Klarer du å alltid sette barnets beste først?

[AnonymBruker]

Jeg er en mor som alltid har dette som min rettesnor - jeg kan be til gud (uten å være religiøs) om å hjelpe meg med å se hva som er det beste for barnet, og å klare å stå i de rette valgene.

Men som en svært konfliktsky person som er livredd for å såre andre er det noe som kan bli en utfordring. Nå har det ikke vært aktuelt ennå, men jeg ser for meg at det kreves såå mye styrke å stå i f.eks. kamper med skole eller hjelpeinstanser hvis man får dårlig hjelp eller lignende. Jeg er kjempenaiv, så stoler alltid på det folk sier. Og mange ganger har jeg skjønt at jeg har blitt lurt senere. 

Vet ikke om dere skjønner hva jeg mener, men hvor henter dere styrke fra, dere supermammaer som står på for å få til det aller beste for barnet deres, hvis skolegang eller annet viser seg å ikke være bare rett fram? Særlig dere som er litt konfliktskye fra før? Kom gjerne med andre eksempler om at man må jobbe med seg selv for å alltid ha barnets beste som sin ledestjerne

Anonymkode: c8486...593

[AnonymBruker]

Nei, jeg klarer ikke alltid å sette barnet beste først. Vi lever i et samfunn, hvor vi er avhengig av hverandre. I løpet av en dag, har jeg mange roller, alle disse rollene krever ulike ting av meg og noen ganger kommer barnet i andre eller tredje rekke. Allikevel liker jeg å tro, at jeg setter barna først, når det gjelder. Vi har også flere barn og disse barna har ulike behov, som gjør at vi må sette den ene foran den andre og noen ganger velger jeg også å sette meg selv først. Du vet når du sitter på fly, og blir bedt om å ta på oksygenmasken først, før du hjelper andre. 

Jeg har tro på at en god balanse er bra og at barna ikke har vondt av, at noen annen kommer foran dem, av og til. 

Anonymkode: 03e77...965

[AnonymBruker]

Hver gang jeg hører "veldig konfliktsky" så tenker jeg alltid unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Det å håndtere konflikter er faktisk noe man som voksen må lære seg å håndtere. 

Anonymkode: b99cf...21f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei, jeg klarer ikke alltid å sette barnet beste først. Vi lever i et samfunn, hvor vi er avhengig av hverandre. I løpet av en dag, har jeg mange roller, alle disse rollene krever ulike ting av meg og noen ganger kommer barnet i andre eller tredje rekke. Allikevel liker jeg å tro, at jeg setter barna først, når det gjelder. Vi har også flere barn og disse barna har ulike behov, som gjør at vi må sette den ene foran den andre og noen ganger velger jeg også å sette meg selv først. Du vet når du sitter på fly, og blir bedt om å ta på oksygenmasken først, før du hjelper andre. 

Jeg har tro på at en god balanse er bra og at barna ikke har vondt av, at noen annen kommer foran dem, av og til. 

Anonymkode: 03e77...965

Du misforstod jo helt hva ts mente.......

Hun snakker om å tørre bl.a. å rope ut, sette ned foten, komme med ærlige meninger, stille krav m.m. på sitt barns vegne. Og dette gjelder da særlig i situasjoner hvor (i en konfliktsky persons øyne) "autoritære" personer er motparten, som f.eks. lege, lærer, rektor o.l. 

Anonymkode: 27222...083

[AnonymBruker]

Barnets beste er en grunnleggende og styrende prinsipp for meg, men nei: Barnets beste kommer ikke alltid først. Noen ganger vektes andre forhold høyere og så lenge det ikke skader barnet er det helt greit. 
Livet har mange variabler og en kan ikke alltid sette noens behov og beste først. Det går bare ikke. 

Anonymkode: f559f...657

[AnonymBruker]

Ja, jeg gjør det. Men det kommer nok mest av at jeg ikke fikk ha en stemme selv da jeg vokste opp med spesielle behov. Jeg har to barn med spesielle behov, og sier klart i fra om hva barna trenger av de voksne på bhg og skole. Jeg får vondt av å tenke på at de skal oppleve det samme som meg og det er min motivasjon. Jeg er lidenskapelig opptatt av at ungene mine blir sett og hørt, og jeg oppmuntrer også barna til å si i fra selv, uansett hvilken person de snakker til.

Det er litt rart at det er sånn siden jeg i bunn og grunn er konfliktsky. Men det er nok mest når jeg er usikker på om noe vil slå tilbake på meg. 

Jeg har skrevet melding til avdelingsleder i bhg flere ganger, og jeg har tatt det opp med dem face to face. For eks. ble jeg ganske forbanna, dog behersket og sa akkurat hva jeg mente til en ansatt som unnlot å ringe meg da sønnen min falt og slo hodet på glattisen og fikk et stort kutt ved øyet, han så ut som han hadde vært i bokseringen dagen etterpå. Hendelseb fikk jeg først vite om da jeg hentet. Eller som den gangen jeg overhørte en annen ansatt si noe upassende som tråkket ned selvbildet hans. Da fikk hun streng beskjed om å ikke si noe sånt til sønnen min igjen.

Jeg har måttet stå på krava mange ganger. Ringt til rektor og fått han svett en gang også, da det ikke ble initiert en 9A-sak automatisk etter to tilfeller med grov, uprovosert vold mot datteren min. 

Jeg trengte å brøle da jeg var liten, men kunne ikke. Nå kan jeg, og når det gjelder barna er det ingenting som stopper meg. 

hilsen løvemamma!

Anonymkode: cbf8b...e3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, jeg gjør det. Men det kommer nok mest av at jeg ikke fikk ha en stemme selv da jeg vokste opp med spesielle behov. Jeg har to barn med spesielle behov, og sier klart i fra om hva barna trenger av de voksne på bhg og skole. Jeg får vondt av å tenke på at de skal oppleve det samme som meg og det er min motivasjon. Jeg er lidenskapelig opptatt av at ungene mine blir sett og hørt, og jeg oppmuntrer også barna til å si i fra selv, uansett hvilken person de snakker til.

Det er litt rart at det er sånn siden jeg i bunn og grunn er konfliktsky. Men det er nok mest når jeg er usikker på om noe vil slå tilbake på meg. 

Jeg har skrevet melding til avdelingsleder i bhg flere ganger, og jeg har tatt det opp med dem face to face. For eks. ble jeg ganske forbanna, dog behersket og sa akkurat hva jeg mente til en ansatt som unnlot å ringe meg da sønnen min falt og slo hodet på glattisen og fikk et stort kutt ved øyet, han så ut som han hadde vært i bokseringen dagen etterpå. Hendelseb fikk jeg først vite om da jeg hentet. Eller som den gangen jeg overhørte en annen ansatt si noe upassende som tråkket ned selvbildet hans. Da fikk hun streng beskjed om å ikke si noe sånt til sønnen min igjen.

Jeg har måttet stå på krava mange ganger. Ringt til rektor og fått han svett en gang også, da det ikke ble initiert en 9A-sak automatisk etter to tilfeller med grov, uprovosert vold mot datteren min. 

Jeg trengte å brøle da jeg var liten, men kunne ikke. Nå kan jeg, og når det gjelder barna er det ingenting som stopper meg. 

hilsen løvemamma!

Anonymkode: cbf8b...e3d

Høres litt mer ut som at ditt behov for å markere deg og gjøre opp for din barndom kommer først. Det er ikke barnets beste å ofte komme på kant med andre som også skal ivareta barna dine 

Anonymkode: f559f...657

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Høres litt mer ut som at ditt behov for å markere deg og gjøre opp for din barndom kommer først. Det er ikke barnets beste å ofte komme på kant med andre som også skal ivareta barna dine 

Anonymkode: f559f...657

Overhode ikke 😅 Jeg ser det kan virke sånn ut i fra innlegget. Men det er ytterst sjelden jeg snakker med personalet uten å være rolig og vennlig, selv når jeg sier ifra om noe med barnet mitt. Og når jeg først blir sint holder jeg meg fattet og respektfull, jeg står ikke og river kjeft liksom. Har ikke kommet på kant med noen som helst  

Anonymkode: cbf8b...e3d

[AnonymBruker]

Ja for det aller meste. Velger ofte vekk det som er best for meg, og går for det som er best for barnet, fordi det viser seg å være best for oss begge. Hjelper at jeg har lært å håndtere stress. 

Anonymkode: 69498...9a3

[AnonymBruker]

Ja som regel, men eg har turnusansvar på jobb i periodar kan det bli ganske ille. Det stopper ikkje sjølv om eg er heima med barna. Eg er ofta åleina med dei også, så det er ikkje ein god kombinasjon alltid.

Men eg ser ikkje på det som berre negativt. Det er eit større bilde der ute, om ikkje eg skaffe vikar så går det utover mange brukarar og viktige funksjonar i samfunnet.

For å sei det kort så er det ikkje alltid lett å prioritera familie først når man har ein jobb som krevje deg mykje.

 

 

Anonymkode: a2ac4...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ja som regel, men eg har turnusansvar på jobb i periodar kan det bli ganske ille. Det stopper ikkje sjølv om eg er heima med barna. Eg er ofta åleina med dei også, så det er ikkje ein god kombinasjon alltid.

Men eg ser ikkje på det som berre negativt. Det er eit større bilde der ute, om ikkje eg skaffe vikar så går det utover mange brukarar og viktige funksjonar i samfunnet.

For å sei det kort så er det ikkje alltid lett å prioritera familie først når man har ein jobb som krevje deg mykje.

 

 

Anonymkode: a2ac4...8c3

Du misforstod også helt innlegget til ts... Leste du det egentlig?

Anonymkode: 27222...083

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Barnets beste er en grunnleggende og styrende prinsipp for meg, men nei: Barnets beste kommer ikke alltid først. Noen ganger vektes andre forhold høyere og så lenge det ikke skader barnet er det helt greit. 
Livet har mange variabler og en kan ikke alltid sette noens behov og beste først. Det går bare ikke. 

Anonymkode: f559f...657

Du er tredje personen som ikke har skjønt innlegget 😅

Leser ikke folk innlegg før de svarer....??

Anonymkode: 27222...083

[AnonymBruker]

Noen ganger. Og andre ganger skulle jeg ønske at jeg gjorde det, fordi det i sum hadde vært bedre for alle. For eksempel blir jeg en elendig mamma av søvnmangel og null tid hvor jeg får være i fred, men turte ikke søvntrene barnet. Så istedet stod vi i søvnproblemer i laaang tid, fordi alle sier søvntrening er skadelig. Mens det kanskje egentlig hadde vært barnets beste å få orden på det så alle parter fikk mer harmonisk liv.

Anonymkode: 10d2a...e42

[AnonymBruker]

Det mener jeg at jeg gjør.  Er alenepappa med to barn. 

Har aldri vært konfliktsky.  Da barna var små, og for deres skyld, lærte jeg likevel til å velge mine kamper. Det holdt hardt å tie når moren kritiserte klærne jeg sendte med ungene når de skulle på samvær.  Jeg ba henne ta det opp med meg direkte, men hun gjorde det alltid mens barna hørte på.  Hun visste at det utfordret tålmodigheten min, men provoserte bevisst. 
På skolen fikk ett av barna utfordringer.  Hun var urolig og kom ofte i trøbbel.  Lærerne klaget.  Jeg fikk en ordning med skolen om at de ga meg melding straks noe negativt skjedde.  Da dro jeg på skolen, fikk roet ned. Har et godt samarbeid med lærerne, rådgiver, rektor og helsesøster.  Hun ble henvist til BUP, som mente at dette ville gå over.  Det ser det også ut til gjøre. 
For tre år siden fikk jeg en kjæreste som er alenemor med to barn i samme alder som mine.  Vi kommer ikke til å flytte sammen før barna våre er ferdig med videregående.  Er enige om at det er det beste for dem. 

Hilsen en løvepappa.    
 

Anonymkode: ab553...33f

[AnonymBruker]

Jeg refererer for selv under møter med skole og bhg. Ikke fordi jeg ikke stoler på hensiktene deres, men fordi jeg vil ha en viss oversikt over det som blir avtalt for å kunne påse at både vi og de følger opp.

Merker også for min egen del at det er lett å bli usikker på hva som egentlig var avtalt når det har gått litt tid slik at det er fint å ha noe å se på for å huske selv. 

Om det blir for mye frem og tilbake-prat på møtene pleier jeg å avslutte med å spørre hva vi har blitt enige om - fin bevisstgjøring både for meg og for dem, da slike møter har en tendens til å gå i sirkler uten at det egentlig blir gjort noen avtaler. Da har jeg også en rød tråd jeg kan plukke opp ved neste møte: «vi ble jo enige om å gjøre XXX forrige gang…». 
 

Jeg er opptatt av å vise støtte til skole/andre instanser fremfor å «ta» de, vil ha et godt samarbeid også for barnets del, men ser likevel nytten i å være litt eksplisitt og «på» selv. Et møte i seg selv er jo ikke et nyttig tiltak, tiltakene må komme frem på møtene for at man skal kunne få noe ut av de. 

Anonymkode: d9d7f...2ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.1.2023 den 23.01):

Nei, jeg klarer ikke alltid å sette barnet beste først. Vi lever i et samfunn, hvor vi er avhengig av hverandre. I løpet av en dag, har jeg mange roller, alle disse rollene krever ulike ting av meg og noen ganger kommer barnet i andre eller tredje rekke. Allikevel liker jeg å tro, at jeg setter barna først, når det gjelder. Vi har også flere barn og disse barna har ulike behov, som gjør at vi må sette den ene foran den andre og noen ganger velger jeg også å sette meg selv først. Du vet når du sitter på fly, og blir bedt om å ta på oksygenmasken først, før du hjelper andre. 

Jeg har tro på at en god balanse er bra og at barna ikke har vondt av, at noen annen kommer foran dem, av og til. 

Anonymkode: 03e77...965

Ja. Sist når ene barnet mitt kom hjem og fortalte om ting som kvalifiserer som mobbing. Skolen tok tak med en gang og ordnet raskt opp.

Anonymkode: 504e9...dbd

[AnonymBruker]

Barnets beste er ikke alltid at det får komme i førersete og at det skal få diktere alt. Jeg tror man må se på familien som helhet, omgivelsene osv. Barn har godt av å lære at man skal ta hensyn til andre og at andres følelser er like viktige som ens egne. Men dessverre er oppdragertrenden nå å tilrettelegge alt for barna så de aldri får noen motgang.

Anonymkode: f4d3d...a14

[AnonymBruker]

On 1/13/2023 at 10:54 PM, AnonymBruker said:

Jeg er en mor som alltid har dette som min rettesnor - jeg kan be til gud (uten å være religiøs) om å hjelpe meg med å se hva som er det beste for barnet, og å klare å stå i de rette valgene.

Men som en svært konfliktsky person som er livredd for å såre andre er det noe som kan bli en utfordring. Nå har det ikke vært aktuelt ennå, men jeg ser for meg at det kreves såå mye styrke å stå i f.eks. kamper med skole eller hjelpeinstanser hvis man får dårlig hjelp eller lignende. Jeg er kjempenaiv, så stoler alltid på det folk sier. Og mange ganger har jeg skjønt at jeg har blitt lurt senere. 

Vet ikke om dere skjønner hva jeg mener, men hvor henter dere styrke fra, dere supermammaer som står på for å få til det aller beste for barnet deres, hvis skolegang eller annet viser seg å ikke være bare rett fram? Særlig dere som er litt konfliktskye fra før? Kom gjerne med andre eksempler om at man må jobbe med seg selv for å alltid ha barnets beste som sin ledestjerne

Anonymkode: c8486...593

Jeg tror du kommer til å klare deg helt fint, ts! 

Du skal selvsagt stå på sånn at ditt barn får den hjelpen som når/om det blir nødvendig! Og kanskje får barnet ditt det kjempefint, helt uten at du trenger å ta kamper. 

Å være en god forelder er ikke nødvendigvis å alltid sette barnet først. Det er å vite når du skal sette barnet først, når det trengs en kamp og når det er en del av å leve i samfunnet å bare klare seg. 

Jeg tror du klarer det fint 

Anonymkode: 0fd5d...672

[AnonymBruker]

Mitt barn får den omsorgen og nærheten det trenger. Men det som er det beste for mitt barn trenger ikke å være det beste for andres barn. Mitt barn læres opp til at alle har egne grenser og regler. Barnet lærer at hen ikke kommer foran alle andre. Men at alle får lik omsorg og omtanke. Barnet lærer at det finnes flere en bare Mitt barn her i verden. Så nei jeg setter ikke mitt barns beste foran meg selv eller andre. For verden er så mye større.

Anonymkode: 75c38...061

[Hactar]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Du er tredje personen som ikke har skjønt innlegget 😅

Leser ikke folk innlegg før de svarer....??

Anonymkode: 27222...083

Disse har i alle fall svart TS, mens alt du bidrar med er avsporing. 
 

TS, helt i starten av en problemstilling, tenker jeg det er naturlig å si ifra, men så ta utgangspunkt i at det som loves blir holdt. Det er ikke naivt å gi systemet en sjanse, men det kan lønne seg å notere hendelser med dato så du har noe konkret å vise til om problemet vedvarer. Det gir deg en oversikt over omfanget av problemet, og kan gjøre deg tryggere på å si ifra. 

Det kan være lettere å stå på krava om man har gjort godt forarbeid og vet mest mulig detaljert hva barnets rettigheter er i sin situasjon. Det kan hjelpe å snakke med en fortrolig om hva du ønsker å kreve på vegne av barnet ditt, så du kan føle deg tryggere på at det du krever er rimelig og forståelig. Skriv gjerne ned hva du vil si på forhånd. Du kan også ha med deg en støttespiller på møter med ulike instanser.