Finnes omsorgs-utmattelse?

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg har det. I en alder av snart 50 har jeg innsett at jeg hele mitt voksne litt har gått med en slags misforstått ide om at fordi jeg er jente, er alles vel og vel mitt ansvar. Det skyldes nok mye at jeg vokste opp med en mor og mormor som begge var typer som "ofret" seg for andre, stelte og ordnet og sørget for andre og aldri uttalte egne behov. Så det fikk jeg automatisk med meg, og har nok ikke vært  like ille, men det har ligget i meg når jeg fikk egen familie. Jeg har hatt en mann i 20 år som har vært en tusseladd som har sittet på rompa eller dyrket egne hobbyer, mens jeg har tatt meg av hus og barn og det praktiske og mentale ansvaret for alt. Og ikke minst for han. Vært psykolog, sexpartner, mamma, det han trengte. Og har blitt vist veldig lite omsorg tilbake. Jeg fremstår nok som jernkvinnen som fikser alt.

I vår flyttet vi fra hverandre. Og siden den gang (det  begynte egentlig før det) har jeg altså følt meg så omsorgs-utmattet, kaller jeg det. Jeg orker bare ikke ta ansvar for andre (barna er unntak, det er en selvfølge og føles ikke vanskelig før jeg er på et stadium hvor jeg merker at jeg står på som en duracellkanin). Jeg orker ikke besøke foreldrene mine og sjekke hva de trenger, jeg orker ikke høre på eksen syter, jeg blir frustrert når hunden skal ha femten turer og vil ut igjen og maser, jeg blir irritabel uansett når andre har behov på behov.

Jeg prøver å tenke at jeg må gjøre ting jeg liker, tenke på meg, men jeg har aldri tatt meg tid til å finne ut hva jeg liker, så jeg aner ikke hva som gir meg påfyll. Hvordan skal jeg komme ut av dette?

Anonymkode: 194fc...43e

[AnonymBruker]

Ja.. Det kalles vel noe annet. Men helt klart at det finnes. 

Anonymkode: 0dbae...437

[AnonymBruker]

Hei! En god klem til deg❤️ Ja, jeg tror «omsorgs-utmattelse» finnes. Jeg føler faktisk på det selv, og synes du satte et godt ord på det. 

Jeg synes du skal prøve å gi deg selv god tid, ikke stresse. Men hvis du skal begynne på noe, så kanskje begynne alene slik at du kun trenger å ta hensyn til deg selv? Hva med et yoga-kurs? Jeg begynte med yoga etter fylte 43 og føler jeg har fått bedre kontakt med meg selv.

Anonymkode: 40e6d...cdb

[AnonymBruker]

Jepp. Googler du "caregiver fatigue" får du masse resultater.

Her er en artikkel: Caregiver Fatigue: Why You Need a Break and How to Take One | The Caregiver Space

Anonymkode: e1005...cee

[AnonymBruker]

Jepp. 

Om ikke det kalles omsorgs-utmattelse, så er det veldig vanlig at det er typisk flinke piker som utsletter seg for andre som ender opp som utmattet. Man har ingen mening i livet fordi alt har handlet om andre. 

Jeg er noe yngre enn deg, og er takknemlig for at jeg har funnet ut dette i 30-åra. Alle kvinner i min oppadgående slekt (farmor, mormor, mor) har hatt det sånn, til en ekstrem grad, og det er på tide at det slutter her. 

GRATULERER med å komme deg ut av det forholdet, gratulerer med å stå på "egne bein" og å innse at dette livet er for deg! Nå er det tiden for å nettopp finne ut hva du liker, ikke "komme seg ut av det", men komme seg inn i livet sitt. Jeg holde også på med det nå, finne ut hva mine verdier er, hva jeg vil livet mitt skal handle om, ikke bare gamle mønster lært fra generasjon til generasjon. Jeg tenker det kommer til å ta tid, men jeg tror det vil være verdt det! 

Anonymkode: b246d...33b

[AnonymBruker]

Mulighet til å låne bort hunden til noen andre en stund?

Ville snakket med foreldrene dine og fortalt at du føler deg utslitt etter ekteskapsbruddet, og kommer til å prioritere å gjøre mest mulig ting som kan gi deg påfyll framover ei stund. At det er ikke noe galt fatt, selv om de kanskje kommer til å se litt mindre av deg ei stund.

Om foreldrene dine er så gamle at de trenger noe hjelp, deleger ansvaret. Be barna dine stikke innom der innimellom.

Så er det jo nytt år, og jeg ville benyttet anledningen til nyttårsforsett om å prøve flest mulig nye ting i året som kommer. Minst en i måneden? En i uka?

Følg med i lokalavisa - nytt år er ny oppstart av mange aktiviteter. Her har jeg sett f.eks ‘kjerringdans’ (dansestudio tilbud til voksne som ikke har danset før), nybegynnerkurs i karate for voksne,  kurs for forfatterspirer på biblioteket, lefsebaker kurs i husflidslaget, osv osv.

Hva med lokallag i foreninger eller politikk?

Prøv nye matoppskrifter. Les bøker. Puss opp et rom. Reis et sted. Gå til topps turer. Dra på den kafeen/puben du aldri hadde tid til å stikke innom. Ta bilder.

Ville satt opp en kalender for året, og notert på den ting du har prøvd!  

Anonymkode: 08a0f...79d

[Kaisada]

compassion fatigue. 

[AnonymBruker]

Norsk bok: https://www.fagbokforlaget.no/Smittet-av-vold/I9788245022025

Anonymkode: b37a6...039

[Maria-72]

Helt klart! 

Jeg kjenner meg så igjen, tror det er en klassisk kvinne-felle vi har gått i dessverre...

Jobb godt med å finne tilbake til dine egne interesser, og hva som gir DEG glede i livet! Det er nok ikke så enkelt, men gull verdt å satse på for å få noen supre år fremover, og kanskje bygge opp mer toleranse slik at det blir herlig med barnebarn når den tid kommer 😘

[AnonymBruker]

Empati-trøtthet kaller vi det i min bransje, psykisk helse. Ikke så uvanlig hvis man over lengre tid har stått i andres problemer uten å ta vare på seg selv og eget følelsesliv ♥️ Jeg håper du får en ny start for deg selv, og at du finner nøkkelen til hva DU trenger for å ha et godt liv ♥️

Anonymkode: dbec4...963

[AnonymBruker]

Jada jada jada!

 

La oss snakke litt om dette: 

Her er mange velmenende råd og folk mener det godt når de sier «ta vare på deg selv, men det er ikke slik livet fungerer. Dette er ikke bare en kvinnefelle men alle som har organisert samfunnet gjennom tusenvis av år til å snylte på kvinnens egenskaper som MOR!!! 
 

Du har noen blomstrende ungdomsår og alle forventer at du skal bygge rede og få barn. Da må du være i hamsterhjulet i mange år, men en mann og barn som krever omsorg og en jobb, som ofte er et omsorgsyrke, og du vampyriseres langsomt gjennom mange år. 
 

Du har gjennom disse årene ikke hatt tid til å ta vare på deg selv, naturlig nok, og bærer selvsagt preg av det. Da får du merke at du har blitt uaktuell og «har gått ut på dato». 
 

Så, når ungene er ute av redet da står foreldrene for tur. De trenger masse hjelp, for systemet er bygd rundt frivillighet fra pårørende. Norge bryter sammen uten de pårørendes hjelp. Faktisk hele omsorgssektoren kommer til å bryte sammen. Du kan glede deg til at livet over femti vil bestå av enda mer omsorg til andre. Det forventes av deg som kvinne for du er jo så empatisk. 
 

Til sist: Husk at utakk er verdens lønn! 
 

Det var dagens angstbiterske realitetsorientering og jeg mener at kvinner ikke trenger å ta vare på seg selv på annen måte enn å bitche seg opp, og komme seg i posisjoner til å endre samfunnet en smule. 
 

Kvinners gratisarbeid tilsvarer, om de skulle hatt betaling, et beløp nærmere Norges BNP. Det er nesten skandaløst. 

Anonymkode: eef57...0a8

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener! Jeg er et par år eldre enn deg, men føler at jeg må serve alle generasjoner: en gammel mor, en psykisk syk bror, samt barnebarna! Det siste gir meg bare glede da, men det tar jo TID! 

Jeg er helt utslitt i blant!

Anonymkode: 391de...082

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2023 den 23.38):

Jeg føler jeg har det. I en alder av snart 50 har jeg innsett at jeg hele mitt voksne litt har gått med en slags misforstått ide om at fordi jeg er jente, er alles vel og vel mitt ansvar. Det skyldes nok mye at jeg vokste opp med en mor og mormor som begge var typer som "ofret" seg for andre, stelte og ordnet og sørget for andre og aldri uttalte egne behov. Så det fikk jeg automatisk med meg, og har nok ikke vært  like ille, men det har ligget i meg når jeg fikk egen familie. Jeg har hatt en mann i 20 år som har vært en tusseladd som har sittet på rompa eller dyrket egne hobbyer, mens jeg har tatt meg av hus og barn og det praktiske og mentale ansvaret for alt. Og ikke minst for han. Vært psykolog, sexpartner, mamma, det han trengte. Og har blitt vist veldig lite omsorg tilbake. Jeg fremstår nok som jernkvinnen som fikser alt.

I vår flyttet vi fra hverandre. Og siden den gang (det  begynte egentlig før det) har jeg altså følt meg så omsorgs-utmattet, kaller jeg det. Jeg orker bare ikke ta ansvar for andre (barna er unntak, det er en selvfølge og føles ikke vanskelig før jeg er på et stadium hvor jeg merker at jeg står på som en duracellkanin). Jeg orker ikke besøke foreldrene mine og sjekke hva de trenger, jeg orker ikke høre på eksen syter, jeg blir frustrert når hunden skal ha femten turer og vil ut igjen og maser, jeg blir irritabel uansett når andre har behov på behov.

Jeg prøver å tenke at jeg må gjøre ting jeg liker, tenke på meg, men jeg har aldri tatt meg tid til å finne ut hva jeg liker, så jeg aner ikke hva som gir meg påfyll. Hvordan skal jeg komme ut av dette?

Anonymkode: 194fc...43e

Hvordan går det med deg? ❤️

Anonymkode: 40e6d...cdb

[AnonymBruker]

Ja det heter omsorgstretthet. Vi må snakke om omsorgstretthet! | Vernepleier 

 

 

Anonymkode: b5ab0...556

[Embla Othea]

Søk «omsorgstrøtthet». Det er et fenomen. 🙂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2023 den 23.38):

Jeg føler jeg har det. I en alder av snart 50 har jeg innsett at jeg hele mitt voksne litt har gått med en slags misforstått ide om at fordi jeg er jente, er alles vel og vel mitt ansvar. Det skyldes nok mye at jeg vokste opp med en mor og mormor som begge var typer som "ofret" seg for andre, stelte og ordnet og sørget for andre og aldri uttalte egne behov. Så det fikk jeg automatisk med meg, og har nok ikke vært  like ille, men det har ligget i meg når jeg fikk egen familie. Jeg har hatt en mann i 20 år som har vært en tusseladd som har sittet på rompa eller dyrket egne hobbyer, mens jeg har tatt meg av hus og barn og det praktiske og mentale ansvaret for alt. Og ikke minst for han. Vært psykolog, sexpartner, mamma, det han trengte. Og har blitt vist veldig lite omsorg tilbake. Jeg fremstår nok som jernkvinnen som fikser alt.

I vår flyttet vi fra hverandre. Og siden den gang (det  begynte egentlig før det) har jeg altså følt meg så omsorgs-utmattet, kaller jeg det. Jeg orker bare ikke ta ansvar for andre (barna er unntak, det er en selvfølge og føles ikke vanskelig før jeg er på et stadium hvor jeg merker at jeg står på som en duracellkanin). Jeg orker ikke besøke foreldrene mine og sjekke hva de trenger, jeg orker ikke høre på eksen syter, jeg blir frustrert når hunden skal ha femten turer og vil ut igjen og maser, jeg blir irritabel uansett når andre har behov på behov.

Jeg prøver å tenke at jeg må gjøre ting jeg liker, tenke på meg, men jeg har aldri tatt meg tid til å finne ut hva jeg liker, så jeg aner ikke hva som gir meg påfyll. Hvordan skal jeg komme ut av dette?

Anonymkode: 194fc...43e

Idag  bruker ein  vel gjerne  ordet "utbrendthet" når  ein føler seg oppbrukt / utslitt.

  Folk som jobber i omsorgsyrker er  ofte i ein sårbar gruppe, og   såkalte "Ja-mennesker", og bruker ofte mye psykisk energi  overfor andre. Da eg selv blei utbrendt, og sykmeldt fekk eg det rådet fra legen om å gå hjem å gjøre det  som var mest lystbetont.. Det handler om sjølvtearpi som ledd i å "ladde oppatt de mentale batteriene" som har vert uttappet. Mange kommer til  eit punkt der de  føler seg utnyttet, og verdiløse uten å få noe tilbake.

Det å ha følelsen av å ha eit meningsfylt arbeid er viktig for det mentale, og trivselen. Mange har  einsidig  arbeid uten variasjoener, og de  gjør samme jobben omatt, og omatt hele året igjennom  for lønnen sin del.   

Dersom samfunnet var slikt opplagd at alle, og enhver kunne få jobbe kun det som de hadde best lyst til å gjøre så hadde effektiviteten økt med 200 %.  

Anonymkode: eac8c...e0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Idag  bruker ein  vel gjerne  ordet "utbrendthet" når  ein føler seg oppbrukt / utslitt.

  Folk som jobber i omsorgsyrker er  ofte i ein sårbar gruppe, og   såkalte "Ja-mennesker", og bruker ofte mye psykisk energi  overfor andre. Da eg selv blei utbrendt, og sykmeldt fekk eg det rådet fra legen om å gå hjem å gjøre det  som var mest lystbetont.. Det handler om sjølvtearpi som ledd i å "ladde oppatt de mentale batteriene" som har vert uttappet. Mange kommer til  eit punkt der de  føler seg utnyttet, og verdiløse uten å få noe tilbake.

Det å ha følelsen av å ha eit meningsfylt arbeid er viktig for det mentale, og trivselen. Mange har  einsidig  arbeid uten variasjoener, og de  gjør samme jobben omatt, og omatt hele året igjennom  for lønnen sin del.   

Dersom samfunnet var slikt opplagd at alle, og enhver kunne få jobbe kun det som de hadde best lyst til å gjøre så hadde effektiviteten økt med 200 %.  

Anonymkode: eac8c...e0a

Dette er vel litt naivt? 

Om folk bare fikk gjøre det de hadde lyst til å gjøre så hadde ikke samfunnet gått rundt. Det er godt for samfunnet at man lærer barn opp til at man kan gjøre ting som er kjedelig, og ikke er givende, med glede. Det er en naturlig del av livet. Ingen liker alt man gjør 24/7. 

Anonymkode: b246d...33b