Hvordan hadde du følt om samboeren din reagert slik på et angstanfall?

[AnonymBruker]

Jeg har hat mye stress og følelsesmessig stress over lang tid. Litt deprimert og følt jeg ikke strekker til noen steder. 
I romjulen var jeg ute en tur med ei venninne og drakk noe vin. Det var ikke lurt, fikk et veldig angstanfall da jeg kom hjem (vet ikke, men tror alkoholen utløste det). Jeg hyperventilerte, slet med å puste mens hjertet hamret og tårene sprutet. Var helt forferdelig. 
Samboer reagerte med å bli sur, ba meg ta meg sammen, puste normalt osv.  Det var umulig for meg, følte bare alt raste rundt meg. 
Jeg fikk ingen trøst eller omsorg. Til slutt følte jeg det så håpløst med hyperventilering at jeg ba han kjøre meg til legevakten, litt surmuling, men han gjorde det. 
Etter litt undersøkelse fikk jeg snakke med en flott lege som sa jeg måtte ikke være så streng med meg selv og ikke ha så høye krav. Etter en liten stund avtok panikken og hyperventileringen og anfallet gikk over. 
Dagen etter så tenkte jeg på hvordan samboer hadde opptrådd i den situasjonen…ikke et trøstende ord eller noen form for omsorg, bare kalde ord om at jeg måtte ta meg sammen. 
Tenker i ettertid at han kunne sikkert roet meg ned om han hadde vist meg litt omsorg og kjærlighet, i stede måtte det en fremmed lege til…det er skuffende, vet ikke om det er typisk menn å ha slik oppførsel… 😔

Anonymkode: 4ca6c...462

[Snublefot62]

Vi menn er ikke en homogen gruppe.

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (Akkurat nå):

Vi menn er ikke en homogen gruppe.

Hva har det med saken å gjøre?

Anonymkode: 14509...c37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva har det med saken å gjøre?

Anonymkode: 14509...c37

Åja, siste setningen. 

Anonymkode: 14509...c37

[AnonymBruker]

Ble han redd selv, og uttrykte det med sinne?

Anonymkode: 7ff84...fbe

[AnonymBruker]

Har angst selv, og har opplevd menn som veldig god og støttende i slike situasjoner. Trist å høre om din erfaring. Er han en god samtalepartner ellers? Du bør ta opp dette med han, og fortelle han om din opplevelse, for å forebygge gjentakelse i fremtiden.

Anonymkode: 14509...c37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ble han redd selv, og uttrykte det med sinne?

Anonymkode: 7ff84...fbe

Han har ikke redd i det hele tatt, han var irritert. 

Anonymkode: 4ca6c...462

[AnonymBruker]

Min mann pleide å være slik, men han er oppvokst i et hjem fullstendig uten fysisk eller verbal kjærlighet. Han lærte aldri hjemmefra hvordan være støttende, kjærlig og omsorgsfull og han har vært nødt til å lære dette underveis i forhold. Jeg satte meg ned med han på en god dag og forklarte hvordan det fikk meg til å føle meg (så kort og konsist som mulig uten masse følerier og lange forklaringer) og også en løsning = spesifikt forslag til hva jeg trenger i slike situasjoner. Han trengte bare å høre det én gang før det ble endringer, men i perioder hvor han selv er stresset, så glemmer han seg litt. 

Anbefaler på det sterkeste å si rett ut hva du behøver og hvordan han kan gi det til deg. Hvis du klarer å kommunisere det uten å være anklagende "du gjør aldri/du gjør alltid/hvorfor må du være så etc". Ved å fokusere på hvordan du føler deg, hvordan du ønsker å føle deg, og hvordan han kan hjelpe deg, så vil du generelt få mye bedre respons fra en mann :) 

Anonymkode: d426c...ad2

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Han har ikke redd i det hele tatt, han var irritert. 

Anonymkode: 4ca6c...462

Hvordan er han som partner ellers? Er han vanligvis flink med kjærlige ord? Hvordan pleier han å vise deg omsorg i det daglige?

Anonymkode: d426c...ad2

[AnonymBruker]

Hva var det som utløste anfallet? Var det dårlig stemning mellom dere i forkant? Kan det tenkes at dun samboer så det hele som en utagering mot han? 

Anonymkode: 14509...c37

[AnonymBruker]

Det kan hende han ikke skjønte at det var et angstanfall, bare trodde det var fylleoppførsel. 

Anonymkode: ece51...0d4

[AnonymBruker]

Helt ok, iom at en vet at et angstanfall ikke er farlig.

Anonymkode: c4f0e...eb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva var det som utløste anfallet? Var det dårlig stemning mellom dere i forkant? Kan det tenkes at dun samboer så det hele som en utagering mot han? 

Anonymkode: 14509...c37

Var god stemning mellom oss. Anfallet kom helt plutselig da jeg la meg. 

Anonymkode: 4ca6c...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kan hende han ikke skjønte at det var et angstanfall, bare trodde det var fylleoppførsel. 

Anonymkode: ece51...0d4

Han skjønte det, var ikke full. 

Anonymkode: 4ca6c...462

[Reign]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Han har ikke redd i det hele tatt, han var irritert. 

Anonymkode: 4ca6c...462

Det kan være et uttrykk for frykt...

[AnonymBruker]

Kan du ikke prate med ham om det? Si at du skjønner at det er vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg når noen bryter sammen som du gjorde, men at hvis noe lignende skjer igjen så vil du gjerne at han prøver å vise omsorg istedenfor å bli sint. Si at du opplevde måten legen møtte deg på var veldig virksom, og at du håper samboeren din også kan prøve å møte deg på følelser og se om det kan hjelpe deg, for du trengte virkelig hjelp. 

Anonymkode: 364b9...e95

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg har hat mye stress og følelsesmessig stress over lang tid. Litt deprimert og følt jeg ikke strekker til noen steder. 
I romjulen var jeg ute en tur med ei venninne og drakk noe vin. Det var ikke lurt, fikk et veldig angstanfall da jeg kom hjem (vet ikke, men tror alkoholen utløste det). Jeg hyperventilerte, slet med å puste mens hjertet hamret og tårene sprutet. Var helt forferdelig. 
Samboer reagerte med å bli sur, ba meg ta meg sammen, puste normalt osv.  Det var umulig for meg, følte bare alt raste rundt meg. 
Jeg fikk ingen trøst eller omsorg. Til slutt følte jeg det så håpløst med hyperventilering at jeg ba han kjøre meg til legevakten, litt surmuling, men han gjorde det. 
Etter litt undersøkelse fikk jeg snakke med en flott lege som sa jeg måtte ikke være så streng med meg selv og ikke ha så høye krav. Etter en liten stund avtok panikken og hyperventileringen og anfallet gikk over. 
Dagen etter så tenkte jeg på hvordan samboer hadde opptrådd i den situasjonen…ikke et trøstende ord eller noen form for omsorg, bare kalde ord om at jeg måtte ta meg sammen. 
Tenker i ettertid at han kunne sikkert roet meg ned om han hadde vist meg litt omsorg og kjærlighet, i stede måtte det en fremmed lege til…det er skuffende, vet ikke om det er typisk menn å ha slik oppførsel… 😔

Anonymkode: 4ca6c...462

Han er vel dritt lei da, sikkert en del dramatikk og overtenking fra din side generelt 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har hat mye stress og følelsesmessig stress over lang tid. Litt deprimert og følt jeg ikke strekker til noen steder. 
I romjulen var jeg ute en tur med ei venninne og drakk noe vin. Det var ikke lurt, fikk et veldig angstanfall da jeg kom hjem (vet ikke, men tror alkoholen utløste det). Jeg hyperventilerte, slet med å puste mens hjertet hamret og tårene sprutet. Var helt forferdelig. 
Samboer reagerte med å bli sur, ba meg ta meg sammen, puste normalt osv.  Det var umulig for meg, følte bare alt raste rundt meg. 
Jeg fikk ingen trøst eller omsorg. Til slutt følte jeg det så håpløst med hyperventilering at jeg ba han kjøre meg til legevakten, litt surmuling, men han gjorde det. 
Etter litt undersøkelse fikk jeg snakke med en flott lege som sa jeg måtte ikke være så streng med meg selv og ikke ha så høye krav. Etter en liten stund avtok panikken og hyperventileringen og anfallet gikk over. 
Dagen etter så tenkte jeg på hvordan samboer hadde opptrådd i den situasjonen…ikke et trøstende ord eller noen form for omsorg, bare kalde ord om at jeg måtte ta meg sammen. 
Tenker i ettertid at han kunne sikkert roet meg ned om han hadde vist meg litt omsorg og kjærlighet, i stede måtte det en fremmed lege til…det er skuffende, vet ikke om det er typisk menn å ha slik oppførsel… 😔

Anonymkode: 4ca6c...462

Ett tips er å puste i en pose når anfallet holder på. Da går det raskere over. Har hatt anfall selv og da finner jeg en liten brødpose og puster i den til det roer seg. Roer seg veldig raskt.

Anonymkode: 0e934...141

[AnonymBruker]

Reign skrev (2 minutter siden):

Det kan være et uttrykk for frykt...

Dette. Jeg er også oppvokst uten "vanlig type kjærlighet", og reagerer dessverre ganske negativt i sånne situasjoner, fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre og synes det er skummelt og overveldende. Jeg skulle ønske det ikke var sånn. Har alltid fått beskjed om å ta meg sammen når jeg har vist følelser, så jeg forstår hvor det kommer fra, men ikke helt hvordan jeg skal løsrive meg fra mine egne reaksjoner.

Anonymkode: c3d99...dae

[AnonymBruker]

Har du hatt lignende angstanfall tidligere? 

Anonymkode: 69edb...68b