Ser ikke noe mening i dette livet

[AnonymBruker]

Jeg er ikke deprimert, tror jeg, men jeg er så møkka lei av barna og mannen. Har lyst til å bare stikke av eller dø. Hva faen er vitsen med å jobbe og slite og ordne og aldri gjøre noe jeg selv vil? Hva er poenget med dette hersens familie livet? Unger som bare suger alt utav deg, trenger deg konstant, maser og er misfornøyde. Mann som bare skal snakke om kosmos og eksistensielle ting, være hjemme og snakke om barna og være klissete romantiske og ha sex hele tiden. Fy faen jeg blir kvalt. Jeg gjør faen meg aldri noe som jeg synes er gøy. Fordi det er så jævlig slitsomt å dra alle sammen ut døra og han minste er alltid syk så jeg avlyser det ene og det andre for han vil bare ha mamma mamma mamma. Jeg angrer så jævlig, hvorfor trodde jeg at jeg ville dette? Jeg har blitt en av massen, en dau sam bare breker og jobber og sliter for alle andre. Det var akkurat dette jeg ikke ville, og nå er jeg her. Og jeg er fanget. Jeg vil bare være en fri fulg.
 

Hvordan orker dere? 

Anonymkode: bdb4d...290

[AnonymBruker]

Sorry, men å få barn er et valg man tar. Vi orker det ved å ikke få barn. 

Anonymkode: ddcf8...042

[AnonymBruker]

Du er det viktigste i livet for så utrolig mange andre, men samtidig må du begynne å leve for deg selv igjen. Noe må endres, for dette er ikke godt nok slik det er nå. Snakk med familien din og be om pauser. På dette punktet ville jeg snakket med noen profesjonelle, selv om jeg ikke var deprimert. Du må lære deg å sette grenser for hva du orker å finne deg i. 

Anonymkode: 36009...781

[Gjest Ms Baxter]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Sorry, men å få barn er et valg man tar. Vi orker det ved å ikke få barn. 

Anonymkode: ddcf8...042

Hos meg var full stilling i ordinært arbeid og slem partner ett ork. Barn er bare kos, hvis man har overskudd. Derfor hell i uhell da jeg ble delvis ufør og lever som singel.

[Theresecsk]

Oi, først å fremst her er ett ærlig innlegg, å det er godt for deg å få det ut. Jeg tenker kansje at du trenger noen å snakke med, for familien kan du ikke løpe fra, barna kan du ikke stikke av fra uansett hva, du er mor, du satt dem til verden å barna ble aldri spurt om å bli født….. Du er i krise, har du snakket med mannen din!?? Kansje du kunne klare å snakke og åpne deg om hvordan du har det, kansje du kunne gjøre noe for deg selv, finne tilbake interesser? Kansje dra vekk en helg bare for å komme deg vekk fra det du føler nå. Jeg selv er drittlei alt innimellom det evige økonomiske bekymringer for å bare betale ditt å datt å bruke alt vi eier å har på regninger osv, har en svært krevende jobb å når jeg kommer hjem får jeg aldri slappet av sånn sett, men samtidig så vet jeg jeg er en av alle, sånn er livet, familielivet, gjelder like mye det å være gift. Det går opp å ned hele livet, kamper om mye hele veien men så er det jo så fantastisk å:) Jeg kan bli sinna på barna men aldri lei sånn sett, da betyr det heller at du ikke lever å leve skal du, hva gjør deg glad? Ta deg litt puse fra alt, kansje det føles bedre? Søk hjelp? Viktig å ha noen å snakke med, sånn du har det skal du ikke gå å føle, å barna er barna dine å du er alt dem har♥️Hva er årsaken til du glemte deg selv? Sender deg klemmer 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er ikke deprimert, tror jeg, men jeg er så møkka lei av barna og mannen. Har lyst til å bare stikke av eller dø. Hva faen er vitsen med å jobbe og slite og ordne og aldri gjøre noe jeg selv vil? Hva er poenget med dette hersens familie livet? Unger som bare suger alt utav deg, trenger deg konstant, maser og er misfornøyde. Mann som bare skal snakke om kosmos og eksistensielle ting, være hjemme og snakke om barna og være klissete romantiske og ha sex hele tiden. Fy faen jeg blir kvalt. Jeg gjør faen meg aldri noe som jeg synes er gøy. Fordi det er så jævlig slitsomt å dra alle sammen ut døra og han minste er alltid syk så jeg avlyser det ene og det andre for han vil bare ha mamma mamma mamma. Jeg angrer så jævlig, hvorfor trodde jeg at jeg ville dette? Jeg har blitt en av massen, en dau sam bare breker og jobber og sliter for alle andre. Det var akkurat dette jeg ikke ville, og nå er jeg her. Og jeg er fanget. Jeg vil bare være en fri fulg.
 

Hvordan orker dere? 

Anonymkode: bdb4d...290

Ikke for å være kjip, men barna blir litt hva du gjør dem til. Er de masete må du tenke deg om hvorfor, for sånn trenger det ikke være. Barn kan gjøre mye selv og har godt av å få ansvaret for noen oppgaver. Du må ikke løpe rundt som en strikk mens resten av familien ser tv. Det krever litt å få dem til å gjøre selvstendige oppgaver og å ta eierskap til dem, men det er lettere enn å gjøre alle oppgaver selv i 18 år. Du bør ha dager som er bare dine og det bør settes av tid som skal være ordentlig kvalitetstid sammen. Fremst av alt må du vite hva du vil og hvilke ting du ville gjort, før du kan se om de er mulige. 

 

Anonymkode: 56ebd...89d

[AnonymBruker]

Det var ikke meningen å høres belærende ut. Tanken var at du kan gjøre noe du har lyst til enten ved å ta med barna på det,selvstendiggjøre dem så de også har glede av dette (tross alt blir de fort inspirert og vil ønske å være flink til det samme som deg) , eller at du tar deg tiden til å gjøre dette uten dem. 

Det ER mye oppgaver hele tiden. Selv de mest positive ender med å føle en bitterhet over at de gjør sitt beste og står på, og det likevel er et evig jag. 

Anonymkode: 56ebd...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg er ikke deprimert, tror jeg, men jeg er så møkka lei av barna og mannen. Har lyst til å bare stikke av eller dø.

Jo, det tror jeg at du er, spesielt om følelsen varer over tid. Anbefaler en prat med legen din ❤️

Anonymkode: 3bab2...4cc

[Vera]

Er du mye på soMe Ts?

[AnonymBruker]

Dra på husmorferie 

Anonymkode: c8045...bea

[AnonymBruker]

Syns du har fått noen frekke svar her. Ja, du har valgt å få barn, men selvsagt kan man bli sliten av familielivet! Høres ut som om partneren din ikke tar sin del, og du trenger en pause. Foreslår at dere tar en prat om det når barna er lagt, og forklar hvordan du føler det. Det er helt legitimt å trenge en time-out. Kanskje mannen din man ta barna med seg bort en helg? 

Anonymkode: 9e98f...9ba

[Hmmmmmm]

Hvor mange barn har du? Hvor gamle er de?

[AnonymBruker]

Theresecsk skrev (32 minutter siden):

Oi, først å fremst her er ett ærlig innlegg, å det er godt for deg å få det ut. Jeg tenker kansje at du trenger noen å snakke med, for familien kan du ikke løpe fra, barna kan du ikke stikke av fra uansett hva, du er mor, du satt dem til verden å barna ble aldri spurt om å bli født….. Du er i krise, har du snakket med mannen din!?? Kansje du kunne klare å snakke og åpne deg om hvordan du har det, kansje du kunne gjøre noe for deg selv, finne tilbake interesser? Kansje dra vekk en helg bare for å komme deg vekk fra det du føler nå. Jeg selv er drittlei alt innimellom det evige økonomiske bekymringer for å bare betale ditt å datt å bruke alt vi eier å har på regninger osv, har en svært krevende jobb å når jeg kommer hjem får jeg aldri slappet av sånn sett, men samtidig så vet jeg jeg er en av alle, sånn er livet, familielivet, gjelder like mye det å være gift. Det går opp å ned hele livet, kamper om mye hele veien men så er det jo så fantastisk å:) Jeg kan bli sinna på barna men aldri lei sånn sett, da betyr det heller at du ikke lever å leve skal du, hva gjør deg glad? Ta deg litt puse fra alt, kansje det føles bedre? Søk hjelp? Viktig å ha noen å snakke med, sånn du har det skal du ikke gå å føle, å barna er barna dine å du er alt dem har♥️Hva er årsaken til du glemte deg selv? Sender deg klemmer 

Mannen blir bare sjokkert og sint på meg om jeg prøver å si nie om at jeg trenger tid for meg selv. « Vi skylder barna alt, de skylder oss ingen ting» er hans mantra. Det handler ikke om oss nå, det handler om dem. Foreldre som gjør egne greier er egoistiske mener han. Og hvis jeg ikke vil være med ham hele tiden elsker jeg han ikke.
 

hvirfor jeg glemte meg selv? Hva skal man si. Jeg har jo ikke tid til å gjøre noe for meg selv. Han minste ble født i Coronaen, og siden han kom har det ikke vært noe tid til overs. Han er mye syk og jeg har måttet avlyse mye på grunn av det. Det er ikke nok for meg å bare ha en time trening i uka, og det er egentiden min liksom. Jeg ble sammen med en som er hjemmekjær, som ikke føler utforskertrang, og jeg har veldig mye av det. Han blir stresset av at ting skal skje, jeg elsker det. Han var ikke sånn før vi fikk barn, det blir for mye for han å dra på turer etc: fordi det er jo endel mas og pes å komme seg ut, da er det ikke verdt det ifølge han. Da kan han kaste inn  håndkleet halvveis og jeg må holde ting i gang. Han er sjalu og mistenksom, han jobber med det, men jeg har avlyst masse fordi jeg ikke sa ifra i god nok tid til han og han misliker det, og jeg kommer hjem tidlig for å vise at han er viktig for meg, jeg ofrer rett og slett veldig mye for at familien skal ha det bra og jeg tror jeg har fått nok nå,

 

Jobben min er også en type omsorgsjobb, så der og legger jeg bort individet for andre. Det er tungt..

 

TS

Anonymkode: bdb4d...290

[AnonymBruker]

Barna vil jo bli større, og du vil få mer tid til deg selv. Det er lov p være lei, men om dette er noe som har kommet plutselig, så sjekk om du kan være på vei til å bli utbrent eller deprimert. 
 

Har du hatt glede av mann pg barn før? Eller har du ikke kjent glede siden du var singel og barnefri?

Anonymkode: 25fd1...8c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Syns du har fått noen frekke svar her. Ja, du har valgt å få barn, men selvsagt kan man bli sliten av familielivet! Høres ut som om partneren din ikke tar sin del, og du trenger en pause. Foreslår at dere tar en prat om det når barna er lagt, og forklar hvordan du føler det. Det er helt legitimt å trenge en time-out. Kanskje mannen din man ta barna med seg bort en helg? 

Anonymkode: 9e98f...9ba

Partneren jobber som bare det, det er nesten en del av problemet.. Han er veldig selvoppofrende og mener at som småbarnsforeldre kan man ikke ha en egen hobby. «Det handler om barna» er en daglig frase, og han mener vi begge bør bruke alt av tid og energi på barna, familien, hverandre og husholdningen. Han drar så si aldri ut og møter venner lenger, skulle ønske han kunne gjøre det så jeg bare kunne være litt alene. Å ta med barna bort en hel helg er vanskelig for han. Noen timer kan han være borte, men sa forventes det å bidra til felleskapet med å fikse ting hjemme. Minstemann er krevende på biltur og alle aktuelle steder å besøke er litt langt unna. Han har vokst opp i en storfamilie hvor alle tar vare på hverandre og er ikke norsk. Så å dra på hytta alene aner han ikke hvordan han skal gjøre. 

Anonymkode: bdb4d...290

[AnonymBruker]

Hmmmmmm skrev (10 minutter siden):

Hvor mange barn har du? Hvor gamle er de?

2 og 7 år

 

TS

Anonymkode: bdb4d...290

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som dere passer sammen lenger. Du beskriver en tilværelse der du ikke får ta plass verken med meninger eller handlinger. Mannen din lager jo ikke plass til deg. 

Kan du få ham med på familievernkontoret til samtale el noe? Han må forstå at du også trenger rom og at dere må ha dialog og kommunikasjon. Det høres ut som det stort sett er monolog nå. 

Hvis det ikke går eller blir bedre, ville jeg flyttet. 

Anonymkode: 120ca...8c7

[AnonymBruker]

Mannen da, gjør ikke han noe? Og hvis du synes han er plagsom ved å være romantisk og sexen er plikt så la være selvsagt. Ikke ligg med noen hvis du ikke vil, aldri. 

Anonymkode: 371fb...f94

[AnonymBruker]

Du høyres deprimert ut. Eg har vore det sjølv og kjenner igjen mykje av det du skriv. Eg blei også slukt av det å bli mamma. Utsletta alt av eigne behov (ingen som bad meg om det, skjedde av seg sjølv). Samvittighetskvaler har også prega meg mykje, tankar om at det er egoistisk å bruke  tid på meg sjølv.

Eg har hatt ei runde hos psykolog og ting er i endring. For min del har det blitt å ta opp igjen ein gamal hobby og ta vidareutdanning. Det tok tid å finne ut kva eg ville for meg sjølv, fordi eg ikkje har tenkt på eigne behov (satt på spissen,sjølvsagt.) på 10 år.  Skriv deg ei liste over kva du vil gjere, og gjer det. Mannen må berre godta at du er i endring. Så får de vurdere om det nye livet er for dykk eller om de er best åleine. 

Anonymkode: b993d...119

[AnonymBruker]

Oi. Jeg skjønner at du føler deg kvalt. Tror at dere må snakke med familievernkontoret eller noe sammen. 

Anonymkode: 385de...360