Er jeg deprimert/ selvsentrert eller har jeg rett?

[AnonymBruker]

Jeg og han har vært sammen i 18 år. To barn i tidlig  tenårene.

Vi har mye til felles og han er en bra og omsorgsfull far. Synes fremdeles han er kjekk / attraktiv.

Det som har vært utfordrene i alle år er at han har en tedens  å bli bråsint  for små bagateller.  Eksempel:Husker han kjørte hjem i trass fra handlesenter  og  jeg sto igjen  med barn i barnevogn . (" fordi jeg var spydig/ frekk".) For et par år siden saborterte han nesten en turnturnering  med ene ungen vår han hadde lovet å kjøre til. Fordi han ble sur  for en ting jeg sa  som ikke passet.

Han er en grei mann.. så lenge det er solskinnsdager.

Så fikk jeg lupus da.. et halvt år etter vi kjøpte et hus på 300kvm ( 80 talls oppussingshus)

Er nå halvt ufør og har nok med å ta det tredje skiftet ( trening m barn, middag og lekser) Det store huset er det så vidt jeg rekker over å vaske .

Han jobber mest - tjener mest. Kjøper stadig nye ting. Diverse kjøretøy  i garasjen som han elsker å mekke på til langt på kveld.  Stadig nye påfunn og hobbyer.

Ferier er å gå på eggeskall  -   må alltid ha en backup  plan. Og passe på å ikke irritere  " ikke gjør pappa sint". Jeg er sliten og kvalm av sykdommen får lov å hvile meg oftest- men av og til får jeg kjeft " du hvilte igår!

Får også kjeft hvis jeg klager / ikke smiler  nok.

Har foreslått samlivsterapi, særboer, skilsmisse . Da blir han enten kjempesint  eller begynner å gråte. Og roper  " si hva jeg skal gjøre da?".For så å være elskverdig de neste 2-3 ukene.

Sist sommer klarte jeg ikke dy meg - da hadde han fått arv etter morfaren  ( mye penger)  Da sa han at han ville kjøpe hytte.  Da utbrøt jeg  høyt at det blir over mitt lik at det skal være enda et hus jeg må organisere og vaske. Moren hans ( snill men konfliktsky) var vitne til det hele. 

Han fikk bursdagsgave en romantisk getaway  i en europeisk  storby  - fikk lyst å spy  av hele greia.

Etter dette har jeg vært avskrudd  og avvisende.  Han setter opp et trist hundefjes.   Spør og graver om jeg fremdeles  elsker han , gir meg masse komplimenter -føler meg død innvendig.

 Er det er galskap å ville flytte ut ( leie leiligheten) fra det svære fine huset - fordi jeg orker ikke både ha en alvorlig  sykdom og I tillegg  ha han som   er manbaby? 

Kanskje jeg bare er deprimert  / oppslukt av min egen diagnose  at jeg ser svart på verden. 

Alt jeg drømmer om er noe lettstelt  på 1 etasje og  ferier uten drama .

Anonymkode: f5a72...c77

[AnonymBruker]

Han ødelegger jo forholdet med slikt sinne, og det er tydeligvis ikke bare deg dette går utover, men barna også. 

Sett krav om familieterapi, ellers går du. Mene det, at du faktisk går om han ikke tar tak. Å leve med slikt sinne er ikke levelig. 

Anonymkode: a418c...685

[AnonymBruker]

Dette var litt rotete. Hva er de konkrete problemene her? Temperamentet? 

Hvis dere skal i samlivsterapi må dere nesten ha konkrete ting dere skal jobbe med. Er det et problem at han kjøper ting han liker å holde på med (for egne penger), eller er det bare noe som irriterer?

Det høres ut som han har dårlig følelsesregulering. Som regel er det et resultat av at man har vokst opp i et hjem for foreldre heller ikke har vært flinke til slikt. Enten ved at alle følelser lukkes inne til man eksploderer, eller at det er greit å kjefte på hverandre. Mange menn maskerer også tristhet med sinne, fordi det er en mer komfortabel følelse for menn. Det kan også hende han har et høyt selvbilde men dårlig selvfølelse - ergo en del ego som blir 'såret', og da demonstrerer han.

Snakker dere godt sammen generelt? Hvor mye tid setter dere av til dere to, og deler en god middag og en flaske rødvin? Nå som barna er store bør det ikke være så mye oppfølging med dem lenger.

Anonymkode: 06527...17b

[AnonymBruker]

Ingen som kommer til å tro på at han er " sånn" .

Ifølge han er det jeg som er kjeftete.  ( alt  det rotet  han slenger rundt seg )  og alle par krangler vel på ferie .

Han er ikke voldelig. 

Han driver silent treatment  og så er der jeg som må  unnskylde  meg for ellers blir det furteleppe  og dårlig stemning.

Han mener jeg er utakknemlig  mtp  det materielle jeg " får" og han tjener penga  nå som jeg er syk.

Han har tilbudt å eie mer av boliglånet nå for å " Hjelpe  meg" med økonomien. 

Anonymkode: f5a72...c77

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve å tenke etter om du kan kommunisere til han på en annen måte hvis han opplever at du kjefter? Du kan spørre ham om hvordan han vil ha beskjed når det er ting han har glemt å gjøre, eller om han ønsker at rotet hans bare skal bli liggende.

Anonymkode: 7a038...308

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette var litt rotete. Hva er de konkrete problemene her? Temperamentet? 

Hvis dere skal i samlivsterapi må dere nesten ha konkrete ting dere skal jobbe med. Er det et problem at han kjøper ting han liker å holde på med (for egne penger), eller er det bare noe som irriterer?

Det høres ut som han har dårlig følelsesregulering. Som regel er det et resultat av at man har vokst opp i et hjem for foreldre heller ikke har vært flinke til slikt. Enten ved at alle følelser lukkes inne til man eksploderer, eller at det er greit å kjefte på hverandre. Mange menn maskerer også tristhet med sinne, fordi det er en mer komfortabel følelse for menn. Det kan også hende han har et høyt selvbilde men dårlig selvfølelse - ergo en del ego som blir 'såret', og da demonstrerer han.

Snakker dere godt sammen generelt? Hvor mye tid setter dere av til dere to, og deler en god middag og en flaske rødvin? Nå som barna er store bør det ikke være så mye oppfølging med dem lenger.

Anonymkode: 06527...17b

Nei barna klarer seg .

Vi har det hyggelig  sammen når han har en god dag.  Jeg kan kun ta opp ting når han er i " toleransevinduet".

Kommer jeg hjem med dunk i bilen eller har glemt  å ta ut søppeldunken  "bryter helvete løs".

Syns det er håpløst at jeg som er syk og trenger hjelp/ hvile ikke kan regne med han . Han syns synd på seg selv. Jeg orker ikke være en byrde.

Lei av å pakke ting pent inn for han. Orker ikke mer.

Anonymkode: f5a72...c77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei barna klarer seg .

Vi har det hyggelig  sammen når han har en god dag.  Jeg kan kun ta opp ting når han er i " toleransevinduet".

Kommer jeg hjem med dunk i bilen eller har glemt  å ta ut søppeldunken  "bryter helvete løs".

Syns det er håpløst at jeg som er syk og trenger hjelp/ hvile ikke kan regne med han . Han syns synd på seg selv. Jeg orker ikke være en byrde.

Lei av å pakke ting pent inn for han. Orker ikke mer.

Anonymkode: f5a72...c77

Dette er ikke normale reaksjonsmønstre du beskriver. At du som er uføretrygdet skal ta hele «det tredje skiftet» og han lager helvete når ting ikke går på skinner er langt ifra hva jeg ville forventet av en partner. 

Anonymkode: 300cd...ec9

[AnonymBruker]

Jeg var i et slikt forhold hvor vi alle gikk på eggeskal for sinne, reaksjoner osv. Får nå traumeterapi og det var et HELVETTE å gå. All slags emosjonell manipulering da...sinne,.gråt, offerrolle osv osv osv. Skjønner godt at du vil ut. Alt man ønsker seg i slike forhold er jo fred og ro, som egentlig betyr fravær av frykt. At man ikke må gå rundt i beredskap for å passe på at man selv eller unger "irriterer" et voksent menneske, for da blir det ikke så trivelig. Begynn å planlegg du... Pass på økonomi osv. Snakk med noen du stoler på. Ha en klar plan når du sier det til han. Han kommer ikke til å slippe deg unna på enkelt vis. 

Anonymkode: 7515f...086

[AnonymBruker]

Dette er ikke normalt eller sunt for deg

Anonymkode: dad45...a20

[AnonymBruker]

Spm mitt er skal jeg " tåle" at han ikke er perfekt.  At jeg ikke kan ringe til han i en krise men mye heller en venn/ familie. ( sånn er det nå)

Han betaler  av alt til barna, billån, jobber mye. Så lenge jeg unngår å irritere han / alltid være høflig  /  ikke se sur  ut. Så har jeg et bra liv?

Året er jo 75% bra . De fleste dager er uten drama/ uforutsette ting.  Da kaller han meg de fineste ting osv.

 

Det er bare  vissheten om han  oppfører seg som et barn når det er trøbbel .

 

 

Anonymkode: f5a72...c77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ingen som kommer til å tro på at han er " sånn" .

Ifølge han er det jeg som er kjeftete.  ( alt  det rotet  han slenger rundt seg )  og alle par krangler vel på ferie .

Han er ikke voldelig. 

Han driver silent treatment  og så er der jeg som må  unnskylde  meg for ellers blir det furteleppe  og dårlig stemning.

Han mener jeg er utakknemlig  mtp  det materielle jeg " får" og han tjener penga  nå som jeg er syk.

Han har tilbudt å eie mer av boliglånet nå for å " Hjelpe  meg" med økonomien. 

Anonymkode: f5a72...c77

Det har faktisk ikke noe å si hva andre tror. Kun hva din hverdag er. Jeg har selv levd lignende, og jeg har fått det fantastisk i etterkant når jeg dro.

Du har i tillegg dårlig helse. Du må prioritere deg og hvile, og barna. 

Jeg ville sagt parterapi nå, ellers går du. Han har det jo fint han, men han bryr seg ikke om deg. Er han ikke villig til å se deg og jobbe for forholdet er det over uansett. Man er to stk som skal jobbe for et forhold. Her ser jeg at en person gjør det.

Anonymkode: 55f7c...0be

[AnonymBruker]

Nå er det jo litt vanskelig for oss å svare på om du deprimert eller om du har "rett" - vi får bare din side. 

Jeg forstår at du opplever partneren din mye sint - har du oppriktig satt deg ned med han, og fortalt at du ikke har den energien til å ta vare på huset og barn alene? At du opplever at han bruker mye tid på sine hobbyer, istedenfor å avlaste/hjelpe til med familien? 

Er dere gifte vil jeg absolutt prøvd, for skal man ikke prøve absolutt alt for sin partner man har valgt å ha livet ut?

Er det ett alternativ å ta pause? Si at du har behov for å flytte litt for deg selv og sortere livet, sykdom etc?

Er det ett alternativ å faktisk gå fra han? 

 

Du må også tåle at han begynner å gråte, at han blir sint ville jeg heller stoppet litt opp på. Men gråte må han få lov til. 

Det er viktig at du faktisk får frem din side, men du kan ikke tvinge han til å forstå. Du har lov til å be om forståelse fra din mann, men om han ikke klarer det, ville jeg tatt noen runder på om dette er noe du orker livet ut, eller om man skal gå. 

Anonymkode: 8923f...ad0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nå er det jo litt vanskelig for oss å svare på om du deprimert eller om du har "rett" - vi får bare din side. 

Jeg forstår at du opplever partneren din mye sint - har du oppriktig satt deg ned med han, og fortalt at du ikke har den energien til å ta vare på huset og barn alene? At du opplever at han bruker mye tid på sine hobbyer, istedenfor å avlaste/hjelpe til med familien? 

Er dere gifte vil jeg absolutt prøvd, for skal man ikke prøve absolutt alt for sin partner man har valgt å ha livet ut?

Er det ett alternativ å ta pause? Si at du har behov for å flytte litt for deg selv og sortere livet, sykdom etc?

Er det ett alternativ å faktisk gå fra han? 

 

Du må også tåle at han begynner å gråte, at han blir sint ville jeg heller stoppet litt opp på. Men gråte må han få lov til. 

Det er viktig at du faktisk får frem din side, men du kan ikke tvinge han til å forstå. Du har lov til å be om forståelse fra din mann, men om han ikke klarer det, ville jeg tatt noen runder på om dette er noe du orker livet ut, eller om man skal gå. 

Anonymkode: 8923f...ad0

Jepp.

Jeg tok dette opp året før da jeg fikk kjeft for å glemme burgeren på grillen og at jeg alltid er "så sløv" .

Jeg gråt og sa at han må forstå at lett husarbeid og det tredje skiftet  er mer enn nok og at jeg ikker den samme han ble sammen med for så mange år siden.  At han må stålsette seg for å leve resten av livet med en syk person og han burde finne seg ei annen.

Da ble han kjempelei seg og sa  at han lovte å BÅDE hjelpe m husarbeid pluss jobb og Bygge loftsetasjen. Og hanskulle ikke glefse eller noe mer.. varte vel 3 mnd..

 Vil foreslå pause ja.

 

Anonymkode: f5a72...c77

[AnonymBruker]

Han burde gå i kognitiv terapi. Det er ungen på 5 år som får kjeft av mora si som kommer fram når du irettesetter ham.

Men om det er kjærlighet igjen hos deg til flere runder på eggeskall og hyl og skrik er en annen sak.

Du må ikke la ham overta noe av lånet, for jeg tror ikke dere er sammen om to år.......

Anonymkode: 1120c...7ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da blir han enten kjempesint  eller begynner å gråte. Og roper  " si hva jeg skal gjøre da?"

Ta et sinnemestringskurs.

Barna deres har virkelig ikke godt av å vokse opp i et hjem der far har sinneproblemer og skremmer dem, og der mor tillater at far beskriver psykisk vold ved å skremme barna til å gå på eggeskall.  

Anonymkode: a7b6f...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Han burde gå i kognitiv terapi. Det er ungen på 5 år som får kjeft av mora si som kommer fram når du irettesetter ham.

Men om det er kjærlighet igjen hos deg til flere runder på eggeskall og hyl og skrik er en annen sak.

Du må ikke la ham overta noe av lånet, for jeg tror ikke dere er sammen om to år.......

Anonymkode: 1120c...7ba

Når han begynte å skjelve med leppa  når jeg ropte  " over mitt lik"  sist foran mora si sist  sommer følte jeg  kun avsky  og irritasjon.  Ikke empati. 

 

Grunnen til jeg spør i HI er fordi jeg ikke stoler på hukommelsen  min.  Jeg ser på snap fra ferier  og vi smiler og har det fint. Men i minnet mitt husker jeg klumpen  i magen.

Anonymkode: f5a72...c77

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Når han begynte å skjelve med leppa  når jeg ropte  " over mitt lik"  sist foran mora si sist  sommer følte jeg  kun avsky  og irritasjon.  Ikke empati. 

 

Grunnen til jeg spør i HI er fordi jeg ikke stoler på hukommelsen  min.  Jeg ser på snap fra ferier  og vi smiler og har det fint. Men i minnet mitt husker jeg klumpen  i magen.

Anonymkode: f5a72...c77

Jeg tror du selv vet svaret, men at du er redd for å sette grenser og krav. Lytt til magefølelsen din.

Og PS, du har lagt ved ekstremt mange gjenkjennende detaljer i HI hvis noen som kjenner dere leser her inne, så kanskje det er en idé å spørre moderatorer om du kan fjerne noe av infoen. 

Anonymkode: ac461...998

[AnonymBruker]

Minner endel om mitt ekteskap. Jeg valgte å gå for 6 mnd siden. Veldig glad for det! Jeg syns du bør gå. 

Anonymkode: 2fed7...ada

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tror du selv vet svaret, men at du er redd for å sette grenser og krav. Lytt til magefølelsen din.

Og PS, du har lagt ved ekstremt mange gjenkjennende detaljer i HI hvis noen som kjenner dere leser her inne, så kanskje det er en idé å spørre moderatorer om du kan fjerne noe av infoen. 

Anonymkode: ac461...998

Har seff forandra på 50% av historien men " cluet" er det samme

Anonymkode: f5a72...c77

[Nymerïa]

Stol på din egen vurdering av dette, TS.