Hvordan gjøre far tryggere i farsrollen

[AnonymBruker]

Jeg trenger noen tips!

Mannen og jeg har en baby på 6 måneder. I begynnelsen var det slik at jeg tok det litt som det kom, mens han nærmest stod over meg og påpekte ting jeg burde gjøre annerledes (f.eks. under amming eller ved stell). Dette tok slutt etter noen uker, etter at jeg sa ifra flere ganger om at jeg måtte få finne ut av ting på egenhånd.

Per i dag er det helt omvendt - han må ha hjelp og støtte i nesten alt han gjør. Jeg må finne frem klær, gulpekluter osv. fordi han finner det aldri selv om de har ligget på samme plass siden vi kom hjem fra sykehuset, jeg må minne han på å gi mat, jeg må planlegge logistikken gjennom dagen med tanke på f.eks. dupp, jeg tar initativ til å gi ungen andre opplevelser enn å kun ligge på stuegulvet, jeg må gi beskjed når jeg ser ungen er sliten og trenger en time-out, jeg står for innkjøp, søking av barnehage osv. Det er også flere ting, men nevner kun disse for anonymitetens skyld.

Han mener jeg overkompliserer ting. Men saken er at om jeg ikke minner han på ting eller planlegger dagen (ikke i detalj, bare slik at hun f.eks. har fått seg en dupp før vi skal i familieselskap), så blir det ikke gjort. Og når jeg da må ta ansvar for alle oppgaver så ja, da blir jeg veldig stressa og alt virker mye større og vanskeligere enn det trenger å være.

Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal angripe dette. Jeg drar hele lasset og er kjempesliten. Føler jeg har prøvd ulike måter. Eksempel: han skulle ta ansvar for 2 veldig enkle oppgaver som kan gå ut over ungens helse om de ikke blir fulgt opp. Det ble aldri gjort. Jeg prøvde å minne han på det, men da gadd han aldri å huske det selv. Jeg gjorde det selv, men da gidder han jo i hvert fall ikke å gjøre det. Jeg prøvde også å ikke si noen ting som helst - og da ble det ikke gjort. Jeg har prøvd å være åpen og spørre "Hvordan vil du legge opp dagen? Når og hvor mange måltider vil du at vi skal gi henne? Hva tenker du vi kan gjøre med x eller y?", men da svarer han helt løst "Nei, h*n må jo ha en dupp" eller han svarer med spørsmål tilbake slik at jeg uansett ender opp med å måtte ta siste avgjørelse. 

Noen av eksemplene over har løst seg - han følger opp de 2 nevnte oppgavene, jeg trenger ikke lenger å finne frem absolutt alt han trenger, og han sier han forstår han må ta mer initiativ. Men jeg føler fremdeles at jeg har hovedansvar mens han er kun en "hjelper".

"Dette vil løse seg når han tar permisjon" vil kanskje noen si. Det har jeg også tenkt. Men saken er at han faktisk har hatt permisjon de siste par månedene fordi jeg er sykemeldt som følge av alvorlig fødselsdepresjon. Likevel - etter jula innså jeg at jeg gjør akkurat like mye som før han begynte på permisjonen. Han lener seg rett og slett altfor mye på meg.

Jeg er virkelig ikke perfekt jeg heller, men jeg skulle ønske dette var et likeverdig samarbeid, ikke at jeg er prosjektleder som skal delegere oppgaver. Jeg vet ikke om han kanskje er usikker på farsrollen sin, men jeg vet ikke hvordan jeg kan legge til rette for at han skal bli tryggere. Samtidig har jeg egentlig ikke overskudd til å hjelpe mannen min med å ta det ansvaret som det faktisk er en selvfølge at han skal ta, noe som gjør meg litt sint og fortvilt.

Tar gladelig imot tips til hvordan vi kan løse dette sammen.

Anonymkode: 8f31b...a6f