Barn nummer 2 eller ikke?

[AnonymBruker]

Vi har et barn som fyller 6 år i år og vi koser oss masse med h*n. Frem til h*n var 2 år syns vi det var utfordrende med dårlig søvn og ellers mye å passe på. I tillegg syns jeg det var skikkelig hat å gå gravid og syns ikke babytiden er så stas. Barnet har sagt ved noen anledninger at h*n ønsker seg søsken og vi ser at h*n veldig glad i babyer. Vi var nok i utgangspunktet fornøyd med ett barn og ser fordelene med det, men nå som tiden begynner å renne ut tenker vi mer seriøst på om vi bør gå for ett barn til eller ikke. H*n har allerede fettere og kusiner som bor og ferierer i nærheten og allerede ekstremt mammadalt som kan bli en utfordring med enda ett barn.

Noen dager tenker jeg vi kommer til å angre når vi ser tilbake på det og at det kan bli slitsomt men det kan også bli fantastisk. Andre dager tenker jeg at det hadde aldri i verden gått å få to stykker ut døra om morgen og ser hvordan foreldre med to barn rundt meg sliter. Vi hadde ikke fått noe egen tid (som jeg trenger) og kombinasjonen med jobb, hus og barn er det perfekt med ett. Dessuten er det ikke nødvendigvis søsken får så godt forhold som man gjerne ønsker åt de får. Jeg tror aldri jeg  kommer til å bli 100% sikker. Syns det var skummelt når vi fikk nummer 1 også, men til slutt må man ta et valg. Noen dager tenker jeg at vi bør kanskje være fornøyde med det barnet vi har og ikke stresse med å få enda en. Mulig det er omgivelsene som påvirker at man bør ha søsken etc.

Er det noen som har hatt eller har det likt? Valgte dere å få nummer to? Ville dere valgt likt igjen og ble det slitsomt med aldersforskjellen? (To stykker med ulike behov)

 

Anonymkode: afa28...ca0

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri vært mine 2 barn foruten. Var det slitsomt? Ja. Jeg var i praksis alenemor. Noe jeg ikke tenkte så mye over da vi bare hadde ett barn. Han gjorde ingenting for at førstemann skulle bli mindre mammadalt. Barnet ville til meg, og da tok han ikke initiativ til å tilbringe tid med barnet. Vet ikke om det var sjalusi eller om han benyttet sjansen til å ha fri. Alt i huset gjorde jeg også. Matlaging, unger, tredje skiftet. Bringing og henting i barnehagen, sosialisering med andre unger, aktiviteter, det praktiske rundt det, pakking til turer. Pass av unger. Måtte spørre om barnevakt om jeg skulle på foreldremøte eller dugnad i barnehagen for mannen kunne ikke skulke trening eller sosialisering med venner. Viktig å ikke miste seg selv, vet du. Og jeg kunne jo bare dra ut med venner jeg også. Men det var jo ikke tid til det når jeg var alene med alt, og gjerne ville tilbringe tid med samboer også om vi hadde en dag ledig. Men det benyttet han bare til å avtale ting med kompiser siden jeg ikke skulle noe.

Men ville ikke vært ungene foruten. Selv om alenetiden min var de 5 minuttene i dusjen før ungene oppdaget at jeg var borte og far ikke var god nok. Og da gadd han IHVERTFALL ikke å hjelpe dem om de ropte. Så jeg måtte ut av dusjen med sjampo i håret...

Alt dette er pga feil valg av mann. Dette er ikke normalt. Så om dere er to "likeverdige", så får du alenetid også. Og far kan bidra mer til å få eldste mindre mammadalt. Kanskje det hjelper å bli storebror også?

Anonymkode: 66f5b...88c

[AnonymBruker]

Ser alle skriver de ikke ville vært barna foruten og det skjønner man jo når de først er her. 

Spørsmålet er om man hadde valgt anderledes dersom man viste det man nå vet om flere barn, FØR man fikk dem. 

Dere som har to velger jo ikke et tredje, fjerde og femte bare fordi dere kommer til å ende opp med å tenke at dere ikke ville vært akkurat de barna foruten. 

Anonymkode: 8b1a3...4f2

[AnonymBruker]

Vanskelig å tenke slik. Men synes det er greit med søsken. Men ville hatt de med en mann som bidro. I og med at sønnen din er mammadalt og du trenger alenetid, så ville jeg sett om far kunne bidratt til å hjelpe med de "problemene". Og hvis det gikk bra, så evt fått flere. Men hvis han ikke viste velvilje til å dra lasset sammen, så tenker jeg at det ikke er vits i å få flere.

Anonymkode: 66f5b...88c

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som tenker at den ene vi har er nok. Hatet å gå gravid, babytiden klarer jeg meg fint uten (godt å begynne på jobb igjen). Elsker jeg ungen? Selvfølgelig. Hadde løpt inn i en brennende bygning for henne, men jeg er usikker på om flere er noe for meg, vil jo så klart elske en ekstra unge også, men det betyr jo ikke at jeg absolutt må ha flere. I så fall blir det ikke før hun er stor nok til å klare mye selv, så kanskje når hun har begynt på skolen. 

Anonymkode: 0b905...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er en av de som tenker at den ene vi har er nok. Hatet å gå gravid, babytiden klarer jeg meg fint uten (godt å begynne på jobb igjen). Elsker jeg ungen? Selvfølgelig. Hadde løpt inn i en brennende bygning for henne, men jeg er usikker på om flere er noe for meg, vil jo så klart elske en ekstra unge også, men det betyr jo ikke at jeg absolutt må ha flere. I så fall blir det ikke før hun er stor nok til å klare mye selv, så kanskje når hun har begynt på skolen. 

Anonymkode: 0b905...327

"Problemet" med å vente så mange år er jo at man haler ut tiden med småbarn, oppfølging, minimalt med egentid osv.

Anonymkode: 8b1a3...4f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi har et barn som fyller 6 år i år og vi koser oss masse med h*n. Frem til h*n var 2 år syns vi det var utfordrende med dårlig søvn og ellers mye å passe på. I tillegg syns jeg det var skikkelig hat å gå gravid og syns ikke babytiden er så stas. Barnet har sagt ved noen anledninger at h*n ønsker seg søsken og vi ser at h*n veldig glad i babyer. Vi var nok i utgangspunktet fornøyd med ett barn og ser fordelene med det, men nå som tiden begynner å renne ut tenker vi mer seriøst på om vi bør gå for ett barn til eller ikke. H*n har allerede fettere og kusiner som bor og ferierer i nærheten og allerede ekstremt mammadalt som kan bli en utfordring med enda ett barn.

Noen dager tenker jeg vi kommer til å angre når vi ser tilbake på det og at det kan bli slitsomt men det kan også bli fantastisk. Andre dager tenker jeg at det hadde aldri i verden gått å få to stykker ut døra om morgen og ser hvordan foreldre med to barn rundt meg sliter. Vi hadde ikke fått noe egen tid (som jeg trenger) og kombinasjonen med jobb, hus og barn er det perfekt med ett. Dessuten er det ikke nødvendigvis søsken får så godt forhold som man gjerne ønsker åt de får. Jeg tror aldri jeg  kommer til å bli 100% sikker. Syns det var skummelt når vi fikk nummer 1 også, men til slutt må man ta et valg. Noen dager tenker jeg at vi bør kanskje være fornøyde med det barnet vi har og ikke stresse med å få enda en. Mulig det er omgivelsene som påvirker at man bør ha søsken etc.

Er det noen som har hatt eller har det likt? Valgte dere å få nummer to? Ville dere valgt likt igjen og ble det slitsomt med aldersforskjellen? (To stykker med ulike behov)

 

Anonymkode: afa28...ca0

Jeg hatet babytiden med nummer 1, ville absolutt ikke ha flere barn. Men da barnet ble 3 år så roet alt seg og vi tenkte "skitt au". Gravidtiden var ikke stas, men eldste var såpass stor at det påvirket ikke han så mye emosjonelt at jeg var mer fraværende og sengeliggende, i tillegg til at han og pappaen fikk et mye sterkere bånd og mye mer tid sammen, noe som var veldig positivt før nummer to kom.

Jeg angret mye under graviditeten, men da babyen kom var det som om noen brikker falt på plass. Jeg opplever at jeg er en mye bedre mamma med to barn enn ett, jeg fokuserte alt for mye på nummer ett, nå får han utvikle seg til å bli mer selvstendig uten at han er under lupen hele tiden. Med aldersforskjellen på fire år så var det som om alle tre hadde et felles prosjekt om denne babyen, det var veldig fint for oss alle. Minste ble som et positivt bidrag. Og vet du, jeg synes det er akkurat like stressende med to som med én! 

Babytiden er mye bedre, jeg var mye tryggere, visste hva jeg skulle gjøre. Den er langtekkelig nå også, men jeg VET det går over. 

Rundt 8-10 måneder angret jeg, men det hadde jeg blitt advart om av andre. For her toppet det seg med våkne netter og utvikling og tenner og gudene vet hva. Så jeg ventet på at det skulle gå over, og nå er det virkelig fint å ha to barn. Egentidsbehovet meldte seg mye tidligere med nummer to enn med nummer en, så mannen legger begge barna mens jeg trener f.eks. Minste sovner jo veldig tidlig, så egentiden får man på kvelden uansett. Det blir jo ingen endring der med ett barn til.

Anonymkode: 6d4f8...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg ville aldri vært mine 2 barn foruten. Var det slitsomt? Ja. Jeg var i praksis alenemor. Noe jeg ikke tenkte så mye over da vi bare hadde ett barn. Han gjorde ingenting for at førstemann skulle bli mindre mammadalt. Barnet ville til meg, og da tok han ikke initiativ til å tilbringe tid med barnet. Vet ikke om det var sjalusi eller om han benyttet sjansen til å ha fri. Alt i huset gjorde jeg også. Matlaging, unger, tredje skiftet. Bringing og henting i barnehagen, sosialisering med andre unger, aktiviteter, det praktiske rundt det, pakking til turer. Pass av unger. Måtte spørre om barnevakt om jeg skulle på foreldremøte eller dugnad i barnehagen for mannen kunne ikke skulke trening eller sosialisering med venner. Viktig å ikke miste seg selv, vet du. Og jeg kunne jo bare dra ut med venner jeg også. Men det var jo ikke tid til det når jeg var alene med alt, og gjerne ville tilbringe tid med samboer også om vi hadde en dag ledig. Men det benyttet han bare til å avtale ting med kompiser siden jeg ikke skulle noe.

Men ville ikke vært ungene foruten. Selv om alenetiden min var de 5 minuttene i dusjen før ungene oppdaget at jeg var borte og far ikke var god nok. Og da gadd han IHVERTFALL ikke å hjelpe dem om de ropte. Så jeg måtte ut av dusjen med sjampo i håret...

Alt dette er pga feil valg av mann. Dette er ikke normalt. Så om dere er to "likeverdige", så får du alenetid også. Og far kan bidra mer til å få eldste mindre mammadalt. Kanskje det hjelper å bli storebror også?

Anonymkode: 66f5b...88c

Hvorfor i alle dager gikk du ut av dusjen med shampo i håret? Herregud, du er ikke uvurderlig, kvinne!

Anonymkode: 6d4f8...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

"Problemet" med å vente så mange år er jo at man haler ut tiden med småbarn, oppfølging, minimalt med egentid osv.

Anonymkode: 8b1a3...4f2

"problemet" med å ikke vente er at ekteskapet/forholdet kapitulerer på grunn av småbarnsperioden.

Anonymkode: 6d4f8...246

[AnonymBruker]

Jeg har fått nummer to nå, 7 år etter førstemann. 7 åringen min er veldig sjalu, hen har jo vært enebarn hele livet. 
 

Jeg slet i graviditeten med store plager. Og det er travelt med baby og en som skal ha leksehjelp og gå på aktiviteter. Det blir til at far tar 7 åringen på aktiviteter, og jeg tar alt med baby. Etterhvert vil vi bytte mer på det. Når man bare har to barn kan man jo fordele seg. 
 

Jeg ville gi barnet mitt et søsken. En dag forlater jeg og mannen denne jorda, og da vil jeg at de skal være to i sorgen. Jeg håper de blir gode venner som voksne, men man kan jo aldri vite. Jeg angrer ikke på nummer to. Faktisk har jeg lyst på nummer tre og. Men, det vet jeg ikke om jeg tør.  

Anonymkode: af446...598

[AnonymBruker]

Jeg er der selv. Ønsker ikke nr 2 fordi jeg synes det er krevende nok med ett barn, pluss en ny runde med graviditet, fødsel og babytiden frister lite. Har jo tenkt på dette med søsken, men jeg har selv ikke noe nært forhold til mine søsken så kanskje derfor jeg tenker slik. 

Anonymkode: 07b12...299

[AnonymBruker]

Jeg slapp å ta valget siden nummer to kom som en overraskelse (trodde ikke vi kunne bli gravide uten hjelp). En ting jeg undervurderte, og ikke tenkte over siden jeg bare hadde en fra før, er hvor utrolig koselig det er å se samspillet mellom brødrene og se forholdet deres utvikle seg. Det har virkelig vært en berikelse. 

 

I tillegg setter jeg selv mer og mer pris på å ha søsken i livet som voksen, så det hadde nok blitt flere selv uten overraskelsen. Har det nærmeste forholdet til min bror som er 5 år yngre enn meg. 

 

Høres forøvrig ut som at du har to gode alternativer å velge mellom (fortsette det fine livet dere tre har i dag, eller bli en familie på fire), ønsker dere alt godt fremover. 

Anonymkode: 0e199...003

[Gjest Anonyme-meg]

Jeg valgte å bare få et barn. Syntes livet er helt perfekt med nå.

Har selv en søster som er 6 år eldre enn meg. Da jeg ble født, var det selvfølgelig stas å få en liten baby i hus. Men gikk lei etter en stund, etter det var jeg bare en pest og en plage. Vi har kontakt i dag, men ikke spesielt nært forhold. 

[AnonymBruker]

Hadde uten tvil valgt og fått en til. 

Anonymkode: 07f4d...dc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde uten tvil valgt og fått en til. 

Anonymkode: 07f4d...dc4

Begrunnelse?

Anonymkode: 8b1a3...4f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er der selv. Ønsker ikke nr 2 fordi jeg synes det er krevende nok med ett barn, pluss en ny runde med graviditet, fødsel og babytiden frister lite. Har jo tenkt på dette med søsken, men jeg har selv ikke noe nært forhold til mine søsken så kanskje derfor jeg tenker slik. 

Anonymkode: 07b12...299

Har barnet du allerede har gitt uttrykk for at det ønsker søsken eller har h*n det fint som eneste barn? Jeg tenker begge deler er fint men så er det litt med personligheten på barnet om det trives best alene eller med omsorg for noen flere:)

Anonymkode: afa28...ca0

[AnonymBruker]

Må bare få nevne at man kan fint ha alenetid med 2 barn også. 

Anonymkode: 1c0ad...0ac

[AnonymBruker]

Anonyme-meg skrev (2 timer siden):

Jeg valgte å bare få et barn. Syntes livet er helt perfekt med nå.

Har selv en søster som er 6 år eldre enn meg. Da jeg ble født, var det selvfølgelig stas å få en liten baby i hus. Men gikk lei etter en stund, etter det var jeg bare en pest og en plage. Vi har kontakt i dag, men ikke spesielt nært forhold. 

Jeg har også valgt å bare få ett barn. Jeg er enebarn selv og alltid trives med det. 

Ts, du trenger absolutt ikke få to dersom du ikke har lyst eller overskudd til det. 

Anonymkode: 602a0...87e