Barn med asperger

[AnonymBruker]

Du som har barn med asperger, hva gjorde at du mistenkte det? Hvordan fikk barnet diagnosen? Hvordan er trivsel på skole og med venner? 

Anonymkode: 858bf...d40

[Nesly]

Manglende sinneregulering, rigidhet, feiltolkninger. Veldig selektiv i matveien. Utfordringer sosialt. Han fikk diagnosen på BUP etter å ha blitt henvist av fastlegen.
 

Trivselen på skolen nå 8 år senere er veldig bra. (Går på ungdomsskolen). Han er sosial og har noen få venner som han trives med. Har fritidsaktivitet som han liker og har vokst veldig med, og har gitt ham selvtillitt. Drar alene på en ukes sommerkurs hver sommer. Vil ikke si diagnosen er til hinder for ham så mye nå lengre.😊

Endret 12. januar 2023 av Nesly

[AnonymBruker]

Nesly skrev (4 timer siden):

Manglende sinneregulering, rigidhet, feiltolkninger. Veldig selektiv i matveien. Utfordringer sosialt. Han fikk diagnosen på BUP etter å ha blitt henvist av fastlegen.
 

Trivselen på skolen nå 8 år senere er veldig bra. (Går på ungdomsskolen). Han er sosial og har noen få venner som han trives med. Har fritidsaktivitet som han liker og har vokst veldig med, og har gitt ham selvtillitt. Drar alene på en ukes sommerkurs hver sommer. Vil ikke si diagnosen er til hinder for ham så mye nå lengre.😊

Fikk dere noen tilrettelegging på skolen, med tanke på det sosiale? Hvilke fritidsaktiviteter har han? 

Anonymkode: 858bf...d40

[Nesly]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Fikk dere noen tilrettelegging på skolen, med tanke på det sosiale? Hvilke fritidsaktiviteter har han? 

Anonymkode: 858bf...d40

Ja, han har sakkyndig vurdering fra PPT og IOP. Han går på korps, spiller trombone. Er kjempeflink og musikalsk. Anbefaler korps!

[AnonymBruker]

Nesly skrev (13 minutter siden):

Ja, han har sakkyndig vurdering fra PPT og IOP. Han går på korps, spiller trombone. Er kjempeflink og musikalsk. Anbefaler korps!

Tusen takk for tips! Vi vurderer det.

Anonymkode: 858bf...d40

[AnonymBruker]

Mistenkte ikke diagnose før han begynte å vegre seg for å gå på skolen, noe som skjedde ganske sent i løpet. Tok det opp med legen, men måtte pushe igjen for å bli henvist til BUP, hvor de da brukte minst et halvt år på å utrede. Han hadde trivdes på skolen inntil omtrent ungdomsskolen, men tror det var mer det faglige (kjedelig) enn det sosiale som var vanskelig for ham. Også ble han veldig sliten av alt bråket, alle luktene, og uforutsigbarhet (endringer i ukeplanen, vikarer, osv). Dette kom ikke frem før i møte med psykolog på BUP (tror ikke han har kunnet sette ord på det selv). Tror også han følte på stresset med å måtte prestere, spesielt i fag som han syns var vanskelig eller meningsløse (fag som norsk feks hvor han kanskje egentlig ikke skjønte hva oppgaven gikk ut på fordi han tenker veldig konkret mens oppgavene ofte er litt vage). 

Først etter diagnose opplevde jeg at skolen tok sitt ansvar for tilrettelegging. (I og med at han ikke ville på skolen, foreslo jeg reduksjon/fritak i  noen fag,  men det var helt uaktuelt siden han jo var så flink. (Endte endte med fritak i nesten alle fag etter diagnosen kom...). PPT ble da også involvert først etter han fikk diagnose, og da hadde det altså gått ett år med vegring. 

Det var ting som var litt "annerledes" med ham som jeg i ettertid ser passer inn i diagnosen, selv om jeg på den tiden ikke tenkte Asperger. Feks ville han ikke gå i dongeribukser fra barneskolen og oppover, syns det kjentes ekkelt ut (ble jo til at han da gikk med noen antrekk som jeg ikke akkurat ville ha valgt ut for ham). Ville ikke klippe håret, likte ofte å gå med luer og hetter (gikk med veldig dekkende lue på klassebildet, feks). Hadde en litt "rar" gange (virket litt anspent - jeg prøvde i min uvitenhet å hjelpe ham å slappe av). Kunne sette seg inn i et tema og snakke om det veldig lenge (til det kjedsommelige). Var ganske sensitiv for kritikk, og om han plutselig bestemte seg for noe så var det veldig svart/hvitt. Han kunne også av og til ha litt repetitive bevegelser (slå seg selv i brystet) eller gjenta ord mange ganger, men det var aldri så ekstremt eller langvarig at det var helt innlysende for meg at det var knytta til en utviklingsforstyrrelse. 

Etterhvert ville han også først og fremst treffe venner online, ikke IRL. Har masse venner heldigvis, hvor gaming er det som holder gjengen sammen nå. Så trive med de, så lenge han får holde de litt på fysisk avstand! Har vært innom forskjellige idretter, til han nektet å delta i noe som var kompetativt (likte ikke stress fra å konkurrere tror jeg).  Fritidsinteresse nå er forskjellige dataspill og å se på ganske mye forskjellig på youtube, spesielt matte o.l. Sjakk, quiz, høre på musikk. Har fordypet seg veldig i dette, kan helt vilt mye.

Han har ikke fått hjelp til det sosiale, men jeg har lurte på om han burde. Han forstår seg ikke på andre folk sine ansiktsuttrykk, og det har han løst ved å ikke se dem i ansiktet. Han får også en slags sosial trening ved at vi øver på å skrive e-poster og tekstmeldinger og slik. Ellers syns han det er vanskelig. Vil ikke handle i butikk om han må betale i kassa. Har lurt om an bør få hjelp her, virker som de tilbyr det mest til yngre barn. Han får derimot hjelp til å bli mer selvstendig (går mye ut på å hjelpe ham med å lage rutiner for matlaging og organisering av klær, rydding o.l.). 

Min erfaring er at utredning og diagnose er gull verdt. Skulle ønske han hadde fått det mye tidligere, da hadde jeg skjønt hans behov tidligere i livet og vært en bedre forelder. Han hadd også kunne fått tidligere tilpassing i skolen så han ikke hadde trengt å stresse så mye gjennom det vanlige løpet. Oslo kommune har også vært veldig hjelpsomme (er ikke sikkert han trenger diagnose for det da men), han har nå miljøarbeider på hjemmebesøk som driver med litt opplæring og trening. Og gjennom NAV får han faktisk også utrolig bra hjelp til å hjelpe finne ut av veien videre med utdanning og skole (tiltaksarrangør som gjør jobben da). Så ting har absolutt blitt mye bedre for oss etter diagnosen var på plass og det utløste en del støtte som ellers virket litt vanskelig å få tak i. 

 

Anonymkode: d45f4...db7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Mistenkte ikke diagnose før han begynte å vegre seg for å gå på skolen, noe som skjedde ganske sent i løpet. Tok det opp med legen, men måtte pushe igjen for å bli henvist til BUP, hvor de da brukte minst et halvt år på å utrede. Han hadde trivdes på skolen inntil omtrent ungdomsskolen, men tror det var mer det faglige (kjedelig) enn det sosiale som var vanskelig for ham. Også ble han veldig sliten av alt bråket, alle luktene, og uforutsigbarhet (endringer i ukeplanen, vikarer, osv). Dette kom ikke frem før i møte med psykolog på BUP (tror ikke han har kunnet sette ord på det selv). Tror også han følte på stresset med å måtte prestere, spesielt i fag som han syns var vanskelig eller meningsløse (fag som norsk feks hvor han kanskje egentlig ikke skjønte hva oppgaven gikk ut på fordi han tenker veldig konkret mens oppgavene ofte er litt vage). 

Først etter diagnose opplevde jeg at skolen tok sitt ansvar for tilrettelegging. (I og med at han ikke ville på skolen, foreslo jeg reduksjon/fritak i  noen fag,  men det var helt uaktuelt siden han jo var så flink. (Endte endte med fritak i nesten alle fag etter diagnosen kom...). PPT ble da også involvert først etter han fikk diagnose, og da hadde det altså gått ett år med vegring. 

Det var ting som var litt "annerledes" med ham som jeg i ettertid ser passer inn i diagnosen, selv om jeg på den tiden ikke tenkte Asperger. Feks ville han ikke gå i dongeribukser fra barneskolen og oppover, syns det kjentes ekkelt ut (ble jo til at han da gikk med noen antrekk som jeg ikke akkurat ville ha valgt ut for ham). Ville ikke klippe håret, likte ofte å gå med luer og hetter (gikk med veldig dekkende lue på klassebildet, feks). Hadde en litt "rar" gange (virket litt anspent - jeg prøvde i min uvitenhet å hjelpe ham å slappe av). Kunne sette seg inn i et tema og snakke om det veldig lenge (til det kjedsommelige). Var ganske sensitiv for kritikk, og om han plutselig bestemte seg for noe så var det veldig svart/hvitt. Han kunne også av og til ha litt repetitive bevegelser (slå seg selv i brystet) eller gjenta ord mange ganger, men det var aldri så ekstremt eller langvarig at det var helt innlysende for meg at det var knytta til en utviklingsforstyrrelse. 

Etterhvert ville han også først og fremst treffe venner online, ikke IRL. Har masse venner heldigvis, hvor gaming er det som holder gjengen sammen nå. Så trive med de, så lenge han får holde de litt på fysisk avstand! Har vært innom forskjellige idretter, til han nektet å delta i noe som var kompetativt (likte ikke stress fra å konkurrere tror jeg).  Fritidsinteresse nå er forskjellige dataspill og å se på ganske mye forskjellig på youtube, spesielt matte o.l. Sjakk, quiz, høre på musikk. Har fordypet seg veldig i dette, kan helt vilt mye.

Han har ikke fått hjelp til det sosiale, men jeg har lurte på om han burde. Han forstår seg ikke på andre folk sine ansiktsuttrykk, og det har han løst ved å ikke se dem i ansiktet. Han får også en slags sosial trening ved at vi øver på å skrive e-poster og tekstmeldinger og slik. Ellers syns han det er vanskelig. Vil ikke handle i butikk om han må betale i kassa. Har lurt om an bør få hjelp her, virker som de tilbyr det mest til yngre barn. Han får derimot hjelp til å bli mer selvstendig (går mye ut på å hjelpe ham med å lage rutiner for matlaging og organisering av klær, rydding o.l.). 

Min erfaring er at utredning og diagnose er gull verdt. Skulle ønske han hadde fått det mye tidligere, da hadde jeg skjønt hans behov tidligere i livet og vært en bedre forelder. Han hadd også kunne fått tidligere tilpassing i skolen så han ikke hadde trengt å stresse så mye gjennom det vanlige løpet. Oslo kommune har også vært veldig hjelpsomme (er ikke sikkert han trenger diagnose for det da men), han har nå miljøarbeider på hjemmebesøk som driver med litt opplæring og trening. Og gjennom NAV får han faktisk også utrolig bra hjelp til å hjelpe finne ut av veien videre med utdanning og skole (tiltaksarrangør som gjør jobben da). Så ting har absolutt blitt mye bedre for oss etter diagnosen var på plass og det utløste en del støtte som ellers virket litt vanskelig å få tak i. 

 

Anonymkode: d45f4...db7

Tusen takk for svar! Setter stor pris på at du tok deg tid til å dele erfaring. Vi er ganske sikre på at det er asperger vår har, og venter bare på utredning. Føles overveldende, men det er som om vi for første gang ser at bitene faller på plass. Håper det utløser litt hjelp, slik at han får et bedre liv. Han mistrives mer og mer på skolen. Sliter med det sosiale samspillet. Det er så vondt å være forelder. Vil jo bare skjerme han fra alt. 

Anonymkode: 858bf...d40

[AnonymBruker]

Som mor til to med Asberger og ADHD så er det viktigste av alt at de blir utredet senest  i barneskolen ellers så blir det unødvendig vanskelig for dem. 
Norn av tegnene er at på noen felt er de på linje modningsmessig  med sine jevnaldrende, og samtidig på andre felt som et mye yngre barn. 
Veldig kresen i matveien, lukt og konsistens og utseende. 
Det sosiale samspillet er vanskelig. 
Gym kan være det vanskeligste faget. 
Men får barna hjelp i tide så gjør deg livet mye lettere. 
Og de er det en kaller late bloomers . 
Tiden er på deres side. 
Da balanseres det mere og mere 

Anonymkode: 454f9...ceb

[AnonymBruker]

Her mistenkte ikke vi Asperger. Vi skjønte det var noe rundt 3 års-alder. Samtidlig var vi i dialog med barnehagen, da han hadde blitt «vanskeligere» der. Vi hadde jo en del utfordringer også på hjemmebane. Men vi tenkte at det var pga mye sykdom hos barnet fra det var nyfødt. (Reflux, fjernet mandler og polypper, lagt inn dren). Vi tenkte også at han trengte bare litt mer tid på å modnes. På 4 års-kontrollen så la jeg frem bekymringene mine som var på hjemmebane, og at vi var i dialog med barnehagen om problemene der. Hun så jo etter den timen at der var jo noe, men var ikke noe spesifikt. Samtidlig ble «atferden» verre. Så ble henvist til BUP når han var 4 år. Mistanke om muligens autisme-spekterforstyrrelse og ADHD. Ble utredet grundig i over 1 år. Fikk diagnosen rett etter fylte 6 år. 
 

Når vi tenker tilbake så ser jo vi at han har hatt tegn helt som baby, men vanskelig å vite om det er pga autismen eller pga sykdom. Som baby var han avhengig av nærhet, og bli holdt hardt for å klare å sovne. Sov ekstremt dårlig. Ble fort overstimulert. Jeg var blant annet på babysvømming og babysang, han gråt i flere timer etterpå. Når han var typ 1 1/2 år var det mye repeterende atferd. Også selektiv i matveien. Veldig utrygg på nye mennesker. Barnehagestart var ett helvette uten sidestykke. Han gråt stort sett hele barnehage-dagen, å personalet var fortvilet for dem måtte gå å bære på han, å han nektet å sove i barnehagen. Skal også nevnes at han var ekstremt mye syk. 
 

Sann utover det så trenger han i dag ekstremt mye forbereldelser på alt han skal gjør, vi må starte flere dager før om det er noe nytt, og gå igjennom det flere ganger. Det må ned på detalj-nivå. Han tåler ikke uforutsette ting. Eneste butikken han tolerer er den faste mat-butikken. Takler dårlig selskap, blir veldig urolig å lager mye lyder. Han er også var for høye bråe lyder, veldig engstelig og mye angst. Livredd regn og vind. Sliter en del sosialt, inne i en tøff periode nå. Han hadde en bestekompis i barnehagen, nå som dem har begynt på skole så har vennen fått nye venner. Det tåler ungen min dårlig. Mye gråt og frustrasjon over det. Han er også veldig opptatt av hva andre tenker om han. Han er også veldig opptatt av klær, kan ikke ha hetter, kan ikke være stramt, kan ikke være sømmer på sokkene osv. Selektiv i matveien og andre ting relatert til mat og drikke. Sliter med å drikke fra glass, men kopp går greit. Men aller helst Imsdal-drikkeflaske. 
 

Oppheng i aktiviteter, som kan variere. Har hatt perioder med tegning, perling og matte faktisk. Når han perlet så var det kun det han gjorde i barnehagen og hjemme. Veldig perfeksjonist, satte han perlen på feil plass raste hele verden. 
 

Er sikkert mye mer som jeg ikke kommer på nå..

Anonymkode: a3ac8...b47

[AnonymBruker]

Har ei på 14, vi har vært i utredningsprosess i over 3 år, og endelig fått diagnosen aspergers. BUP har vært underbemannet her hvis vi bor, saksbehandlere har sluttet og startet og gått ut i permisjon, og vi har måttet begynne på nytt igjen, og så var det jo corona med alt sykdomsfraværet.

Hos oss er det ekstrem rigiditet som gjør hverdagen mest vanskelig. Faglig er hun veldig sterk, og det gjør heldigvis at vi ikke har hatt problem med skolevegring ennå (bank i bordet!). Men det sosiale er vanskelig. Hun er også veldig sensitiv for lyder, lukter, spesielle materialer på klær osv. Og er sint hele, hele tiden hjemme. ALT er feil av det vi andre i familien gjør. Både jeg og mannen min er temmelig utslitte, og jeg er bekymret for småsøsknene med all aggresjonen de må være vitne til fra hennes side.

Vi har ikke fått noe hjelp av BUP eller noen etter diagnosen ble stilt. Det er rett og slett ikke noe tilbud. Hun trenger ikke tilrettelegging faglig på skolen, men får gå med lydisolerende headset, og lærer vet at annerledesdager uten den vanlige timeplanen er utfordrende, så da blir hun ofte hjemme.

Fritidsaktiviteter er vanskelige, hun er også musikalsk som noen over sier, har prøvd korps, men alt det sosiale og korpsturene osv er ikke noe hun takler, så da fungerte det ikke.

(Det verste å håndtere er all aggresjonen og sinnet. Når jeg ser på tv-serier om aspergere, eller der hovedpersonene er autister, virker de så rolige og milde. Verken jeg eller mannen har noe pedagogisk utdanning, og det er jammen ikke lett å vite hvilke kamper vi skal ta og hvilke urimeligheter vi skal la fare uten å reagere.)

Alle sier at man får ta tiden til hjelp, og hormonene gjør saken ikke bedre i puberteten. Så jeg håper hele familien overlever i denne situasjonen i noen år til.

Anonymkode: 3c32a...f81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har ei på 14, vi har vært i utredningsprosess i over 3 år, og endelig fått diagnosen aspergers. BUP har vært underbemannet her hvis vi bor, saksbehandlere har sluttet og startet og gått ut i permisjon, og vi har måttet begynne på nytt igjen, og så var det jo corona med alt sykdomsfraværet.

Hos oss er det ekstrem rigiditet som gjør hverdagen mest vanskelig. Faglig er hun veldig sterk, og det gjør heldigvis at vi ikke har hatt problem med skolevegring ennå (bank i bordet!). Men det sosiale er vanskelig. Hun er også veldig sensitiv for lyder, lukter, spesielle materialer på klær osv. Og er sint hele, hele tiden hjemme. ALT er feil av det vi andre i familien gjør. Både jeg og mannen min er temmelig utslitte, og jeg er bekymret for småsøsknene med all aggresjonen de må være vitne til fra hennes side.

Vi har ikke fått noe hjelp av BUP eller noen etter diagnosen ble stilt. Det er rett og slett ikke noe tilbud. Hun trenger ikke tilrettelegging faglig på skolen, men får gå med lydisolerende headset, og lærer vet at annerledesdager uten den vanlige timeplanen er utfordrende, så da blir hun ofte hjemme.

Fritidsaktiviteter er vanskelige, hun er også musikalsk som noen over sier, har prøvd korps, men alt det sosiale og korpsturene osv er ikke noe hun takler, så da fungerte det ikke.

(Det verste å håndtere er all aggresjonen og sinnet. Når jeg ser på tv-serier om aspergere, eller der hovedpersonene er autister, virker de så rolige og milde. Verken jeg eller mannen har noe pedagogisk utdanning, og det er jammen ikke lett å vite hvilke kamper vi skal ta og hvilke urimeligheter vi skal la fare uten å reagere.)

Alle sier at man får ta tiden til hjelp, og hormonene gjør saken ikke bedre i puberteten. Så jeg håper hele familien overlever i denne situasjonen i noen år til.

Anonymkode: 3c32a...f81

Vi opplever ikke sinne som det største problemet her hjemme. Men det er mye følelser ellers, hvor sinne er en del av det. Det gjør dynamikken i familien dårlig. Særlig vanskelig er det med søskenkrangling. Vårt barn greier ikke å finne på noe på egen hånd. Aldri lekt med leker, for eksempel. Kan sitte timevis foran skjerm. Glad i gaming. I det øyeblikket vi skrur av, blir det rett på å erte lillebror. Holder på å bli gal av det. 
Det tyngste nå, er det sosiale på skolen. Det er vanskelig å være med på lek, som ofte er fysisk. Han er svært engstelig for å bli skadet. Og synes ofte han blir holdt utenfor, selv om lærer sier han velger det selv. Han sier da at de andre ikke liker han, hører på han eller vil snakke om det han vil snakke om. Når de snakker om andre ting, tar han det personlig, og føler det gjøres mot han. TS 

Anonymkode: 858bf...d40

[AnonymBruker]

Takk for at så mange deler langt og beskrivende om sitt barn. Veldig nyttig for meg, så tusen takk.

Anonymkode: 33d7e...f5f

[AnonymBruker]

Noen med ungdommer med adhd i tilegg? Hvordan er de? Min er under utredning nå.

Anonymkode: a8e7a...ee6

[AnonymBruker]

- Lite fleksibel, vil gjerne gjøre ting på sin måte med andre barn og voksne

- Lite rollelek og lek med andre barn, mer lek der alle møbler flyttet fra en plass i ett rom til et annet. 
 

- Stimming med hender fra 1-årsalder 

- Meltdowns 

- Uvantlig håntering av yngre barn. Forstår for eksempel ikke signalene til søstera  på ett år. Huk hyler, han fortsetter å «tulleleke» 

Anonymkode: e6926...f51