Er det flere som synes at dating og forhold er utrolig slitsomt og stressende?

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne 30, singel, barnløs. Jeg har aldri fått til dette med forhold. Aldri.

Jeg synes at hele greia er så forferdelig stressende og slitsomt. For det første så liker jeg stort sett ikke menn noe særlig, og liker å være alene. Tanken på å skulle drasse rundt på en eller annen fyr, som maser om sine egne behov uten hensyn til deg og skaper ekstra arbeid og problemer er lite fristende. 

Jeg finner kanskje 1 fyr som jeg føler at jeg kan like og være tiltrukket av hvert 3. år ellernoe. Det fungerer aldri. Jeg stesser så mye over å få det til å funke at jeg driver dem vekk. Hver gang. 

Også blir jeg sittende igjen med tankene mine. Han var jo interessert i starten, så hva var det jeg gjorde feil? Hvorfor var jeg ikke bra nok? Hvis jeg bare var litt tynnere, mer vellykket, mer populær, mer interessant. Da ville jeg kanskje vært bra nok? 

Jeg føler at dating og forhold kanskje ikke er for meg. Det har aldri bragt meg noe positivt, bare gjort livet mitt mer stressende og ubehagelig. 

Er det flere som har det sånn?

Anonymkode: 76605...c4c

[AnonymBruker]

Jepps det er ikke barebare. Jeg og eksmannen var sammen I 6 år og gift i 2 år. Har 2 barn sammen. Hadde ikke et bra forhold🙈

Prøvde på nytt med en i fjor sommer som ikke gikk så bra. Itillegg må jeg være ekstra nøye med hvem jeg trekker inn i livet til barna. 

Har vært i kortvarig forhold før eksmannen før. Men også vært borti så altfor mange som opprinnelig kun vil ha sex. De sier såå fine ting, bare for at man skal falle for de, så de får sex, så forsvinner de. 

Det gjør at man virkelig kvier seg til å prøve med andre. 😅

Jeg ønsker jo virkelig å møte enn god, snill og trygg mann, som er der for meg og barna. Det er en drøm. 

Men det kan ta tid og får ta den tiden det tar å treffe den riktige.

Anonymkode: 35f95...aa0

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, og jeg er helt enig. Da jeg var yngre og forsøkte å få slike ting til å fungere, opplevde jeg også at jakten på kjærligheten var et jag etter å få ustabile mannfolk fornøyd. Siste forholdet jeg hadde var en type som jeg kom ganske godt overens med. Men da jeg hadde besøk av mine venner, satt han en dag og sa til meg at han hadde festet og latet som han var med på ting, men uten å føle noen som helst interesse for mine venner. Han ønsket ikke å ha kontakt med dem, men bare fant seg i det, for å glede meg. Vi hadde også en episode hjemme hos meg der jeg hadde besøk, og han tydelig signaliserte at han trengte å være i fred, og hvile seg i leiligheten (min). Til slutt hadde jeg en runde med meg selv der jeg tenkte gjennom fordeler og ulemper med å bo med denne mannen. Han skulle bo gratis i min leilighet, bestemme hvem som skulle komme innom. Jeg skulle være diskret og hensynsfull, slik at han fikk oppfylt sine private behov inne i min leilighet. Jeg skulle lage alle hovedmåltider. Han skulle spise. Om natten gikk han oppe og åpnet skuffer og skap på soverommet, så jeg våknet. Tenkte til slutt at her er det mange fordeler, men bare for han. Det var en oppvåkning der jeg forstod at jeg ble utnyttet og manipulert. Jeg takket for de gode stundene vi hadde hatt, og bad ham ikke komme tilbake. Vi tok avskjed. Hadde aldri giddet å ta enda en egoist inn i leiligheten. Har ikke tid heller, siden jobb og unger krever sitt. Skjønner ikke hvordan folk får tid til kjærestegreier, egentlig. Skulle gjerne ønske at kjærligheten fantes, men jeg tror at dette er ikke for alle. Jeg ville aldri kunnet ofte f.eks nattesøvn  (sex) eller sittet og latt noen snakke ned mine venner slik som denne mannen gjorde. Gidder ikke forsøke. Det er for mange love fraud historier der ute.

Anonymkode: 12d05...e70

[AnonymBruker]

Ja, blir ekstremt sjeldent forelsket og når jeg først blir det mister de interessen og blir mer drevet bort, så kommer de på banen igjen når jeg trekker meg unna. Hatt bare et langvarig hvor jeg virkelig elsket mannen, var grusomt for nervene fordi han var ustabil i følelsene og varm og kald, samme som de jeg har datet etter han. Takler det ikke lenger. Savner nærhet og vil så gjerne ha en kjæreste og barn, men orker ikke når dating kun gir angst, engstelse og uro. Ofte på bekostning av meg, mennene har jo vært fornøyd mens jeg har vært ulykkelig

Anonymkode: 4739e...aa7

[orkide1]

Jeg har kjæreste/samboer nå. Er også barnløs og 30 som deg:-)

Ville bare si at du er INGEN av de negative tingene du foreller til deg selv. Å finne kjærligheten er slitsomt og vanskelig. Man skal ha en stor dose flaks. 

Jeg synes forhold først er mer fint enn stress når man har vært sammen i 1+ år og er sikker på hverandre..  Etterhvert blir det mer og mer komfortabelt, og mindre "stress". Det synes i alle fall jeg. Det går liksom litt mer av seg selv.

[AnonymBruker]

Det du har heter commitment issues. Komfortsonen din er å være single. Problemet ditt er nok at du ikke greir å ut av komfortsonen din. Det som funket for min del var å "pushe" gjennom å fortsette relasjonen selvom jeg i hodet mitt tenkte som deg, tenkte på alt det negative med å ha en partner. 

Anonymkode: e8e42...e15

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke forhold er stressende, men dating er jeg glad jeg er ferdig med.

Anonymkode: 2b5e1...5ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det du har heter commitment issues. Komfortsonen din er å være single. Problemet ditt er nok at du ikke greir å ut av komfortsonen din. Det som funket for min del var å "pushe" gjennom å fortsette relasjonen selvom jeg i hodet mitt tenkte som deg, tenkte på alt det negative med å ha en partner. 

Anonymkode: e8e42...e15

Jo, skal ikke se bort i fra at du er inne på noe.

Men det kan jo aldri ende godt å pushe på en relasjon som mannen trekker seg unna? Jeg har i hvert fall aldri lykkes med det.

De eneste forholdene jeg har hatt, er forhold der jeg gav en jeg ikke likte eller var tiltrukket av «en sjangse» fordi han var en bra fyr på blokka og likte meg. Men disse forholdene har vært så slitsomme og kjedelige. Jeg trodde kanskje følelsene skulle komme med tiden, men det skjedde aldri. Ble bare mer og mer irritert egentlgi. Særlig sex var det verste. Må jo faktisk drikke meg full for å greie å ha sex med noen jeg ikke egentlig liker. Det er så slitsomt. 

Anonymkode: 76605...c4c

[AnonymBruker]

Ja, derfor holder jeg meg unna det. Digg å være alene 🙂

Anonymkode: 4ec77...fc7

[AnonymBruker]

Synes også det. Det tar for mye energi, og skaper negativt stress hos meg, mens menna virker veldig happy...

Har ikke datet på 5-6 år, og ikke forhold på iallefall 15. Orker bare ikke.. 

Anonymkode: d71d2...978

[AnonymBruker]

Syns det samme. Da jeg var yngre ble jeg altfor lett forelsket og stupte inn i forhold uten å kjenne de skikkelig. Har alltid over-tilpasset meg og funnet meg i masse tull for å få det til å fungere. Har hatt ett langvarig forhold/ekteskap som fungerte, men jeg så ikke hva jeg faktisk hadde.

Nå syns jeg bare det er stress å skulle forholde seg til noen andre. Lei av kompromisser, av at tv’en blir brukt til fotballkamper, venner av ham som dukker opp i øst og vest, svigermødre, familiemiddager og det at det aldri er stille. Aldri 5 min for seg selv. Evt løgner og unnskyldninger som er altfor lett gjennomskuelige.
 

Det å hele tiden være på topp og leve opp til er ideal fordi det står 5 andre i kø som velduftende gjerne vil overta kjæresten bare de får anledning. Være med en som kun tenker på seg selv, kun tar hensyn til seg selv. Barbere legger flere ganger i uken og underliv annenhver dag. Alltid være fresh.

Takke seg til å kunne legge seg på sofaen i fred og ro, diskutere dagligdagse ting med venner som ikke blir sinte av at vi ser ting ulikt, men syns det er naturlig. Kunne være med på det jeg vil, når jeg vil. Ikke noe press om turer med andre par.

Ikke sommerfuglene, tvilen og berg- og dalbane følelsene som det er i begynnelsen.

Kan spise middag når jeg vil - eller la være. Slippe å forholde meg til, og jatte med, noen med oppblåst selvbilde som mener selv at jeg har skutt gullfuglen ved å være sammen med dem. Slippe å ligge våken og høre på snorking.

Anonymkode: a275c...4bb

[Gjest Maatte_ha_konto]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Syns det samme. Da jeg var yngre ble jeg altfor lett forelsket og stupte inn i forhold uten å kjenne de skikkelig. Har alltid over-tilpasset meg og funnet meg i masse tull for å få det til å fungere. Har hatt ett langvarig forhold/ekteskap som fungerte, men jeg så ikke hva jeg faktisk hadde.

Nå syns jeg bare det er stress å skulle forholde seg til noen andre. Lei av kompromisser, av at tv’en blir brukt til fotballkamper, venner av ham som dukker opp i øst og vest, svigermødre, familiemiddager og det at det aldri er stille. Aldri 5 min for seg selv. Evt løgner og unnskyldninger som er altfor lett gjennomskuelige.
 

Det å hele tiden være på topp og leve opp til er ideal fordi det står 5 andre i kø som velduftende gjerne vil overta kjæresten bare de får anledning. Være med en som kun tenker på seg selv, kun tar hensyn til seg selv. Barbere legger flere ganger i uken og underliv annenhver dag. Alltid være fresh.

Takke seg til å kunne legge seg på sofaen i fred og ro, diskutere dagligdagse ting med venner som ikke blir sinte av at vi ser ting ulikt, men syns det er naturlig. Kunne være med på det jeg vil, når jeg vil. Ikke noe press om turer med andre par.

Ikke sommerfuglene, tvilen og berg- og dalbane følelsene som det er i begynnelsen.

Kan spise middag når jeg vil - eller la være. Slippe å forholde meg til, og jatte med, noen med oppblåst selvbilde som mener selv at jeg har skutt gullfuglen ved å være sammen med dem. Slippe å ligge våken og høre på snorking.

Anonymkode: a275c...4bb

Tvet til fotball er skrekken, det er jeg enig i!

det st venner dukker opp/ringer og maser er også slitsomt.

Jeg er mann og ditt innlegg sved, de tingene du nevner finnes på ekte.

Hvorfor er ikke motpart like irriterende sitter jeg igjen med som spørsmål?

[AnonymBruker]

Du åpner med å si at du ikke liker menn noe særlig, og sånn som jeg leser en del innlegg her på KG,  så er det mye dårlige menn, men også mange dårlige damer som er utrolig intolerante overfor menn også. Det er lett at det danner seg en gruppeoppfatning som er unyansert negativ mot menn. Noen må minnes på å "se" mannen og ikke bare alle de overfladiske skavankene eller  dårlige vanene (som sikkert kan fikses). Damer krever tross alt det samme av sine menn.. Men det er en helt annen diskusjon..

Hvis du ikke liker menn - har du vurder ærlig din egen legning? Jeg mener det seriøst..  

Så er det sånn at noen mennesker er emosjonelt veldig lukket/utilgjengelige, eller hva det kalles. Det handler ikke om å være introvert, for det er noe annet. De klarer ikke å engasjere seg i andre mennesker og synes det er slitsomt å måtte investere emosjonelt i andre, selv de aller nærmeste. For en mann vil det være et mareritt å være sammen med en sånn person. Da tror jeg faktisk kvinner takler emosjonelt utilgjengelige menn bedre. Jeg har vært borti et par sånne damer, og jeg ender med å blir dustete forelsket i dem (sikkert et mentalt problem jeg har), og det ender alltid dårlig. For når alt kommer til alt, så evner de ikke å være følelsesmessig investert, noe jeg trenger i et forhold. Jeg rygger bakover hvis jeg treffer sånne nå om dagen. 

Kanskje du er hetero, men ikke skapt for å leve i tosomhet?  

Når alt kommer til alt, så må du finne veien til et liv hvor du føler deg vel og innimellom kan smake på det du opplever som lykke. Du trenger ikke leve opp til samfunnets normer og forventninger.. Du får ikke noe premie i grava for det.  

Som hetero mann, så håper jeg på en måte det dukker opp en mann som får deg til å føle deg ekstra bra og at solen vil skinne for dere.

M50

Anonymkode: a29ce...538

[AnonymBruker 42]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er det flere som har det sånn?

Hver eneste gang du får en trangen for å stille et spørsmål som dette - så er svare så og si ALLTID et rungende : JA!

Du er ikke så "spesiell". Bare en tanke, altså... 

 

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Du åpner med å si at du ikke liker menn noe særlig, og sånn som jeg leser en del innlegg her på KG,  så er det mye dårlige menn, men også mange dårlige damer som er utrolig intolerante overfor menn også. Det er lett at det danner seg en gruppeoppfatning som er unyansert negativ mot menn. Noen må minnes på å "se" mannen og ikke bare alle de overfladiske skavankene eller  dårlige vanene (som sikkert kan fikses). Damer krever tross alt det samme av sine menn.. Men det er en helt annen diskusjon..

Hvis du ikke liker menn - har du vurder ærlig din egen legning? Jeg mener det seriøst..  

Så er det sånn at noen mennesker er emosjonelt veldig lukket/utilgjengelige, eller hva det kalles. Det handler ikke om å være introvert, for det er noe annet. De klarer ikke å engasjere seg i andre mennesker og synes det er slitsomt å måtte investere emosjonelt i andre, selv de aller nærmeste. For en mann vil det være et mareritt å være sammen med en sånn person. Da tror jeg faktisk kvinner takler emosjonelt utilgjengelige menn bedre. Jeg har vært borti et par sånne damer, og jeg ender med å blir dustete forelsket i dem (sikkert et mentalt problem jeg har), og det ender alltid dårlig. For når alt kommer til alt, så evner de ikke å være følelsesmessig investert, noe jeg trenger i et forhold. Jeg rygger bakover hvis jeg treffer sånne nå om dagen. 

Kanskje du er hetero, men ikke skapt for å leve i tosomhet?  

Når alt kommer til alt, så må du finne veien til et liv hvor du føler deg vel og innimellom kan smake på det du opplever som lykke. Du trenger ikke leve opp til samfunnets normer og forventninger.. Du får ikke noe premie i grava for det.  

Som hetero mann, så håper jeg på en måte det dukker opp en mann som får deg til å føle deg ekstra bra og at solen vil skinne for dere.

M50

Anonymkode: a29ce...538

Nei, vi kvinner takler ikke emosjonelt utilgjengelige menn bedre, jeg ble faktisk syk i forhold med slike menn, mistet meg selv og fikk ødelagt nervene mine. Mens de hadde det som plommen i egget da de fikk dekket alle sine behov og jeg ingen. Nå er jeg ikke ts men tullete å blande inn legning i dette her, jeg er 100% hetero og har likevel fått avsmak for dating og forhold. Jeg ønsker det jo fordi jeg så gjerne vil ha barn og helst ikke på egenhånd, men blir uvel og føler en lenke rundt halsen stramme til bare jeg tenker på dating nå, og det er ikke fordi jeg heller ønsker forhold med en dame for det hadde føltes feil ut på alle nivåer da det er menn jeg tiltrekkes av og blir forelsket i og tent på. 

Det er naturlig at kroppen skaper vegring og instinkt om å flykte hvis man har opplevd mye vondt med menn, på samme måte som at en som blir stukket av veps og får anafylaktisk sjokk gjentatte ganger etterhvert vil bli livredde for veps og unngå dem. 

Anonymkode: 4739e...aa7

[AnonymBruker]

Nesten så jeg kunne ha skrevet dette selv!

Du er ikke alene. Og jeg har egentlig gitt opp dating, i en alder av 31. Jeg har noen ganger jeg skulle ønske jeg hadde en partner; når jeg har en ikea hylle å skru sammen, eller når jeg kunne tenke meg å gjøre noe hjemme.

Men egentlig så har jeg det utrolig fint alene. Jeg slipper å ta hensyn til noen andre, og har kun meg å tenke på. Jeg kan bruke tiden min som jeg ønsker. 

Anonymkode: d3379...738

[aksase]

Høres ut som sexen ødelegger for flere av dere ved at dere har sex alt for tidlig i forholdet og så oppdager dere for seint at sexen er det eneste som knytter dere sammen.

Dere må først bli kjent med hverandre, bruke tid sammen og se om dere kan bli bestevenner. På dette stadiet vil sex ofte bare rote det til, derfor bør man la det være. Når dere har datet i noen måneder uten sex og begge fortsatt liker å henge sammen og ønsker å fortsette, da er det et godt grunnlag for å gå videre til neste nivå. Folk som bare dater dere for å få sex vil da ha forlatt dere for lenge siden.

[AnonymBruker]

Kjenner igjen stresset med å få tak i mannen i mitt liv i 30 åra. Det ble egentlig verre for hvert år jeg var nærmere 40. Når jeg fikk tak i en mann så snudde jeg på alle steinene for å få han til å passe inn i mitt liv, men dette er jo feil teknikk. Lureste er å date flest mulig og være veldig konsekvent på om han passer til å gå videre med eller ikke. Jeg endte opp til slutt med en som jeg kjente fra før av og trodde det var det tryggeste, men dessverre ble det verste tenkelige forhold. 

Ser jeg tilbake på denne tiden tenker jeg at jeg skulle vært mer laidback når det nærmet seg enn mann, stilt mer spørsmål til væremåte, se om jeg falt og hadde følelser, vært mer selvstendig og tenkt på hva jeg egentlig skal bruke han til.  

Anonymkode: 36c9d...6db

[AnonymBruker]

Jeg synes den første fasen, som mange synes er så "fantastisk, spennende, pirrende" osv, er bare strevsom og jævlig. Du vet ikke hvor du har typen, om han er seriøs, om han plutselig ghoster deg, om du "trår feil" og skuffer forventningene hans. Når man først har definert seg i et forhold, er det etter mitt syn mye enklere.

Anonymkode: 546ec...6bd

[AnonymBruker]

Bare stress og mas. Vil gjerne ha en drømmemann, men orker ikke hele prosessen med å lete, chatte, møtes. Har heller tatt meg en ekstrajobb, givende og gir ekstra penger i kassa. Nyter å komme hjem etter jobb og gjøre akkurat som jeg vil.

Anonymkode: f2c53...4cb