Hva skal jeg si da?

[Gjest Gjest_Ingeborg_*]

Jeg har angst, og når jeg er hos psykologen eller fysioterapauten så føler jeg at jeg er så selvopptatt. De spør meg om angsten og jeg svarer. Men jeg føler at alt dreier seg om meg. Men det er nok sånn det skal være også siden jeg er pasienten. Men jeg har så lyst til å spørre: Hvordan du har det? Etter at psykologen eller fysioterapauten spør meg. ol. Føler meg bare slem ego som bare syter og klager.

Jeg har veldig lyst til å høre om de, terapautene også, men føler ikke at det passer inn. Siden deres privatliv er noe de har for seg selv. Siden de er proffersjonelle og terapauter. Men de har kansje fått inntrykk av meg som den selvopptatte egoen som bare prater om angsten min, og problemene mine.

Er det vanlig å føle sånn? Tenk om de mener jeg er den egoen? Tenk om de tror jeg bare tenker på meg og mitt ol.

Og etter juleferien så kommer de sikkert til å spørre hvordan jeg hadde det i jula? Og da passer det ikke seg inn at jeg spør om dem. Det blir for dumt tror jeg. Jeg er så opptatt av hva andre mener om meg.

Jeg prøver å si det som er best for andre. Hvis noen spør meg om noe så tenker jeg alltid hva de vil høre. Og forteller for at de skal bli glade. Men det er jo bare dumt. At etter juleferien så sier jeg at jeg har det bra, når jeg ikke har det. Bare for at ikke jeg skal være ego og slem og pøse på med alle angst og problemene mine. Og dette gjør jeg også til terapautene. Hvis jeg sier at jula var bra, så smiler de og sier det var godt å høre. Men hvis jeg sier at jula gikk dritt, så blir de lei seg. Da smiler de ikke. Er dette normalt å ha det sånn? Hvorfor er det sånn? Hva skal jeg gjøre?

Jeg har fortalt til terapautene at jeg vil glede andre og si til de at jeg har det bra. Men da sier de bare at jeg ikke må tenke på det. Og at det er inne i det rommet jeg kan syte og klage akkurat som jeg vil. Men jeg føler bare meg selvopptatt, og stakkars terapautene som overflodes av mine problemer. De har nok nok med sine problemer og ikke mine i tilleggg?

[Gjest Fantus]

Kjære deg

Terapautene har betalt for å høre på deg syte, det er jobben deres! Fortell dem akkurat det du skrev i innlegget her, at du føler deg ego når du bare snakker om deg selv og dine følelser. Si at du har lyst til å spørre hvordan de har det også.

Men du er bare jobben deres. Om de har problemer i eksteskapet eller er lei seg en dag, er ikke det ditt problem. Har de problemer så løser de dem hjemme, ikke på jobben. De plages ikke av at du forteller om angsten din. Hadde de syns det var plagsomt hadde de ikke jobbet som terapauter! Og det er nok ekstra viktig for dem å ikke tenke på privatlivet på jobben og omvendt... De kan jo ikke ta med problemene til 20 pasienter hjem hver dag.

Du er ikke den eneste som syns du virker selvopptatt hos psykologen. Jeg føler selv at jeg syter om meg selv de gangene jeg er hos psykolog. Det jeg tenker da er at han har betalt for å høre på bare meg i en liten stund, og jo mer jeg forteller om meg selv og mine følelser og hvordan jeg har det, jo bedre kan han hjelpe meg.

[Gjest Betty Boop]

Forsøk å se slik på det: Dersom du går til legen fordi du f.eks. har vondt i et kne? Ville det da føles naturlig å spørre hvordan det står til med legen? Og en ting til dersom du ikke er ærlig med psykologen din, kaster du ikke da bort pengene dine? Tror jeg ville tenkt litt sånn på det.

[Gjest Gjest_Jane How_*]

Slik skal du absolutt ikke føle deg!

Har du gått lenge der? Hvis du er ganske fersk, tror jeg du vil bli mer vant til å "syte" etterhvert.

Husk at dette er jobben deres, de har valgt det fordi de ønsker å hjelpe andre mennesker! Og ved å la deg snakke om problemene dine, hjelper de deg. Jeg skjønner følelsen din, hva med å ta det opp med psykologen? De kan du snakke med om alt du vil, du er sannsynligvis ikke den første som føler det sånn, så jeg tror ikke at psykologen din vil reagere på at du syns dette er vanskelig.

Tror også at de fleste som jobber innen helse ikke vil fortelle stort om eget privatliv. Det ville føltes unormalt og egoistisk for dem, om noe av timen din skulle brukes for at de skulle ha det hyggelig. Har hatt lege som forteller litt om sin situasjon, men det er da for at det passer inn med det jeg er der for.

Men å spørre hvordan psykologen din har hatt det i jula, kan du godt gjøre Du kan feks komme inn, og begynne med "har du hatt en fin jul?" før han/hun spør deg. Så får du lettet samvittigheten din Sannsynligvis kommer psykologen til å si "ja", og så begynner timen din. Og du skal ikke si du har hatt en fin jul om du ikke har hatt det. Da er jo spørsmålet "bortkastet" og psykologen får ikke tatt opp emner som kan hjelpe deg. Syns ikke det er noe unaturlig i det hele tatt. Men å skulle konversere og skravle med psykologen blir jo unaturlig.

[Gjest Psykolog går til psykolog]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Man føler seg så ynkelig og liten og egoistisk som bare har angst og ikke noe mer "alvorlig", og vil helst ikke vise seg fram fra den svake siden...

En annen ting er at man kan føle seg i fin form den dagen man er hos psykologen, og da føler man ikke for å prate om problemene, men heller for å dytte dem under teppet.

Jeg er heller ingen klage- og syteperson. Er heller det jeg vil kalle en god lytter og prøver se humoren i det meste... Ikke alltid like lett...

Da jeg gikk til psykolog, spurte jeg han hvordan han taklet alle klientene og deres problemer, dvs. hvordan han unngikk å ikke ta jobben med seg hjem...

Han fortalte at det er vanlig praksis at psykologer går til en annen psykolog, nettopp for "å få ut jobben av kroppen" før de går hjem...

Prøv å vær ærlig. Men en dag du IKKE føler for å prate om problemer, så kan du spørre om dere heller kan prate om noe annet.

Da vil han selvsagt spørre om hva og hvorfor, men da er diskusjonen igang i alle fall...

En kvinnelig psykolog jeg var hos, sa at jeg ikke trengte si så mye. Det viktigste var at jeg var trygg i situasjonen, i rommet med henne.

Jeg gikk ikke så lenge hos henne dessverre, før hun sluttet, så vi kom ikke så langt, men syntes det hørtes fornuftig ut at jeg skulle være trygg i rommet med henne...

[Gjest Gjest_Ingeborg_*]

Slik skal du absolutt ikke føle deg!

Har du gått lenge der? Hvis du er ganske fersk, tror jeg du vil bli mer vant til å "syte" etterhvert.

Husk at dette er jobben deres, de har valgt det fordi de ønsker å hjelpe andre mennesker! Og ved å la deg snakke om problemene dine, hjelper de deg. Jeg skjønner følelsen din, hva med å ta det opp med psykologen? De kan du snakke med om alt du vil, du er sannsynligvis ikke den første som føler det sånn, så jeg tror ikke at psykologen din vil reagere på at du syns dette er vanskelig.

Tror også at de fleste som jobber innen helse ikke vil fortelle stort om eget privatliv. Det ville føltes unormalt og egoistisk for dem, om noe av timen din skulle brukes for at de skulle ha det hyggelig. Har hatt lege som forteller litt om sin situasjon, men det er da for at det passer inn med det jeg er der for.

Men å spørre hvordan psykologen din har hatt det i jula, kan du godt gjøre Du kan feks komme inn, og begynne med "har du hatt en fin jul?" før han/hun spør deg. Så får du lettet samvittigheten din Sannsynligvis kommer psykologen til å si "ja", og så begynner timen din. Og du skal ikke si du har hatt en fin jul om du ikke har hatt det. Da er jo spørsmålet "bortkastet" og psykologen får ikke tatt opp emner som kan hjelpe deg. Syns ikke det er noe unaturlig i det hele tatt. Men å skulle konversere og skravle med psykologen blir jo unaturlig.

←

Jeg har gått til denne psykologen i tre år, fysioterapauten i et år, og gått til flere taerapauter før det også. Så jeg er veldig vant med å gå i terapi. Ikke fersk. Jeg føler ikke at jeg blir vant med det heller.

[Jane How]

Okey, men husk at dette er en følelse du har, og det vil ikke virke unaturlig på dem om du ikke spør hvordan du har det. Skjønner godt hvor egoistisk det kan føles, går selv hos psykolog og det stikker litt av og til, hvor lite jeg trenger det i forhold til mange andre. Hvor morsomt er det å sitte og høre på mine problemer i 50 min liksom... Men ingen problemer er for små, så lenge du føler at du har et problem! Så lenge DU har det vondt, så har du det vondt og du skal ikke tvile på at du er viktig nok til å høres på! Jeg er helt sikker på at psykologen og fysioterapeuten din ikke syns dine problemer er bagateller. De er borti mye, både store og små problemer, og problemene er reelle og viktige for personene som har dem, dette forstår psykologene.

Det du skriver om at de har nok med sine egne problemer, og ikke dine i tillegg, skal du ikke tenke mer på. Tving deg selv til dette! Det er hardt å bli psykolog, det tar nok på å høre om triste skjebner, og det er ikke et yrke man velger for "å bare ta noe"! De aller fleste (det fins selvsagt dårlige mennesker i alle yrker, jeg har selv vært borti to psykologer som aldri burde blitt det) psykologer har et ekte ønske om å hjelpe folk til å få et bedre liv. De aller fleste ville ikke valgt dette om de ikke var interessert. Det er mange andre bra jobber de kunne valgt, psykologi er noe spesielt, som krever hard innsats og mange års studier, det er klart noen havner der som ikke burde vært der, men jeg er sikker på at de aller aller fleste virkelig vil hjelpe