Hvilke typer smerter hadde du under fødsel?

[AnonymBruker]

Klarer du å beskrive de? Hvordan kjentes riene ut, hvordan var det å kjenne baby nedover i bekkenet, hvordan føltes smertene i pressfassen osv.?

Håndterte du smertene? Fikk du panikk? Ville du dø om du kunne? 

Hva var det som gjorde at du klarte å håndtere det (tenker på "håndtere" som at hyl, rop osv er lov, men at du likevel syns å takle smerte uten å f.eks være redd) / at du ikke klarte det (f.eks mangel på kontroll)?

Anonymkode: b823a...429

[AnonymBruker]

Produktive smerter. En type smerter jeg aldri har kjent før. Ikke lik andre smerter som gjør «bare vondt». Jeg var veldig rolig og fokusert. For min del tok kroppen over; og gjorde greia si (selv om jeg ikke fikk babyen ut på egenhånd). 

Anonymkode: 84a78...428

[AnonymBruker]

Kjente riene som en bølge i hele magen, men hadde også en konstant og veldig intens press-følelse i korsryggen som økte i intensitet mens jeg hadde rier. Var såpass vondt når det var minst vondt (altså mellom riene) at jeg ikke klarte å ligge eller sitte. Klarer ikke forklare hvordan rie-smerten kjentes ut, for jeg har aldri kjent på noe liknende før. Moren min sammenlikner det med menssmerter ettersom hennes rier kjentes ut som veldig sterke menssmerter, men mine kjentes ikke ut som det. Heller ikke mageknip, som jeg har hørt andre sammenlikne det med.

Jeg kjente ikke at babyen flyttet seg nedover i bekkenet.

Pressriene var deilige. De var absolutt jæskla vonde, men da hadde jeg noe konkret å gjøre og ikke bare å holde ut.

Kroppen min tok over styringa og samme hvor mye jeg hadde prøvd, så hadde jeg ikke kunnet gjøre noe bevisst for å håndtere det. Jordmor sa det tydelig var en veldig instinktpreget fødsel, så det var ikke bare jeg som opplevde at kroppen tok totalt over, haha. Det var ikke noe skummelt da kroppen tok over og sett i ettertid er jeg også veldig glad for at det skjedde, for jeg slapp å tenke.  

Anonymkode: 8f393...ef9

[AnonymBruker]

Hadde 5 døgn med modningsrier, de var vonde i magen. Som sterke, sterke menssmerter. (Den delen av fødselen er den jeg synes var desidert verst, og det eneste jeg gruer meg til å gå gjennom igjen gitt at neste fødsel blir lik). 

Åpningsriene satt i ryggen, men hadde konstant vondt i magen. Smertene i magen var overkommelige, det var ikke smertene i ryggen. Men de var ikke konstante, så det gikk på et vis. Var helt forjævlig vonde da de sto på, men i ettertid husker jeg de ikke som så ille. Jeg tenkte aldri at jeg ville dø nei, men jeg tenkte i pausene at "jeg klarer ikke en rie til, jeg må ha epidural!". Men så kom neste rie og jeg klarte jo den. Fikk aldri panikk. 

Under pressriene var jeg bare glad for å slippe de jævlige åpningsriene. Jeg husker oppriktig ikke om det var vondt, det var det sikkert. Eller, jeg vil heller beskrive den fasen som utmattende og slitsom, ikke vond. Hadde grudd meg til "the ring of fire", men den kjente jeg aldri noe til.  

Tror modninsriene hjalp mye. Jeg fik øvd mye på avspenning og pusteteknikk, og prøvd ut hvilke stillinger, bevegelser og lyder jeg syntes var best. Jeg psyket meg veldig ned, og tenkte "hvis jeg synes en modningsrie er SÅ vond, hvordan skal jeg overleve en ordentlig rie?". Men det var først på 8 cm at riene ble vondere enn modningsriene hadde vært, og da var det jo nesten over   Jeg trente mye i slutten av svangerskapet, og gjorde yogaøkter som skulle forberede deg til fødsel. Vet ikke om det egentlig hjalp så mye. 

Gleder meg til å føde igjen, det var en helt fantastisk, rå opplevelse! 

Anonymkode: 3d4ed...33e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Klarer du å beskrive de? Hvordan kjentes riene ut, hvordan var det å kjenne baby nedover i bekkenet, hvordan føltes smertene i pressfassen osv.?

Håndterte du smertene? Fikk du panikk? Ville du dø om du kunne? 

Hva var det som gjorde at du klarte å håndtere det (tenker på "håndtere" som at hyl, rop osv er lov, men at du likevel syns å takle smerte uten å f.eks være redd) / at du ikke klarte det (f.eks mangel på kontroll)?

Anonymkode: b823a...429

Jeg fikk panikk, helt panikk faktisk. Men det gikk bra, var over noen minutter etter ungen var ute. Klarte fint å håndtere situasjonen selv under panikk, takket være samboeren min som kjenner meg godt. Og de nydelige menneskene som jobbet den natten jeg fødet. Jeg ville ikke dø, jeg ville bare dra hjem å la barnet være inni der for alltid.

Riene kjentes for meg ut som et trykk i hofta som måtte ut, så hadde enormt behov for å stikke hull i hofta for å slippe lufta ut.

Pressriene synes jeg ikke var noe vonde i det hele tatt, hadde tatt pressrier over det andre greiene anytime!

Kjente ikke noe til at barnet gikk lenger ned i bekkenet.

 

Skal føde igjen til sommeren, gruer meg som pokkeren, men mest til tiden etterpå!

 

Anonymkode: 75c2c...c19

[AnonymBruker]

Åpningsriene kjente jeg i magen. Var akkurat som menssmerter, kjente at det stramte seg og var veldig vondt i mage, lysken fremsiden av låra (øverst). Det var en sånn strammende følelse liksom, mye vondere enn vanlige menssmerter selvsagt - men nøyaktig samme type smerter. 

Jeg kan ikke si at jeg kjente særlig av at babyen kom nedover. Kjente litt nedpress rett før pressriene, men ikke mye. Pressriene startet med at jeg hadde vanlige rier med litt trykketrang på rietoppen. Så gikk det gradvis over til hele rier med trykketrang, hvor det eneste jeg kunne gjøre var å trykke. Hadde ikke SJANS å stå i mot, virkelig. 

Taklet åpningsriene og pressriene veldig godt egentlig, synes det gikk helt fint. Pustet meg gjennom dem, klynket meg litt og var i en boble egentlig. 

Men når ungen skulle ut, og kom helt ned i fødselskanalen da fikk jeg panikk. Det var en sånn sviende, rivende, stikkende smerte som ikke ligner grisen - det kjentes ut som hele underlivet fra korsryggen til navlen ble revet fra hverandre sakte men sikkert 😅 Her fikk jeg helt panikk, hylte, skrek og gråt som rene eksorsismen pågikk. Stivholdt i mannen min og bare skrek 🤷🏽‍♀️ Ja, var livredd denne fasen. Var helt rolig og balansert før dette - men det der var grusomt. Og plutselig var ungen ute haha… 

(revnet ikke altså, men var helt overbevist om at jeg fikk totalruptur for det kjentes sånn ut. Sydde ikke ett eneste sting 😛)

Anonymkode: 0749b...636

[AnonymBruker]

For meg var mye av det samme type smerte som menssmertene mine, bare kraftigere. Det satt i mage, underliv og lårene. I tillegg var det en smerte jeg ikke kan sammenligne med noe, hvis jeg skal beskrive den, må det vare som "hard og kald". Den satt bare i magen, og kom et stykke ut i åpningsfasen. Den sistnevnte var verst, nesten uutholdelig, men ikke helt. 

I utdrivningsfasen merket jeg ikke smertene. Jeg la ikke merke til "ring of fire" som andre beskriver. Og jeg trodde ikke på jordmoren da hun sa de skulle sy, fordi jeg ikke trodde jeg kunne ha revnet noe uten å merke det. 

Jeg opplevde aldri mangel på kontroll pga smertene. Det var en periode under andre fødsel jeg husker at jeg tenkte at dette klarer jeg ikke mer, men jeg er jo helt nødt. Da hadde jeg vel 8-9 cm., og det kjentes som det hadde hengt seg opp der og jeg aldri kom videre (selv om det egentlig gikk ganske fort). Under første fødsel var jeg veldig redd, men pga. dårlig hjertelyd hos babyen. Jeg var aldri nær panikk eller en følelse av å ha mistet kontroll (følte at kroppen hadde kontrollen, men at det skulle være sånn). 

Jeg hadde ikke smertelindring fordi vi kom til frem til føden for sent i fødselsforløpet til å få det første gang, og fordi jeg ikke ønsket andre gang (først og fremst fordi jeg ikke orket å sitte i ro med krum rygg for å få epidural, samt opplevelsen av at jeg ikke hadde behov under første fødsel). 

Fokus på pusten, og tanken på at jo verre smerte, jo mer fremgang, hjalp for meg. Men jeg hadde raske fødsler, så det var fremgang hele tiden, og den flaksen hjalp nok også mye. 

Anonymkode: 0f076...877

[AnonymBruker]

Det verste var da de røsket ut babyen med sugekopp. Jeg klarer ikke å beskrive det engang. 

Anonymkode: d3dda...5f4

[AnonymBruker]

Riene kjente jeg i ryggen, nederst. Føler det med at de kom som en bølge stemte ganske bra for meg. Minnet litt om intens mageknip i smertene, eller som krampe, det var vanskelig å sitte eller stå oppreist, hjalp litt å lene seg fremover på noe. Det ble gradvis vondere og vondere. Rundt 5 cm fikk jeg epidural og da var det ikke vondt før rundt 9 cm igjen. Syntes ikke det var likt som menssmerter men så har ikke jeg så mye menssmerter.

Pressriene var ca. det samme bare litt vondere. Det var selve pressingen som var vondt for meg. Det føltes som at hele bekkenet skulle sprenge, det var det vondeste jeg har opplevd og jeg fikk fullstendig panikk for det var ingen pause og pressfasen varte over en time. Føltes som at bekkenet knuste innvendig, vanskelig smerte å forklare. Jeg taklet det ikke. Og hverken pundal- eller epidural hjalp. 

Anonymkode: ccf65...8f9

[AnonymBruker]

Hadde epidural og svært svake smerter( maks 2 på en skala fra 1-10) frem til pressriene. Da ble det helt jævlig vondt i rumpa(?!). Var nok egentlig vondt i bekkent da babyen var på vei ut, men  for meg satt alle smertene i rumpa rett og slett.

Anonymkode: c0244...68e

[AnonymBruker]

Har født to ganger. 

Åpningsriene kjentes som menssmerter som ble gradvis verre og verre. Smertene satt nederst i magen og i korsryggen, og etter hvert også nedover låra. Drit vondt etter hvert, men til å leve med.

Jeg syntes pressriene var verst begge gangene. Det kjentes - i tillegg til de menslignende smertene "i bakgrunnen" - som en enorm trang til å presse, og når barnet var på vei ut, kjentes det som om hele kroppen ble revet i fillebiter. Helt vanvittig vondt. Det første barnet ble tatt med tang, jeg jeg ble klippet uten bedøvelse, men kjente ingenting av klippet, fordi det allerede var så vondt der nede. 

Under min første fødsel klarte jeg ikke annet enn å ligge i senga fordi det var så vondt. Under den andre fødselen gikk jeg rundt med en sånn "rullator" fram til pressriene, da måtte jeg ligge, for det var så vondt at jeg klarte ikke å holde meg oppreist.

Første gangen tok pressiene 1,5 time, så vidt jeg husker. Andre gang "bare" i underkant av en time. Men det er også viktig å ta med i betraktningen når folk forteller om hvor vondt ting var - mange forteller jo om pressrier som tok 10 min. Da er det jo klart at det oppleves som mindre vondt enn om det tar 2 timer. 

Anonymkode: f6082...dcd

[miamiamia]

Fikk så sjokk over hvor sykt intense smertene var. Hos meg satt de i korsryggen. Helt grusomt. Måtte bare "gå inn i meg sjæl" for ikke å få helt panikk. Skjønner godt man kan miste kontrollen og skrike og hoie om man ikke skjerper seg.

[AnonymBruker]

Bare tre uker siden jeg fødte, men begynner å glemme det litt allerede 😅 Jeg syntes absolutt riene var verst, lå bare og ventet på at neste skulle komme, og de ble vondere og vondere - til slutt dro jeg bare på sykehuset selv om de hadde sagt nei, at det kom til å ta lang tid (førstegangs). Da hadde jeg 8 cm åpning heldigvis, rakk ikke kle av meg engang før pressriene startet. Tar pressrier any day, da har man iallfall noe å jobbe med. 

Anonymkode: 65772...c9a

[AnonymBruker]

Jeg vil påstå at jeg fikk panikk, ja. Ikke pga smertene egentlig. Jeg var bare full i angst og generelt livredd for hvor smertefullt det kunne bli. 

Jeg føler det var intenste, og konstante mensensmerter. Kan ikke huske at jeg la merke til at babyen flyttet seg nedover eller noe slikt. Bare konstante smerter i nederste del av ryggen, magen og underlivet. Da jeg skulle få epidural, var det nesten umulig å sitte slik de instruerte meg. Det var veldig vondt i underlivet å sitte rett opp og ned, og rett i ryggen. Men når epiduralen virket føltes det himmelsk.

Pressriene var veldig ubehagelige og ekle syntes jeg, for jeg ga beskjed og de mente jeg måtte vente litt til. Så jeg ventet, og følte jeg virkelig holdt på å drite på meg. Til slutt ringte jeg på dem og sa at jeg følte at jeg ikke klarte å holde meg lenger. Hun sjekket meg og sa det var klart. 

Jeg presset én gang, og den følelsen det var når jeg kjente toppen av hodet til babyen i vaginaen min (jeg kan fortsatt huske hvordan hodeform han har...), var så ekkel at jeg presset hele ungen ut fra der. Jordmor hadde instruert meg på forhånd at når hodet var ute, skulle hun snu babyen, slik at jeg skulle unngå å måtte sy... Vel, babyen ble skutt ut, og jeg måtte sy to sting og fikk kjeft av jordmor for at jeg ikke hadde stoppet å presse når hun sa ifra... Vel, jeg kunne ikke høre at hun sa noe over de brølene som kom ut av meg. 

All smerte til side; jeg hadde glatt gjort det igjen, og hadde ikke fått panikk denne gangen. Frykten for smertene var verre enn de faktiske smertene.

Anonymkode: 5661c...a8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Klarer du å beskrive de? Hvordan kjentes riene ut, hvordan var det å kjenne baby nedover i bekkenet, hvordan føltes smertene i pressfassen osv.?

Håndterte du smertene? Fikk du panikk? Ville du dø om du kunne? 

Hva var det som gjorde at du klarte å håndtere det (tenker på "håndtere" som at hyl, rop osv er lov, men at du likevel syns å takle smerte uten å f.eks være redd) / at du ikke klarte det (f.eks mangel på kontroll)?

Anonymkode: b823a...429

Til min overraskelse taklet jeg ikke smertene, jeg følte jeg helt mistet kontrollen, ville dø men var samtidig redd for å dø av å bli revet i stykker. Følte at jordmødrene ikke hadde tid til meg og ikke brydde seg om meg og overhodet ikke var opptatt av å gi meg trygghet eller en god fødsel eller minst mulig skader.

Riene kjentes ut som evigvarende sterke smerter, hadde stormrier så ingen pauser mellom, som skylte bort alt som var meg og bare smerte var igjen. Kjente ikke babyen nede i bekkenet, kjente kun overveldende smerte og angst.

Litt flau og veldig bitter over den fødselen. Føler jeg burde være en sterk stolt vikingkvinne som holder ut smertene med verdighet og stoisk ro, ikke et vrak som kaster opp magesyre og gråter etter moren sin.

Anonymkode: dc03e...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Til min overraskelse taklet jeg ikke smertene, jeg følte jeg helt mistet kontrollen, ville dø men var samtidig redd for å dø av å bli revet i stykker. Følte at jordmødrene ikke hadde tid til meg og ikke brydde seg om meg og overhodet ikke var opptatt av å gi meg trygghet eller en god fødsel eller minst mulig skader.

Riene kjentes ut som evigvarende sterke smerter, hadde stormrier så ingen pauser mellom, som skylte bort alt som var meg og bare smerte var igjen. Kjente ikke babyen nede i bekkenet, kjente kun overveldende smerte og angst.

Litt flau og veldig bitter over den fødselen. Føler jeg burde være en sterk stolt vikingkvinne som holder ut smertene med verdighet og stoisk ro, ikke et vrak som kaster opp magesyre og gråter etter moren sin.

Anonymkode: dc03e...4fb

Har forresten hatt både åpent brudd i leggen, nyrestein, revet av korsbånd og menisk og knekt ribbein, og ingen av delene kommer i nærheten av smertene og angsten ved åpningsriene. 

Anonymkode: dc03e...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Til min overraskelse taklet jeg ikke smertene, jeg følte jeg helt mistet kontrollen, ville dø men var samtidig redd for å dø av å bli revet i stykker. Følte at jordmødrene ikke hadde tid til meg og ikke brydde seg om meg og overhodet ikke var opptatt av å gi meg trygghet eller en god fødsel eller minst mulig skader.

Riene kjentes ut som evigvarende sterke smerter, hadde stormrier så ingen pauser mellom, som skylte bort alt som var meg og bare smerte var igjen. Kjente ikke babyen nede i bekkenet, kjente kun overveldende smerte og angst.

Litt flau og veldig bitter over den fødselen. Føler jeg burde være en sterk stolt vikingkvinne som holder ut smertene med verdighet og stoisk ro, ikke et vrak som kaster opp magesyre og gråter etter moren sin.

Anonymkode: dc03e...4fb

Ingenting å være flau over. Fødsler er forskjellige og noen får jævlige smerter. Andre har lettere fødsler som selvfølgelig er mye lettere å takle. Jeg hadde selv stormrier med første og hang ikke med i det hele tatt før jeg fikk epidural. Med andre virket ikke epidural og riene tok helt av, jeg lå bare å skrek at noen måtte hjelpe meg. Det er ikke lett å takle sinnsyke smerter med verdighet, så det er bare å slå fra seg. Vær heller stolt du. 

Anonymkode: d12bc...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Til min overraskelse taklet jeg ikke smertene, jeg følte jeg helt mistet kontrollen, ville dø men var samtidig redd for å dø av å bli revet i stykker. Følte at jordmødrene ikke hadde tid til meg og ikke brydde seg om meg og overhodet ikke var opptatt av å gi meg trygghet eller en god fødsel eller minst mulig skader.

Riene kjentes ut som evigvarende sterke smerter, hadde stormrier så ingen pauser mellom, som skylte bort alt som var meg og bare smerte var igjen. Kjente ikke babyen nede i bekkenet, kjente kun overveldende smerte og angst.

Litt flau og veldig bitter over den fødselen. Føler jeg burde være en sterk stolt vikingkvinne som holder ut smertene med verdighet og stoisk ro, ikke et vrak som kaster opp magesyre og gråter etter moren sin.

Anonymkode: dc03e...4fb

Jeg hadde også ropt etter mamma, sa mannen min. Helt uten å registrere det selv! 🤣 så du er ikke alene. Dette var med 1.barn. har fått 2 til etter det, og de fødslene var mye bedre, lettere, raskere og mindre smertefullt.

Anonymkode: 110bf...b34

[AnonymBruker]

Intens smerte i skjelettet, fra bekken og ned lårene, føltes ut som noen knuste skjelettet. 

Anonymkode: b9198...4d4

[AnonymBruker]

Jeg hadde «vanlige» rier i ca 30 minutter. Helt overkommelige, så jeg sendte mannen på butikken. Da han kom tilbake, sto jeg og brølte på alle fire midt på gulvet. Dermed ble det sykehus med en gang. De første riene kjentes ut som vanlige menssmerter. Da stormriene tok over, gjorde det ekstremt vondt i lårene. Jeg var ikke forberedt på den type smerte, det kjentes ut som om noen satte fyr på lårene mine samtidig som de sagde i meg. Det er det verste jeg har vært borti noen gang. Jeg greide ikke å gå eller stå eller noe som helst. Alt var vondt. 
 

Stormriene varte i seks timer, da fikk jeg epidural. Jeg husker nesten ingenting av de seks timene. Det har visst vært mange leger, studenter og to jordmødre innom meg, jeg husker ingen av dem. Jeg husker ikke at epiduralen ble satt heller, så når smertene plutselig forsvant hilste jeg pent på jordmor og måtte spørre hvorfor jeg ikke hadde vondt mer. Det var visst mannen som hadde tatt den avgjørelsen, for jeg var ikke mulig å kommunisere med 😳

Epiduralen drepte hele fødselen, så jeg lå i seks timer til før barnet ble hentet ut med tang. Da brølte jeg, og det husker jeg veldig godt. Men første del av fødselen var desidert verst. 

Anonymkode: 24bfd...219