Jeg er så konfliktsky at jeg ikke orker å gå ut av forholdet i frykt for bråk og krangel

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke vondt i forholdet, han er ikke slem eller stygg med meg, men jeg orker ikke å stå i en shitstorm som jeg vet det blir hvis jeg bryter med han. Hvem skal ha huset? Hvordan fordele tiden med barna? Hvem tar hvilken bil? Hva med båten? Hvordan fortelle barna det? Det kommer til å bli bråk, garantert, og jeg orker ikke tanken. Derfor har jeg utsatt bruddet i mer enn et halvt år. Vi går på nåler rundt hverandre, vi er ferdige, men likevel er det ingen som gjør noe. 
Hvordan finne motivasjon og mot til å gjennomføre bruddet?

Anonymkode: 94459...781

[Rødstrupa]

Hadde Kontaktet familierådet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har det ikke vondt i forholdet, han er ikke slem eller stygg med meg, men jeg orker ikke å stå i en shitstorm som jeg vet det blir hvis jeg bryter med han. Hvem skal ha huset? Hvordan fordele tiden med barna? Hvem tar hvilken bil? Hva med båten? Hvordan fortelle barna det? Det kommer til å bli bråk, garantert, og jeg orker ikke tanken. Derfor har jeg utsatt bruddet i mer enn et halvt år. Vi går på nåler rundt hverandre, vi er ferdige, men likevel er det ingen som gjør noe. 
Hvordan finne motivasjon og mot til å gjennomføre bruddet?

Anonymkode: 94459...781

Hvis du er så konfliktsky at du ikke tar steget så er det etter min mening ganske patetisk å klage over situasjonen man selv står i. 

Se for deg neste mann du skal treffe i fremtiden, hvor du forteller om samlivsbruddet. "nei du, det tok 8 år før jeg kom meg ut av dette forholdet, du skjønner, jeg er så konfliktsky jeg".. 

Hadde jeg vært den mannen så hadde jeg avsluttet det kort etter den samtalen. Det er et rødt flagg å ikke vise noe form for handlekraft, i tillegg gir du andre skylden for den situasjonen du selv står i. 

Håpløst. 

Det er ikke motivasjon du trenger for å avslutte forholdet, det er handlekraft, sånn til opplysning. 

Anonymkode: 7ee6e...c5d

[AnonymBruker]

Du er ikke konfliktsky, du er feig.

Vil du avslutte forholdet så gjør du det, ikke gjør deg selv til et offer og si at du ikke tør å gjøre det i frykt for konflikter. Kvinne deg opp, gå i terapi eller noe, ikke kast bort livet ditt for du er redd for å ta ansvar for egen lykke.

Anonymkode: 0a5ce...053

[AnonymBruker]

Gro deg en ryggrad, kvinne!!! 

Anonymkode: cf540...74d

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg har det ikke vondt i forholdet, han er ikke slem eller stygg med meg, men jeg orker ikke å stå i en shitstorm som jeg vet det blir hvis jeg bryter med han. Hvem skal ha huset? Hvordan fordele tiden med barna? Hvem tar hvilken bil? Hva med båten? Hvordan fortelle barna det? Det kommer til å bli bråk, garantert, og jeg orker ikke tanken. Derfor har jeg utsatt bruddet i mer enn et halvt år. Vi går på nåler rundt hverandre, vi er ferdige, men likevel er det ingen som gjør noe. 
Hvordan finne motivasjon og mot til å gjennomføre bruddet?

Anonymkode: 94459...781

Det praktiske finnes det alltids ei løsning på. Biler og båt er bare ting. Hus er ofte litt mer krøkkete men dere finner ut av det også. Eventuelt kan bank eller advokat hjelpe her.

Fokus her bør være på barna deres, og å skape godt/greit samarbeid rundt dem. Familiekontoret kan hjelpe til med å lage gode avtaler. Du sier dere går på nåler, det er bedre for barn med ei faktisk avklaring og nye rutiner enn at alt er jevnt kaotisk. 

Skjønner at du gruer deg, men ofte blir det bedre når man bare er gjennom det.

Lykke til !

 

[AnonymBruker]

Takk. Dere har rett. Dette var det jeg trengte. 💪

Anonymkode: 94459...781

[Lovis Fenja]

Alternativet til å gjøre det slutt er å miste deg selv, blir deprimert, få ødelagt sexlysten, bli bitter og sur, få dårligere fysisk helse osv. I tillegg er dere indirekte ansvarlig for at barna deres blir i dårlige forhold når de er voksne, i mangel på gode forbilder på hvordan et godt forhold skal være.

Livet ditt er nå, og du er den eneste som kan bestemme hvordan du vil ha det. Du kan råtne bort sakte, eller leve mens du lever.

[AnonymBruker]

Bare vent til depresjonen tar deg. Da er det ikke shitstorm som stopper deg, men hele tanken på å gripe fatt i noe som helst. Hvis du ikke er apatisk pr i dag,  så er det nå du bør gå. 

Ikke spør.

Anonymkode: a7ffd...845

[AnonymBruker]

Jeg ventet for lenge. Og sitter her enda. Skal gjøre det slutt til uka. Men jeg er allerede utslitt, bitter, sint, lei meg, bitter igjen og det å skulle ta tak i huset og selge de føles helt uoverkommelig! Det at vi ikke har fått gjort noe i huset i alle årene vi har bodd der er noe av årsaken til at jeg er lei, også skal vi klare å få det salgsklart. Blæh! Men uansett, det er forferdelig å bli frem til alle disse ekstremt vonde følelsene dukker opp. 

Anonymkode: e1b88...6a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.1.2023 den 9.09):

Hadde jeg vært den mannen så hadde jeg avsluttet det kort etter den samtalen.

den "rette" typen mann hadde selvsagt grepet sjansen til å starte en forhold for så å hersje og herje med henne fordi hun uansett ikke forlater ham 

Anonymkode: de14d...244

[AnonymBruker]

Hvis det er en trøst har jeg det på samme måte. 

Anonymkode: 8b3e6...c25

[AnonymBruker]

Gikk selv en stund etter at jeg skjønte at jeg egentlig var ferdig. Pga. barna. 

Vi gikk forsåvidt ikke på nåler rundt hverandre, så vet ikke om barna merket det. Men når jeg var så langt nede at jeg ikke visste om jeg orket livet mer, da skjønte jeg at jeg måtte gå. Da var jeg langt nede.

Eksen min er forsåvidt, sett utenfra bare snill. Men han er utrolig vanskelig å leve med. Han er egoistisk og tror alle andre skal løse alt i verden for han. Alt som ikke går bra er alle andres skyld, å han evner ikke gjøre noe med noe. Han kommer alltid for sent, å driter i om andre må vente på han. For han er så viktig.. Så høy på seg sjæl, men så selvmedlidende samtidig. 

Uansett. Når valget var tatt og formidlet så var jeg så utrolig lettet. Men allikevel har jeg gått gjennom alle faser etterpå, det har ikke vært bare lett. Først lettelse, så en sorg over å ikke være en familie. For jeg ville jo det jeg også. Men ikke for en hver pris.

Nå har det gått ca. 3,5 år. Først nå begynner ting å gå ok. Vi samarbeider utrolig bra, å det har nok noe å gjøre med at vi gikk FØR ting gikk på ræva hjemme.

Han ønsket jo heller ikke at jeg ble for barna, uten kjærlighet til han. Vet ikke hvor glad han var i meg heller, men han trives med en dame hjemme som kan fikse ting for han. Det orker jeg ikke.

Lykke til! Det er ingen dans på roser, men på sikt blir det bedre. Bare jobb for et godt samarbeid dere i mellom.

Anonymkode: dc91e...63b

[AnonymBruker]

Samme situasjon som deg, men min løsning er å forandre holdningen min. Alt vi møter handler om hvordan vi tenker om situasjonen. Jeg har brukt denne teknikken før, og fått det bedre, men alle lange parforhold er vanskelige så jeg har jevnlig perioder der jeg må gå noen runder med meg selv igjen. Når du skjønner at problemet ikke er den andre, men deg selv, og at du kan forandre alt med hvordan du tenker om situasjonen er det mulig å redde forhold gjennom sine mørkeste stunder. Ønsker deg lykke til!

Anonymkode: 8b3e6...c25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.1.2023 den 16.55):

Jeg ventet for lenge. Og sitter her enda. Skal gjøre det slutt til uka. Men jeg er allerede utslitt, bitter, sint, lei meg, bitter igjen og det å skulle ta tak i huset og selge de føles helt uoverkommelig! Det at vi ikke har fått gjort noe i huset i alle årene vi har bodd der er noe av årsaken til at jeg er lei, også skal vi klare å få det salgsklart. Blæh! Men uansett, det er forferdelig å bli frem til alle disse ekstremt vonde følelsene dukker opp. 

Anonymkode: e1b88...6a6

Oppdater gjerne på hvordan samtalen forløp og hvordan det gikk. Ts

Anonymkode: 94459...781

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.1.2023 den 8.54):

Jeg har det ikke vondt i forholdet, han er ikke slem eller stygg med meg, men jeg orker ikke å stå i en shitstorm som jeg vet det blir hvis jeg bryter med han. Hvem skal ha huset? Hvordan fordele tiden med barna? Hvem tar hvilken bil? Hva med båten? Hvordan fortelle barna det? Det kommer til å bli bråk, garantert, og jeg orker ikke tanken. Derfor har jeg utsatt bruddet i mer enn et halvt år. Vi går på nåler rundt hverandre, vi er ferdige, men likevel er det ingen som gjør noe. 
Hvordan finne motivasjon og mot til å gjennomføre bruddet?

Anonymkode: 94459...781

Vær lur. Vent til han finner en annen så vil han bli medgjørlig fordi han da er "skurken". 

Anonymkode: 69952...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vær lur. Vent til han finner en annen så vil han bli medgjørlig fordi han da er "skurken". 

Anonymkode: 69952...8c0

Dette er like lurt som å pisse i buksa.

Anonymkode: 0891d...a9d

[Fighter83]

Jeg er også sinnsykt konfliktsky men jeg begynte å gå med tanker om å ta livet mitt istedenfor eller at en ulykke hadde løst alt. Tok meg heldigvis sammen og fikk tatt praten at jeg ville flytte for meg selv. Tok litt over 2 år fra praten var tatt til jeg endelig var i egen bolig men fy søren å glad jeg var 💪 Jeg har vært sta på det og det har generert mange situasjoner jeg kunne vært foruten mene... man må jo igjennom det også. Er jo viktig å ha det bra med seg selv også, og vise barna at man ønsker å ha det bra. 

Dessverre så har jeg også konkludert med at jeg aldri kommer til å tørre å bo med en ny kjæreste noensinne igjen også, jeg ønsker virkelig ikke å sette meg i denne situasjonen igjen.