre ting. Som oftest sosialt, siden det har vært isolerende å være syk så lenge.
 

Men, venner har sitt eget liv, og det passer ikke alltid med når formen min er god nok. Og i noen perioder så blir man "okey, jeg skal prøve å gjøre noe hjemme istedet". Man kanskje maler stua, rydder i klesskapet, ting som trengs å gjøres. Og man prøver å ha "jeg skal gjøre noe bra hver dag jeg har en god dag". 

Men dette blir for mange en midlertidig greie. Vi er mye hjemme, ufrivillig. Man prøver å ha rutiner, sunne rutiner. Stå opp, gjøre noe fornuftig, hva enn det måtte være. Og noen prøver til og med å finne en form for jobb eller aktivitet i mindre skala, men så fungerer det ikke. Igjen og igjen. Også gir man opp . 

For meg er fornuftig å få gått en tur, gjøre husarbeid. Men fordi situasjonen er som den er, så er det dessverr enn "hva er vitsen" bryter som slår seg på. Og man blir sittende foran tv´n, dag etter dag. Man blir sakte men sikkert distansert til omverdenen, og havner i en nedadgående spiral som kan være vanskelig å komme seg ut av. 

Dette tror jeg gjelder uansett om det dreier seg om ufør eller arbeidsledig. 

Dessverre blir man etterhvert komfortabel med situasjonen, dvs det er for lett å bare bli værende der man er. 

Anonymkode: 1651d...5e0

[AnonymBruker]

Jeg tror absolutt det er noe i det. 
Man blir fort lat og tiltaksløs av å ikke ha noe fornuftig å bruke tiden sin på. Det blir større tiltak å komme seg ut, treffe folk osv. Det blir en ond sirkel. 

Anonymkode: cb57e...bba

[AnonymBruker]

Jeg ble ufør for halvannet år siden, og trodde livet mitt mer eller mindre var over. Fysiske plager har jeg levd med det meste av mitt voksenliv, i full jobb, men da plagene også førte til kognitiv svikt var det spikeren i kista. 

Det første halvåret var jeg så deprimert at jeg ikke gjorde stort, og det ble en tung og nedadgående spiral. Heldigvis har jeg mann og barn som trengte meg, og spesielt min mann ga klar beskjed om at det var nok sturing, for det var fremdeles mye jeg kunne gjøre og glede meg over. Så jeg begynte å gjøre litt hver dag. 

I dag vil jeg si at jeg lever bra med situasjonen. Jeg holder meg stort sett hjemme, med mindre min mann er med meg andre steder, siden jeg kan falle ut og bli forvirret (ærlig talt redd for å dumme meg ut blant fremmede), men har et hus og en hage jeg kan holde på i, og har til enhver tid en liste over hva jeg kan utbedre utover husarbeid. Jeg prøver også å trene tre dager i uka, selv når jeg er dårlig, fordi det er bra for meg. Vi har også en liten hytte hvor jeg stadig fikser og oppgraderer litt. 

Alt går tregere enn tidligere, men jeg har klart å jenke mine forventninger til hva jeg kan klare etter helsa. 

Innimellom kjenner jeg fremdeles på en sorg over hvor redusert livet er blitt. At jeg er blitt veldig husmor, og lite annet, men stort sett bare holder jeg på med ulikt og holder meg i gang. Jeg vil ikke tilbake til å synke ned i depresjon over situasjonen, og det siste året har jo også vist at selv om ting går tregere enn tidligere gir innsatsen resultater. Ser jeg tilbake er det mye jeg har fått gjort. Hus, hage og hytte er både finere og mer praktisk enn tidligere, som resultat av min innsats. 

Ja lediggang var ikke bra for min del, og for meg er det viktig å fremdeles gjøre ting og være nyttig, selv om det i stor grad begrenser seg til å pusle på i hus, hage og på hytta. Jeg tror absolutt jeg trenger det å se og kjenne at jeg gjør noe nyttig. 

Lista over ting jeg ønsker å gjøre er fremdeles lang, men når den blir tom får jeg nok finne på noe annet. Har forsåvidt allerede kjøpt en søt gammel campingvogn som jeg tenker å pusse opp, så jeg har nok å drive på med i lang tid ennå. 😊

Anonymkode: 8493c...488

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ble ufør for halvannet år siden, og trodde livet mitt mer eller mindre var over. Fysiske plager har jeg levd med det meste av mitt voksenliv, i full jobb, men da plagene også førte til kognitiv svikt var det spikeren i kista. 

Det første halvåret var jeg så deprimert at jeg ikke gjorde stort, og det ble en tung og nedadgående spiral. Heldigvis har jeg mann og barn som trengte meg, og spesielt min mann ga klar beskjed om at det var nok sturing, for det var fremdeles mye jeg kunne gjøre og glede meg over. Så jeg begynte å gjøre litt hver dag. 

I dag vil jeg si at jeg lever bra med situasjonen. Jeg holder meg stort sett hjemme, med mindre min mann er med meg andre steder, siden jeg kan falle ut og bli forvirret (ærlig talt redd for å dumme meg ut blant fremmede), men har et hus og en hage jeg kan holde på i, og har til enhver tid en liste over hva jeg kan utbedre utover husarbeid. Jeg prøver også å trene tre dager i uka, selv når jeg er dårlig, fordi det er bra for meg. Vi har også en liten hytte hvor jeg stadig fikser og oppgraderer litt. 

Alt går tregere enn tidligere, men jeg har klart å jenke mine forventninger til hva jeg kan klare etter helsa. 

Innimellom kjenner jeg fremdeles på en sorg over hvor redusert livet er blitt. At jeg er blitt veldig husmor, og lite annet, men stort sett bare holder jeg på med ulikt og holder meg i gang. Jeg vil ikke tilbake til å synke ned i depresjon over situasjonen, og det siste året har jo også vist at selv om ting går tregere enn tidligere gir innsatsen resultater. Ser jeg tilbake er det mye jeg har fått gjort. Hus, hage og hytte er både finere og mer praktisk enn tidligere, som resultat av min innsats. 

Ja lediggang var ikke bra for min del, og for meg er det viktig å fremdeles gjøre ting og være nyttig, selv om det i stor grad begrenser seg til å pusle på i hus, hage og på hytta. Jeg tror absolutt jeg trenger det å se og kjenne at jeg gjør noe nyttig. 

Lista over ting jeg ønsker å gjøre er fremdeles lang, men når den blir tom får jeg nok finne på noe annet. Har forsåvidt allerede kjøpt en søt gammel campingvogn som jeg tenker å pusse opp, så jeg har nok å drive på med i lang tid ennå. 😊

Anonymkode: 8493c...488

Mye viktig her. Er selv langtidssyk på aap, og det går mot ufør. Jeg er alt for syk til å gjøre det meste, til og med matlaging. Men jeg har jo små mål i hverdagen, og det hjelper. Kle meg så jeg føler meg vel, komme meg ut i stua. Chatte litt med venner. Ingenting tenker mange, men så redusert er livet mitt. Da må man bare finne gleden i de små tingene.

Et mål må man ha, om man er syk eller i jobb. Man kan ikke noe for at man blir syk, men man kan omstille seg og gjøre så godt man kan med situasjonen. Så selv om jeg ikke kan jobbe kan jeg ha et ok liv, selv som veldig syk.

Anonymkode: ae97a...341

[Kokeplate]

Fullstendig uenig. Lediggang er veldig godt.

[AnonymBruker]

Jepp.

Kjenner folk som.er både helt/ delvis ufør ( MS/ leddgikt/ andre autoimmune  sykdommer- flere av disse har gåstol/ stokk når er ute...de er besøkshjem  , frivillig for flyktninger, driver med hobbyer ..når helsa tilsier det såklart. 

Hadde selv blitt koko  å bare vøre hjemme med meg sjøl å gnure i min egen elendighet.

Anonymkode: deb4b...bad

[AnonymBruker]

Jeg har en drøm. Drømmen er at de som (av ulike årsaker) ikke kan være ansatte i et vanlig arbeidsliv har et sted de kan komme å jobbe de dagene de orker. I fengsel feks kan innsatte skaffe seg en jobb, skaffe arbeidserfaring, få sosial kontakt med andre, føle at de gjør noe nyttig. Det skulle vært ulike arbeidsoppgaver, maskinarbeid, data, kreativ utfoldelse og andre ting som hadde passet de fleste. 

Jeg har selv en i nær familie som aldri helt vet hvordan dagene blir. Orker hen å stå opp i det hele tatt? Er hen såpass bra at hen egentlig kunne fungert i jobb? Trenger man litt sosialt fordi man holder på å gå på veggen av å sitte inne for seg selv? Dette er en person som ingen arbeidsgivere ønsker å ansette, men som hadde trengt noe å ta seg til på enkelte dager.

Jeg tror det er ekstremt viktig å ha noe man kan gå til.

Anonymkode: 5c29b...878

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

For mange, helst syke og eldre, så er ikke lediggang et onde. Men vil tro det i de fleste tilfeller er saken om man søker og søker- uten å få napp og ikke har noe å ta seg til. 

Hva tenker du?

Anonymkode: 8c229...470

Nei lediggang er ikke et onde

Anonymkode: e4ca4...b73

[frivis]

Jeg klarer meg fint uten jobb, er ikke syk. Har alltid noe å gjøre på. Men for mange jeg kjenner ville det vært dødens, fordi dem har ikke noe egenkraft/driv/nygjerrighet i seg selv og ville kjedet seg. 

 

[AnonymBruker]

Jupp, den som ikke har noe de jobber med i akkurat dette øyeblikk er utsatt for dette onde. Et hvert øyeblikk som folk ikke er i jobb så er de utsatt for dette onde. Bare ta den kranen som velvet i Melhus, den var sikkert satt opp av noen på den ledige tiden deres. Folk har aldri gjort noe ondt i arbeidstiden sin.

Anonymkode: d7290...64f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har en drøm. Drømmen er at de som (av ulike årsaker) ikke kan være ansatte i et vanlig arbeidsliv har et sted de kan komme å jobbe de dagene de orker. I fengsel feks kan innsatte skaffe seg en jobb, skaffe arbeidserfaring, få sosial kontakt med andre, føle at de gjør noe nyttig. Det skulle vært ulike arbeidsoppgaver, maskinarbeid, data, kreativ utfoldelse og andre ting som hadde passet de fleste. 

Jeg har selv en i nær familie som aldri helt vet hvordan dagene blir. Orker hen å stå opp i det hele tatt? Er hen såpass bra at hen egentlig kunne fungert i jobb? Trenger man litt sosialt fordi man holder på å gå på veggen av å sitte inne for seg selv? Dette er en person som ingen arbeidsgivere ønsker å ansette, men som hadde trengt noe å ta seg til på enkelte dager.

Jeg tror det er ekstremt viktig å ha noe man kan gå til.

Anonymkode: 5c29b...878

Det finnes allerede sånne steder. Husker ikke hva det heter, men vet om ei som går til et sånt sted hvor man møtes og er sosial og alle har forskjellig oppgaver etter hva de ønsker/klarer. Var visst et prosjekt gjennom Nav for å se hvor mye folk klarer og at de på sikt skal kunne søke seg vanlig jobb.

Men min personlige mening er at et sånt sted er meningsløst. Man har som regel nok ting å ta tak i på hjemmebane om man ikke skal dra et sted for å lage mat eller vaske (som noen oppgaver gikk ut på), og å jobbe gratis blir ingen friskere av. Dessuten var folket som kom dit såpass deprimerte / asosiale at de ikke fikk mye ut av det sosiale. (Ja jeg var der og så selv, så fikk dannet meg et bilde.)

Anonymkode: 0195d...e7d

[AnonymBruker]

Jeg utviklet meg mye mer på alle områder (sosialt, kunnskap, selvtillit, osv) det ene året jeg har vært i jobb enn de 5 årene jeg har gått hjemme, så vil absolutt si at det er best å være i jobb.. For ikke å snakke om at man automatisk blir litt friskere med god økonomi (det gjør ihvertfall ikke psyken verre).

Anonymkode: 0195d...e7d

[ajarRun]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

For mange, helst syke og eldre, så er ikke lediggang et onde. Men vil tro det i de fleste tilfeller er saken om man søker og søker- uten å få napp og ikke har noe å ta seg til. 

Hva tenker du?

Anonymkode: 8c229...470

Jeg skjønner ikke hvordan det går an å søke uten å få jobb. Hvordan klarer folk det? Jeg har fått tilbud om alle jobbene jeg har søkt...

[AnonymBruker]

3 minutter siden, ajarRun said:

Jeg skjønner ikke hvordan det går an å søke uten å få jobb. Hvordan klarer folk det? Jeg har fått tilbud om alle jobbene jeg har søkt...

Ikke alle er like attraktive arbeidstakere som deg. 

Anonymkode: 359f1...3ea

[AnonymBruker]

frivis skrev (4 timer siden):

Jeg klarer meg fint uten jobb, er ikke syk. Har alltid noe å gjøre på. Men for mange jeg kjenner ville det vært dødens, fordi dem har ikke noe egenkraft/driv/nygjerrighet i seg selv og ville kjedet seg. 

 

Samme her. Kjede meg har jeg ikke gjort siden jeg var barn

Anonymkode: 8fcd4...6a4

[AnonymBruker]

Jeg har vært 100% ufør i 3 år. Jeg er rundt 50 år. Jeg har MS. 

Da jeg jobbet var 3 dager fri ei pine. Jeg ble lat og tiltaksløs. 

Men som syk og ufør har jeg vært nødt til å tvinge meg selv til å finne mening og innhold i hverdagen. 

Jeg gjør husarbeid. 

Jeg organiserer sykdommen min, som er kompleks nå. Det er forbrukshjelpemidler,diverse timer og egenpleie. 

Det tar MYE tid for det går så sakte med MS. 

Når jeg har litt energi til annet leser jeg, hører podcast, ser YouTube (alltid fokus på læring). 

Og et par ganger i måneden klarer jeg å lade opp såpass at jeg kommer meg på foredrag om noe spennende. 

Minijobben min er å skrive for et nettsted. 

Men det har vært utfordrende å være egen sjef. Jeg jobber enda med hvordan livet skal være. 

Det hadde det vært som arbeidsfør også. Men jeg hadde klart det. 

 

Anonymkode: 9890a...6f1

[Embla Othea]

Ikke nødvendigvis. Noen kan bli late og tiltaksløse - men så er det de som har nok med å komme seg gjennom hverdagen.