Dere som har vært gjennom separasjon/skillsmisse

[Hjelpsom]

Hvordan kom dere over sorgen hvis det var dere som ble forlatt?

For meg er det nesten 14 dager nå og er fortsatt helt forferdelig. Savnet stikker så dypt at jeg har vondt i hele meg, sorgen over å miste den man elsket mest. Har prøvd å gå ut å bare få luft, men går hjem med en gang. Har prøvd å gjøre småting i huset, men det hjelper bare en bitteliten stund, for alt jeg ser i huset minner meg om henne. Jeg har kanskje spist mat tilsvarende en dag på denne tiden, får ikke i meg noe og søvn er det så som så med. Våkner hele tiden og håper alt bare har vært en vond drøm.
Det verste oppi alt er at når jeg innså grunnen til separasjonen fikk deg meg til å inderlig forakte meg selv. En ting er sorgen over det som er tapt, noe annet er at jeg ikke lyttet til henne og hun hadde ikke hatt det noe bra på noen måte før hun forlot meg. En sur, sint og tverr mann har ikke gjort livet hennes noe bra og hun måtte vel til slutt bare avslutte det. 

Tar det lang tid, og tar det lengre tid når man har felles barn? 

[AnonymBruker]

Du er i sjokk og jeg har vært i dine sko. Ikke skam deg over å reagere som du har gjort, aksepter at dette er grusomt. Ikke tenk at det er din feil, det er hun som har dratt. Det er loven som gir henne mulighet til dette og straffer deg om du gjør noe igjen. Det er ikke din skyld at verden er slik, men det vil ikke forandre seg.
 

Prøv å lev så normalt som mulig, det verste som kan skje er at du reagerer og får ut følelsene. Å forsøke å holde følelsene unna ved å legge seg ned, gruble, drikke osv. er ikke å anbefale. Snakk med noen. Pårørendetelefonen psykisk helse er et flott tilbud, siden du har barn. 

Anonymkode: 64145...b36

[Hjelpsom]

Just now, AnonymBruker said:

Du er i sjokk og jeg har vært i dine sko. Ikke skam deg over å reagere som du har gjort, aksepter at dette er grusomt. Ikke tenk at det er din feil, det er hun som har dratt. Det er loven som gir henne mulighet til dette og straffer deg om du gjør noe igjen. Det er ikke din skyld at verden er slik, men det vil ikke forandre seg.
 

Prøv å lev så normalt som mulig, det verste som kan skje er at du reagerer og får ut følelsene. Å forsøke å holde følelsene unna ved å legge seg ned, gruble, drikke osv. er ikke å anbefale. Snakk med noen. Pårørendetelefonen psykisk helse er et flott tilbud, siden du har barn. 

Anonymkode: 64145...b36

Vel, det var jo min feil at hun gikk fra meg og jeg skjønner hvorfor. Hun har ikke brukt barna mot meg og når det gjelder dem har vi vært enige. Hun prøver på ingen måte å straffe meg heller, Det var hun som trøstet meg når realiteten sank inn. Hun har vært utrolig støttende og det har vært hardt for meg også, at hun støttet meg selv etter hvordan hun har hatt det.
Jeg stoler på henne og har hverken nag eller vonde tanker om henne. 

Jeg rører stort sett ikke alkohol så det er ikke noe problem heldigvis.

[AnonymBruker]

Useless skrev (På 14.1.2023 den 19.50):

Hvordan kom dere over sorgen hvis det var dere som ble forlatt?

For meg er det nesten 14 dager nå og er fortsatt helt forferdelig. Savnet stikker så dypt at jeg har vondt i hele meg, sorgen over å miste den man elsket mest. Har prøvd å gå ut å bare få luft, men går hjem med en gang. Har prøvd å gjøre småting i huset, men det hjelper bare en bitteliten stund, for alt jeg ser i huset minner meg om henne. Jeg har kanskje spist mat tilsvarende en dag på denne tiden, får ikke i meg noe og søvn er det så som så med. Våkner hele tiden og håper alt bare har vært en vond drøm.
Det verste oppi alt er at når jeg innså grunnen til separasjonen fikk deg meg til å inderlig forakte meg selv. En ting er sorgen over det som er tapt, noe annet er at jeg ikke lyttet til henne og hun hadde ikke hatt det noe bra på noen måte før hun forlot meg. En sur, sint og tverr mann har ikke gjort livet hennes noe bra og hun måtte vel til slutt bare avslutte det. 

Tar det lang tid, og tar det lengre tid når man har felles barn? 

Man må jo bare komme gjennom det. Prøve der man kan å spise, drikke, sove, roe ned grubletankene. De første 3 mnd var verst. Jeg anbefaler å finne en ny hobby og å vurdere husdyr om du ikke har - forskning sier at husdyr hjelper. Min katt er 4 år nå.

Det er ikke så mye bedre å bli forlatt "uten grunn", jeg vet at jeg ikke "fortjente" bruddet men det gjorde det bare mer meningsløst. Men man får bare prøve å lære noe av det uansett. Det var vel ikke så lett for min eks heller. Kanskje alt ble til det beste uansett. Jeg fant jo ny kjæreste  

Anonymkode: 8c4be...f58

[AdonisFFM]

Jeg er "lykkelig skilt" ettdr tre år. 

  Tror alle har sin måte å håndtere dette på, men det som jeg gjorde var å kutte ALL kontakt; la venner og kjente vite det samme og aldri diskutere med noen.  

   Det verste er barna inn i bildet, men de venner seg til det meste og deg blir jo tidå ta kontakt med dem, bare ikke på premissene til henne. NAV arrangerer det økonomiske aspektet.

  Å treffe nye damer igjen var en befrielse mentalt og forenklet det å komme videre. Markedsverdien min har ikke tapt seg noe særlig og har en bra jobb. Har vurdert å bringe ei dame fra Thailand eller Filippinene hit nå og det er null problemer å bli kjent med en fantastisk skjønnhet 15-20 år yngre enn deg, som vil akseptere deg som du er.

  Det er viktig å kvitte seg med skyldfølelse av noe slag. Det er jo det første advokater og slikt avskum bruker til å banke deg i filler og ikke la dem det.

   

[Hjelpsom]

On 2/3/2023 at 8:11 PM, AnonymBruker said:

Det er ikke så mye bedre å bli forlatt "uten grunn", jeg vet at jeg ikke "fortjente" bruddet men det gjorde det bare mer meningsløst. Men man får bare prøve å lære noe av det uansett. Det var vel ikke så lett for min eks heller. Kanskje alt ble til det beste uansett. Jeg fant jo ny kjæreste  

Jeg følte at jeg ble forlatt både "uten grunn og med grunn". I allefall "fortjente" jeg ikke opptakten til bruddet, det var det bittreste. Og føle at den andre ikke engang ville kjempe for forholdet og sa at hun elsket meg fram til 2 dager før bruddet er utrolig forvirrende og vondt. Ingen slutter å elske en annen person over natten, untatt hvis det er grov vold mm. inne i bildet.

 

6 minutter siden, AdonisFFM said:

Tror alle har sin måte å håndtere dette på, men det som jeg gjorde var å kutte ALL kontakt; la venner og kjente vite det samme og aldri diskutere med noen.  

Forstår at du hadde barn og valgte bryte all kontakt og valgte å ikke samarbeide med mor på noen måte om barna og lot barna "venne" seg til det, lurer på hvilken type menneske du er? Du lot barna lide for at du skulle føle deg bra?

[AdonisFFM]

Nå må du slappe av litt. Ikke ri på en høyere hest enn du kan tåle å dette av om den steiler.

 Ellers må du vel skille imellom to ting her. 

1) Hva som er DIN "moralske oppfatning" av hvordsn andre sin situasjon skal håndteres.

2) Hva som er den LEGALE situasjon. Skillsmisse og bidragsplikt er jo ting som er vedtatt av loven. Mange finner det jo urettferdig at mannen stort sett ender opp som taper i denne konflikten. Det skulle jo egentlig vært slik som det er med f.eks. uføretrygd, at den trekkes om en jobber. Likedan skulle bidragsplikt trekkes fra om eksen har ny mann, men sånn er det ikke. Det er ingen krav bortsett ifra at en skal sende penger og dette kan lett ordnes via NAV og da tar du fra den andre parten makt over deg og hun får allikevel det hun "har krav på".

 

  Hva gjelder barna, så klarer de seg helt fint uten far og de tilpasser seg. De får ofte en "ny" pappa uansett. Det en ofte ender opp med er jo at eksen sender barna til deg i DIN ferie slik at hun kan feriere uten dem. Da er det plutselig helt greit at far er tilstede. 

 Kontakt med barna må jo skje via mora, inntil de er myndige eller hun gir dem tillatelse til å besøke deg på egen hånd. Da blir det jo ofte slik at du ikke alltid gis mye valg når de "kan komme" til deg. For å si det slik, jeg tror nok det er bedrefir barna at de ikke kjenner sin biologiske far enn å se ham noen sporadiske ganger hvor de senser dramaet rundt det hele. 

 Situasjonen du nevner vedrørende ditt brudd høres ikke ulik ut min egen. Du nevner jo en følelse av "bitterhet" med dette. Jeg kan si mye av det samme. 

 

 Du skal ikke bekymre deg over min karakter. Og om du "lurer på" hva type menbeske" jeg er, må det vel nesten være bedre i dine øyne at barna mine ikke har kontakt.

 

   Vokste selv opp uten far. Det går helt bra. Barna trenger en mor, men far, ikke like mye..

   

[AnonymBruker]

AdonisFFM skrev (38 minutter siden):

Jeg er "lykkelig skilt" ettdr tre år. 

  Tror alle har sin måte å håndtere dette på, men det som jeg gjorde var å kutte ALL kontakt; la venner og kjente vite det samme og aldri diskutere med noen.  

   Det verste er barna inn i bildet, men de venner seg til det meste og deg blir jo tidå ta kontakt med dem, bare ikke på premissene til henne. NAV arrangerer det økonomiske aspektet.

  Å treffe nye damer igjen var en befrielse mentalt og forenklet det å komme videre. Markedsverdien min har ikke tapt seg noe særlig og har en bra jobb. Har vurdert å bringe ei dame fra Thailand eller Filippinene hit nå og det er null problemer å bli kjent med en fantastisk skjønnhet 15-20 år yngre enn deg, som vil akseptere deg som du er.

  Det er viktig å kvitte seg med skyldfølelse av noe slag. Det er jo det første advokater og slikt avskum bruker til å banke deg i filler og ikke la dem det.

   

Eksen min planla også å vente til barna ble store og fortelle «sannheten». Resultat etter at han fortalte dem? De vil ikke ha noe som helst med ham å gjøre.

Anonymkode: f1bf5...2ad

[AdonisFFM]

Ellers, når en blir forlatt på den måten som ble beskrevet av TS, så tror jeg det er veldig viktig å komme i gang med game, så raskt som mulig. Det fungerte iallfall bra for meg og det var min onkel som rådet meg til det. Han hadde selv gjort det samme og følelsene ble i balanse over natta (bokstavelug talt).

[AnonymBruker]

Det viktigste du kan gjøre er vel kanskje å akseptere at ting er som de er, og tilgi deg selv for din rolle oppi det hele. 

Anonymkode: c903c...3a1

[AdonisFFM]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Eksen min planla også å vente til barna ble store og fortelle «sannheten». Resultat etter at han fortalte dem? De vil ikke ha noe som helst med ham å gjøre.

Anonymkode: f1bf5...2ad

Tja, det kan jo skje, men alternativet er at de ser en far som er forvandlet til en tusseladd og dørmatte som mira deres herser med. De blir jo fortalt "sannheten" hver dag i mange år, så om de velger å tro det er jo opp til dem.

 At menn blir malt som de absolutte syndebukker og hva har du, er jo ikke noe nytt. Barna er offer for systemet ikke av far.

Endret 5. mars 2023 av AdonisFFM

[AdonisFFM]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det viktigste du kan gjøre er vel kanskje å akseptere at ting er som de er, og tilgi deg selv for din rolle oppi det hele. 

Anonymkode: c903c...3a1

Ja, helt klart. Ikke klandre deg selv for det som skjedde. Kom deg i form, skaff deg noe bedre og aldri se deg tilbake. Ingenting vil være mer oppbyggende for deg selv.

[Andro]

Useless skrev (På 14.1.2023 den 19.50):

En ting er sorgen over det som er tapt, noe annet er at jeg ikke lyttet til henne og hun hadde ikke hatt det noe bra på noen måte før hun forlot meg. En sur, sint og tverr mann har ikke gjort livet hennes noe bra og hun måtte vel til slutt bare avslutte det. 

Tar det lang tid, og tar det lengre tid når man har felles barn? 

Jeg var den kvinnen for noen år siden. Jeg var i stor grad ferdig med å sørge før jeg kasta ham ut, ettersom han ikke tok noe jeg sa på alvor. Han påstod at vi hadde det bra, når jeg sa at jeg ikke kunne leve på den måten. 

Det var likevel en lang sorgprosess over at livet ikke ble slik jeg hadde drømt om, og han ikke lenger var den han hadde gitt seg ut for å være mtp. personlighet. Jeg sørget også på vegne av ungene. Han svek dem ved å være jævlig mot meg.

Vi hadde alle avtaler og dokumenter ferdig utfylt og signert da vi kom på megling, så det var kjapt gjort.

Jeg har fortsatt ingen tillit til en eventuelt ny partner - 10-15 år etterpå. Ingen flere skal bo her.

Endret 5. mars 2023 av Andro

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra mannen min for ett år siden. Hadde gjentatte ganger tatt opp hva som var feil med forholdet vårt, men han nektet å endre seg, og hans svar var alltid at han var som han var. Tiden gikk, og jeg bearbeidet, til jeg til slutt gikk. Sa også til han bare dager før at jeg elsket han, og der gjorde jeg jo, men forholdet tilførte meg bare negativt, og jeg klarte ikke leve sånn lenger. ( han var ikke voldelig eller slem, bare tankeløs og egoistisk). Jeg var ferdig å sørge når jeg gikk, hadde sørger i 2 år. Han sliter enda, og syntes det er tøft, og mener han fikk sjokk når jeg gikk, og at vi hadde det veldig bra sammen. Til tross for tydelig kommunikasjon fra min side om at det ikke var det.

Anonymkode: 430a5...3ab

[AdonisFFM]

Fikn sjokk etter at jeg fant ut at eksen ikke ville kutte ut "en venn", som nettoop ble skilt. 

Så fikk jeg fyken og vi hadde to barn sammen så jeg slet litt i 1 år før jeg begynte å komme meg. Har nå gått flere år og har aldti hatt kontakt med henne siden. 

   Det eneste som plager meg nå er at jeg ikke har kontakt med barna, men det vil sikkert komme. Barn er tøffe og de har en mor.

  I dag vil jeg betrakte meg som lykkelig  skilt og har en deilig drømmedame. Har mer sex på ei uke enn på et halvår med eksen og det er deilig å slippe mas og syting. 

   Våkner hver morgen og er sjeleglad for å ha blitt kvitt ho. Hadde jeg visst hvor godt jeg har ddt ville jeg gjort det slutt for lenge siden.

[AnonymBruker]

Vært der du er jeg også. I sjokkfasen må du bare fokusere på å overleve, ta en dag om gangen. Tving deg til å spise små måltider, snakk med familie og venner. La folk ta vare på deg om du får tilbudet. Hos meg lagde naboen middag til meg når far var med barna, de la små posjoner på tallerkenen og lagde den feteste maten fordi jeg raste ned i vekt. Det er også helt vanlig å ikke ha sett hva som skjedde i samlivet den siste tiden. Vi er eksperter på å fornekte og gå på autopilot. Når du spiser og sover igjen kan du begynne å gå tur og kanskje trene litt. Nå skal du begynne å finne gode opplevelser. Tenk at sorgen er et glass med skittent vann. I stedet for å prøve å få ut skitten med å plukke den ut, skal du pøse på med «friskt» vann, dvs gode opplevelser. Da blir vannet renere. Men det viktigste er å akseptere at dette tar tid. Stor klem. 

Anonymkode: d135e...800

[AnonymBruker]

Hjelpsom skrev (På 14.1.2023 den 19.50):

Hvordan kom dere over sorgen hvis det var dere som ble forlatt?

For meg er det nesten 14 dager nå og er fortsatt helt forferdelig. Savnet stikker så dypt at jeg har vondt i hele meg, sorgen over å miste den man elsket mest. Har prøvd å gå ut å bare få luft, men går hjem med en gang. Har prøvd å gjøre småting i huset, men det hjelper bare en bitteliten stund, for alt jeg ser i huset minner meg om henne. Jeg har kanskje spist mat tilsvarende en dag på denne tiden, får ikke i meg noe og søvn er det så som så med. Våkner hele tiden og håper alt bare har vært en vond drøm.
Det verste oppi alt er at når jeg innså grunnen til separasjonen fikk deg meg til å inderlig forakte meg selv. En ting er sorgen over det som er tapt, noe annet er at jeg ikke lyttet til henne og hun hadde ikke hatt det noe bra på noen måte før hun forlot meg. En sur, sint og tverr mann har ikke gjort livet hennes noe bra og hun måtte vel til slutt bare avslutte det. 

Tar det lang tid, og tar det lengre tid når man har felles barn? 

Nærmer seg ett år for meg - og jeg har det mye bedre nå. Var vondt i mange måneder, men nå ser jeg langt lysere på livet. Du kommer dit, det tar bare tid. Tid som du må bruke til din fordel. Gråt ut når du føler for det, gå turer, sett deg meget enkle mål.

Prat med venner - venner du merker virkelig ER der for deg. Husk bare å ikke "overbelaste" de. Det skal være rom for de også 🙂

Ønsker deg masse lykke til!

Anonymkode: 32bb2...148

[Hjelpsom]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Nærmer seg ett år for meg - og jeg har det mye bedre nå. Var vondt i mange måneder, men nå ser jeg langt lysere på livet. Du kommer dit, det tar bare tid. Tid som du må bruke til din fordel. Gråt ut når du føler for det, gå turer, sett deg meget enkle mål.

Prat med venner - venner du merker virkelig ER der for deg. Husk bare å ikke "overbelaste" de. Det skal være rom for de også 🙂

Ønsker deg masse lykke til!

Anonymkode: 32bb2...148

Takk🤗

Går mye bedre nå. Er 5 mnd siden nå og de dårlige periodene er lengre fra hverandre. Fortsatt tunge stunder spesielt når jeg gjør ting som vi gjorde som familie og vi alle hadde det bra med.

Har faktisk kommet fram til at jeg egentlig fortjener bedre, og egentlig ikke vil ha henne tilbake. Men av og til så dukker det opp gode minner og savn etter min beste venn og da forsvinner fornuften. 

Det hadde vært så mye lettere hadde det ikke vært for at vi har felles barn og må forholde oss til hverandre. Heldigvis er vi ferdig med krangling og det meste av bitterheten håper jeg og det er jo det beste for vårt barn, som selv om vi prøvde å unngå det ble påvirket av meg og mors holdning til hverandre.

Hehe, har blitt noen tårer 😢. Sliter med å se på filmer som har kjærlighets relasjoner og sterke følelser. Da spruter tårene i blant.

[Hjelpsom]

4 hours ago, AnonymBruker said:

La folk ta vare på deg om du får tilbudet. Hos meg lagde naboen middag til meg når far var med barna, de la små posjoner på tallerkenen og lagde den feteste maten fordi jeg raste ned i vekt.

Var dessverre ingen som stilte opp, men jeg kom meg gjennom det og om ikke annet så er jeg nå nede på matchvekt. Spiser normalt nå, men mye sunnere en tidligere og holder vekten. Gikk jo ned 35-40 kg på disse månendene og det ville jo vært dumt å legge dem på seg igjen.😃

4 hours ago, AnonymBruker said:

Det er også helt vanlig å ikke ha sett hva som skjedde i samlivet den siste tiden. Vi er eksperter på å fornekte og gå på autopilot. Når du spiser og sover igjen kan du begynne å gå tur og kanskje trene litt.

Jeg så det vel egentlig, hadde mareritt over at hun forlot meg nesten daglig de siste månendene, så innerst inne viste jeg vel hva som var på vei. Mosjonerte daglig før bruddet og ekstremt mye i månedene etter. Nå er jeg i tillegg begynt å jogge 🏃‍♂️7,5 km 3-4 ganger i uka - og det hjelper når de tunge tankene kommer. 

[AnonymBruker]

Så flink du er til å holde deg aktiv!  Hos meg er det nå 1 år og 3 mnd siden. Utroskap og kronisk sykt barn gjorde det ekstra heftig. Videre flyttet han til utlandet, uten skam. Så det er fremdeles tungt og ensomt, men jeg har lyst å leve igjen og er spent på hva livet bringer i framtiden. 

Anonymkode: d135e...800