Nepotisme & kameraderi

[AnonymBruker]

Jeg jobber i en barnehage (kommunalt). Det er en «liten» barnehage med 4 avdelinger. Litt over halvparten av de ansatte er i slekt og i vennskapsrelasjon til hverandre. Resten er nøytrale. Flere har valgt å slutte pga. nettopp dette problemet hos oss, selv har jeg vært der i 6 år og vurderer å finne meg en annen arbeidsplass.
 

Samtlige ansatte er i grunn kvalifiserte og har utdanning og fagbrev på plass. Ledige stillinger blir ofte utlyst i tråd med regelverket. Problemet oppstår når vi gang på gang ansetter venner og slektninger. Dette gjelder også i kortere vikariater (og ringevikarer). Vi får ofte flere søkere og beslutningen blir begrunnet i at den best kvalifiserte fikk tilbudet. Men så vet man at den «best kvalifiserte» er f.eks. kusinen til en av pedagogene eller ei god venninne til en annen på huset. Dette er bekymringsfullt, flere av de ansatte har meldt i fra til styrer og tillitsvalgt. Styrer bortforklarer hele tiden og en av to tillitsvalgte er ei god venninne av styrer og er med på det. Den andre tillitsvalgte som er en nøytral person kommer ingen veier med disse to. 

Det ødelegger vårt arbeidsmiljø, flere reagerer på dette. Man har tatt det opp med styrer. Hun sier at alt er i tråd med loven, og sånn er det bare. Dessuten kan hun finne på å si at folk bare er kolleger og ikke venner på fritiden, når alle vet at det ikke stemmer. 

På grunn av slektsforhold og vennskap vet de f.eks. ofte alt som foregår (også taushetsbelagt informasjon)  og stemmer likt på alt og jukser og dekker over for hverandre. Nedsnakker andre.  De har dannet sin en egen liten gruppe innad i den egentlige arbeidsgruppen. 

Hva gjør man når tillitsvalgt og styrer er med på det og i verste fall er klar over det hele? Har noen vært med på noe lignede og hvordan ble det løst?

Anonymkode: bd148...3af

[Motelvibes]

Bytt jobb, blir uprofesjonelt når de skal holde på sånn. 

[AnonymBruker]

Dette opplevde jeg på en tidligere arbeidsplass. Helt annen bransje (luftfart) og i privat sektor, så der stod de vel sånn sett friere til å ansette hvem de ville, men det opplevdes som veldig urettferdig for oss som ikke var slekt eller venner med de rette folka og dermed ble forbigått gang på gang.

Jeg startet der som sesongansatt via bemanningsbyrå og etter noen måneder ble jeg direkteansatt hos oppdragsgiver som tilkallingsvikar. Søkte gang på gang faste stillinger uten hell. De faste stillingene gikk til slektninger eller venner av andre fast ansatte og lederne som kom "utenfra" og startet fra scratch, mens vi som hadde vært der en stund som tilkallingsvikarer og kjente arbeidsplassen godt og kunne arbeidsoppgavene allerede, ble forbigått.

Jeg sluttet så snart jeg fikk meg noe annet, til tross for at jeg egentlig trivdes godt der, for jeg ble drittlei av en uforutsigbar hverdag som bestod av å stille opp sent og tidlig på kort varsel, og å få høre at sjefene var sååå fornøyde med meg og de hååååpet at jeg skulle få fast ansettelse og en forutsigbar hverdag, jeg måtte bare holde ut litt til, for så å bli forbigått av en slektning/venn av noen nok en gang neste gang det åpnet seg en fast stilling.

Anonymkode: 4b999...036

[AnonymBruker]

Da må du vurdere å varsle da. Fagforeningen sentralt. Ledelsen i kommunen.  Fylkesmannen.  Om ikke annet virker gå til media. Spørs hvor mye dette betyr for deg og hvor populær du ønsker å gjøre deg.

Anonymkode: 4c2b5...7c8

[AnonymBruker]

Sånn er det i nesten alle bedrifter og organisasjoner på en eller annen måte, mennesker er ikke mer avanserte at man danner klikk med de man matcher best med. Kommer man ikke helt inn i klikket, ville jeg heller vurdert å bytte jobb og satse på å komme inn i et annet klikk på en annen jobb

Anonymkode: e347e...cb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Da må du vurdere å varsle da. Fagforeningen sentralt. Ledelsen i kommunen.  Fylkesmannen.  Om ikke annet virker gå til media. Spørs hvor mye dette betyr for deg og hvor populær du ønsker å gjøre deg.

Anonymkode: 4c2b5...7c8

Da må man i så fall ha noe dokumenterbar forskjellbehandling, man kan ikke varsle på ting som at "de andre er venner og familie, men ikke jeg". I et varsel bør man følgelig også absolutt ikke nevne noe om at "de andre er venner/familie/nære" men holde seg saklig til den dokumenterbare forskjellsbehandlingen. Kan man ikke dokumentere noe, har man egentlig ingen sak. Å varsle på at de andre danner klikk blir som å varsle mot den menneskelige natur, eller om man skulle ha varslet om at en katt ønsker å jakte på mus. 

Anonymkode: e347e...cb6

[AnonymBruker]

Motelvibes skrev (5 timer siden):

Bytt jobb, blir uprofesjonelt når de skal holde på sånn. 

Enig med deg, selvfølgelig ønsker jeg å bytte jobb og det skal vurderes. Men trist å bare bytte uten å forsøke å gjøre noe med det. Kanskje jeg burde melde ifra utenfor om hva som foregår bak kulissene, si ifra tydeligere og ikke minst kreve et  ordentlig  svar og ikke bare finne meg i svar som «sånn er det bare». Ønsker bare å vite hvem man kan kontakte utenfor når også tillitsvalgt er med på dette. 

Anonymkode: bd148...3af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Da må du vurdere å varsle da. Fagforeningen sentralt. Ledelsen i kommunen.  Fylkesmannen.  Om ikke annet virker gå til media. Spørs hvor mye dette betyr for deg og hvor populær du ønsker å gjøre deg.

Anonymkode: 4c2b5...7c8

Tusen takk, det var mange gode råd! Jeg har ikke psykisk helse til å gjøre meg så altfor «populær» dessverre.

De gangene noen av oss nøytrale åpner munnen om dette på personalmøte får man aldri svar. Emnet blir skiftet og man får høre at dette tar vi ikke nå. Det verste er at vi blir usynliggjort og møtt med en kald skulder av vennegjengen og CO i flere dager etterpå. Merker det ekstra godt i pauserommet for å si det sånn. Og hvis man da f.eks. søker om avspasering osv. blir det aldri innvilget av styrer fordi det liksom ikke passer. En blir «straffet» og kroppsspråket forandres seg hos vennegjengen. Vi har ikke bevis annet enn at det er et tydelig mønster og at det har skjedd utallige ganger, hvor de samme menneskene blir utsatt. Jeg føler at dette er en form for mobbing. Dette er kjedelig og veldig trist, spesielt når det er snakk om en kommunal barnehage. Og ekstra trist fordi vi jobber med BARN og skal være forbilder.

Anonymkode: bd148...3af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette opplevde jeg på en tidligere arbeidsplass. Helt annen bransje (luftfart) og i privat sektor, så der stod de vel sånn sett friere til å ansette hvem de ville, men det opplevdes som veldig urettferdig for oss som ikke var slekt eller venner med de rette folka og dermed ble forbigått gang på gang.

Jeg startet der som sesongansatt via bemanningsbyrå og etter noen måneder ble jeg direkteansatt hos oppdragsgiver som tilkallingsvikar. Søkte gang på gang faste stillinger uten hell. De faste stillingene gikk til slektninger eller venner av andre fast ansatte og lederne som kom "utenfra" og startet fra scratch, mens vi som hadde vært der en stund som tilkallingsvikarer og kjente arbeidsplassen godt og kunne arbeidsoppgavene allerede, ble forbigått.

Jeg sluttet så snart jeg fikk meg noe annet, til tross for at jeg egentlig trivdes godt der, for jeg ble drittlei av en uforutsigbar hverdag som bestod av å stille opp sent og tidlig på kort varsel, og å få høre at sjefene var sååå fornøyde med meg og de hååååpet at jeg skulle få fast ansettelse og en forutsigbar hverdag, jeg måtte bare holde ut litt til, for så å bli forbigått av en slektning/venn av noen nok en gang neste gang det åpnet seg en fast stilling.

Anonymkode: 4b999...036

Trist at du måtte bytte jobb og at de holdt på sånn med deg i lang tid❤️ Ender vel opp med det samme for min del og de få nøytrale vi har igjen på jobb.
 

Dette er en psykisk belastning som de færreste orker å stå i. Skulle ønske man kunne kalle det for korrupsjon og en slags mobbing.  Jeg vet jo at kjemi har mye å si og at alle må prøve å passe inn. Men så er det ikke innmari lett når folk er i familie  og har mye på gang i fritiden siden de er nære venner. Det er så innmari uprofesjonelt. Særlig når det er snakk om en liten arbeidsplass.

Anonymkode: bd148...3af

[AnonymBruker]

Dette har jeg også opplevd. Men jeg har ikke varslet om det, for det har tjent meg bedre å smile og late som ingenting. Jeg hadde jo bare tapt på å gidde en oppvaskrunde med varsling og drit. Bedre å skaffe seg gode referanser og holde kjeft. Men jeg ser jo det som foregår, og ja, det er faktisk korrupsjon. https://snl.no/nepotisme

Anonymkode: c83e6...13a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette har jeg også opplevd. Men jeg har ikke varslet om det, for det har tjent meg bedre å smile og late som ingenting. Jeg hadde jo bare tapt på å gidde en oppvaskrunde med varsling og drit. Bedre å skaffe seg gode referanser og holde kjeft. Men jeg ser jo det som foregår, og ja, det er faktisk korrupsjon. https://snl.no/nepotisme

Anonymkode: c83e6...13a

Jeg forstår deg! Hos oss tror jeg alle får gode referanser, spesielt de man har lyst til å bli kvitt og som setter ord på problemet. Da kan man bytte ut «bråkerne» med noen  nye «sauer» som holder kjeft.

Det må jo gå an å varsle anonymt selv om de man varsler om får mistanker? 

Anonymkode: bd148...3af

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg forstår deg! Hos oss tror jeg alle får gode referanser, spesielt de man har lyst til å bli kvitt og som setter ord på problemet. Da kan man bytte ut «bråkerne» med noen  nye «sauer» som holder kjeft.

Det må jo gå an å varsle anonymt selv om de man varsler om får mistanker? 

Anonymkode: bd148...3af

Sikkert, men jeg liker dem jo. Jeg ønsker jo ikke å gi dem masse dritt.

Anonymkode: c83e6...13a

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg, og har holdt ut fordi jeg virkelig liker selve jobben og fordi jeg trenger pengene det gir til livets opphold.

Jeg blir også omtalt som utrolig flink, mens de faste ofte har sykefravær ( kall en spade for en spade ) stiller jeg alltid på jobb, møter de med et smil, har tålt misunnelse og litt mobbing med stil. Gir de ingen reaksjoner. Ingen.

Jeg forstår ikke hva som får voksne mennesker til å holde på slik, ikke i min villeste fantasi er jeg i stand til å ha så liten integritet og selvrespekt at jeg lar dårlige sider som mobbing, taushet og tåkelegging være en del av det jeg utsetter andre mennesker for.

Jeg har betalt en pris ved at det har gått ut over livsglede og selvbilde..men siden jeg er så bevisst så er det også med plan for videre år og økt konsentrasjon over hvordan jeg mestrer motstand og bygger selvtillit.

 

Anonymkode: e9681...b3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Trist at du måtte bytte jobb og at de holdt på sånn med deg i lang tid❤️ Ender vel opp med det samme for min del og de få nøytrale vi har igjen på jobb.
 

Dette er en psykisk belastning som de færreste orker å stå i. Skulle ønske man kunne kalle det for korrupsjon og en slags mobbing.  Jeg vet jo at kjemi har mye å si og at alle må prøve å passe inn. Men så er det ikke innmari lett når folk er i familie  og har mye på gang i fritiden siden de er nære venner. Det er så innmari uprofesjonelt. Særlig når det er snakk om en liten arbeidsplass.

Anonymkode: bd148...3af

Sett i retrospekt burde jeg sluttet lenge før jeg gjorde, men det at jeg faktisk trivdes godt med både arbeidsoppgaver og mange hyggelige kolleger. Det gjorde at jeg holdt ut lenger enn jeg burde i håp om fast ansettelse.

Luftfarten er en spesiell bransje med store sesongvariasjoner i arbeidsmengde, vi hadde det supertravelt med masse å gjøre i sommersesongen, mens vintermånedene var stille. For oss tilkallingsvikarer betød lavsesong få vakter, mens på sommeren kunne vi nærmest jobbe så mye vi ville. I høysesongen fikk vi fast 100% turnus, mens i lavsesongen var det kamp om vaktene mellom tilkallingsvikarene og vi måtte gjerne supplere inntekten med dagpenger de stilleste periodene.

En sånn tilværelse er ikke holdbar i det lange løp, uforutsigbarheten tærer veldig på psyken. Håpet om fast ansettelse var det som holdt meg gående, men etterhvert innså jeg at det sannsynligvis var usannsynlig at det ville skje, siden det alltid dukket opp venner eller familiemedlemmer av ledere eller fast ansatte som kapret de stillingene som ble tilgjengelige.

Spikeren på kista for min del var da datteren og så, noen måneder senere, niesen til han som var hovedtillitsvalgt for den største fagforeningen i bedriften gikk rett inn i faste stillinger der flere som hadde vært tilkallingsvikarer over tid hadde søkt og ble forbigått. Når selv han som skulle være på vår side sørget for sine egne var det i grunn bare å kaste inn håndkleet.

Anonymkode: 4b999...036

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har det som deg, og har holdt ut fordi jeg virkelig liker selve jobben og fordi jeg trenger pengene det gir til livets opphold.

Jeg blir også omtalt som utrolig flink, mens de faste ofte har sykefravær ( kall en spade for en spade ) stiller jeg alltid på jobb, møter de med et smil, har tålt misunnelse og litt mobbing med stil. Gir de ingen reaksjoner. Ingen.

Jeg forstår ikke hva som får voksne mennesker til å holde på slik, ikke i min villeste fantasi er jeg i stand til å ha så liten integritet og selvrespekt at jeg lar dårlige sider som mobbing, taushet og tåkelegging være en del av det jeg utsetter andre mennesker for.

Jeg har betalt en pris ved at det har gått ut over livsglede og selvbilde..men siden jeg er så bevisst så er det også med plan for videre år og økt konsentrasjon over hvordan jeg mestrer motstand og bygger selvtillit.

 

Anonymkode: e9681...b3b

Huff, sånn skal det jo ikke være❤️ Dette gjør meg så innmari vondt å lese nettopp fordi jeg står i eksakt det samme. Stortrives med barna, de få men gode og profesjonelle kollegaene og ikke minst foreldrene. Er heldig og får alltid gode tilbakemelding på det meste og bidrar alt jeg kan i jobben min. Men så skal dette med nepotisme og kameraderi sette en mørk skygge over det hele. Arbeidsgleden forsvinner, man føler seg så liten og utvikler en slags angst for hva det neste blir.
 

I seks år har jeg latet som det ikke treffer meg og at jeg ikke bryr meg. Men et sted går grensa for alt! Jeg har vært vitne til så mye dårlig på jobben. Et så dårlig arbeidsmiljø at mange har takket for seg etter kortere perioder fordi de ikke hadde psykisk helse til å stå i det. Jeg har sett mennesker gråte på jobb pga. forskjellsbehandling. Har altfor mange eksempler på det og ett av de samme har måttet jobbe på lillejulaften i de seks årene jeg har vært der. Folk har i god tid ønsket seg fri og sagt at vi bør bytte på. Men nei, vennegjengen har alltid hatt en «god forklaring» på hvorfor de skal får fri hele år etter år. Historien gjentar seg. Det spiller ingen rolle om folk har barn eller skal reise «hjem til jul». Det blir hengt opp ønskelister i forkant men så skal styrer og hennes favoritt tillitsvalgt avgjøre og begrunne hvem som får innvilget hva. 
 

Jeg vurderer å si opp, men skulle ønske jeg kunne varsle eller si ifra en aller siste gang og denne gangen til noen «utenfor huset». 

Anonymkode: bd148...3af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Sett i retrospekt burde jeg sluttet lenge før jeg gjorde, men det at jeg faktisk trivdes godt med både arbeidsoppgaver og mange hyggelige kolleger. Det gjorde at jeg holdt ut lenger enn jeg burde i håp om fast ansettelse.

Luftfarten er en spesiell bransje med store sesongvariasjoner i arbeidsmengde, vi hadde det supertravelt med masse å gjøre i sommersesongen, mens vintermånedene var stille. For oss tilkallingsvikarer betød lavsesong få vakter, mens på sommeren kunne vi nærmest jobbe så mye vi ville. I høysesongen fikk vi fast 100% turnus, mens i lavsesongen var det kamp om vaktene mellom tilkallingsvikarene og vi måtte gjerne supplere inntekten med dagpenger de stilleste periodene.

En sånn tilværelse er ikke holdbar i det lange løp, uforutsigbarheten tærer veldig på psyken. Håpet om fast ansettelse var det som holdt meg gående, men etterhvert innså jeg at det sannsynligvis var usannsynlig at det ville skje, siden det alltid dukket opp venner eller familiemedlemmer av ledere eller fast ansatte som kapret de stillingene som ble tilgjengelige.

Spikeren på kista for min del var da datteren og så, noen måneder senere, niesen til han som var hovedtillitsvalgt for den største fagforeningen i bedriften gikk rett inn i faste stillinger der flere som hadde vært tilkallingsvikarer over tid hadde søkt og ble forbigått. Når selv han som skulle være på vår side sørget for sine egne var det i grunn bare å kaste inn håndkleet.

Anonymkode: 4b999...036

Ja, nei dette er helt bak mål. Klart det ødelegger oss psykisk❤️ Tenk å gå og håpe på noe i lang tid og som kommer det noen bekjente av sjefen og kaprer stillingen fordi de er familie/venner. 

Det skulle vært tydelige lover og regler rundt nepotisme og kameraderi PUNKTUM!  Mange mennesker som har blitt ødelagt pga. dette. Det er en ganske alvorlig problemstilling som det dessverre snakkes altfor lite om. 

Skjønner godt at det er i menneskets natur å danne klikker og at man bare må finne seg i at sånn er det bare. At noen går lettere overens med andre. Men på en arbeidsplass så bør det og skal det være litt mer profesjonelt. Hvorfor skal man på liv og død ansette egne venner, familemedlemmer og bekjente?! Og det gang på gang?! Også på en liten arbeidsplass som er kommunal?

Vi hadde en sak rett før jul hvor kusinene løy for hverandre og dekket over mobbing av en tredje ansatt. Men siden de er i familie og løy for hverandre så slapp dem helt greit unna. Styrer visste mest sannsynlig at de løy, men siden dem er venner alle sammen så går det meste greit.. 

Anonymkode: bd148...3af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Huff, sånn skal det jo ikke være❤️ Dette gjør meg så innmari vondt å lese nettopp fordi jeg står i eksakt det samme. Stortrives med barna, de få men gode og profesjonelle kollegaene og ikke minst foreldrene. Er heldig og får alltid gode tilbakemelding på det meste og bidrar alt jeg kan i jobben min. Men så skal dette med nepotisme og kameraderi sette en mørk skygge over det hele. Arbeidsgleden forsvinner, man føler seg så liten og utvikler en slags angst for hva det neste blir.
 

I seks år har jeg latet som det ikke treffer meg og at jeg ikke bryr meg. Men et sted går grensa for alt! Jeg har vært vitne til så mye dårlig på jobben. Et så dårlig arbeidsmiljø at mange har takket for seg etter kortere perioder fordi de ikke hadde psykisk helse til å stå i det. Jeg har sett mennesker gråte på jobb pga. forskjellsbehandling. Har altfor mange eksempler på det og ett av de samme har måttet jobbe på lillejulaften i de seks årene jeg har vært der. Folk har i god tid ønsket seg fri og sagt at vi bør bytte på. Men nei, vennegjengen har alltid hatt en «god forklaring» på hvorfor de skal får fri hele år etter år. Historien gjentar seg. Det spiller ingen rolle om folk har barn eller skal reise «hjem til jul». Det blir hengt opp ønskelister i forkant men så skal styrer og hennes favoritt tillitsvalgt avgjøre og begrunne hvem som får innvilget hva. 
 

Jeg vurderer å si opp, men skulle ønske jeg kunne varsle eller si ifra en aller siste gang og denne gangen til noen «utenfor huset». 

Anonymkode: bd148...3af

Tusen takk for forståelse, jeg føler meg veldig ensom og alene- men jeg er voksen og må kjempe, heldigvis har er jeg sterk psykisk.

Anonymkode: e9681...b3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja, nei dette er helt bak mål. Klart det ødelegger oss psykisk❤️ Tenk å gå og håpe på noe i lang tid og som kommer det noen bekjente av sjefen og kaprer stillingen fordi de er familie/venner. 

Det skulle vært tydelige lover og regler rundt nepotisme og kameraderi PUNKTUM!  Mange mennesker som har blitt ødelagt pga. dette. Det er en ganske alvorlig problemstilling som det dessverre snakkes altfor lite om. 

Skjønner godt at det er i menneskets natur å danne klikker og at man bare må finne seg i at sånn er det bare. At noen går lettere overens med andre. Men på en arbeidsplass så bør det og skal det være litt mer profesjonelt. Hvorfor skal man på liv og død ansette egne venner, familemedlemmer og bekjente?! Og det gang på gang?! Også på en liten arbeidsplass som er kommunal?

Vi hadde en sak rett før jul hvor kusinene løy for hverandre og dekket over mobbing av en tredje ansatt. Men siden de er i familie og løy for hverandre så slapp dem helt greit unna. Styrer visste mest sannsynlig at de løy, men siden dem er venner alle sammen så går det meste greit.. 

Anonymkode: bd148...3af

Helt enig i at det skulle vært tydelige lover rundt nepotisme og kameraderi, og at dette er problemstillinger det snakkes alt for lite om.

Kom til å tenke på noe venninne av meg opplevde for noen år siden. Hun hadde en liten deltidsstilling (ved siden av studier) i en butikk som hadde åpnet noen måneder tidligere. Butikksjefen og assisterende butikksjef hadde jobbet sammen i en annen butikk i mange år og var gode venninner privat. Venninnen min ba om å få komme litt senere til en vakt en ukedag pga bisettelsen til en venn av henne. Det fikk hun nei til, for da måtte butikksjefen stå alene for lenge.  Lørdagen etter ble min venninne stående alene like lenge, for butikksjefen hadde gitt assisterende butikksjef lov til å gå tidlig for hun skulle hjelpe en venninne å arrangere grillfest. Gjett hvem venninna var...? Jo...nettopp...butikksjefen. Venninna mi fikk altså nei til å komme litt senere pga en bisettelse, men butikksjefens venninne fikk gå tidlig for å arrangere grillfest sammen med butikksjefen.

Anonymkode: 4b999...036

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Helt enig i at det skulle vært tydelige lover rundt nepotisme og kameraderi, og at dette er problemstillinger det snakkes alt for lite om.

Kom til å tenke på noe venninne av meg opplevde for noen år siden. Hun hadde en liten deltidsstilling (ved siden av studier) i en butikk som hadde åpnet noen måneder tidligere. Butikksjefen og assisterende butikksjef hadde jobbet sammen i en annen butikk i mange år og var gode venninner privat. Venninnen min ba om å få komme litt senere til en vakt en ukedag pga bisettelsen til en venn av henne. Det fikk hun nei til, for da måtte butikksjefen stå alene for lenge.  Lørdagen etter ble min venninne stående alene like lenge, for butikksjefen hadde gitt assisterende butikksjef lov til å gå tidlig for hun skulle hjelpe en venninne å arrangere grillfest. Gjett hvem venninna var...? Jo...nettopp...butikksjefen. Venninna mi fikk altså nei til å komme litt senere pga en bisettelse, men butikksjefens venninne fikk gå tidlig for å arrangere grillfest sammen med butikksjefen.

Anonymkode: 4b999...036

Altså man vet jo snart ikke om en skal le eller gråte… Det finnes altfor mange lignende opplevelser der ute og allikevel blir det ikke gjort stort med det. Kanskje man skulle opprette en egen tråd for det, så får man se hvilken unnskyldninger som tar kaka🙈Hos oss har flere av de ansatte bagasje, som jeg tipper at de fleste mennesker har i mer eller mindre grad. Men den ene pedagogen som visst nok er styrerens øyesten, kan slippe unna med absolutt alt. Og da mener jeg alt! Styreren har ikke saklig grunn til å forsvare pedagogen i mye av det hun finner på annet enn å minne oss på at «nei hun har jo bagasje». Og når noen minner styreren på at flere har bagasje hos oss pleier hun å si rett ut nei men hennes er tyngst. Alle vet at hennes er langt ifra tyngst siden hun har vært så åpen om den. Men er det riktig av en styrer å «veie» de ulike bagasjene? Dumt spørsmål, men jeg bare lurer altså🙈

Nepotisme og kameraderi er et stort problem, dessverre! Og det er også et problem at altfor få våger å gjøre noe med det. Forstår at enkelte ikke orker stå i det. Kanskje det burde vært et anonymt og sikkert varslingssystem, og viktigst av alt at alle ansatte fikk vite om et slikt system. Hos oss får man ikke greie på sånt eller andre rettigheter, det er topp hemmelig.  

Det koster samfunnet mye penger, folk blir psykisk utslitt, utbrent, utvikler insomni, angst, dårlig selvbilde osv. og mange sykemelder seg. 

Anonymkode: bd148...3af

[AnonymBruker]

Så, hvordan beskytte seg selv i en slik situasjon?

Jeg er tross alt avhengig av inntekt, søker andre jobber, på forrige jobbintervju til en fast stilling ( ikke samme sted ) sa de at jeg hadde mye vikariater og spurte om det i en negativ ladet tone.

Det føles så urettferdig når faste ansatte er mye borte, jeg jobber og har null sykefravær og får ikke fast jobb der jeg er, derimot må jeg tåle småmobbing. Ved utgangsdør står det en liste over de faste ansattes navn, jeg gikk for dagen og en av de faste pekte på navnene på listen mens han smålo og sa navnet mitt.

Det er psykisk vold og det sliter på selvbildet mitt, vet jeg må bort. men jobbintervjuer er i selve arbeidstid og jeg vil ikke lyge om at jeg er på andre intervjuer heller, det  blir en sirkeli jeg ikke komme ut fra.

Hvordan beskytte seg selv og ev løse dette? Har vurdert sykemelding for tid til å søke andre jobber og komme meg på bena psykisk, men jeg er jo ikke fysisk syk ( selv om de overlater de tyngste oppgavene til meg, merker det sliter ut kroppen ).

Tips?

Anonymkode: e9681...b3b