Problemer med sinne

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Leste HI og ble sjokkert over at hun hadde latt dette pågå så lenge.

Det hun må gjøre nå er selvsagt å skille seg. Da kan i det minste noe av skaden de er påført jobbes med.

At hun lar barna bli mishandlet uten å gjøre noe over flere år ER utilgivelig.

Anonymkode: c5b2d...49c

Jeg er trådstarter, og nå bare provoserer du meg. Vi kan snakke sammen når du står i store store problemer selv og skal gjøre valg som kaster om hele ditt egen liv, livet til den du elsker, barna og dine og kanskje hele slekten på to sider. Det er mulig alt er "så lett" og "det er jo bare å gå" for deg, men jeg tror ingen som ikke har hvert i en lignende situasjon forstår. jeg skal velge bort den jeg elsker, nå en superdårlig økonomi, må kanskje flytte bort fra det lille jeg har av nettverk. Det føles som at det å leve i et voldelig ekteskap er det enkleste valget akkurat nå. Tenk å tråkke på den som allerede ligger nede - for en stygg ting å gjøre. Altså, jeg har ikke ord

Anonymkode: 5f5b7...562

[AnonymBruker]

Om du skal gå fra han så ikke vær på samme sted, ikke fortelle dine planer, vær mange mil unna...en slik kar må du passe deg for, ikke end opp som død i statistikken....

Anonymkode: 71168...8d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2023 den 11.51):

Leste HI og ble sjokkert over at hun hadde latt dette pågå så lenge.

Det hun må gjøre nå er selvsagt å skille seg. Da kan i det minste noe av skaden de er påført jobbes med.

At hun lar barna bli mishandlet uten å gjøre noe over flere år ER utilgivelig.

Anonymkode: c5b2d...49c

Hvis man risikerer at barna skal være helt alene med en sånn sinna person, så blir man heller. Det er nyanser her, det er grunner du ikke vet om eller forstår. 

AnonymBruker skrev (På 16.1.2023 den 11.59):

Tenk å tråkke på den som allerede ligger nede - for en stygg ting å gjøre. Altså, jeg har ikke ord

Anonymkode: 5f5b7...562

Som regel er de som skriver sånt tidligere mishandlede barn, dvs de ser det fortsatt fra barneperspektivet og tenker at de aldri hadde latt sine unger gjennomgå dette. 

Anonymkode: 31246...839

[AnonymBruker]

Hva du har gjort eller ikke gjort tidligere kan du ikke endre, og det hjelper hverken deg eller barna å snakke deg ned. Du må tenke fremover. Jeg var i 17 år i et dårlig forhold. Psykisk vold, men jeg så det ikke. Jeg sa til meg selv at jeg var heldig som hadde han. Magefølelsen min skrek i fortvilelse noe annet. Jeg hørte ikke. Hadde ikke penger til å tenke noe annet. Og skulle virkelig ungene våre måtte flytte frem og tilbake hver uke? Da hadde jeg heller det litt kjipt. Alt var uansett min feil siden jeg ikke var god nok, så når jeg bare hadde skjerpet meg, så ville ting bli bedre. Og det var jo bra i perioder, og det var i perioder jeg var i veldig godt humør, så da fikk jeg liksom bekreftet at alt det dumme var min feil. Jeg trengte bare å unngå å være sur, sliten, trøtt eller syk. Og så måtte jeg lukke øynene om han gjorde noe galt (det var da jeg "var sur og ødela forholdet"). Vi hadde nok vært sammen enda om jeg ikke hadde blitt forlatt for ei anna. Ei som var tynn og blid. Merket at helsen min har blitt mye bedre etter bruddet. Jeg ante ikke at psykisk vold kunne gi fysisk skade. Har kronisk migrene nå. Søvn-og mageproblemene er mye bedre da. Ungene har det bedre nå. Det går bedre hos far enn forventet. Men likevel så gale at skolen har reagert og følger opp. Hvis jeg kunne spole tilbake tiden nå hadde jeg gått fra han rett etter siste barnet.

Anonymkode: 06084...3ea

[AnonymBruker]

On 1/15/2023 at 12:17 AM, AnonymBruker said:

Det gjelder sinne og utagering i forholdet og unger. Hvor sint er det «lov» å bli? Vi har en unge på 8 og en på 14. Det er snakk om rop, skremmende sinne mot meg og barna. Jeg forstår at man kan bli sint. Men hvor sint er det lov å bli? Er det lov å skremmende sinne, om dere skjønner hva jeg mener? Trusler og at alt skal vris og vrenges på? Jeg har mange eksempler, blir for mye skrive om, men det er liksom aldri anger etterpå, aldri unnskyld. Og når jeg tar opp temaet så møtes jeg bare med sinne. Det er liksom helt lov å bli så sint man vil, men bare ikke få noe tilbake. Altså man kan herje som man vil i familien, men ikke få noe motbør, kommentarer eller diskusjon rundt temaet. Da blir det bare enda mer sinne. Det vanskeligste for meg i dette er når barna får huden full og jeg ikke tør å stoppe det. Eldstemann har lært å ta i mot, men gråter på rommet etterpå. Yngstemann vet jeg ikke helt hva jeg kan si om. Men jeg skulle ønske jeg kunne stoppe dette så vi kunne være en kjærlig familie. Altså hvor sint er det lov å bli innad i en familie? 

Anonymkode: 5f5b7...562

Det er sånn man får konfliktsky barn som ikke klarer sette grenser. Min venninne vokste opp sånn og klarte ikke si nei når gutta presset henne til sex. Hun var vant til at folk eksploderte om hun sa nei.

Anonymkode: 71007...b48

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (På 15.1.2023 den 0.17):

Det gjelder sinne og utagering i forholdet og unger. Hvor sint er det «lov» å bli? Vi har en unge på 8 og en på 14. Det er snakk om rop, skremmende sinne mot meg og barna. Jeg forstår at man kan bli sint. Men hvor sint er det lov å bli? Er det lov å skremmende sinne, om dere skjønner hva jeg mener? Trusler og at alt skal vris og vrenges på? Jeg har mange eksempler, blir for mye skrive om, men det er liksom aldri anger etterpå, aldri unnskyld. Og når jeg tar opp temaet så møtes jeg bare med sinne. Det er liksom helt lov å bli så sint man vil, men bare ikke få noe tilbake. Altså man kan herje som man vil i familien, men ikke få noe motbør, kommentarer eller diskusjon rundt temaet. Da blir det bare enda mer sinne. Det vanskeligste for meg i dette er når barna får huden full og jeg ikke tør å stoppe det. Eldstemann har lært å ta i mot, men gråter på rommet etterpå. Yngstemann vet jeg ikke helt hva jeg kan si om. Men jeg skulle ønske jeg kunne stoppe dette så vi kunne være en kjærlig familie. Altså hvor sint er det lov å bli innad i en familie? 

Anonymkode: 5f5b7...562

Det du beskriver er barnemishandling og psykisk vold, ta kontakt med krisesenter og be om råd. Det er ikke normalen at man er redd for sin egen mann, eller at han skjeller ut barna sine.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2023 den 11.08):

Hvor sinna er det ok å bli, eller hvor ofte, eller på hvilken måte?
 

 

AnonymBruker skrev (På 16.1.2023 den 11.08):

Anonymkode: 5f5b7...562

Veldig lite hvis du med sinne mener utagering.

Anonymkode: 86d70...589

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2023 den 11.59):

.. Vi kan snakke sammen når du står i store store problemer selv og skal gjøre valg som kaster om hele ditt egen liv, livet til den du elsker, barna og dine og kanskje hele slekten på to sider. Det er mulig alt er "så lett" og "det er jo bare å gå" for deg, men jeg tror ingen som ikke har hvert i en lignende situasjon forstår. jeg skal velge bort den jeg elsker, nå en superdårlig økonomi, må kanskje flytte bort fra det lille jeg har av nettverk. Det føles som at det å leve i et voldelig ekteskap er det enkleste valget akkurat nå. 

Anonymkode: 5f5b7...562

Det er ikke lett, men du er mor. Du er ansvarlig for at barna dine har det bra. Dette ene er viktigere enn alle andre- viktige - hensyn å ta. Les hva folk her skriver - barn med slikt oppvekst kan gjenta den i eget voksenliv. Vil du at det er dette de skal se fram til - å repetere ditt liv nå? 

Anonymkode: 86d70...589

[Donvito]

Det du beskriver er helt likt min situasjon. Jeg er mann og var selv utsatt for psykisk og fysisk vold når jeg forsvarte barnet mitt fra mor. Mor kom med drapstrusler og alt mulig drit mens barnet mitt hørte det. Både mot meg og mot mitt eget barn. Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig å komme ut av, du er selv manipulert (gaslightning) og jeg angrer også på at jeg ikke gjorde noe før. Men jeg sendte inn bekymringsmelding på mor og tok med meg barnet vekk. Det ordnet seg til slutt og barnet vil huske meg som en helt som reddet henne fra en grusom oppvekst. Anbefaler deg å ta kontakt med hjelpeapparat i kommunen for råd, eller rett og slett sende inn bekymringsmelding nå med en gang. Det blir tøft noen måneder, men det må gjøres som flere har sagt her. Sikre bevis er veldig viktig i en sak med psykisk vold. Ta lyd/videopptak. Det er lov så lenge du er tilstede. Ta kontakt på pm om du trenger mer informasjon.

[Anonym3005]

Jeg var livredd pappa hele min barndom. han var så sint.. mamma prøvde å gå i mellom men turte ikke gå fra han.. nå er jeg 36 år gammel og det sitter fremdeles i meg og har påvirket meg noe enormt .. 

[AnonymBruker]

1. Sett ultimatum om sinnemestringskurs (familievernkontoret eller barnevernet, må spørres etter) og par terapi. Hjelper det ikke, reis. 

2, reis. Du kan ikke la barna dine bo med en slik mann. Dette er oppskriften på at barna skal få psykiske vansker når de blir eldre. 

Skulle så inderlig ønske jeg hadde noen andre svar å gi. Men dette er realiteten. 

Jeg snakker selv ikke med min mor lenger, fordi hun ikke reiste fra min far, lot meg vokse opp med han, bo med han, og få dette som jeg kaller psykiske volden. For det er akkurat det det er. Desverre. 

Spør noen du kjenner og stoler på om hjelp. 

Anonymkode: 5d914...c57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2023 den 11.59):

Jeg er trådstarter, og nå bare provoserer du meg. Vi kan snakke sammen når du står i store store problemer selv og skal gjøre valg som kaster om hele ditt egen liv, livet til den du elsker, barna og dine og kanskje hele slekten på to sider. Det er mulig alt er "så lett" og "det er jo bare å gå" for deg, men jeg tror ingen som ikke har hvert i en lignende situasjon forstår. jeg skal velge bort den jeg elsker, nå en superdårlig økonomi, må kanskje flytte bort fra det lille jeg har av nettverk. Det føles som at det å leve i et voldelig ekteskap er det enkleste valget akkurat nå. Tenk å tråkke på den som allerede ligger nede - for en stygg ting å gjøre. Altså, jeg har ikke ord

Anonymkode: 5f5b7...562

Du sier i bunn og grunn at du velger bort barna for en mann du elsker, og hva du er redd for å tape? Jeg har vokst opp under stor omsorgssvikt, samt at jeg har bodd med en som mishandlet meg - mest psykisk, men også fysisk. Jeg endevendte alt for å få barnet mitt bort. Så jeg vet hva jeg snakker om. Jeg vet det er vanskelig å gå, men du må bare sette igang prosessen. 

Anonymkode: 490b4...b27

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er vanskelig å gå, men sånn som det er nå lar du barna bli utsatt for vold ved at du ikke fjerner dem fra situasjonen. Du er NØDT til å beskytte barna dine. Ring til krisesenteret eller barnevernet så snart du kan.

Du må være den som tar vare på barna dine når ikke far gjør det. Hvis du ikke gjør noe med situasjonen, og da mener jeg å handle, ikke snakke, så har barna to foreldre som svikter dem! Kjære Ts, du er nødt til å gjøre noe. Jeg vokste opp i et sånt hjem der min far kunne eksplodere. Det var ikke nødvendigvis så ofte, men det har ødelagt min psykiske helse. Jeg ble ufør. Og jeg er fremdeles redd min far i en alder av 50 år.

Anonymkode: b2525...0b0

[Tradegy]

Når man som voksen kjenner på frykt, så kan man gange det opp mange ganger, for å få følelsen barna står i. Som omsorgsperson er du forpliktet til å ta skikkelig tak. Du skal være tryggheten, ikke gå i forsvar og holde ut for enhver pris. 

Et sted må du starte. Gå til fastlegen, så noen får vite om situasjonen din

(Jeg er vokst opp med trygghet innad i familien. Men jeg hadde en lærer jeg var livredd når han eksploderte, samt kjente til noen rundt forbi som var skikkelig sinte. Så fryktfølelse i eget hjem som barn, må være alldeles for jævlig 💔 )

Håper det ordner seg og at dere får hjelp. Og at mannen din evner å forstå at man må hjelpe seg selv 🤞)

 

[AnonymBruker]

For å besvare spørsmålet ditt: det er bra å bli sint hvis noen har gjort eller gjør noe slemt eller grenseoverskridende, dvs noe som skader et annet menneske psykisk eller fysisk. Det kan også være bra å bli sint hvis noe er veldig urettferdig eller hvis noen bryter loven.

Ellers kan jeg ikke komme på så mange andre anledninger til å bli sint. Hvis noen gjør noe irriterende, altfor påtrengende eller masete, eller de gjør noe de ikke burde ha gjort osv, må man som voksen si i fra på en respektfull og ordentlig måte.

Når blir sinne problematisk? Når folk blir truende, skremmende, sier stygge og sårende ting, håner, latterliggjør, ignorerer, blir iskalde, er ikke tilsnakkendes, gir seg ikke selv om man sier man ikke orker mer, stenger for utgangen, blir fysiske, eller når de brøler og roper. Dvs sistnevnte er på sin plass dersom noe voldsomt alvorlig og forferdelig skjer/har skjedd, som feks utroskap. Da er det forståelig at den bedratte brøler.

Det er normalt å si litt sårende ting av og til i krangler, eller å bruke ord som at "du er alltid/aldri..." osv av og til, for litt dumme og slemme kan vi alle være. Men da sier man unnskyld etterpå og legger seg flat, i tillegg til at man prøver å skjerpe seg.

Det er sikkert mye jeg har glemt, men poenget er at det aldri er ok å være slem mot andre, og det vet du også selv, ts. Skremmende og truende oppførsel, brøling og utskjelling er psykisk vold. 

Anonymkode: b2525...0b0