Problemer med sinne

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ok, kan noen fortelle meg hvordan man stopper sånt? Det er helt umulig å ta det i situasjonen og umulig å ta opp i etterkant, da blir det bare mer sinne. Jeg har jo prøvd. Har også foreslått parterapi som bare møtes med 0 forståelse. Ingen forståelse for at det er noe problem av noe slag. Altså ingen innsikt i egen adferd virker det som

Anonymkode: 5f5b7...562

Men kjære vene, du kan jo ikke forandre ham! Nå må du som voksen og ansvarlig beskytte barna og bryte ut av dette forholdet! De er uskyldige barn, de KAN ikke beskytte seg selv, de har ingen mulighet til å flytte. DU må gjøre det for dem! Dette er så skadelig.

Hvis du flytter, kommer de til å takke deg som  voksne.

Hvis du blir boende, kan du få barn som sliter hele voksenlivet med angst, depresjon, rus, som selv går inn og tar din rolle som den underkua med slem partner, eller som selv blir som faren og er slem mot andre.

Du ødelegger livet deres om du lar dem vokse opp slik! De har bare deg, du er den eneste som kan beskytte dem. Gjør det!!!

Anonymkode: d0e45...5cc

[AnonymBruker]

Til ts. Har du hørt historien om frosken som skulle kokes? Putter man den i kokende vann hopper den rett ut, men om man skrur varmen veldig gradvis opp, blir frosken i vannet og dør. 

Sånn er det hos dere. Nå koker vannet, og du blir der. Kanskje har det kokt en god stund. Det som er bra er at du har merket at dette er for varmt. At det kanskje ikke er så bra. Du tenker også på å gjøre noe med det. 

Jeg var også i et forhold med en voldelig mann. Han var ikke voldelig mot barna direkte, men de har jo øyne og ører. Det gikk veldig ut over dem, også. 

Jeg hadde ingen venner eller familie som kunne hjelpe meg. Det jeg gjorde var å lage meg et «støtteteam». Jeg brukte fastlegen min, krisesenteret og familievernkontoret. I tillegg gikk jeg til advokat for å finne ut hvilke rettigheter jeg hadde og hva som var lurt å tenke på. Så klarte jeg å gå. Men det var veldig vanskelig. Sannsynligvis det vanskeligste jeg noen gang har gjort.

Jeg går ut i fra at du er veldig redd for ham. Men jeg anbefaler deg å ta noen steg, det er ikke bra å leve sånn. 

Anonymkode: 31246...839

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ok, kan noen fortelle meg hvordan man stopper sånt? Det er helt umulig å ta det i situasjonen og umulig å ta opp i etterkant, da blir det bare mer sinne. Jeg har jo prøvd. Har også foreslått parterapi som bare møtes med 0 forståelse. Ingen forståelse for at det er noe problem av noe slag. Altså ingen innsikt i egen adferd virker det som

Anonymkode: 5f5b7...562

Nei, parterapi løser neppe dette. Slik jeg forstår det er det ment for to likeverdige parter.

"Man" som i du stopper ikke sånt. Bare den som har problemet kan stoppe det. Og han må ønske å stoppe det.

Hvordan forsvarer du at du lar barna vokse opp med en slik person. Nei, hans sinne er på ingen måte din ansvar. Men det er ditt ansvar at du blir. For du kan bli stilt til veggs på dette en dag.

Anonymkode: c952a...aa7

[AnonymBruker]

Ts

Ok så jeg er medskyldig, det et vekker. Og, ungene vil hate meg? Også vekker…

Jeg bare er så usikker, så mange år sammen. Vi er jo gift, men familien styres av en persons    temperement, det er ikke bra. Jeg har ikke nettverk rundt meg og er så redd for å bli ensom om alt 

Anonymkode: 5f5b7...562

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ts

Ok så jeg er medskyldig, det et vekker. Og, ungene vil hate meg? Også vekker…

Jeg bare er så usikker, så mange år sammen. Vi er jo gift, men familien styres av en persons    temperement, det er ikke bra. Jeg har ikke nettverk rundt meg og er så redd for å bli ensom om alt 

Anonymkode: 5f5b7...562

Er det ikke bedre å være ensom om alt, i stedet for at barna og du skal gå rundt på nåler og være redde for en person? 

Min mor møtte en fyr, han banket henne opp og var rett og slett et rasshøl. Jeg flyttet hjemmefra som 17 åring og klandret mor i mange år etterpå. Hun unnskyldte seg med at hun ikke hadde noe sted å reise. Som jeg svarte, jeg bor heller på gata enn å bo sammen med en sånn dritt. 

Anonymkode: f4945...6a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ts

Ok så jeg er medskyldig, det et vekker. Og, ungene vil hate meg? Også vekker…

Jeg bare er så usikker, så mange år sammen. Vi er jo gift, men familien styres av en persons    temperement, det er ikke bra. Jeg har ikke nettverk rundt meg og er så redd for å bli ensom om alt 

Anonymkode: 5f5b7...562

Ungene dine trenger en normal hverdag. Du kan skaffe deg nettverk etterhvert. 

Anonymkode: 86d70...589

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ts

Ok så jeg er medskyldig, det et vekker. Og, ungene vil hate meg? Også vekker…

Jeg bare er så usikker, så mange år sammen. Vi er jo gift, men familien styres av en persons    temperement, det er ikke bra. Jeg har ikke nettverk rundt meg og er så redd for å bli ensom om alt 

Anonymkode: 5f5b7...562

Du er alene om det! MEN du får støtte og hjelp når du tar kontakt med riktige instanser. Skjer nok mye mer dramatiske ting fremover som å bli fratatt barn mm via en eller annen instans eller via selvmord, rus o.l om du ikke gjør noe tenker jeg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ok, kan noen fortelle meg hvordan man stopper sånt? Det er helt umulig å ta det i situasjonen og umulig å ta opp i etterkant, da blir det bare mer sinne. Jeg har jo prøvd. Har også foreslått parterapi som bare møtes med 0 forståelse. Ingen forståelse for at det er noe problem av noe slag. Altså ingen innsikt i egen adferd virker det som

Anonymkode: 5f5b7...562

Du stopper det ved å forlate mannen din, du og barna flytter ut. 

Been there, done that. Vet hvor jævlig vanskelig dette er. Jeg forlot før barna fylte 3. Dette er to år siden,  han lager fortsatt hælvette, men barna blir skjerma- der er det viktigste.

Jeg vokste selv opp i ett hjem med en far med samme temperament,  det gjorde nok at jeg tålte mye mer enn jeg burde da jeg selv stiftet familie. 

Anonymkode: 9ba8b...ab1

[Hjelpsom]

Hvis du har lyst til å fortsette forholdet så får du bare gi klar beskjed om at det skal bli familieterapaut og sinnemestringskurs. Og eventuelt psykolig til han intill kurset starter.

Jeg mistet min partner gjennom 23 år fordi jeg ikke hadde sinnekontroll. Jeg slo ikke, jeg ropte ikke skrekk ikke, men ble småsint for altmulig småtterier og ting som var utenfor min kontroll. Dette var svært skremmende for partner og hun hadde prøvd lenge å ta det opp med meg, men det gikk ikke inn. Nå skal jeg starte på kurs og er begynt med egen sinnemestring selv for barnets skyld. Tror ikke han har noe direkte negativ tankesett rundt en ofte litt for sinna, lett tent pappa ennå, Men hadde jeg ikke tatt en skikkelig selvransakelse så kunne det utviklet seg til å bli verre og verre. 

Så hvis du elsker han og vil bli hos han MÅ du sette hardt mot hardt og forlange. Kanskje han da forstår, men det er det ingen garanti for!

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts

Ok så jeg er medskyldig, det et vekker. Og, ungene vil hate meg? Også vekker…

Jeg bare er så usikker, så mange år sammen. Vi er jo gift, men familien styres av en persons    temperement, det er ikke bra. Jeg har ikke nettverk rundt meg og er så redd for å bli ensom om alt 

Anonymkode: 5f5b7...562

Du må bare erkjenne at han er en relasjons-tyrann . Og kan ikke kureres , med mindre han innser og innrømmer sine feil og oppsøker hjelp . Hvis du syns det er så skummelt å dra fra han permanent , søk hjelp / støtte / veiledning på et krisesenter en periode . Til du får nytt fotfeste , å innser hvor skadelig dette er å leve i, både for deg & barna . Enklere å klare seg helt alene , enn at eneste «støtte « , er en tyrann . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vi er jo gift

Det er INGEN unnskyldning! Du skal redde ungene dine! Ditt eget kjøtt og blod! At dere er gift endrer ingenting bortsett fra litt ekstra papirarbeid.

Anonymkode: 06084...3ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ts

Ok så jeg er medskyldig, det et vekker. Og, ungene vil hate meg? Også vekker…

Jeg bare er så usikker, så mange år sammen. Vi er jo gift, men familien styres av en persons    temperement, det er ikke bra. Jeg har ikke nettverk rundt meg og er så redd for å bli ensom om alt 

Anonymkode: 5f5b7...562

Den dagen du tar det valget om å få barn SKAL de settes først. Du ødelegger to unge liv ved å bli i det forholdet. Jeg er dame og har slitt med temperamentet selv. Det er derfor jeg valgte å ikke få barn, var livredd for hva jeg var i stand til å gjøre. Jeg har hatt en oppvekst med mye sinne hjemme, slamring med dører, utskjelling, ingen som snakket om følelser, ga støtte og kjærlighet. Det er oppskriften på å gi et menneske mye psykiske problemer i voksenlivet. 

Anonymkode: 58391...b5a

[AnonymBruker]

Useless skrev (19 timer siden):

Hvis du har lyst til å fortsette forholdet så får du bare gi klar beskjed om at det skal bli familieterapaut og sinnemestringskurs. Og eventuelt psykolig til han intill kurset starter.

Jeg mistet min partner gjennom 23 år fordi jeg ikke hadde sinnekontroll. Jeg slo ikke, jeg ropte ikke skrekk ikke, men ble småsint for altmulig småtterier og ting som var utenfor min kontroll. Dette var svært skremmende for partner og hun hadde prøvd lenge å ta det opp med meg, men det gikk ikke inn. Nå skal jeg starte på kurs og er begynt med egen sinnemestring selv for barnets skyld. Tror ikke han har noe direkte negativ tankesett rundt en ofte litt for sinna, lett tent pappa ennå, Men hadde jeg ikke tatt en skikkelig selvransakelse så kunne det utviklet seg til å bli verre og verre. 

Så hvis du elsker han og vil bli hos han MÅ du sette hardt mot hardt og forlange. Kanskje han da forstår, men det er det ingen garanti for!

Det jeg føler er vanskelig her er som tråden startet med. Hvor sinna er det ok å bli, eller hvor ofte, eller på hvilken måte?
Ditt forhold endte kun fordi han var "småsint" og det var skremmende? Om det er nok, så opplever jo jeg mye mer enn det? 

Jeg tror historien med frosken passer meg bra, jeg og ungene tåler og finner oss i alt for mye og dette har jo pågått og utviklet seg over flere år. Det er jo heller ikke hver dag, men humøret er vanskelig å forutsi. Ustabilt og plutselig. 

 

Anonymkode: 5f5b7...562

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det jeg føler er vanskelig her er som tråden startet med. Hvor sinna er det ok å bli, eller hvor ofte, eller på hvilken måte?
Ditt forhold endte kun fordi han var "småsint" og det var skremmende? Om det er nok, så opplever jo jeg mye mer enn det? 

Jeg tror historien med frosken passer meg bra, jeg og ungene tåler og finner oss i alt for mye og dette har jo pågått og utviklet seg over flere år. Det er jo heller ikke hver dag, men humøret er vanskelig å forutsi. Ustabilt og plutselig. 

 

Anonymkode: 5f5b7...562

Barna dine har ikke noe valg pga. deg.

At du har latt dette pågå i flere år er utilgivelig.

Anonymkode: c5b2d...49c

[Diezel]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Barna dine har ikke noe valg pga. deg.

At du har latt dette pågå i flere år er utilgivelig.

Anonymkode: c5b2d...49c

Det er ikke utilgivelig, ikke tråkk ned ts. Hun har i det minste startet å innse at dette ikke er greit og kan dermed gjøre noe med det

[Hjelpsom]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Det jeg føler er vanskelig her er som tråden startet med. Hvor sinna er det ok å bli, eller hvor ofte, eller på hvilken måte?
Ditt forhold endte kun fordi han var "småsint" og det var skremmende? Om det er nok, så opplever jo jeg mye mer enn det? 

Jeg tror historien med frosken passer meg bra, jeg og ungene tåler og finner oss i alt for mye og dette har jo pågått og utviklet seg over flere år. Det er jo heller ikke hver dag, men humøret er vanskelig å forutsi. Ustabilt og plutselig. 

 

Anonymkode: 5f5b7...562

Det er jo vanskelig å si ettersom det er veldig individuelt. Jeg ville rådet deg til å prate med en person på kanskje Barnas Stasjon, eller noen på Familievernkontoret. Dere kan jo også melde han på sinnemestringskurs og på kartleggingssamtalen vil de sikkert informere grundig om det er grunnlag for kurs.
 

[Hjelpsom]

3 minutter siden, Diezel said:

Det er ikke utilgivelig, ikke tråkk ned ts. Hun har i det minste startet å innse at dette ikke er greit og kan dermed gjøre noe med det

Ts har vel faktisk tatt det største og vanskeligste skrittet. TS hold på den tankegangen og start å jobb med deg selv og ta kurs og samtaler ved Fvk. Dette kan dere klare å berge samlivet og får dere et godt samliv så er jo det det absolutt beste for barna, da det er dokumentert at skillsmisse barn har større utfordringer på skole og sosialt som ofte vedvarer hele deres livsløp. De har også større sjansen til å bli uføretrygdet mm. 

[AnonymBruker]

Diezel skrev (8 minutter siden):

Det er ikke utilgivelig, ikke tråkk ned ts. Hun har i det minste startet å innse at dette ikke er greit og kan dermed gjøre noe med det

Jo, det er temmelig utilgivelig. Barna er allerede påført enorm skade.

Anonymkode: c5b2d...49c

[Hjelpsom]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jo, det er temmelig utilgivelig. Barna er allerede påført enorm skade.

Anonymkode: c5b2d...49c

Nå synser du bare. Dette kan du ikke vite. Du har altfor lite informasjon til å bastant utale noe slikt.

[AnonymBruker]

Useless skrev (1 minutt siden):

Nå synser du bare. Dette kan du ikke vite. Du har altfor lite informasjon til å bastant utale noe slikt.

Leste HI og ble sjokkert over at hun hadde latt dette pågå så lenge.

Det hun må gjøre nå er selvsagt å skille seg. Da kan i det minste noe av skaden de er påført jobbes med.

At hun lar barna bli mishandlet uten å gjøre noe over flere år ER utilgivelig.

Anonymkode: c5b2d...49c