Mentale hindringer

[helene_harepus]

Hvordan gjør man egentlig dette. 

Jeg som sliter sånn med å la verden bli kjent med meg. Som nesten ikke på egenhånd tørr å kjenne etter "hvem er jeg". Hva vil jeg? Hva føler jeg? Hva trenger jeg? 

Nå sitter jeg godt plantet i en stol inne i biblioteket. I nærheten av meg er det heldigvis tomme stoler, men jeg kan høre at det er flere folk litt rundt omkring her. 

Det er mye som skjer på ett og samme sted. Mye inntrykk, selvom det er ett relativt rolig sted. For meg er det vanskelig å finne ord for alt. Det stopper opp. Hvor skal man begynne? Når alt inni meg virker så rotete.. Overveldet av omgivelsene, er det det jeg blir? Overveldet av meg selv? Lurer på om det er en god blanding av begge deler.

Det som betyr mest, er at her kan jeg slappe av, så lenge mennesker holder seg på avstand. En rolig, enslig mann som sitter bak meg på en stol, går fint. Men om to damer hadde sittet tre meter foran meg og pratet sammen, hadde det vært nok til å ødelegge roen.

Velkommen til mitt kjedelige liv, som egentlig ikke er noe liv. I denne dagboken ønsker jeg å bli flinkere til å uttrykke meg selv, bli flinkere til å ordlegge og å tenke før jeg uttaler meg. Bli kjent med meg selv rett og slett, mens jeg utvikler meg sakte med sikkert til å bli mer lik den jenta jeg har lyst til å være. 

Hvis du leser dette og ikke har noe positivt å si, kan du la være å kommentere :-) dette kommer fra ei som prøver å bryte i gjennom mentale barrierer, med å velge å skrive her. 

tags. mental helse, engstelig unnvikende, selvbilde.

Endret 10. januar 2023 av helene_harepus

[helene_harepus]

Mine tanker som psykisk syk.

Mennesker er skremmende. Har ikke møtt en eneste en som jeg føler at jeg "passer inn" med. Jeg vet ikke lenger om det er virkelighet eller personlighetsforstyrrelse. Hva er lidelse og hva er ekte liksom? For denne opplevelsen, følelsen, eller hva jeg skal kalle den, virker så ekte at jeg synker ned i ett stort svart hull. 

Uansett hvor jeg går er jeg engstelig. Jeg er rar. Jeg er så overveldet av det som skjer at jeg blir klomsete. Jeg er så selv-bevisst at jeg blir kvalm og svimmel. 

Takler ikke øyekontakt med folk. Takler ikke å snakke med folk. Jeg klarer ikke en gang å si "unnskyld, har dere brødform?" til butikkdamen uten å bite meg i tunga, halvveis stamme og fryse til is. 

(engstelig unnvikende, isolasjon, sosial angst, usikkerhet, panikk)

[Ford3000]

Hei!

Hvordan går det nå? Det er en stund siden du har skrevet her. Det høres i alle fall ut som du bør finne noen å snakke med, profesjonelle. En dagbok som dette er nok en fin plass å skrible ned tanker, men profesjonelle folk som virkelig kan hjelpe deg er nok tingen. Sier ikke det for å være ekkel. Har hatt hjelp selv