Ble barseltiden med nr.2 lettere og bedre?

[AnonymBruker]

Syntes det var dritt med nr.1, deprimert og syntes nesten alt var fælt. Følte ikke jeg hadde hodet over vannet før ungen var nærmere 1,5 år.

Ble gravid igjen fordi jeg er en tosk og nå gruer jeg meg sånn. Redd for at det skal bli likt. Også på en måte litt redd for at det skal bli mye bedre og at jeg derfor skal bli mer glad i barn nr.2 (tok lang tid før følelsene for nr.1 kom). Uff, hva har jeg gjort 😭

Anonymkode: 9b789...c84

[AnonymBruker]

Hvis det er noen trøst så har jeg det helt likt som deg nå... Barn nr. 1 er 6 år... jeg gråter og er helt fortvilet. Har likevel et slags håp om at det går seg til... Men veldig bekymret for fødselsdepresjon igjen..

Anonymkode: 80566...64d

[AnonymBruker]

Her syns jeg også det var tunge dager med nr 1, syns dagene kunne bli lange og mye frustrasjon over rutiner som ikke kom på plass, trøbbel med søvn osv. Og var nok veldig opptatt av å gjøre alt "riktig". 

Ble gravid med nr 2 når førstemann var 4 år. Og barseltiden var en drøm i forhold - mer innhold i dagene i form av at rutinene rundt første måtte gå sin gang (barnehage, middag, lek osv). Minste ble slengende med på lasset på det som skjedde og jeg var derfor mye mer avslappet med rutiner/sovetider osv enn med første og det var godt. Selv om det definitivt var utfordrene perioder og tøffe tider med minste også hadde jeg/vi også en mer ro i forhold til at "alt blir bedre" og det var dermed lettere å stå i våkennetter, utviklingssprang osv. Innså nok ikke der og da med første at jeg sannsynligvis hadde en mild depresjon, men etter å ha vært gjennom nr 2 og kjent på hvordan det "burde/skulle" hadde jeg nok det.

Er derimot ikke noe mer glad i lillefrøken enn storebror 🥰

Anonymkode: 8f496...36a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvis det er noen trøst så har jeg det helt likt som deg nå... Barn nr. 1 er 6 år... jeg gråter og er helt fortvilet. Har likevel et slags håp om at det går seg til... Men veldig bekymret for fødselsdepresjon igjen..

Anonymkode: 80566...64d

Det er skikkelig vanskelig. Jeg har nok veldig lyst til å få oppleve en sånn fantastisk rosenrød barsel- og permisjonstid som noen har, der de får følelser for babyen umiddelbart og klarer å nyte den tiden (selv om det seff er slitsomt og man er trøtt og alt det der). Men redd det blir tøft. Barnet mitt kommer til å være 2,5 når babyen kommer, skulle egentlig sett at det var litt eldre for da forstår det litt mer.

Anonymkode: 9b789...c84

[AnonymBruker]

Ble mye bedre! 8 år mellom dem...

Anonymkode: d01ad...aef

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Syntes det var dritt med nr.1, deprimert og syntes nesten alt var fælt. Følte ikke jeg hadde hodet over vannet før ungen var nærmere 1,5 år.

Ble gravid igjen fordi jeg er en tosk og nå gruer jeg meg sånn. Redd for at det skal bli likt. Også på en måte litt redd for at det skal bli mye bedre og at jeg derfor skal bli mer glad i barn nr.2 (tok lang tid før følelsene for nr.1 kom). Uff, hva har jeg gjort 😭

Anonymkode: 9b789...c84

Det gikk mye lettere med barn nr 2. Og jeg er like glad i begge barna likevel.

Anonymkode: 8c59c...569

[AnonymBruker]

Her var nummer 1 og 3 absolutt lettest. Det varierer nok mye. Hvis det var så ille sist, er det sikkert mer sannsynlig at det blir bedre enn verre❤️

Anonymkode: b15d7...3b0

[AnonymBruker]

Første gangen var skikkelig fæl. Nå andre gangen er mange ting bedre - denne babyen har mindre plager og skriker mindre, vi sover da mer, vi er mindre nervøse for en del ting vi nå har erfaring med.  Andre ting er mer utfordrende, som hva man gjør når begge gråter samtidig og vil ha mamma, og at storesøsken trekker med seg masse sykdom hjem fra barnehagen som smitter babyen. Man blir like glad i begge, selv om første var mer trøblete så elsker man hn jo så høyt❤️ Jeg syntes heller det var rart at det plutselig kom et nytt "ukjent" barn, men så har jeg det sånn at jeg gradvis forelsker meg i barna ettersom vi blir kjent, ikke det der elskerbabypåbrystetvedfødsel som noen har. 

Men selv om det er bedre nå så er det fortsatt en del mer strevsomme ting enn de "perfekte" rosenrødt permisjonene man hører om der mor nyter... Men hvorfor skal man egentlig på død og liv ha en slik permisjon? Det hadde jo vært lettere, selvfølgelig, men jeg tror ikke det er normalen på noen måte 

Anonymkode: b4805...8cd

[AnonymBruker]

Både og for min del. Nr. 2 var nok en mer utfordrende baby i forhold til søvn og gråt, og det var slitsomt å ha to å dele seg mellom på ettermiddagene (far er inne i bildet og gjør minst like mye som meg, men opplevde likevel mye stress på meg grunnet baby som ikke tok flaske og storesøster som naturlig nok ville ha mammatid også). 

Men sånn helhetlig så klarte jeg å takle utfordringene mye bedre enn da nr. 1 var baby. Klarte i større grad å akseptere lite søvn, mye amming og null rutiner i starten, og fikk tidligere inn gode rutiner som skapte mer flyt i hverdagen. 

Med nr. 1 gjorde jeg husarbeid og andre plikter mens baby sov, dvs. at på dager der ungen bare sov på meg så følte jeg ikke at jeg fikk gjort noe, klarte ikke å gå i dusjen hvis baby var litt urolig, så når samboer kom hjem følte jeg egentlig at alt fløt og var kaos. Ble veldig lett stresset hvis baby var litt misfornøyd. 

Barseltid nr. 2 brukte jeg mye mer bæretøy, klarte å la baby ligge og være litt misfornøyd mens jeg tok 3 min i dusjen, smurte ferdig brødskiven til meg selv før jeg plukket han opp osv. Ingen «gråtekur», men klarte på en bedre måte å balansere mine behov opp mot baby sine. 

 

Anonymkode: b982a...4ed

[AnonymBruker]

Jeg hadde det ikke lettere med nr 2, fikk fødselsdepresjon/angst og babyen ble født midt i tjukkeste vinter-januar med mye mørke, mye snø og kom meg lite ut. Slet veldig med ammingen. Mannen var mye borte pga jobb etter de 2 første ukene. Har dro på øvelse i nesten 3 uker like etter omsorgspermisjonen og det endte med at jeg ble sykmeldt og han måtte komme hjem og ta over permisjonen en stund. Var 8,5 år mellom barna mine.

 

Når det er sagt, det handlet nok mye om omstendighetene for min del og ikke nødvendigvis det å få barn nr 2. Er nå gravid med nr 3, mannen har byttet jobb og har nå 8-16 med fleksitid som gjør at han da kommer hjem hver dag og kan hjelpe til hver natt, vi har flyttet til en plass som er mer sentralt og tilgjengelig og barnet kommer på våren med lysere tider og det blir lettere å komme seg ut. Jeg skal heller ikke amme. Så vi har tilrettelagt på en helt annen måte, og jeg har forhåpninger om at det denne gangen skal bli bedre.

 

Kjærlighet har det ikke vært mangel på da, det har blitt lettere og lettere å føle Kjærlighet for barna for hvert barn ❤

 

Anonymkode: 167b5...e15

[AnonymBruker]

Noen ting var enklere, ikke alle. Ammingen var enda vanskeligere med barn nummer to enn med barn nummer en. Søvn var like håpløst. Det var krevende å håndtere toåring og baby samtidig. Men jeg fikk ikke fødselsdepresjon med barn nummer to (eller nummer tre), og det var det aller viktigste! Jeg var også flinkere til å stole på meg selv. 

Anonymkode: ba01a...b1f

[Heln]

Jeg har ikke fødselsdepresjon denne gangen, så sånnsett lettere. Men alt er mere og vanskeligere med to barn, så vil ikke si barseltiden har vært så mye bedre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Noen ting var enklere, ikke alle. Ammingen var enda vanskeligere med barn nummer to enn med barn nummer en. Søvn var like håpløst. Det var krevende å håndtere toåring og baby samtidig. Men jeg fikk ikke fødselsdepresjon med barn nummer to (eller nummer tre), og det var det aller viktigste! Jeg var også flinkere til å stole på meg selv. 

Anonymkode: ba01a...b1f

Å, ble det? 😕 Jeg trodde det skulle bli lettere med amming siden én av dere har vært gjennom det før, liksom. Babyen må jo lære alt for første gang men du hadde jo kanskje lært noen triks?

Anonymkode: 9b789...c84

[AnonymBruker]

Mulig dere har prøvd, men mitt råd er å følge barnet, uansett om barnet blir "født" med rutiner eller ei. Første tiden er det ikke vits å prøve å snu barnet til foreldrenes rutiner. Det er vi som må snu oss etter barnet. 

Før la jeg meg kl 22, men baby sovner ikke før midnatt. Men jeg kaster ikke bort tid på masse byssing, hysjing, trilletur, kjøretur. For baby sovnet ikke før midnatt uansett. Da er det ikke vits å prøve å tvinge barnet i søvn timer før. Jeg prøvde et par ganger, men det ble bare stress og frustrasjon fordi han ikke sovnet når jeg ønsket. 

Gjør ting enkelt første tiden. Så dere kan bruke nest mulig tid på barna. Vurder matkasse, hushjelp (f.eks x 1 i uken), fast barnepass av eldste. Vi gjorde det f.eks klart for familie at hvis de ville hilse på, så var det opp til oss om besøket ble hjemme eller hos de, og vi bestemte tid (tiden kunne variere da baby ikke hadde rutiner). Noen ganger var det greit å si "da kommer vi til dere kl 17", så slapp vi å ordne noe eller rydde hjemme. Andre ganger var det greit å være hjemme og gå i koseklær mens besøket kom til oss. 

Alle babyer er ulike. Du har i det minste erfaring nå og kanskje det hjelper litt når neste kommer. Det er også viktig å finne tid til dere innimellom, men også litt egentid med eldste. 

Anonymkode: 83a0d...166

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Å, ble det? 😕 Jeg trodde det skulle bli lettere med amming siden én av dere har vært gjennom det før, liksom. Babyen må jo lære alt for første gang men du hadde jo kanskje lært noen triks?

Anonymkode: 9b789...c84

For min del så fikk jeg de samme problemene på nytt. Åpne sår, rifter, soppinfeksjon, gule stafylokokker og Reynauds-fenomen. Hun hadde stramt tungebånd og ble klippet, uten at det ble voldsomt bedre. Forskjellen var vel at jeg skjønte hva som var feil raskere, typ fikk legen til å ta prøver for å se om det var gule stafylokokker mye tidligere enn sist. Samt at jeg hoppet på ammeskjold så fort jeg kunne. Men det ble veldig mye pumping og vonde amminger likevel. Trodde jeg skulle være herdet, men var ikke det.

Anonymkode: 167b5...e15

[AnonymBruker]

Nå hadde ikke jeg noen vanskelig barsel med nummer 1. Men ble helt klart mer hektisk med nummer to. Husarbeid, matlaging, henting/levering i bhg noen dager etc. Men rent psykisk for min del har det vel vært ganske likt. Men var jo mye lettere med 1 barn, da var vi jo bare 1 barn og 2 voksne når mannen kom fra jobb. Dersom du er redd for egen psyke ville jeg snakket med jordmor eller lignende om det. Dette går nok fint ❤️ Men gjør det du kan for at du skal få det bedre! 

Anonymkode: 9f16f...5fe

[AnonymBruker]

Med nr 2 har man mer erfaring, og vet mer hva man går til. 

Men babyen kan jo være helt ulik førstemann. 

Jeg hadde en jævlig babytid med førstemann, såpass at jeg lenge ikke ønsket flere barn. Dette mest pga babyen. High need baby, med ekstremt behov for konstant kroppskontakt (samtidig som han hatet bæresele), store problemer med amming, ekstremgulping, han la ikke på seg, kolikk, sov ikke, bare sutring og grining og hyl og skrik og gulp og fortvilelse over at han ikke spiste. Det var helt forferdelig. 

Baby nr 2 var en helt annen baby. Han spiste som en helt, null problem med amming eller vekt. Koste seg i bæresele, kunne ligge på gulvet og leke alene lenge om gangen, ikke kolikk, sov mye bedre, osv. Og da ble jo også babytiden helt annerledes. 

Anonymkode: ec5fa...e21

[AnonymBruker]

Helt likt her!! Jeg er SÅ redd og fortrengte hele graviditeten de første 20 ukene… altså, jeg tok vitaminer, oppfølging hos lege og ultralyder, men psykisk tok jeg mye avstand. Mulig fordi det ikke var planlagt i tillegg.

Uansett.. jeg har landet på at vi er mer rustet nå, vi vet hva som venter oss og vi vil kanskje være mer rolig selv om det vil bli mer hektisk når storesøsken skal følges opp. Det jeg lærte med førstemann er at man kommer seg gjennom alt fordi man må.

Anonymkode: 60c27...b06

[Arkana]

Jeg synes barseltiden med nr 1 var tung, ikke pga babyen, men min helse etter fødselen. Etter nr 2 og 3 var det som en drøm og ren kos selv om jeg hadde barn fra før å ta meg av i tillegg.