Hvordan leve sammen i dagens samfunn? Nok en tråd om fordeling

[AnonymBruker]

 Jeg er ikke for et gammeldags kjønnsrollemønster, men synes også dagens manglende avklaring gjør det vanskelig å unngå konflikter.

Når mannen tjener veldig mye mer enn sin kjæreste/ samboer/ kone ( noe statistikken sier at de ofte gjør), er det da riktig å dele alt på 2 ? Noen sier ja, andre sier nei på ulike tråder her. Begge har jo hatt samme valgmulighetene?

Hvis mannen er glad i å lage mat, har meninger om hvor skapet skal stå bostavelig talt med mer maskulin og dyr stil, hvem har da siste ordet? Vinner kvinnen frem, taper de begge ved at standarden blir langt dårligere for begge. Han kan kjøpe seg ut av det, men på bekostning av hennes personlighet i hjemmet og han får viljen sin. Hun står alltid i en slags gjeld til han og blir en brems. Går de fra hverandre er alt hans.

Hvis han ønsker en bil hun ikke tenker de skal unne seg, er det da riktig at han kjøper seg ut av det og sånn sett bestemmer hva slags bil familien skal ha?

Hvis han liker luksus, skal han da betale og alltid bestemme feks. hvor feriene går, hvilke resturanter de skal på og hva middagene skal bestå av?

Hva om han i tillegg hater fysisk jobb utendørs og tenker alt skal settes bort. Hvem betaler i så fall? Hvis de flytter sammen og han kjøper utvask, flyttebyrå etc. er det riktig at hun skal ta utvasken hos seg og be venner om hjelp til flyttingen?

Endrer situasjonen seg med barn? Er det noe paret kjøper seg ut av om kabalen ikke går opp? Hvem betaler for det? 

Er det greit å ikke ha innsyn i hverandres økonomi så lenge man ikke er gift? 

Hvem er det best for å ikke være gift? Kvinnen eller mannen? 

Hvis det forventes at husarbeid er noe som deles på, men kvinnen har langt mindre fritid og tjener minst, er det da greit å kjøpe seg ut av det? Hvem betaler? Eller er det at han bidrar mer hjemme pga. mye fritid et argument nok til å godta lik fordeling av kostnadene?

Forventes det at kvinnen tar hånd om alt som handler om barnet i oppveksten, emosjonell næhet og støtte, kosthold, vaksineprogram, tannhelse osv eller tar mannen den biten fordi kvinnen har minst fritid og fordi kvinnen må jobbe mest. 

Hvis alt det "kjipe "settes bort til andre og begge feier for egen dør som to individualister, samtidig som den ene  kjøper frem viljen sin,  hva skaper mestringsfølelsen i felleskapet? Hva skaper lagfølelsen, eierskapsfølelse til hus og hjem og resultater.

Hva skjer den dagen den ene er syk og gammel?

Hvis begge vokste opp i hjem med gammelsagse kjønnsroller, men forventer en moderne fordeling i dag uten å forstå hvor grensene går..hvor finner man råd.

Det er jo dumt å trasse seg til å holde på den " fattigstes" standard også, når det innebærer dårligere husrom, død kapital på konto for den som har mest, mer reisetid til feriemål osv.

Mulig jeg kompliserer det hele, men ser ingen åpenbar riktig løsning

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: de687...9b0

[AnonymBruker]

Kompromiss

Anonymkode: 7534c...3a3

[AnonymBruker]

Herregud så mange spørsmål! Kunne du ha holdt deg til ett? 

Jeg tjener mer enn min mann. Jeg betaler mer. Det betyr ikke at jeg bestemmer alt. 

Vi blir enig om det meste for vi PRATER sammen. 

Anonymkode: e8f1d...d1e

[AnonymBruker]

Det er ett veldig stort gap mellom min og hans inntekt. Jeg har ca 250 000 og han har 986 000, alt går i en pott. Vi skal være sammen resten av livet, ta vare på hverandre. Vi sikrer hverandre i den grad det er mulig (jeg får ikke livsforsikring men han har). Hvis vi skulle delt alle utgifter 50/50 ville det ikke blitt rare livet, han hadde sittet med en enorm sparekonto mens jeg hadde vert blakk.

Anonymkode: 18112...120

[AnonymBruker]

Alle spørsmålene du stiller er ting som aldri har kommet opp i mitt forhold. Skulle det vært slikt ville jeg nok innsett at jeg var med feil partner, eventuelt at jeg ikke var en god partner selv.

Her har forskjellene i økonomi og fritid vært stor, begge veier. Vi har likevel alltid vært et team, og løst ting sammen. Uten de store diskusjonene. 

Vår holdning har egentlig alltid vært at vi setter den andre foran seg selv, og er på tilbudssiden uansett om det er tjenester, nattevåk eller snømåking. Ingen dumper ned på sofaen i det de kommer hjem om det er ting som må gjøres. Ingen tar en økonomisk beslutning før det er enighet, uansett hvem som tjente mest akkurat da bilen skulle kjøpes, eller ferien bestilles. Det er jo ikke særlig kjekt å være på ferie om det ikke er der den andre helst vil være? 

Jeg ser ikke at man må gjøre det så veldig mye mer komplisert enn det. 

Anonymkode: 78cab...9d4

[Helene1982]

Man må snakke om økonomi før man gifter seg. Personlig hadde jeg verken orket å leve med en som tok det for gitt at jeg skulle spandere, eller en som var gjerrig. Jeg har en del venner som er fattigere enn meg, og da har jeg valget – enten spanderer jeg, eller så velger vi en rimeligere løsning. Mine venner er stort sett både bedre venner og mye hyggeligere enn meg, så det er ikke sånn at de skylder meg noe. Vi gir og tar på ulike måter. Det er viktig å være tydelig på hva som er lån og hva som er gave. Og gave betyr at det ikke skal nevnes i en krangel. I et forhold må man snakke sammen og skrive kontrakt til en vinterdag. Ellers bør man være raus både i kjærlighet, penger og oppmerksomhet.

[AnonymBruker]

Vi har ulik inntekt, og løser det med å ha en livsstil tilpasset min inntekt. Det synes mannen av og til er noe dritt, han vil innimellom bo på vestkanten med de fancy kollegaene sine. Men det har ikke jeg råd til. Han sier han gjerne kan betale mer, men det ønsker ikke jeg. Stort sett tror jeg han trives i nabolaget vårt. Vi er jo slettes ikke fattige, og har råd til alt vi trenger og mye vi har lyst på. 

Vi bestemmer like mye hva vi skal unne oss av luksus i hjemmet. Men han ønskte seg en dyr bil og det er selvfølgelig greit. Hos oss er bilen en personlig eiendel, og jeg blander meg ikke opp i hans personlige forbruk. Han kjøper de klærne han vil, den bilen han vil, den grelle klokka han vil ha. Min bil er mer beskjeden.

Han er ikke glad i husarbeid, og har kjøpt seg ut i form av vaskehjelp hver fredag. Det hjelper ganske langt, men da må han faktisk sørge for å rydde torsdag kveld slik at huset er klar til å vaskes. Til gjengjeld tar jeg klesvasken og det som trengs innimellom i form av en kjapp runde med støvsuger eller å vaske over badet osv. Roter han på kjøkkenet må han rydde, da får han beskjed om at "mammaen hans" ikke kommer før fredag. 

Vi tar beslutninger som gjelder barna i fellesskap, men som de fleste menn har han en tendens til å bli det ekstra barnet i familien. Han vet fremdeles ikke hva som skal være med i en gymbag og hvilke dager denne bagen skal være med på skolen. Han har ikke til dags dato lest en melding om påmelding til en aktivitet og tenkt at denne må jeg fylle ut. Han leser på Spond at oversikt over foreldrevakter er kommet, men tenker ikke at denne må jeg åpne og legge min dag inn i kalenderen min. Nei, han venter til jeg har lest den og sier "Geir, du skal være vakt om 3 uker". Han har aldri tenkt at nå er det på tide de for små klærne ryddes ut eller at nå trenger det ene barnet nye vintersko. Han tenker ikke at nå er det lenge siden vi besøkte faren hans, og at vi bør planlegge en tur til helgen, men venter til jeg gir beskjed om at vi drar etter frokost på søndag. Det er en kilde til konflikt hjemme, men han mener han ikke kan noe for sine manglende evner til å følge opp de enkleste ting, han er jo bare en stakkars mann. En stakkars mann med logistikkansvar i et større selskap, men som ikke kan ha noe logistikkansvar i en middels familie.

Så vi er likestilte, men likevel ikke likestilte. Jeg har rollen som adm.dir. Hva han er er det vanskelig å svare på. Ikke vaktmester i alle fall, i fjor kom det et plutselig snøfall etter ombytte til sommerdekkene. Hvem stod søndag kveld å la om dekk på to biler, hvorav hans er på størrelse med en liten lastebil? Ikke han i alle fall. 

Anonymkode: ef44b...475

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har ulik inntekt, og løser det med å ha en livsstil tilpasset min inntekt. Det synes mannen av og til er noe dritt, han vil innimellom bo på vestkanten med de fancy kollegaene sine. Men det har ikke jeg råd til. Han sier han gjerne kan betale mer, men det ønsker ikke jeg. Stort sett tror jeg han trives i nabolaget vårt. Vi er jo slettes ikke fattige, og har råd til alt vi trenger og mye vi har lyst på. 

Vi bestemmer like mye hva vi skal unne oss av luksus i hjemmet. Men han ønskte seg en dyr bil og det er selvfølgelig greit. Hos oss er bilen en personlig eiendel, og jeg blander meg ikke opp i hans personlige forbruk. Han kjøper de klærne han vil, den bilen han vil, den grelle klokka han vil ha. Min bil er mer beskjeden.

Han er ikke glad i husarbeid, og har kjøpt seg ut i form av vaskehjelp hver fredag. Det hjelper ganske langt, men da må han faktisk sørge for å rydde torsdag kveld slik at huset er klar til å vaskes. Til gjengjeld tar jeg klesvasken og det som trengs innimellom i form av en kjapp runde med støvsuger eller å vaske over badet osv. Roter han på kjøkkenet må han rydde, da får han beskjed om at "mammaen hans" ikke kommer før fredag. 

Vi tar beslutninger som gjelder barna i fellesskap, men som de fleste menn har han en tendens til å bli det ekstra barnet i familien. Han vet fremdeles ikke hva som skal være med i en gymbag og hvilke dager denne bagen skal være med på skolen. Han har ikke til dags dato lest en melding om påmelding til en aktivitet og tenkt at denne må jeg fylle ut. Han leser på Spond at oversikt over foreldrevakter er kommet, men tenker ikke at denne må jeg åpne og legge min dag inn i kalenderen min. Nei, han venter til jeg har lest den og sier "Geir, du skal være vakt om 3 uker". Han har aldri tenkt at nå er det på tide de for små klærne ryddes ut eller at nå trenger det ene barnet nye vintersko. Han tenker ikke at nå er det lenge siden vi besøkte faren hans, og at vi bør planlegge en tur til helgen, men venter til jeg gir beskjed om at vi drar etter frokost på søndag. Det er en kilde til konflikt hjemme, men han mener han ikke kan noe for sine manglende evner til å følge opp de enkleste ting, han er jo bare en stakkars mann. En stakkars mann med logistikkansvar i et større selskap, men som ikke kan ha noe logistikkansvar i en middels familie.

Så vi er likestilte, men likevel ikke likestilte. Jeg har rollen som adm.dir. Hva han er er det vanskelig å svare på. Ikke vaktmester i alle fall, i fjor kom det et plutselig snøfall etter ombytte til sommerdekkene. Hvem stod søndag kveld å la om dekk på to biler, hvorav hans er på størrelse med en liten lastebil? Ikke han i alle fall. 

Anonymkode: ef44b...475

Du spør om mange ting som alle par rett og slett må finne ut av selv. Noen par har veldig vanskelig for å prate om ting, særlig om den ene ikke evner det helt av ulike grunner. Handling er kanskje undervurdert, ord blir fort tomme. Men det beste er å snakke sammen.

Du spør mye om hva som er forventet. Det tror jeg alle debattene her inne om fordeling av arbeid og økonomi er et bevis på at mange strever med. Mitt råd er: slutt å sammenligne deg med andre, Finn ut hva du ønsker, og vær stolt av det. Om du ikke vil forsørges av din mann, er det pga «moral» eller fordi du ikke vil konkrete ting. Ikke lett å skille… De fleste kvinner forsørges økonomisk litt av sin mann, og de fleste barnefamilier mottar store overføringer fra staten når man lar barnehage, skole og Sfo ta vare på barna. Ingen mennesker klarer seg alene. Du må finne din balanse og hverandres balanse her mellom selvstendighet og avhengighet. Ikke alt kan måles i tid og penger.

Anonymkode: 080ca...574

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er jo dumt å trasse seg til å holde på den " fattigstes" standard også, når det innebærer dårligere husrom, død kapital på konto for den som har mest, mer reisetid til feriemål osv

Anonymkode: de687...9b0

Nei. Det er lurt å bruke lite på forbruk. Spesielt nå som det er dyrtid.

Den som har mer kapital kan investere i aksjer, eiendom etc.

Anonymkode: e238d...75c

[AnonymBruker]

Merker med sånne tråder at jeg er så glad for at jeg og mannen min deler absolutt alt sammen. Vår inntekt sammen er vår inntekt. Det er ikke slik fordi han tjener mer enn meg at det er penger kun foreholdt ham. eller vice versa. Vi er jo et team, og har planer om å være sammen slik resten av livet. Huset er vårt ikke "60% hans og 40% mitt", det er 100%begges, og ved splittelse er det naturlig at vi deler det 50/50. Det er fordi årene vi bor sammen, er vi sammen og vi skal jammen meg jobbe sammen. Hva er mot er hans, hva er hans er mitt. Vi er begge voksne modne mennesker og går vi fra hvert vårt så følger halvparten hver av oss. Vi jobber begge og prøver å nå langt sammen. Skal vi ha skap kjøper vi det vi begge liker best, vi tenker ikke over hvem som tjener mest. Ofte spør vi bare hverandre i butikken hvem som skal dra kortet. Men egentlig har det lite å si. Om jeg ender med mest sparepenger kjøper jeg det store neste vi mangler, eller bare overfører. Vi har omtrent det samme på hver vår konto av sparepenger. Vi har vært sammen siden vi var unge, og hadde lite på hver vår konto. Så det er heller ikke slik at en av oss har en mye større formue. Skal vi en tur på ferie, så er det ikke slik at han vil reise dyrest mulig og jeg ikke kan være med pga. økonomi. Nei vi går sammen oss er hvor mye penger vi kan legge av. Så er det slik at vi ja har ulike hobbyer. Og vi bruker begge penger på dette. Men vi er begge ganske flinke til å ikke bruke massevis av penger, så har aldri vært et problem. Han kjøper det han vil, og jeg kjøper det jeg vil innenfor rimelighetens grense. Ville ikke hatt det på noen annen måte.

Anonymkode: 51241...f78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

... Vår inntekt sammen er vår inntekt. Det er ikke slik fordi han tjener mer enn meg at det er penger kun foreholdt ham. eller vice versa. Vi er jo et team, og har planer om å være sammen slik resten av livet. Huset er vårt ikke "60% hans og 40% mitt", det er 100%begges, og ved splittelse er det naturlig at vi deler det 50/50. 

Anonymkode: 51241...f78

Ekteskapslova derimot tilsier skeivfordeling etter brudd, med mindre en part har tatt mye mer ansvar for barn etc. Og har du betalt for forbruk mens han har betalt for varige verdier, er dere enda dårligere stilt.

Anonymkode: e238d...75c

[solsolsol]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kompromiss

Anonymkode: 7534c...3a3

Ja.

Det går an å gi og ta i et forhold, og kanskje snakke om ting før man velger å bli samboere eller få barn.

Endret 15. januar 2023 av solsolsol

[AnonymBruker]

solsolsol skrev (1 time siden):

... kanskje snakke om ting før man velger å bli samboere eller få barn.

Det gjør nok mange. Og så skjer det noe helt annet. 

Anonymkode: e238d...75c

[PM75]

Vi er også er team, og det inkluderer økonomien. 

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ekteskapslova derimot tilsier skeivfordeling etter brudd, med mindre en part har tatt mye mer ansvar for barn etc. Og har du betalt for forbruk mens han har betalt for varige verdier, er dere enda dårligere stilt.

Anonymkode: e238d...75c

Hva mener du med dette. Verdier skapt under ekteskapet deles likt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Merker med sånne tråder at jeg er så glad for at jeg og mannen min deler absolutt alt sammen. Vår inntekt sammen er vår inntekt. Det er ikke slik fordi han tjener mer enn meg at det er penger kun foreholdt ham. eller vice versa. Vi er jo et team, og har planer om å være sammen slik resten av livet. Huset er vårt ikke "60% hans og 40% mitt", det er 100%begges, og ved splittelse er det naturlig at vi deler det 50/50. Det er fordi årene vi bor sammen, er vi sammen og vi skal jammen meg jobbe sammen. Hva er mot er hans, hva er hans er mitt. Vi er begge voksne modne mennesker og går vi fra hvert vårt så følger halvparten hver av oss. Vi jobber begge og prøver å nå langt sammen. Skal vi ha skap kjøper vi det vi begge liker best, vi tenker ikke over hvem som tjener mest. Ofte spør vi bare hverandre i butikken hvem som skal dra kortet. Men egentlig har det lite å si. Om jeg ender med mest sparepenger kjøper jeg det store neste vi mangler, eller bare overfører. Vi har omtrent det samme på hver vår konto av sparepenger. Vi har vært sammen siden vi var unge, og hadde lite på hver vår konto. Så det er heller ikke slik at en av oss har en mye større formue. Skal vi en tur på ferie, så er det ikke slik at han vil reise dyrest mulig og jeg ikke kan være med pga. økonomi. Nei vi går sammen oss er hvor mye penger vi kan legge av. Så er det slik at vi ja har ulike hobbyer. Og vi bruker begge penger på dette. Men vi er begge ganske flinke til å ikke bruke massevis av penger, så har aldri vært et problem. Han kjøper det han vil, og jeg kjøper det jeg vil innenfor rimelighetens grense. Ville ikke hatt det på noen annen måte.

Anonymkode: 51241...f78

Vi har det helt likt. Tror kanskje det er fordi vi har vært sammen siden vi var unge og ikke eide noe. Vi har liksom vært et team fra start. Vi jobber begge for felleskapet, og vi bare blir enige uten at det er en diskusjon. Det er aldri noe «hvem betaler?» hos oss. Det bare blir betalt. 

Anonymkode: 9cdbc...d3f

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (7 timer siden):

Hva mener du med dette. Verdier skapt under ekteskapet deles likt.

Så lenge ingen har mottatt arv/gaver, stemmer dette. Ellers er det vanlig at man opparbeider seg verdier før man blir gift. 

Anonymkode: e238d...75c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

 Jeg er ikke for et gammeldags kjønnsrollemønster, men synes også dagens manglende avklaring gjør det vanskelig å unngå konflikter.

Når mannen tjener veldig mye mer enn sin kjæreste/ samboer/ kone ( noe statistikken sier at de ofte gjør), er det da riktig å dele alt på 2 ? Noen sier ja, andre sier nei på ulike tråder her. Begge har jo hatt samme valgmulighetene?

Hvis mannen er glad i å lage mat, har meninger om hvor skapet skal stå bostavelig talt med mer maskulin og dyr stil, hvem har da siste ordet? Vinner kvinnen frem, taper de begge ved at standarden blir langt dårligere for begge. Han kan kjøpe seg ut av det, men på bekostning av hennes personlighet i hjemmet og han får viljen sin. Hun står alltid i en slags gjeld til han og blir en brems. Går de fra hverandre er alt hans.

Hvis han ønsker en bil hun ikke tenker de skal unne seg, er det da riktig at han kjøper seg ut av det og sånn sett bestemmer hva slags bil familien skal ha?

Hvis han liker luksus, skal han da betale og alltid bestemme feks. hvor feriene går, hvilke resturanter de skal på og hva middagene skal bestå av?

Hva om han i tillegg hater fysisk jobb utendørs og tenker alt skal settes bort. Hvem betaler i så fall? Hvis de flytter sammen og han kjøper utvask, flyttebyrå etc. er det riktig at hun skal ta utvasken hos seg og be venner om hjelp til flyttingen?

Endrer situasjonen seg med barn? Er det noe paret kjøper seg ut av om kabalen ikke går opp? Hvem betaler for det? 

Er det greit å ikke ha innsyn i hverandres økonomi så lenge man ikke er gift? 

Hvem er det best for å ikke være gift? Kvinnen eller mannen? 

Hvis det forventes at husarbeid er noe som deles på, men kvinnen har langt mindre fritid og tjener minst, er det da greit å kjøpe seg ut av det? Hvem betaler? Eller er det at han bidrar mer hjemme pga. mye fritid et argument nok til å godta lik fordeling av kostnadene?

Forventes det at kvinnen tar hånd om alt som handler om barnet i oppveksten, emosjonell næhet og støtte, kosthold, vaksineprogram, tannhelse osv eller tar mannen den biten fordi kvinnen har minst fritid og fordi kvinnen må jobbe mest. 

Hvis alt det "kjipe "settes bort til andre og begge feier for egen dør som to individualister, samtidig som den ene  kjøper frem viljen sin,  hva skaper mestringsfølelsen i felleskapet? Hva skaper lagfølelsen, eierskapsfølelse til hus og hjem og resultater.

Hva skjer den dagen den ene er syk og gammel?

Hvis begge vokste opp i hjem med gammelsagse kjønnsroller, men forventer en moderne fordeling i dag uten å forstå hvor grensene går..hvor finner man råd.

Det er jo dumt å trasse seg til å holde på den " fattigstes" standard også, når det innebærer dårligere husrom, død kapital på konto for den som har mest, mer reisetid til feriemål osv.

Mulig jeg kompliserer det hele, men ser ingen åpenbar riktig løsning

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: de687...9b0

Du har altfor mange hypotetiske problemstillinger som ikke henger sammen. Du hadde fått bedre svar om du skrev hva du følte, trengte og tenkte. Man kan ikke vinne alle kamper i livet  

Kort oppsummert: jeg mener man burde ha felles økonomi og felles gjøremål. 

Jeg tjener mer enn mannen min og vi deler alt på to av store ting stort sett. Men vi har felles økonomi. Vi bruker alle våre penger sammen selv om min lønn er på min konto og hans på sin. Han mente vi trengte bil, vi kjøpte bil. Jeg liker luksusmat og vi spiser derfor ute på steder med høyere kvalitet enn fast food, som mannen min hadde syns var greit. Han ville ha AirPods, han kjøpte dem uten å spørre meg. Jeg ville ha en dyr kjole, jeg kjøpte den. Vi deler på alt med barna. Jeg betaler mer av tingene, men hvem som drar på helsekontroll varierer. Vi tok 50/50 permisjon. Når jeg var syk en uke, tok han alt. Noen ganger måker han, andre jeg. Han lager mest mat. Husarbeid deles etter hvem som orker og har lyst (har enda ikke opplevd det er noe ujevnheter), selv om jeg tar vasken mest og han oppvasken mest. Han er verdens snilleste med å være oppmerksom og kan lage små måltid til meg som han vet jeg liker. Eller henter pledd til meg når jeg ligger på sofaen. Jeg gjør masse for han som han liker. Vi tar hensyn til hverandre - og måler ikke «hvem har gjort mest eller minst?». Vi er snille og rause med hverandre. Ellers hadde det ikke fungert. 

Spørsmålet er: hva vil du? 

Anonymkode: 412ee...7a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Vi har det helt likt. Tror kanskje det er fordi vi har vært sammen siden vi var unge og ikke eide noe. Vi har liksom vært et team fra start. Vi jobber begge for felleskapet, og vi bare blir enige uten at det er en diskusjon. Det er aldri noe «hvem betaler?» hos oss. Det bare blir betalt. 

Anonymkode: 9cdbc...d3f

For meg er det helt naturlig at vi er et team, og våre penger har alltid vært våre, uten diskusjoner og uenigheter om prioriteringer. 

Men vi har som du sier vært sammen fra vi bodde på hver vår hybel og ikke eide noe. Vi har også veldig likt forhold til pengebruk og sparing. 

Så selv om jeg personlig ikke ser hvordan man kan velge livet sammen uten å være en økonomisk enhet, så ser jeg jo at andres forutsetninger kan være veldig ulike fra mine. 

Anonymkode: 78cab...9d4

[AnonymBruker]

Han trengte jo ikke å eie HELE huset. Han kunne jo eie 70%. Og jeg hadde krevd å få være med å bestemme innredning og kjøkken. Uavhengig av hvem som lagde mest mat.

Ferie. Om han vil dyrere enn meg og er villig til å spandere mesteparten, så gjerne for meg. Men jeg sitter ikke på fotballpub alle kveldene bare fordi han bestemmer. Begge skal ha en kjekk ferie, ellers får han reise alene.

Bil. Vi har hver våre barn, og avhengig av hver vår bil. Han har råd til dyrere bil enn meg. Jeg er kjempefornøyd med min. Skulle vi hatt en, så fikk vi ha en jeg hadde råd til, eller så fikk han eie xx%. Noe som ikke fikk praktisk betydning før et evt brudd. Hadde ikke godtatt at jeg kun fikk kjøre den 30% av tiden!

Anonymkode: d2421...bce