Jakten på det gode liv

[AnonymBruker]

Fant ingen kategori som passet 100% så jeg endte opp med å legge den her da, under Karriere, arbeidsliv og utdanning.

Jeg har rundet 40 år og jeg kjenner på en slags misnøye ved å skal være i det yrket jeg har nå for resten av arbeidslivet mitt. Kollegaene er stort sett greie og vi har et ganske unikt arbeidsmiljø med lite lufting. Dette er jo på godt og vondt. Jeg grøsser bittelitt med tanken på at jeg skal være rundt de samme folka i maaaange år til. Samtidig så gir ikke utdanningen min noe spillerom. Det er heller ikke aktuelt å starte å studere igjen. Jeg har alltid vært en sliter på skolen. 

Jeg har aldri vært noe særlig ambisiøs av meg. Jeg kunne fint levd et enkelt liv med en såkalt enkel jobb. Samtidig så er jeg en som fort går lei tror jeg..Føler aldri jeg finner helt ro. 

 

Vi (jeg og mannen) har snakket om å kanskje flytte nærmere hans sitt hjemsted. Der er det ingen jobbmulighet for meg innen feltet jeg har utdanning i. Det er kanskje ett yrke jeg kan få jobb i hvor jeg kan få litt bruk for utdanningen min men det er jo et lite halmstrå å holde meg fast i. Jeg ønsker også å ha mulighet til å jobbe redusert kjenner jeg. Jeg er så lei av at livet skal handle om å nærmest jobbe seg ihjel med lite tid og overskudd igjen til familie og hjem.

Jeg er egentlig ikke opptatt av å ha mye penger men har jo kjent på hvor deilig det er å ha økonomisk frihet. Og så er jeg redd for å føle at jeg ikke har noe penger om jeg skifter yrke, jobber redusert og mister de godene jeg har (god lønn, ingen turnus og fri alle helger).

 

Om vi flytter vil vi mest sannsynlig bo billigere. Vi har også snakket om å kjøpe tomt og å bygge det såkalte drømmehuset. 

Det er så vanskelig å vite hva man bør gjøre og hva som bare er tullete følelser! 

Jeg må forsøke å summere litt;

Nåværende jobb;

 Bra arbeidstid (kun dagtid og kun ukedagene).

Godt betalt.

Veldig repeterende oppgaver (blir litt kjedelig)

Gode kollegaer MEN det er den samme gruppen med kollegaer med de samme utfordringene som blir der over mange år (ja jeg vet det virker selvmotsigende). Jeg merker jeg blir litt negativ innstilt av en del av dem. Blir lett revet med dessverre og jeg liker det ikke..Jeg ser på kollegaer som er 10 år eldre og håper virkelig ikke jeg blir så negativ selv! Vi er som en rar sammensatt familie som jobber i team (teamene byttes ut med jevne mellomrom) med de samme probleme som vedvarer over flere år. Samtidig så er det en veldig fin gjeng også.. 

Hva ønsker jeg jobbmessig;

En ok lønn hvor jeg føler at jeg kan jobbe redusert om bokostnader går ned.

Vil ikke jobbe kveld og/eller helg. 

Og jeg vet jo ikke om dette er oppnåelig siden jeg ikke aaaaner hva jeg skal jobbe med om vi flytter! Har et ønske om en jobb men disse lyses sjeldent ut og det kommer an på kommunens satsing på det feltet.

Nåværende bosted;

Forholdsvis dyrt. Det er ikke drømmeboligen, føles midlertidig og har alltid føltes som det.

Vi har naboer klin inntil oss, er lei av å ta hensyn (ikke at vi er bråkmakere).

Det er sameie (igjen, lei av å ta hensyn og dugnader og dette "samholdet" vi skal ha. Er introvert av meg så jeg blir bare stresset av slikt)

Hva ønsker jeg/vi;

Å bo litt billigere, mulighet for å bygge eget hus. 

Å ikke ha naboer tett inntil oss.

Skape "drømmehjemmet". Boligen vi har nå mangler noen egenskaper som vi ønsker. Også med tanke på planløsning hvor preferansene har endret seg.

 

Huff nei dette ble rotete men jeg poster det allikevel.

Jeg er ikke fornøyd der jeg er i livet nå; jobbmessig og bomessig. 

Flere enn meg har jo vært der mentalt. Hva gjorde du? Ønsker noen å fortelle om prosessen?

 

 

 

Anonymkode: 4f484...b32

[AnonymBruker]

Herlighet det der ble jo en lang bok 😳😳 Beklager!

Anonymkode: 4f484...b32

[AnonymBruker]

Vi sliter med det samme. Der det er jobb er ikke plassen vi vil bo, men der vi vil bo er det ikke jobb. Alle skal visst pakkes inn i små leiligheter i blokk i byer nå. Er visst det nye.

Drømmen er jo det som var veldig oppnåelig både for mine besteforeldre og foreldre, et hus  litt landlig til og en grei jobb. Men det er visst ikke mulig lengre nesten. 

Anonymkode: 450a0...097

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Fant ingen kategori som passet 100% så jeg endte opp med å legge den her da, under Karriere, arbeidsliv og utdanning.

Jeg har rundet 40 år og jeg kjenner på en slags misnøye ved å skal være i det yrket jeg har nå for resten av arbeidslivet mitt. Kollegaene er stort sett greie og vi har et ganske unikt arbeidsmiljø med lite lufting. Dette er jo på godt og vondt. Jeg grøsser bittelitt med tanken på at jeg skal være rundt de samme folka i maaaange år til. Samtidig så gir ikke utdanningen min noe spillerom. Det er heller ikke aktuelt å starte å studere igjen. Jeg har alltid vært en sliter på skolen. 

Jeg har aldri vært noe særlig ambisiøs av meg. Jeg kunne fint levd et enkelt liv med en såkalt enkel jobb. Samtidig så er jeg en som fort går lei tror jeg..Føler aldri jeg finner helt ro. 

 

Vi (jeg og mannen) har snakket om å kanskje flytte nærmere hans sitt hjemsted. Der er det ingen jobbmulighet for meg innen feltet jeg har utdanning i. Det er kanskje ett yrke jeg kan få jobb i hvor jeg kan få litt bruk for utdanningen min men det er jo et lite halmstrå å holde meg fast i. Jeg ønsker også å ha mulighet til å jobbe redusert kjenner jeg. Jeg er så lei av at livet skal handle om å nærmest jobbe seg ihjel med lite tid og overskudd igjen til familie og hjem.

Jeg er egentlig ikke opptatt av å ha mye penger men har jo kjent på hvor deilig det er å ha økonomisk frihet. Og så er jeg redd for å føle at jeg ikke har noe penger om jeg skifter yrke, jobber redusert og mister de godene jeg har (god lønn, ingen turnus og fri alle helger).

 

Om vi flytter vil vi mest sannsynlig bo billigere. Vi har også snakket om å kjøpe tomt og å bygge det såkalte drømmehuset. 

Det er så vanskelig å vite hva man bør gjøre og hva som bare er tullete følelser! 

Jeg må forsøke å summere litt;

Nåværende jobb;

 Bra arbeidstid (kun dagtid og kun ukedagene).

Godt betalt.

Veldig repeterende oppgaver (blir litt kjedelig)

Gode kollegaer MEN det er den samme gruppen med kollegaer med de samme utfordringene som blir der over mange år (ja jeg vet det virker selvmotsigende). Jeg merker jeg blir litt negativ innstilt av en del av dem. Blir lett revet med dessverre og jeg liker det ikke..Jeg ser på kollegaer som er 10 år eldre og håper virkelig ikke jeg blir så negativ selv! Vi er som en rar sammensatt familie som jobber i team (teamene byttes ut med jevne mellomrom) med de samme probleme som vedvarer over flere år. Samtidig så er det en veldig fin gjeng også.. 

Hva ønsker jeg jobbmessig;

En ok lønn hvor jeg føler at jeg kan jobbe redusert om bokostnader går ned.

Vil ikke jobbe kveld og/eller helg. 

Og jeg vet jo ikke om dette er oppnåelig siden jeg ikke aaaaner hva jeg skal jobbe med om vi flytter! Har et ønske om en jobb men disse lyses sjeldent ut og det kommer an på kommunens satsing på det feltet.

Nåværende bosted;

Forholdsvis dyrt. Det er ikke drømmeboligen, føles midlertidig og har alltid føltes som det.

Vi har naboer klin inntil oss, er lei av å ta hensyn (ikke at vi er bråkmakere).

Det er sameie (igjen, lei av å ta hensyn og dugnader og dette "samholdet" vi skal ha. Er introvert av meg så jeg blir bare stresset av slikt)

Hva ønsker jeg/vi;

Å bo litt billigere, mulighet for å bygge eget hus. 

Å ikke ha naboer tett inntil oss.

Skape "drømmehjemmet". Boligen vi har nå mangler noen egenskaper som vi ønsker. Også med tanke på planløsning hvor preferansene har endret seg.

 

Huff nei dette ble rotete men jeg poster det allikevel.

Jeg er ikke fornøyd der jeg er i livet nå; jobbmessig og bomessig. 

Flere enn meg har jo vært der mentalt. Hva gjorde du? Ønsker noen å fortelle om prosessen?

 

 

 

Anonymkode: 4f484...b32

Veldig lite å klage på når man leser hva du "sliter" med. I utgangspunktet har du et veldig godt liv med tanke på at du er en såkalt "skole sliter" som aldri fikk til skole, men samtidig er du frisk til å ha den jobben du har, som tydeligvis betaler deg faktisk mer enn du muligens har kompetanse til. Du som sier: du repeterer ofte det du gjør, og du får godt betalt for det i tillegg til de ordningene og fordelene du har som fast ansatt, og sikkert også som organisert i  fagforening.

Men du er ei kvinne, så det viser at så lenge du har helsa og helt OK utseende som ikke "skremmer menn og barn" vekk, så får du et godt liv, og du har egentlig et godt middelklasse liv. At du drømmer om mer enn middelklasse, får så være, men det er dessverre et veldig stort antall mennesker i dette landet - både menn og til dels kvinner rundt din alder, som ikke er i nærheten av det livet du har. For de fikk aldri noe grei og rettferdig start på livet, og helsa skranter allerede fra da de var unge. Så da kan du tenke deg hvordan det er å leve slik. Fanget i en kropp som ikke fungerer, mens hodet og/eller hjertet vil mer, samtidig som "Time Ticks Life Away", og man står bomstille i en liten leilighet som man må LEIE samtidig som man er 40+ år gammel.

Så du har folk her i landet som drømmer om 25 m2 hybelleilighet som de kan eie, men de har ikke det en gang.

 

 

Anonymkode: cd540...4ff

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Fant ingen kategori som passet 100% så jeg endte opp med å legge den her da, under Karriere, arbeidsliv og utdanning.

Jeg har rundet 40 år og jeg kjenner på en slags misnøye ved å skal være i det yrket jeg har nå for resten av arbeidslivet mitt. Kollegaene er stort sett greie og vi har et ganske unikt arbeidsmiljø med lite lufting. Dette er jo på godt og vondt. Jeg grøsser bittelitt med tanken på at jeg skal være rundt de samme folka i maaaange år til. Samtidig så gir ikke utdanningen min noe spillerom. Det er heller ikke aktuelt å starte å studere igjen. Jeg har alltid vært en sliter på skolen. 

Jeg har aldri vært noe særlig ambisiøs av meg. Jeg kunne fint levd et enkelt liv med en såkalt enkel jobb. Samtidig så er jeg en som fort går lei tror jeg..Føler aldri jeg finner helt ro. 

 

Vi (jeg og mannen) har snakket om å kanskje flytte nærmere hans sitt hjemsted. Der er det ingen jobbmulighet for meg innen feltet jeg har utdanning i. Det er kanskje ett yrke jeg kan få jobb i hvor jeg kan få litt bruk for utdanningen min men det er jo et lite halmstrå å holde meg fast i. Jeg ønsker også å ha mulighet til å jobbe redusert kjenner jeg. Jeg er så lei av at livet skal handle om å nærmest jobbe seg ihjel med lite tid og overskudd igjen til familie og hjem.

Jeg er egentlig ikke opptatt av å ha mye penger men har jo kjent på hvor deilig det er å ha økonomisk frihet. Og så er jeg redd for å føle at jeg ikke har noe penger om jeg skifter yrke, jobber redusert og mister de godene jeg har (god lønn, ingen turnus og fri alle helger).

 

Om vi flytter vil vi mest sannsynlig bo billigere. Vi har også snakket om å kjøpe tomt og å bygge det såkalte drømmehuset. 

Det er så vanskelig å vite hva man bør gjøre og hva som bare er tullete følelser! 

Jeg må forsøke å summere litt;

Nåværende jobb;

 Bra arbeidstid (kun dagtid og kun ukedagene).

Godt betalt.

Veldig repeterende oppgaver (blir litt kjedelig)

Gode kollegaer MEN det er den samme gruppen med kollegaer med de samme utfordringene som blir der over mange år (ja jeg vet det virker selvmotsigende). Jeg merker jeg blir litt negativ innstilt av en del av dem. Blir lett revet med dessverre og jeg liker det ikke..Jeg ser på kollegaer som er 10 år eldre og håper virkelig ikke jeg blir så negativ selv! Vi er som en rar sammensatt familie som jobber i team (teamene byttes ut med jevne mellomrom) med de samme probleme som vedvarer over flere år. Samtidig så er det en veldig fin gjeng også.. 

Hva ønsker jeg jobbmessig;

En ok lønn hvor jeg føler at jeg kan jobbe redusert om bokostnader går ned.

Vil ikke jobbe kveld og/eller helg. 

Og jeg vet jo ikke om dette er oppnåelig siden jeg ikke aaaaner hva jeg skal jobbe med om vi flytter! Har et ønske om en jobb men disse lyses sjeldent ut og det kommer an på kommunens satsing på det feltet.

Nåværende bosted;

Forholdsvis dyrt. Det er ikke drømmeboligen, føles midlertidig og har alltid føltes som det.

Vi har naboer klin inntil oss, er lei av å ta hensyn (ikke at vi er bråkmakere).

Det er sameie (igjen, lei av å ta hensyn og dugnader og dette "samholdet" vi skal ha. Er introvert av meg så jeg blir bare stresset av slikt)

Hva ønsker jeg/vi;

Å bo litt billigere, mulighet for å bygge eget hus. 

Å ikke ha naboer tett inntil oss.

Skape "drømmehjemmet". Boligen vi har nå mangler noen egenskaper som vi ønsker. Også med tanke på planløsning hvor preferansene har endret seg.

 

Huff nei dette ble rotete men jeg poster det allikevel.

Jeg er ikke fornøyd der jeg er i livet nå; jobbmessig og bomessig. 

Flere enn meg har jo vært der mentalt. Hva gjorde du? Ønsker noen å fortelle om prosessen?

 

 

 

Anonymkode: 4f484...b32

Dersom dere har tenkt på å flytte til hans hjemsted? Hvorfor, er det noen fordeler ved å gjøre det?

Dersom ja i form av:

1.Kunne bo litt billigere og  derfor ikke trenge å jobbe så mye kanskje,  eller være så avhengig av 2 fulle inntekter.

2.På den måten få nyte litt tidligere i livet (enn å måtte vente til man er blitt pensjonist med å få nyte)  ‘’det gode liv’’ mer fritid til å dyrke hobbys /interesser.

3.Miljøforandring ved å flytte kan jo være bra når det gjelder skoletilbud, oppvekstmiljø for barna osv.

4.Omskolering, videreutdannelse eller ‘’bytte beite’’ i jobben din. Butikkjobb eller lignende.

Ville sjekket godt ut fordeler/bakdeler ved å ta det skrittet. Dere vet hva dere har men ikke helt hvordan dere går til v/å flytte.

 

 

[Portia Catonis]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Veldig lite å klage på når man leser hva du "sliter" med. I utgangspunktet har du et veldig godt liv med tanke på at du er en såkalt "skole sliter" som aldri fikk til skole, men samtidig er du frisk til å ha den jobben du har, som tydeligvis betaler deg faktisk mer enn du muligens har kompetanse til. Du som sier: du repeterer ofte det du gjør, og du får godt betalt for det i tillegg til de ordningene og fordelene du har som fast ansatt, og sikkert også som organisert i  fagforening.

Men du er ei kvinne, så det viser at så lenge du har helsa og helt OK utseende som ikke "skremmer menn og barn" vekk, så får du et godt liv, og du har egentlig et godt middelklasse liv. At du drømmer om mer enn middelklasse, får så være, men det er dessverre et veldig stort antall mennesker i dette landet - både menn og til dels kvinner rundt din alder, som ikke er i nærheten av det livet du har. For de fikk aldri noe grei og rettferdig start på livet, og helsa skranter allerede fra da de var unge. Så da kan du tenke deg hvordan det er å leve slik. Fanget i en kropp som ikke fungerer, mens hodet og/eller hjertet vil mer, samtidig som "Time Ticks Life Away", og man står bomstille i en liten leilighet som man må LEIE samtidig som man er 40+ år gammel.

Så du har folk her i landet som drømmer om 25 m2 hybelleilighet som de kan eie, men de har ikke det en gang.

 

 

Anonymkode: cd540...4ff

TS og mannen  må jo få lov til å jakte på sitt "gode liv", det går jo ikke utover noen andre...

Jeg vet ikke hva du jobber med, TS, eller hva du anser som "godt betalt", men det du snakker om er jo å inngå et kompromiss mellom jobb og fritid. I byen har man ikke noe valg, da må man bo trangt og jobbe 100% for å få det til å gå rundt. Flytter man på "bygda" kan man ha et stort og fint hus og jobbe på lokalbutikken (eller lignende).

Da mine besteforeldre levde tenkte jeg alltid at de hadde "sitt" sted, og der var der de hørte hjemme. De kjøpte tomt på 50-tallet og bygde et husbank-hus. Senere bygde de ut, anla hage med jordbæråker, bærbusker og hønsehus. De levde nøkternt, men godt, på én inntekt. Jeg ville helt klart foretrukket et sånt liv på sikt, fremfor å stresse og mase inni en av de store byene. Et sted der man kan bli gammel, der alle kjenner alle og naboene hjelper hverandre.