Andre som sliter i kommunikasjon med foreldrene sine?

[AnonymBruker]

Jeg er godt voksen. Men jeg sliter og gruer meg til å bare prate med de på telefon eller ellers kontakt. Kjedelig at det er sånn. Men fra min side så er det slik pga væremåten deres. 

Andre som har det slik? 

Anonymkode: 97340...c4e

[AnonymBruker]

Hadde det slik leeenge. Det ble bedre når jeg bare bestemte meg for å fokusere på det positive de gjør, og interessere meg mer. Når jeg sluttet å gå inn i diskusjon, heve stemmen osv og si i fra rolig og fint så ble det gradvis bedre og bedre. I tillrgg satte jeg klare grenser der det var nødvendig. Når jeg fikk barn selv så satte jeg pris på dem på en helt annen måte. For noen år siden hadde jeg aldri trodd vi kunne ha det forholdet har i dag. Det kan bli bedre❤️

Anonymkode: e6367...70e

[Reign]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er godt voksen. Men jeg sliter og gruer meg til å bare prate med de på telefon eller ellers kontakt. Kjedelig at det er sånn. Men fra min side så er det slik pga væremåten deres. 

Andre som har det slik? 

Anonymkode: 97340...c4e

Jeg sliter med kommunikasjonen med faren min. Ikke på den måten at jeg er redd for å snakke med ham eller gruer meg til det, men fordi jeg må være så ekstremt tydelig. Det føles av og til som jeg snakker med et lite barn, spesielt om vi skal avtale ting. Hver eneste gang det er noe skjønnsrom i det jeg sier, så skal han utnytte det til sin fordel. Jeg aner ikke om det er bevisst eller ubevisst, men det skjer alltid, så for at det ikke skal skje må jeg legge VELDIG tydelige rammer. Og det er ganske skremmende opp mot et menneske som pusher 60. Men det er vel noe i det at rollen mellom barn og foreldre etter hvert snur. Det har bare skjedd så mye tidligere hos oss enn jeg skulle tro, det har tross alt vært slik hele mitt voksne liv.

Endret 10. januar 2023 av Reign

[AnonymBruker]

Jeg vet aldri hvor jeg har min mor. Kan ha gode perioder, eller bare samtaler også blir det jeg sier brukt mot meg senere. Hun er utrolig god på å spille på følelser og få ut informasjon. Om en ikke vet bedre så tenker en gjerne ikke over det, før en i neste omgang får noe mot en. Hun skal styre. Jeg er kronisk syk, og hun mener hun behandler meg på annen måte pga jeg er såååå syk. Jeg er 40 og klarer meg utmerket, men ting er visst nok så vanskelig for henne fordi jeg er såååå syk. Besøk kan jeg ikke ha av henne, det blir bare styr. Det er ikke lett for henne å ha fått en sååå syk datter. Jeg var nær ved å dø i fjor (22), men det vet ikke hun om. Ikke kobler hun seg på heller. Jeg er så forferderlig syk, men å ringe meg sent på kvelden når hun vet jeg legger meg eller ihvertfall er sliten og roer ned tidlig har ingen betydning. Sender meg sms eller melding på Messenger med ting som «mamma tenker på deg», «mamma er glad i deg». Igjen jeg er 40. Hun er naturlig nok ikke pårørende, det er det ene søsken som er, og vi har ikke samme mor, så ingen informasjon går til min mor om ikke det er ekstremt alvorlig. Det søsken og min mor har greit forhold, så om det skulle være noe så løser det seg, men det er slitsomt. 
 

Det hele er ganske så komplisert for hun kan være utrolig fin, men en vet ikke når det skifter. Ekstremt manipulerende, og utspekulert. Hun skal si sitt, men ikke snakke om tingene, da ignorerer hun deg totalt. Jeg setter grenser og har ikke varsler på henne på Messenger, har avslått venneforespørsel på Facebook, og generelt prøver å være nøye. Hun har selv fått en alvorlig diagnose som vil forkorte livet, så jeg skulle gjerne hatt mer kontakt, men oppveksten var tøff, og det er komplisert. Ikke truffet henne på 5 år. 

Anonymkode: b9278...e6d