Søsteren min bryr seg ikke om meg og barnet mitt

[AnonymBruker]

Jeg har en søster, hun er det eneste søskenet jeg har. Vi er en liten familie, bare mine foreldre og 1 søsken. Våre besteforeldre lever ikke og begge foreldrene mine er enebarn. Mannens familie bor i utlandet. 

Jeg og mannen har ett barn sammen, barnet vårt er det eneste barnebarnet i familien. Mine foreldre er veldig involverte og engasjerer seg mye rundt barnet vårt. De er ofte på besøk og sitter gjerne barnevakt. Min søster har aldri vist interesse for barnet mitt. Hun har aldri kjøpt gave til barnet vårt hverken til jul eller til bursdag. Hun møter heller ikke opp til bursdagene hans. Han er nå 3 år. De gangene hun har møtt barnet vårt har vært tilfeldig, i forbindelse med at vi har vært på middagsbesøk hos foreldrene mine. 
 

Søsteren min er i slutten av 20 årene, har lang utdanning, godt betalt jobb og samboer. Hun er godt etablert og har alt på stell. Det har jeg også. Det er heller ikke noe usagt i mellom oss, vi har hatt en fin barndom og hatt det fint sammen. Vi er ganske like, både når det kommer til økonomi, utdanning, og livsvalg. Likevel er vi ikke «nære». Vi møtes bare når vi begge er invitert hjem til foreldrene våre på middagsselskap. 
 

Jeg synes det er litt sårt. Har spurt henne flere ganger om å møtes, både med og uten barn, men hun har sagt nei hver gang, det er alltid noe som dukker opp. 

Anonymkode: 38281...62a

[AnonymBruker]

Jeg hadde selv omtrent null interesse for andres barn da jeg var i tjueårene, ja egentlig helt fram til jeg fikk barn selv. 

Kanskje hun synes du er kjedelig og ikke snakker om annet enn barnet ditt de få gangene dere treffes? 

Anonymkode: fb86a...db2

[Nymerïa]

Det er vel verst for henne at hun ikke blir kjent med barnet ditt. Jeg hadde konsentrert meg om de som engasjerte seg i barnets liv og ville det vel, heller enn en søster som ikke var interessert.

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (3 minutter siden):

Det er vel verst for henne at hun ikke blir kjent med barnet ditt. Jeg hadde konsentrert meg om de som engasjerte seg i barnets liv og ville det vel, heller enn en søster som ikke var interessert.

Det er jo det jeg gjør. Føler at barnet mitt har engasjerte besteforeldre og foreldre rundt seg. Jeg tenker ikke så mye over det, men synes det er sårt når jeg ser tanter som engasjerer seg mye. Jeg har også venninner som er mye mer engasjert i barnet mitt sitt liv enn søsteren min.  Men barnet mitt lider ingen nød. 

Anonymkode: 38281...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Likevel er vi ikke «nære»

men da er det jo bare naturlig? Hvorfor skulle hun plutselig begynne å engasjere seg i ditt liv? 

Anonymkode: 3e924...827

[Kaneel]

Det her kan du bare la  hvile og ta igjen med samme mynt den dagen hu får barn 😂 

[AnonymBruker]

Var du og din søster nære da, før du fikk barn? Hvis ikke er det neppe naturlig for henne å "plutselig" skulle engasjere seg mye. I hverdagen er hun vel travel selv, men det er rart at hun ikke kommer i bursdager engang. Her må det ligge noe annet bak som du ikke forteller? 

Anonymkode: 46900...ad7

[AnonymBruker]

Jeg kunne vært som søsteren din. Har tre søsken og nesten ingen kontakt med dem eller barna deres. 

Vi er så forskjellige, har null kjemi og ingen felles interesser.  Jeg orker heller ikke barn i mer enn noen minutter, føler ingen kjærlighet eller tilhørighet til min egen slekt. Jeg har mitt liv, de har sitt liv.

Anonymkode: d5c87...6b8

[Tatja]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en søster, hun er det eneste søskenet jeg har. Vi er en liten familie, bare mine foreldre og 1 søsken. Våre besteforeldre lever ikke og begge foreldrene mine er enebarn. Mannens familie bor i utlandet. 

Jeg og mannen har ett barn sammen, barnet vårt er det eneste barnebarnet i familien. Mine foreldre er veldig involverte og engasjerer seg mye rundt barnet vårt. De er ofte på besøk og sitter gjerne barnevakt. Min søster har aldri vist interesse for barnet mitt. Hun har aldri kjøpt gave til barnet vårt hverken til jul eller til bursdag. Hun møter heller ikke opp til bursdagene hans. Han er nå 3 år. De gangene hun har møtt barnet vårt har vært tilfeldig, i forbindelse med at vi har vært på middagsbesøk hos foreldrene mine. 
 

Søsteren min er i slutten av 20 årene, har lang utdanning, godt betalt jobb og samboer. Hun er godt etablert og har alt på stell. Det har jeg også. Det er heller ikke noe usagt i mellom oss, vi har hatt en fin barndom og hatt det fint sammen. Vi er ganske like, både når det kommer til økonomi, utdanning, og livsvalg. Likevel er vi ikke «nære». Vi møtes bare når vi begge er invitert hjem til foreldrene våre på middagsselskap. 
 

Jeg synes det er litt sårt. Har spurt henne flere ganger om å møtes, både med og uten barn, men hun har sagt nei hver gang, det er alltid noe som dukker opp. 

Anonymkode: 38281...62a

Tanter kommer i mange varianter. Kontakten hun har med ditt barn, vil gjenspeiles av kontrakten hun har med deg.

Du får dessverre ikke gjort stort med dette her, selv om jeg skjønner det er sårt.

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (1 time siden):

Det er vel verst for henne at hun ikke blir kjent med barnet ditt. Jeg hadde konsentrert meg om de som engasjerte seg i barnets liv og ville det vel, heller enn en søster som ikke var interessert.

Hvorfor verst for henne? Det er da ingenting negativt i å ikke kjenne ts sitt barn - jeg kjenner heller ikke ts sitt barn, og det er ikke akkurat et hull i livet mitt av den grunn.

Men ellers enig, konsentrer deg om de som faktisk bryr seg i stedet.

Anonymkode: f024f...168

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvorfor verst for henne? Det er da ingenting negativt i å ikke kjenne ts sitt barn - jeg kjenner heller ikke ts sitt barn, og det er ikke akkurat et hull i livet mitt av den grunn.

Men ellers enig, konsentrer deg om de som faktisk bryr seg i stedet.

Anonymkode: f024f...168

Men så er jo ikke du tante til ts sitt barn heller. En vesentlig forskjell, kan man si. 

Anonymkode: 6e632...517

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en søster, hun er det eneste søskenet jeg har. Vi er en liten familie, bare mine foreldre og 1 søsken. Våre besteforeldre lever ikke og begge foreldrene mine er enebarn. Mannens familie bor i utlandet. 

Jeg og mannen har ett barn sammen, barnet vårt er det eneste barnebarnet i familien. Mine foreldre er veldig involverte og engasjerer seg mye rundt barnet vårt. De er ofte på besøk og sitter gjerne barnevakt. Min søster har aldri vist interesse for barnet mitt. Hun har aldri kjøpt gave til barnet vårt hverken til jul eller til bursdag. Hun møter heller ikke opp til bursdagene hans. Han er nå 3 år. De gangene hun har møtt barnet vårt har vært tilfeldig, i forbindelse med at vi har vært på middagsbesøk hos foreldrene mine. 
 

Søsteren min er i slutten av 20 årene, har lang utdanning, godt betalt jobb og samboer. Hun er godt etablert og har alt på stell. Det har jeg også. Det er heller ikke noe usagt i mellom oss, vi har hatt en fin barndom og hatt det fint sammen. Vi er ganske like, både når det kommer til økonomi, utdanning, og livsvalg. Likevel er vi ikke «nære». Vi møtes bare når vi begge er invitert hjem til foreldrene våre på middagsselskap. 
 

Jeg synes det er litt sårt. Har spurt henne flere ganger om å møtes, både med og uten barn, men hun har sagt nei hver gang, det er alltid noe som dukker opp. 

Anonymkode: 38281...62a

kanskje hun prøver å få barn og ikke får det til men er en sånn type som ikke klarer å sette tanteungen foran seg selv?

Anonymkode: d2812...aae

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvorfor verst for henne? Det er da ingenting negativt i å ikke kjenne ts sitt barn - jeg kjenner heller ikke ts sitt barn, og det er ikke akkurat et hull i livet mitt av den grunn.

Men ellers enig, konsentrer deg om de som faktisk bryr seg i stedet.

Anonymkode: f024f...168

Jeg tipper at TS som de aller fleste foreldre synes at akkurat hennes barn er fabelaktig. Da følger det naturlig at hun anser det som et tap for søster å ikke kjenne dette fantastiske barnet. Kanskje hun kommer over sårheten med å minne seg selv på dette. For det har ingenting for seg å bruke energi på den ene tingen som hun ikke er fornøyd med i stedet for alle de gode tingene hun har i livet sitt akkurat nå.

Og hun bruker faktisk energi på det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hvorfor verst for henne? Det er da ingenting negativt i å ikke kjenne ts sitt barn - jeg kjenner heller ikke ts sitt barn, og det er ikke akkurat et hull i livet mitt av den grunn.

Men ellers enig, konsentrer deg om de som faktisk bryr seg i stedet.

Anonymkode: f024f...168

😂😂😂

Er du tante til ts sitt barn da? Ellers er jo sammenligningen helt på bærtur. 

Anonymkode: 1cc7e...393

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Jeg har en søster selv, som har barn. De bor ikke i nærheten men vi har holdt kontakt på tlf. Hun spør aldri etter barnet mitt, hvordan det går osv. Det er kjipt men ikke så mye å gjøre med. Jeg fokuserer heller på at barnet mitt har mange som bryr seg, oss foreldre og mannen min sin familie samt mange gode venner som alltid spør hvordan det går. 

Anonymkode: d785a...113

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en søster, hun er det eneste søskenet jeg har. Vi er en liten familie, bare mine foreldre og 1 søsken. Våre besteforeldre lever ikke og begge foreldrene mine er enebarn. Mannens familie bor i utlandet. 

Jeg og mannen har ett barn sammen, barnet vårt er det eneste barnebarnet i familien. Mine foreldre er veldig involverte og engasjerer seg mye rundt barnet vårt. De er ofte på besøk og sitter gjerne barnevakt. Min søster har aldri vist interesse for barnet mitt. Hun har aldri kjøpt gave til barnet vårt hverken til jul eller til bursdag. Hun møter heller ikke opp til bursdagene hans. Han er nå 3 år. De gangene hun har møtt barnet vårt har vært tilfeldig, i forbindelse med at vi har vært på middagsbesøk hos foreldrene mine. 
 

Søsteren min er i slutten av 20 årene, har lang utdanning, godt betalt jobb og samboer. Hun er godt etablert og har alt på stell. Det har jeg også. Det er heller ikke noe usagt i mellom oss, vi har hatt en fin barndom og hatt det fint sammen. Vi er ganske like, både når det kommer til økonomi, utdanning, og livsvalg. Likevel er vi ikke «nære». Vi møtes bare når vi begge er invitert hjem til foreldrene våre på middagsselskap. 
 

Jeg synes det er litt sårt. Har spurt henne flere ganger om å møtes, både med og uten barn, men hun har sagt nei hver gang, det er alltid noe som dukker opp. 

Anonymkode: 38281...62a

Når hun selv får familie en dag så snur det seg kanskje. Alle er ikke like opptatt av barn. Desverre. Her er verken foreldre,svigerforeldre eller søskene(som alle har barn) til mannen og meg intressert i det hele tatt. Men at jeg skal bry meg om deres barn det vil de. jeg skal passe,leke ,ordne osv hele tiden med deres barn. de enser ikke våre barn i det hele tatt.Bryr seg kun om sine egne! Så vær glad foreldrene dine bryr seg og er tilstede! Snakk med søsteren din men ikke mulig du vil like svaret.. Men da må hun skjønne at det går den veien senere når hun skal ha barn(om).

Anonymkode: 91af6...868

[AnonymBruker]

Skjønner at du synes dette er sårt. Hadde fortalt henne hva du føler og st du ønsker et bedre forhold. Du har ingenting å tape.

Anonymkode: 5e0db...679

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (2 timer siden):

Det er vel verst for henne at hun ikke blir kjent med barnet ditt. Jeg hadde konsentrert meg om de som engasjerte seg i barnets liv og ville det vel, heller enn en søster som ikke var interessert.

Hvorfor det når hun ikke bryr seg?  Tipper hun lever godt med det, jeg. Er ikke sikkert hun får interesse av det seinere i livet heller. 

Anonymkode: ed35c...1bd