Problemer med sinne

[AnonymBruker]

Det gjelder sinne og utagering i forholdet og unger. Hvor sint er det «lov» å bli? Vi har en unge på 8 og en på 14. Det er snakk om rop, skremmende sinne mot meg og barna. Jeg forstår at man kan bli sint. Men hvor sint er det lov å bli? Er det lov å skremmende sinne, om dere skjønner hva jeg mener? Trusler og at alt skal vris og vrenges på? Jeg har mange eksempler, blir for mye skrive om, men det er liksom aldri anger etterpå, aldri unnskyld. Og når jeg tar opp temaet så møtes jeg bare med sinne. Det er liksom helt lov å bli så sint man vil, men bare ikke få noe tilbake. Altså man kan herje som man vil i familien, men ikke få noe motbør, kommentarer eller diskusjon rundt temaet. Da blir det bare enda mer sinne. Det vanskeligste for meg i dette er når barna får huden full og jeg ikke tør å stoppe det. Eldstemann har lært å ta i mot, men gråter på rommet etterpå. Yngstemann vet jeg ikke helt hva jeg kan si om. Men jeg skulle ønske jeg kunne stoppe dette så vi kunne være en kjærlig familie. Altså hvor sint er det lov å bli innad i en familie? 

Anonymkode: 5f5b7...562

[AnonymBruker]

Det der er langt over hva som er greit, ja.

Anonymkode: 072bf...2bf

[AnonymBruker]

Det er lov å bli sint rundt barn men da fjerner man seg . Det er det voksne gjør. 

Anonymkode: 86d70...589

[Fireflies]

Det du beskriver er psykisk vold og oppskriften på at barna ikke vil ha kontakt med forelder om noen år.

Dette må tas tak i, barn skal ikke sitte å gråte på rommet etter å ha fått trusler fra forelderperson.

[MortenMunkholm]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det gjelder sinne og utagering i forholdet og unger. Hvor sint er det «lov» å bli? Vi har en unge på 8 og en på 14. Det er snakk om rop, skremmende sinne mot meg og barna. Jeg forstår at man kan bli sint. Men hvor sint er det lov å bli? Er det lov å skremmende sinne, om dere skjønner hva jeg mener? Trusler og at alt skal vris og vrenges på? Jeg har mange eksempler, blir for mye skrive om, men det er liksom aldri anger etterpå, aldri unnskyld. Og når jeg tar opp temaet så møtes jeg bare med sinne. Det er liksom helt lov å bli så sint man vil, men bare ikke få noe tilbake. Altså man kan herje som man vil i familien, men ikke få noe motbør, kommentarer eller diskusjon rundt temaet. Da blir det bare enda mer sinne. Det vanskeligste for meg i dette er når barna får huden full og jeg ikke tør å stoppe det. Eldstemann har lært å ta i mot, men gråter på rommet etterpå. Yngstemann vet jeg ikke helt hva jeg kan si om. Men jeg skulle ønske jeg kunne stoppe dette så vi kunne være en kjærlig familie. Altså hvor sint er det lov å bli innad i en familie? 

Anonymkode: 5f5b7...562

Dette er jo ikke greit i det hele tatt. Det der må stoppes. Han må endre seg radikalt.

Du spør hvor mye sinne som er lov? Han har brukt opp sin kvote. Nesten som en alkoholiker ikke kan drikke lenger, så kan ikke Han miste det igjen foran deg eller barna.

Prøv å få hjelp fra noen, vær så snill? Det der er ikke bra for ungene eller for deg.

Ta vare på deg og barna.

[Fighter83]

Les om voldssirkelen.

https://www.psykologforeningen.no/foreningen/aktuelt/aktuelt/aa-vaere-offer-for-vold-i-naere-relasjoner

Det er ikke greit det du beskriver. Dette må man jobbe mye med for å unngå. Er greit å bli sinna men måten man er sint på må man regulere bedre og det er mulig å bli mye bedre uten å skremme og å være stygg når man er sinna. 

Finnes sinnemestringskurs å få på familievernkontoret og via barnevernet. Man må spørre om å få det om man ikke blir pålagt det. 

[AnonymBruker]

Ok, kan noen fortelle meg hvordan man stopper sånt? Det er helt umulig å ta det i situasjonen og umulig å ta opp i etterkant, da blir det bare mer sinne. Jeg har jo prøvd. Har også foreslått parterapi som bare møtes med 0 forståelse. Ingen forståelse for at det er noe problem av noe slag. Altså ingen innsikt i egen adferd virker det som

Anonymkode: 5f5b7...562

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ok, kan noen fortelle meg hvordan man stopper sånt? Det er helt umulig å ta det i situasjonen og umulig å ta opp i etterkant, da blir det bare mer sinne. Jeg har jo prøvd. Har også foreslått parterapi som bare møtes med 0 forståelse. Ingen forståelse for at det er noe problem av noe slag. Altså ingen innsikt i egen adferd virker det som

Anonymkode: 5f5b7...562

DU MÅ DRA!

Anonymkode: b450f...f10

[AnonymBruker]

Stakkars barn som har levd med dette i så mange år!

 

Herregud! Tenker du ikke på barna dine?!

Du må komme deg vekk fra ham!

 

Anonymkode: b450f...f10

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det gjelder sinne og utagering i forholdet og unger. Hvor sint er det «lov» å bli? Vi har en unge på 8 og en på 14. Det er snakk om rop, skremmende sinne mot meg og barna. Jeg forstår at man kan bli sint. Men hvor sint er det lov å bli? Er det lov å skremmende sinne, om dere skjønner hva jeg mener? Trusler og at alt skal vris og vrenges på? Jeg har mange eksempler, blir for mye skrive om, men det er liksom aldri anger etterpå, aldri unnskyld. Og når jeg tar opp temaet så møtes jeg bare med sinne. Det er liksom helt lov å bli så sint man vil, men bare ikke få noe tilbake. Altså man kan herje som man vil i familien, men ikke få noe motbør, kommentarer eller diskusjon rundt temaet. Da blir det bare enda mer sinne. Det vanskeligste for meg i dette er når barna får huden full og jeg ikke tør å stoppe det. Eldstemann har lært å ta i mot, men gråter på rommet etterpå. Yngstemann vet jeg ikke helt hva jeg kan si om. Men jeg skulle ønske jeg kunne stoppe dette så vi kunne være en kjærlig familie. Altså hvor sint er det lov å bli innad i en familie? 

Anonymkode: 5f5b7...562

Hvor ignorant er det lov å bli egentlig ? En mamma som observerer ungene sine bli utsatt for psykisk vold , uten å foreta seg noe ? Bare lever i en illusjon om at han kommer til å forandre seg . Ta med deg barna å LØP! 

[AnonymBruker]

Hvis oppførselen er skremmende er det langt over streken. Helt åpenbart.

Anonymkode: b5c8b...ced

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ok, kan noen fortelle meg hvordan man stopper sånt? Det er helt umulig å ta det i situasjonen og umulig å ta opp i etterkant, da blir det bare mer sinne. Jeg har jo prøvd. Har også foreslått parterapi som bare møtes med 0 forståelse. Ingen forståelse for at det er noe problem av noe slag. Altså ingen innsikt i egen adferd virker det som

Anonymkode: 5f5b7...562

Vel for min del tror jeg mye hadde vært løst dersom mamma hadde turt å gå fra min far. Jeg var en av de som opplevde mye sinne og måtte sitte og gråte på barnerommet alene etterpå. 

Anonymkode: b5c8b...ced

[AnonymBruker]

Vær så snill, kan du fortelle hvordan dette påvirket deg? Hvs du opplevde osv. Hvor mye eller lite er nok til å skade ?

Anonymkode: 5f5b7...562

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ok, kan noen fortelle meg hvordan man stopper sånt? Det er helt umulig å ta det i situasjonen og umulig å ta opp i etterkant, da blir det bare mer sinne. Jeg har jo prøvd. Har også foreslått parterapi som bare møtes med 0 forståelse. Ingen forståelse for at det er noe problem av noe slag. Altså ingen innsikt i egen adferd virker det som

Anonymkode: 5f5b7...562

Man må melde i fra til barnevernet! Komme seg på krisesenter med ungene og levere anmeldelse. 

[AnonymBruker]

Du skriver jo ingenting om hvor ofte dette skjer, eller hva han blir sint for. 

Hvordan er han som far? Får barna kjærlighet og omsorg av ham? 

Hvis situasjonen er slik jeg oppfatter ut fra det lille du beskriver; at det er kjefting og roping hver dag og barna er redd sin egen far.... da må du komme deg ut av forholdet, både for deg selv og barna! 

Det at han ikke tåler at du tar det opp med ham, men reagerer med mer sinne, gjør at jeg mistenker han har psykopatiske trekk. Da er det ingen vits å prøve engang...

Du sier i tillegg at du ikke tør å stå opp mot ham når han skriker mot barna, og det sier meg at dere alle lever med psykisk vold... 

Anonymkode: 4db94...627

[Fireflies]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ok, kan noen fortelle meg hvordan man stopper sånt? Det er helt umulig å ta det i situasjonen og umulig å ta opp i etterkant, da blir det bare mer sinne. Jeg har jo prøvd. Har også foreslått parterapi som bare møtes med 0 forståelse. Ingen forståelse for at det er noe problem av noe slag. Altså ingen innsikt i egen adferd virker det som

Anonymkode: 5f5b7...562

Da må du sette hardt mot hardt, enten tar h*n tak i det med profesjonell hjelp eller så reiser du med barna.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du skriver jo ingenting om hvor ofte dette skjer, eller hva han blir sint for. 

Hvordan er han som far? Får barna kjærlighet og omsorg av ham? 

Hvis situasjonen er slik jeg oppfatter ut fra det lille du beskriver; at det er kjefting og roping hver dag og barna er redd sin egen far.... da må du komme deg ut av forholdet, både for deg selv og barna! 

Det at han ikke tåler at du tar det opp med ham, men reagerer med mer sinne, gjør at jeg mistenker han har psykopatiske trekk. Da er det ingen vits å prøve engang...

Du sier i tillegg at du ikke tør å stå opp mot ham når han skriker mot barna, og det sier meg at dere alle lever med psykisk vold... 

Anonymkode: 4db94...627

Glemte å skrive i teksten over, at jeg vokste opp med en far jeg var redd for... Det var kjefting daglig, både på meg og mamma, og hver kveld la jeg meg til lyden av roping og smelling av dører, pappas hånd som smalt i bordet når mamma sa noe han ble sint for, mamma som gråt, og mye mer... 

Jeg har blitt en person som er ekstremt konfliktsky, aldri tør å motsi noen eller stå opp for mine behov.    Jeg overanalyserer hvert minste tegn til kritikk fra andre, blir skjelven hvis noen hever stemmen til meg, sliter med å stole på andre, føler meg underdanig og mindreverdig i de fleste situasjoner, og mye mer....            Jeg har også slitt med angst og depresjon hele livet....

Vil du at barna dine skal bli som meg...? 

Anonymkode: 4db94...627

[AnonymBruker]

Hva er det han kjefter sånn for da? Har guttungen satt fyr på naboens Tesla med vilje?

Nei, dette er LANGT over grensen. Dere er langt forbi hva parterapi kan fikse. Både du og ungene er redd han. Det er det han prøver å oppnå med kjeftingen sin. Og det er derfor det er vold.

Kan ungene snakke med noen om dette og du? Helsesøster? Barnevernet? Familievernkontoret uten han. Vet ikke om det går.

Du må ut, og du trenger hjelp. Også fordi ungene ikke skal være igjen der. Heldigvis kan de snakke og uttrykke følelser verbalt. Ihvertfall eldste.

Anonymkode: 06084...3ea

[Fighter83]

Du finner de ulike krisesentrene her. Ta kontakt med det som er i nærheten av deg for å gi barna dine og deg selv et mye bedre liv fremover. 

https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det gjelder sinne og utagering i forholdet og unger. Hvor sint er det «lov» å bli? Vi har en unge på 8 og en på 14. Det er snakk om rop, skremmende sinne mot meg og barna. Jeg forstår at man kan bli sint. Men hvor sint er det lov å bli? Er det lov å skremmende sinne, om dere skjønner hva jeg mener? Trusler og at alt skal vris og vrenges på? Jeg har mange eksempler, blir for mye skrive om, men det er liksom aldri anger etterpå, aldri unnskyld. Og når jeg tar opp temaet så møtes jeg bare med sinne. Det er liksom helt lov å bli så sint man vil, men bare ikke få noe tilbake. Altså man kan herje som man vil i familien, men ikke få noe motbør, kommentarer eller diskusjon rundt temaet. Da blir det bare enda mer sinne. Det vanskeligste for meg i dette er når barna får huden full og jeg ikke tør å stoppe det. Eldstemann har lært å ta i mot, men gråter på rommet etterpå. Yngstemann vet jeg ikke helt hva jeg kan si om. Men jeg skulle ønske jeg kunne stoppe dette så vi kunne være en kjærlig familie. Altså hvor sint er det lov å bli innad i en familie? 

Anonymkode: 5f5b7...562

Jeg er voksen nå. Fortsatt veldig glad i mora mi, selv om hun ikke lever lengre. Men jeg føler meg svært sviktet av henne som ikke gikk ifra en slik mann. Jeg sliter fortsatt med å føle meg trygg, selv om eg er veldig utadvent og stort sosial behov. Men jeg blir ofte i relasjon med nye, veldig klønete pga denne usikkerheten. Bare så du vet det. Det de utsettes for er psykisk vold, og du er medskyldig når du ser på det og ikke griper inn. Ville aldri ha sett noen gjort sånn med mine barn, uten å gå imellom.  Da hadde jeg valgt å ta støyten for dem. Pakket sakene våre og dratt allerede dagen etter. 

Kjenner jeg blir litt sint, over at du bare lar der dure å gå. Samtidig som du ikke inser ar det du gjør,  altså ingenting er minst like ille. Og det kommer også du til å bli hatet for, den dagen de inser at det faktisk er du ved å flytte ut er eneste redningen deres.  Sorry du får ikke sympati for dårlig partner her, men unga deres får masse sympati for to ikkefungerende foreldre, som ikke evner å gi de den beskyttelse de har behov for. Håper noen melder til BV, om du ikke evner å gjøre det riktige selv

Anonymkode: 1614d...87c