Fortsette eller slutte, lagidrett med psykiske utfordringer

[AnonymBruker]

Hei 😊

Litt om meg: jeg har kptsd, tidvis depresjon og generell angst i tillegg til noen fysiske sykdommer. Jeg går i terapi, men er ikke i jobb enda. Både legen og psykologen min påpeker hvor viktig det er å gjøre lystbetont ting som gjør meg godt og styrker det mentale og fysiske. 

Jeg er veldig glad i å trene. Jeg trener styrke, løping og ballidrett. Jeg elsker å drive med ballidrett, men så har jeg store problemer med treneren. Dette kan gjøre meg veldig nedfor og frustrert. Selvtilliten min går ofte helt på bunn og kan ødelegge hele natten min og dagen min etterpå.

Jeg vet at hadde jeg vært frisk mentalt hadde det kanskje ikke tatt opp så mye av energien min og trigget meg så mye, men jeg er ikke helt der enda. Jeg har tatt det opp med treneren, men ikke nådd inn på noen måte. Jeg jobber også med meg selv, men synes denne biten er tøff. Når jeg var ung så ble jeg seksuelt misbrukt i noen år av treneren min innenfor den samme idretten, men jeg har ikke hatt problemer med andre trenere, kun den jeg har i dag. 

Samtidig digger jeg laget mitt. Det er sosialt og det virker som de akseptere meg slik jeg er og heier på meg. Det gir meg mye glede og mestring. 

Det er ikke mulig å bytte klubb.

Nå står jeg ved et veiskille om jeg skal fortsette med ballidretten eller ikke. Det gir meg mye samtidig at det tar mye fra meg. 

Noen tanker/erfaringer? 

Anonymkode: 15290...3f8

[I Grosny]

Vanskelig det der. Men er det mulig å overse treneren og fokusere på spillet, lagkamerater og de arbeidsoppgavene laget og treneren gir? 

[AprilLudgate]

Hm….

Hva er det du konkret sliter med ovenfor treneren din?

Og vet klubben om overgrepene? 
 

Generelt er jo eksponering viktig del av tilfriskning, men ikke for enhver pris.

Og som du nevner så har du også andre arenaer. Om du ikke skal satse profesjonelt så er kanskje dette en riktig anledning å takke for seg, og prioritere deg selv. 
 

Om du slutter, vær ærlig om årsaken ovenfor laget og ledelsen. 

Endret 11. januar 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hei 😊

Litt om meg: jeg har kptsd, tidvis depresjon og generell angst i tillegg til noen fysiske sykdommer. Jeg går i terapi, men er ikke i jobb enda. Både legen og psykologen min påpeker hvor viktig det er å gjøre lystbetont ting som gjør meg godt og styrker det mentale og fysiske. 

Jeg er veldig glad i å trene. Jeg trener styrke, løping og ballidrett. Jeg elsker å drive med ballidrett, men så har jeg store problemer med treneren. Dette kan gjøre meg veldig nedfor og frustrert. Selvtilliten min går ofte helt på bunn og kan ødelegge hele natten min og dagen min etterpå.

Jeg vet at hadde jeg vært frisk mentalt hadde det kanskje ikke tatt opp så mye av energien min og trigget meg så mye, men jeg er ikke helt der enda. Jeg har tatt det opp med treneren, men ikke nådd inn på noen måte. Jeg jobber også med meg selv, men synes denne biten er tøff. Når jeg var ung så ble jeg seksuelt misbrukt i noen år av treneren min innenfor den samme idretten, men jeg har ikke hatt problemer med andre trenere, kun den jeg har i dag. 

Samtidig digger jeg laget mitt. Det er sosialt og det virker som de akseptere meg slik jeg er og heier på meg. Det gir meg mye glede og mestring. 

Det er ikke mulig å bytte klubb.

Nå står jeg ved et veiskille om jeg skal fortsette med ballidretten eller ikke. Det gir meg mye samtidig at det tar mye fra meg. 

Noen tanker/erfaringer? 

Anonymkode: 15290...3f8

Jeg drev aktivt i idrett på lag i 7 år, disse årene var veldig tøft mentalt og mye av tiden var krise privat. Jeg ga meg etter 7 år og fortsatte med styrketrening alene. Samt løpeturene vi pleide å ha opp og ned en hoppbakke fortsatte jeg med alene. 

Det gjorde underverker for meg og min psykiske helse. Jeg trives nok best med å gjøre ting alene og slipper da å måtte holde maska for alle andre. 

Jeg har også valgt en jobb der jeg ikke må være sosialt oppå kollegaer hver dag. Det har gjort at jeg ikke blir så psykisk sliten. 

Så det er jo meg, jeg vet ikke hva som vil fungere best for deg.

Anonymkode: 812b0...fe3

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (Akkurat nå):

Vanskelig det der. Men er det mulig å overse treneren og fokusere på spillet, lagkamerater og de arbeidsoppgavene laget og treneren gir? 

Det er det jeg jobber med, men ikke helt klart enda 😔 Det er flere som har problemer med han, men er nok ikke i den grad jeg sliter med. 

AprilLudgate skrev (1 minutt siden):

Hm….

Hva er det du konkret sliter med ovenfor treneren din?

Og vet klubben om overgrepene? 

Jeg tror ikke klubben vet om det. 

Han overser meg, gjør jeg noe bra er det andre som får skryt, han bruker meg ikke i kamper, han blir sur og autoritær når jeg sier i fra om noe, han gjør meg bokstavelig talt til en dårligere spiller ved å sette meg i posisjoner jeg ikke er trent opp til, gir meg ikke konstruktive tilbakemeldinger osv. 

Jeg er trent opp av noen av Norges beste trenere, vært i toppen og spilt i utlandet. Likevel blir jeg ikke anerkjent som spiller og hva jeg tidligere har oppnådd. Mens med andre spillere som har gjort det bra er det et evig skryt om. Det sårer litt. 

Ts

Anonymkode: 15290...3f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg drev aktivt i idrett på lag i 7 år, disse årene var veldig tøft mentalt og mye av tiden var krise privat. Jeg ga meg etter 7 år og fortsatte med styrketrening alene. Samt løpeturene vi pleide å ha opp og ned en hoppbakke fortsatte jeg med alene. 

Det gjorde underverker for meg og min psykiske helse. Jeg trives nok best med å gjøre ting alene og slipper da å måtte holde maska for alle andre. 

Jeg har også valgt en jobb der jeg ikke må være sosialt oppå kollegaer hver dag. Det har gjort at jeg ikke blir så psykisk sliten. 

Så det er jo meg, jeg vet ikke hva som vil fungere best for deg.

Anonymkode: 812b0...fe3

Det er jo i grunn det som passer best for meg også, da jeg ikke alltid er så flink med relasjoner. Men så er det jo det at her er det kun treneren som står i veien sammen med min dårlige mentale helse, alt annet elsker jeg. 😕

Ts

Anonymkode: 15290...3f8

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er det jeg jobber med, men ikke helt klart enda 😔 Det er flere som har problemer med han, men er nok ikke i den grad jeg sliter med. 

Jeg tror ikke klubben vet om det. 

Han overser meg, gjør jeg noe bra er det andre som får skryt, han bruker meg ikke i kamper, han blir sur og autoritær når jeg sier i fra om noe, han gjør meg bokstavelig talt til en dårligere spiller ved å sette meg i posisjoner jeg ikke er trent opp til, gir meg ikke konstruktive tilbakemeldinger osv. 

Jeg er trent opp av noen av Norges beste trenere, vært i toppen og spilt i utlandet. Likevel blir jeg ikke anerkjent som spiller og hva jeg tidligere har oppnådd. Mens med andre spillere som har gjort det bra er det et evig skryt om. Det sårer litt. 

Ts

Anonymkode: 15290...3f8

Men hvor umulig er det å bytte klubb? Er det for lang reisevei? Hva med å gå ned et par divisjoner? Jeg ble heller ikke likt av min trener og løste det med å bytte både idrett og klubb . Lagidrett er verre enn individuelle idretter fordi man fort kan ekskluderes.

Endret 11. januar 2023 av I Grosny

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (1 minutt siden):

Men hvor umulig er det å bytte klubb? Er det for lang reisevei? Hva med å gå ned et par divisjoner? Jeg ble heller ikke likt av mon trener og løste det med å bytte både idrett og klubb . Lagidrett er verre enn individuelle idretter fordi man fort kan ekskluderes.

Det er alt for lang vei og ingen i nærheten som har lavere divisjon. Ellers hadde jeg nok byttet. 

Jeg føler meg ekskludert av treneren, særskilt på kamper, men ikke av resten av laget. Flere lagveninner har påpekt det. Til og med publikum. 

Samtidig er nok jeg mye av problemet også desverre. 

Ts

Anonymkode: 15290...3f8

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er det jeg jobber med, men ikke helt klart enda 😔 Det er flere som har problemer med han, men er nok ikke i den grad jeg sliter med. 

Jeg tror ikke klubben vet om det. 

Han overser meg, gjør jeg noe bra er det andre som får skryt, han bruker meg ikke i kamper, han blir sur og autoritær når jeg sier i fra om noe, han gjør meg bokstavelig talt til en dårligere spiller ved å sette meg i posisjoner jeg ikke er trent opp til, gir meg ikke konstruktive tilbakemeldinger osv. 

Jeg er trent opp av noen av Norges beste trenere, vært i toppen og spilt i utlandet. Likevel blir jeg ikke anerkjent som spiller og hva jeg tidligere har oppnådd. Mens med andre spillere som har gjort det bra er det et evig skryt om. Det sårer litt. 

Ts

Anonymkode: 15290...3f8

Hm…..

Høres ut som en klassisk veldig dårlig leder.

Men jeg tenker for din del:

Kanskje bruke våren til å ta en tenkeperiode?

Hva med å be om et møte med ham og en «tillitsvalgt» i klubben (eventuelt en annen du stoler på). Snakk med psykolog om det først - du kan få negative resultater av det også. Men samtidig kan det være en god øvelse, eventuelt bli for mye. 

Legg kortene på bordet uten å eksponere deg selv i detalj.

Si du har med en ekstra person fordi du er utrygg grunnet din personlige helsesituasjon. 

Så kan du si det du sier her - veldig konstruktive tilbakemeldinger. Jeg tror treneren er teflon på dette.

Så kan du si ærlig:

Står ved et veiskille, du stortrives med lag - men ikke lederstil. Dette kan delvis være pga din personlige helseutfordring også, men disse er kommet som følge av overgrep fra en tidligere trener. Det er derfor du kanskje reagerer ekstra på det dårlige samarbeidet dere to imellom - at det stjeler energi. 
 

Ønsker han å møte deg på halvveien her, ja eller nei. Og så ta en prat igjen til sommeren for å se om dere begge synes det er blitt litt bedring. 
 

Så bare ser du an hvordan hans atferd og kommunikasjon er. 
 

Alternativt kan du bare bestemme deg for at dette kapittelet lukkes og et nytt åpnes - og enten være ærlig om hvorfor du slutter eller bare la det ligge.

Dette er ikke siste gangen du vil møte en dårlig leder. Men det er heller ikke nødvendigvis riktig timing å gå inn i en krevende prosess. 
 

Ganske ofte - iallefall i jobbsammenheng - får man ikke endret noen. Derfor bytter endel jobb. Andre blir i det uendelige og man kan jo da stille seg spørsmålet om de egentlig «feedes» av konflikt 🤷‍♀️

I det hele tatt høres dette ut som en læringsprosess for deg, og jeg personlig hadde ikke tatt den kampen med mindre jeg virkelig ønsket å satse over tid på fulltid. 
 

Er ikke sikkert en relativt rotløs arbeidssituasjon som håndball jo er (spille for diverse klubber) er det ideelle. 
 

Kan være du har det bedre med å bruke din treningsdisiplin og motivasjon på andre arenaer  

 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (45 minutter siden):

Hm…..

Høres ut som en klassisk veldig dårlig leder.

Men jeg tenker for din del:

Kanskje bruke våren til å ta en tenkeperiode?

Hva med å be om et møte med ham og en «tillitsvalgt» i klubben (eventuelt en annen du stoler på). Snakk med psykolog om det først - du kan få negative resultater av det også. Men samtidig kan det være en god øvelse, eventuelt bli for mye. 

Legg kortene på bordet uten å eksponere deg selv i detalj.

Si du har med en ekstra person fordi du er utrygg grunnet din personlige helsesituasjon. 

Så kan du si det du sier her - veldig konstruktive tilbakemeldinger. Jeg tror treneren er teflon på dette.

Så kan du si ærlig:

Står ved et veiskille, du stortrives med lag - men ikke lederstil. Dette kan delvis være pga din personlige helseutfordring også, men disse er kommet som følge av overgrep fra en tidligere trener. Det er derfor du kanskje reagerer ekstra på det dårlige samarbeidet dere to imellom - at det stjeler energi. 
 

Ønsker han å møte deg på halvveien her, ja eller nei. Og så ta en prat igjen til sommeren for å se om dere begge synes det er blitt litt bedring. 
 

Så bare ser du an hvordan hans atferd og kommunikasjon er. 
 

Alternativt kan du bare bestemme deg for at dette kapittelet lukkes og et nytt åpnes - og enten være ærlig om hvorfor du slutter eller bare la det ligge.

Dette er ikke siste gangen du vil møte en dårlig leder. Men det er heller ikke nødvendigvis riktig timing å gå inn i en krevende prosess. 
 

Ganske ofte - iallefall i jobbsammenheng - får man ikke endret noen. Derfor bytter endel jobb. Andre blir i det uendelige og man kan jo da stille seg spørsmålet om de egentlig «feedes» av konflikt 🤷‍♀️

I det hele tatt høres dette ut som en læringsprosess for deg, og jeg personlig hadde ikke tatt den kampen med mindre jeg virkelig ønsket å satse over tid på fulltid. 
 

Er ikke sikkert en relativt rotløs arbeidssituasjon som håndball jo er (spille for diverse klubber) er det ideelle. 
 

Kan være du har det bedre med å bruke din treningsdisiplin og motivasjon på andre arenaer  

 

Tusen takk for et godt innlegg 🙏

Ts

Anonymkode: 15290...3f8

[AnonymBruker]

Takk for alle svar ❤

Det pågår nå en stor indre konflikt i hodet mitt nå. Samtidig er jeg flau over å legge så mye i dette og føler meg teit og latterlig. Det er jo bare en hobby, men samtidig betyr det jo mye for meg.

Jeg blir irritert på meg selv at jeg ikke takler dette bedre og sliter med det jeg gjør. Jeg blir sur og lei meg for å bli behandlet sånn. Og når jeg sier ifra blir treneren sint, noe som trigger meg enda mer. Han har indirekte sagt mange ganger at jeg ikke er god nok til å spille kamper. Samtidig er det enkelte som får spille mye som ikke har sjans mot meg på banen. Som bommer, ikke har kondis, som spiller dårlig forsvar og angrep, roter bort ballen. 

Lagveninner lurer fælt på hvorfor jeg sitter så mye på benken og mener de trenger meg på banen. Men treneren kommer med den ene unnskyldning etter den andre. Selv når vi leder enormt eller ligger langt under blir jeg sittende på benken. 

Jeg vet at flere har sluttet av samme årsak. Men synes det er så vondt å gi slipp på idretten, samtidig gjør det meg vondt å fortsette. 

 

Anonymkode: 15290...3f8