Flere her som har barn og føler at barn egentlig ikke er for dem?

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 4,5 år. Barnet var overhodet ikke planlagt, og jeg fikk barn flere år før jeg hadde tenkt. 

Men jeg har alltid sett for meg at jeg skulle ha barn, så barn hadde jeg sannsynligvis endt opp med uansett. Planlagt eller ei.

Etter å ha vært mamma i noen år, innser at barn egentlig ikke er for meg. Og det blir hvertfall ikke flere, som jeg i utgangspunktet hadde tenkt. Var fast bestemt på 2-3 barn lenge. 

Innimellom trives jeg ganske godt i morsrollen og føler det gir livet mer mening. Men av og til hater jeg å være mamma, har ikke tålmodigheten til det og har flere ganger tenkt at jeg egentlig ikke burde hatt barn. Føler mange andre er en mye bedre mamma enn meg. 

Jeg føler ikke alltid bare gode følelser ovenfor barnet mitt. Som når han for eksempel har bæsjet seg ut og vi må skifte bleie (har ikke helt klart å slutte helt med bleie enda - ønsker ikke at tråden skal handle om det), og han sparker og er umulig, kan jeg tenke «forbanna drittunge» og at jeg skulle ønske at han ikke var til.

Jeg kan få så utrolig stygge tanker, som jeg nekter å tro er normalt. Selv om disse følelsene kan sitte i en stund på en ordentlig drittdag, er de heldigvis forbigående og jeg er stort sett takknemlig for barnet mitt.

Er det noen som i det hele tatt kan kjenne seg igjen? Eller er jeg fullstendig unormal som føler det som her, og som trolig hadde valgt å ikke få barn om jeg på forhånd visste hva det innebæret?

Anonymkode: 09b9c...eb0

[AnonymBruker]

Jeg tror det du skriver er helt normalt. Jeg har det slik, mannen har det slik, venner jeg har pratet med det om har det slik. 

Det er absolutt helt dønn normalt å tenke at ungen er en jævla drittunge - og spesielt i situasjoner med trass og sinne og sutring og motgang. Jeg føler det ofte flere ganger om dagen. 

Jeg har to barn. Begge planlagt og ønsket. Men ja: jeg føler også ofte at jeg ikke burde hatt barn, at jeg ikke er tålmodig nok, leken nok, energisk nok, pedagogisk nok, flink nok, osv. Og at ungene er noe jævla herk, og at jeg heller burde skaffet meg en minigris. 

Men jevnt over er jeg enormt takknemlig for at jeg har dem. Og jeg får utrolig nok tilbakemelding fra bhg støtt og stadig om at de er så trygge, og jeg ser ut til å ha så fin kontakt med dem.. Og når jeg åpner øynene, så ser jeg jo at omtrent samtlige andre foreldre, også de som selv jobber i bhg, er leger, sykepleiere, jobber i omsorgsyrker hvor man gjerne bør være mild og tålmodig, også til tider freser og glefser og kjefter og er drittirritert på ungene sine. 

Anonymkode: 38f3c...6de

[Mhmjadda]

Har det likt. Tror jeg hadde vært lykkeligere uten barn, men det får jeg jo aldri vite...

[AnonymBruker]

Ja. Jeg er ikke noe flink til det. 

Anonymkode: 5b9a9...1ff

[AnonymBruker]

Jepp, tenker ofte på hvordan livet hadde vært uten barnet. Vi fikk barn uplanlgt når vi var godt over 30. Hadde aldri sett for meg å bli mamma. Hadde aldri ønsket meg barn, men her er jeg🫣

Det skal sies at jeg er ubeskrivelig glad i barnet, gjør alt i min makt for at vi skal ha det fint. Likevel føler jeg på at jeg ikke er engasjert nok, tålmodig nok, flink nok osv. Men det blir enklere, barnet er snart 6 år nå, og ser ut til å bli et fint og godt lite menneske.

Jeg angrer ikke, kunne ikke vært barnet foruten nå, men føler av og til at jeg er sliten av å være mamma....

Anonymkode: 48720...43e

[AnonymBruker]

Å ha barn i den aldersgruppen var ikke noe for meg. Nå har jeg en 11-åring, og det er definitivt noe for meg. Det holdt med det ene, da 😅

Ikke avfei at barn kan være noe for deg selv om du ikke trives med baby-/barnehagetiden, ungene vokser og utvikler seg og det kan ikke sammenlignes å ha store kontra små barn.

Anonymkode: 8905f...f3f

[AnonymBruker]

Godt å høre jeg ikke er alene, og at følelsene mine kanskje ikke er såå normale som jeg innimellom tenker.

I dag har jeg en skikkelig drittdag, kjenner jeg, hvor jeg føler ekstra mye på disse tingene. Hvordan livet hadde vært uten, at jeg ikke føler meg som en god nok mor, ikke er tålmodig nok, pedagogisk nok, leken nok og alle disse tingene.

Har liksom ikke denne «drivkraften» og dette overskuddet som jeg ser hos mange andre. De tar med seg barna ut i skogen, i akebakken, på skitur, på lekeplassen, i badeland, i lekeland, på kino.. Og selv om vi også gjør flere av disse tingene, gjør vi ikke det like ofte som flere av disse jeg referer til. De finner liksom på ting hver fridag, og ofte etter barnehage og skole. Vi kan på en fridag bare sitte inne og se på TV, og kanskje tegne litt, spille brettspill  e.l.

Jeg kan også bli helt matt av alle kamper med barn. Alt er liksom en kamp. Skifte bleie, få på klær, pusse tenner, hente i barnehage, få med seg barnet fra lekeplassen, dra på butikken, legging osv. Jeg har alltid tenkt at det blir enklere når barnet blir større, men det virker som at når noe blir lettere, er det andre ting som blir en utfordring.

Ts

Anonymkode: 09b9c...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Å ha barn i den aldersgruppen var ikke noe for meg. Nå har jeg en 11-åring, og det er definitivt noe for meg. Det holdt med det ene, da 😅

Ikke avfei at barn kan være noe for deg selv om du ikke trives med baby-/barnehagetiden, ungene vokser og utvikler seg og det kan ikke sammenlignes å ha store kontra små barn.

Anonymkode: 8905f...f3f

Jeg håper du har rett! Tror og håper også at jeg kommer til å trives bedre med barn når barnet blir eldre. Frykter bare at da er det nye utfordringer som sliter meg ut, og til tider får tilværelsen til å føles uutholdelig.

Ts

Anonymkode: 09b9c...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg håper du har rett! Tror og håper også at jeg kommer til å trives bedre med barn når barnet blir eldre. Frykter bare at da er det nye utfordringer som sliter meg ut, og til tider får tilværelsen til å føles uutholdelig.

Ts

Anonymkode: 09b9c...eb0

Utfordringer blir det aldri tomt for. Det er fortsatt en kamp å få sendt ungen gjennom dusjen for eksempel, men det er bare tre-fire ganger i uka i motsetning til bleiekampen som gjerne er flere ganger daglig, samt at dusjkampen kjempes med argumentasjon fremfor sutring og utagering. 

I tillegg til at barnet vokser og utviklier seg, utvikler også du deg som mor. Når barnet ditt er 11 er også du sju år eldre og sju år mer erfaren, og dere har en sju år lengre tilknytning til hverandre. Innsatsen du legger ned i dag, får du igjen med renter om noen år når du kan 'lukte' at protesten kommer og være mentalt forberedt på diskusjonen som kommer 😉

Ulike typer utfordringer er også slitsomt på ulike måter og for ulike mennesker. Noen synes fireårsalderen er herlig og tar de utfordringene på strak arm, men synes pre-teen fasen med gryende pubertet er fryktelig vanskelig med mer krevende utfordringer. Andre er omvendt. 

I dag er en drittdag. Og det er helt greit å ha drittdager. I morgen er kanskje en toppdag. Toppdager er gode. Og om noen år har du kanskje nesten glemt hvor dritt mange av dagene var, mens du husker de gode. Det regnet ikke på ferie da vi var barn vet du 🙂

Anonymkode: 8905f...f3f

[Hundejente]

jeg har hatt det helt likt, og kan fortsatt ikke si at jeg elsker å være mor. men som flere over her nevner, så blir det (for mange) utrolig mye greiere etterhvert.

 

nå er sønnen min ti år, vi kan gjøre ting sammen som faktisk er hyggelig og moro for begge, gjøre ting uten at det er en kamp, se filmer som begge ler av, være på ferie og ha det hyggelig sammen, ikke bare sitte på stranda med sand i rumpa og lengte vekk, etc etc.

 

jeg tenker fortsatt at jeg nok hadde vært lykkeligere uten barn, men tenker også at når han blir voksen, blir det skikkelig ålreit å ha barn, og antagelig kommer jeg til å savne denne tiden til og med

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Godt å høre jeg ikke er alene, og at følelsene mine kanskje ikke er såå normale som jeg innimellom tenker.

I dag har jeg en skikkelig drittdag, kjenner jeg, hvor jeg føler ekstra mye på disse tingene. Hvordan livet hadde vært uten, at jeg ikke føler meg som en god nok mor, ikke er tålmodig nok, pedagogisk nok, leken nok og alle disse tingene.

Har liksom ikke denne «drivkraften» og dette overskuddet som jeg ser hos mange andre. De tar med seg barna ut i skogen, i akebakken, på skitur, på lekeplassen, i badeland, i lekeland, på kino.. Og selv om vi også gjør flere av disse tingene, gjør vi ikke det like ofte som flere av disse jeg referer til. De finner liksom på ting hver fridag, og ofte etter barnehage og skole. Vi kan på en fridag bare sitte inne og se på TV, og kanskje tegne litt, spille brettspill  e.l.

Jeg kan også bli helt matt av alle kamper med barn. Alt er liksom en kamp. Skifte bleie, få på klær, pusse tenner, hente i barnehage, få med seg barnet fra lekeplassen, dra på butikken, legging osv. Jeg har alltid tenkt at det blir enklere når barnet blir større, men det virker som at når noe blir lettere, er det andre ting som blir en utfordring.

Ts

Anonymkode: 09b9c...eb0

Jeg blir også litt matt når jeg ser folk som er ekstremt aktive hele tiden, og finner på ting til og med i hverdagen etter barnehage og skole og sånt. 

Men det er jo veldig vanlig å IKKE være sånn også. 

Jeg tror nok du ser deg litt blind på alle som gjør ting annerledes enn deg selv, og ikke helt ser alle de som er som deg. For jeg vil nok tro at det er langt flere som IKKE er voldsomt aktive, enn dem som er det. 

På hverdagene om vinteren, når det er mørkt og dritt, er vi bare inne etter bhg. Om det er snø (noe som er sjelden her) går vi kanskje ut for å ake, men det er et voldsomt ork og tiltak synes både jeg og mannen. Inne gjør vi bare rolige aktiveter som tegne, perle, lese bok, osv. Vi bygger ikke voldsomme hinderløyper eller lager hjemmelaget trolldeig eller sansebokser eller masse greier som krever at vi finner frem masse, griser masse, og må rydde opp masse. 

Vi går en sjelden gang på kino, akvariet, bassenget i helgene. Men langt oftere går vi bare rett ned i parken et par hundre meter ned i gaten, mater endene, går på lekeplasser i nærmiljøet, osv. Voldsomme ekspedisjoner som involverer telt og primus og pinnebrød og sånt, det har aldri skjedd... VI har hatt med oss stormkjøkken ut i skogen kanskje to ganger på fem år. Og da følte vi omtrent at vi fortjente medalje etterpå. 

Men jeg ser på venner og bekjente at dette faktisk er ganske så normalt. Så selv om vi observerer andre som gjør tusen ting og er friluftsmennesker og superduperaktive og sosiale, så betyr ikke det at vi gjør noe galt som IKKE er sånn. 

Både jeg og mannen er konstant dausliten, og i går bare satt jeg som et småsurt slakt i stolen mens femåringen ville leke gulvet er lava, og sa at han fikk leke alene. 

Anonymkode: 38f3c...6de

[AnonymBruker]

Jeg har det likt. Jeg elsker henne, men jeg elsker ikke morsrollen. Hadde jeg fått valgt på ny, hadde jeg forblitt barnløs. 

Anonymkode: 4303b...bb7

[Million]

Vet ikke om du bare vil ha svar i tråden som støtter ditt eget syn eller om alle får lov å svare? Uansett... Nei, jeg personlig har aldri faktisk tenkt at jeg ville helst vært uten barnet mitt eller at han er en dritt. Men etter hva jeg leser her på KG til tider om umulige unger som skriker skikkelig stygge kallenavn etc til sine foreldre for bagateller og sånt, så kan jeg tenke meg at jeg også hadde tenkt "hadde vært et fint liv om du aldri hadde blitt født, drittunge" i blant om han hadde oppført seg sånn, ja.

Vi har vært heldige og har gått gjennom pubertet og tenårene og alt med han uten at han noensinne har blitt rasende på oss eller kalt oss ting, langt mindre stygge ting. En fredelig gutt og nå ung mann ble han.

Men jeg kan forstå deg, ts. Det er ikke alle som er "den fødte mor", sånn er det bare. Man er forskjellig. Men om du synes det er slitsomt nå, så husk at tiden går utrolig fort, før du vet ordet av det er barnet voksen og flytter ut. Da får du freden og roen tilbake, som kanskje er det du savner (?).

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har det likt. Jeg elsker henne, men jeg elsker ikke morsrollen. Hadde jeg fått valgt på ny, hadde jeg forblitt barnløs. 

Anonymkode: 4303b...bb7

Det var godt beskrevet. Jeg elsker barna mine, og har null problemer med å gi dem kjærlighet og omsorg, det faller seg helt naturlig. Men merker jeg har litt problemer med voksenrollen generelt, mulig det har med den kjipe kulturen her tillands å gjøre. Hadde jeg kunnet valgt på nytt, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Anonymkode: 88540...046

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg blir også litt matt når jeg ser folk som er ekstremt aktive hele tiden, og finner på ting til og med i hverdagen etter barnehage og skole og sånt. 

Men det er jo veldig vanlig å IKKE være sånn også. 

Jeg tror nok du ser deg litt blind på alle som gjør ting annerledes enn deg selv, og ikke helt ser alle de som er som deg. For jeg vil nok tro at det er langt flere som IKKE er voldsomt aktive, enn dem som er det. 

På hverdagene om vinteren, når det er mørkt og dritt, er vi bare inne etter bhg. Om det er snø (noe som er sjelden her) går vi kanskje ut for å ake, men det er et voldsomt ork og tiltak synes både jeg og mannen. Inne gjør vi bare rolige aktiveter som tegne, perle, lese bok, osv. Vi bygger ikke voldsomme hinderløyper eller lager hjemmelaget trolldeig eller sansebokser eller masse greier som krever at vi finner frem masse, griser masse, og må rydde opp masse. 

Vi går en sjelden gang på kino, akvariet, bassenget i helgene. Men langt oftere går vi bare rett ned i parken et par hundre meter ned i gaten, mater endene, går på lekeplasser i nærmiljøet, osv. Voldsomme ekspedisjoner som involverer telt og primus og pinnebrød og sånt, det har aldri skjedd... VI har hatt med oss stormkjøkken ut i skogen kanskje to ganger på fem år. Og da følte vi omtrent at vi fortjente medalje etterpå. 

Men jeg ser på venner og bekjente at dette faktisk er ganske så normalt. Så selv om vi observerer andre som gjør tusen ting og er friluftsmennesker og superduperaktive og sosiale, så betyr ikke det at vi gjør noe galt som IKKE er sånn. 

Både jeg og mannen er konstant dausliten, og i går bare satt jeg som et småsurt slakt i stolen mens femåringen ville leke gulvet er lava, og sa at han fikk leke alene. 

Anonymkode: 38f3c...6de

Herlighet, dette innlegget trengte jeg. Å høre at vi ikke er de eneste som ikke er kjempeaktive med barna og aktiviserer de hele tiden, hver dag i uka. Jeg føler jeg er «flink» de dagene jeg gjør ting/er tilstede med barnet hver dag - selv om ikke det innebærer å gjøre store aktiviteter. Det kan være å bake, lese, tegne eller se en film sammen. Lekeland, badeland og kino skjer noen få ganger i løpet av året. På vinteren er vi ikke mye ute, siden både jeg og pappaen synes vinteren er dritt. Har hendt seg at vi har dratt i akebakken eller på skitur et par ganger.

Og de gangene jeg er sliten og fraværende, og sier at barnet må leke selv, føler jeg meg som verdens verste mamma (i går var en sånn dag - da var jeg litt sur og utålmodig i tillegg). Men så er det merkerlig hvordan dagen i dag har vært så mye bedre. Vi har ikke gjort stort i dag heller, men jeg har hatt et helt annet humør og en helt annen tilstedeværelse, og det gjør jo alt mye hyggeligere. Og jeg føler meg ikke minst som en mye bedre mamma.

Må vel bare akseptere at noen dager kommer alltid til å føles dritt. Noen dager er jeg i dårlig humør, er tålmodig og har kort lunte, uten at jeg vet hvorfor. Og der og da føles det som at det skal være slik for alltid, og jeg føler at jeg er den eneste i hele verden som kjenner på følelser som at jeg ikke kan fordra barnet mitt og der og da bare ønsker det vekk. Jeg tror jeg hver gang blir så satt ut og skremt av følelsene mine, at det bare gjør situasjonen ti ganger verre.

Ts

Anonymkode: 09b9c...eb0

[AnonymBruker]

Million skrev (14 timer siden):

Vet ikke om du bare vil ha svar i tråden som støtter ditt eget syn eller om alle får lov å svare? Uansett... Nei, jeg personlig har aldri faktisk tenkt at jeg ville helst vært uten barnet mitt eller at han er en dritt. Men etter hva jeg leser her på KG til tider om umulige unger som skriker skikkelig stygge kallenavn etc til sine foreldre for bagateller og sånt, så kan jeg tenke meg at jeg også hadde tenkt "hadde vært et fint liv om du aldri hadde blitt født, drittunge" i blant om han hadde oppført seg sånn, ja.

Vi har vært heldige og har gått gjennom pubertet og tenårene og alt med han uten at han noensinne har blitt rasende på oss eller kalt oss ting, langt mindre stygge ting. En fredelig gutt og nå ung mann ble han.

Men jeg kan forstå deg, ts. Det er ikke alle som er "den fødte mor", sånn er det bare. Man er forskjellig. Men om du synes det er slitsomt nå, så husk at tiden går utrolig fort, før du vet ordet av det er barnet voksen og flytter ut. Da får du freden og roen tilbake, som kanskje er det du savner (?).

Nei, jeg regnet egentlig med at det er foreldre der ute som ikke kjenner seg igjen. Jeg ser jo at mange foreldre har en helt annen ro og tålmodighet enn det jeg har. At de kanskje har bedre aksept og forståelse, og en høyere toleranse for hvordan barnet oppfører seg. Og jeg vet jo også at barnet aldri trasser for å være slem. Men at det handler om at de ikke klarer å regulere seg, også forverrer det selvsagt situasjonen om jeg ikke greier å være så rolig og balansert som jeg kanskje er på en god dag.

Også er selvfølgelig barn forskjellige, som du også nevner. Noen er nok «vanskeligere» enn andre (uten at det betyr at barnet er vanskelig i den forstand). Mitt barn er fryktelig sta og viljesterk, og kan virkelig å teste meg. 

Men det skal også sies at selv om jeg i går tenkte at ungen min er en drittunge og at jeg skulle ønske jeg var barnløs, har de tankene og den følelsen vært ganske fjern i dag. I dag er jeg tilbake til å forgude og elske barnet mitt, og være takknemlig for at jeg fikk barn, selv om noen dager er fryktelig tunge.

Ts

Anonymkode: 09b9c...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har det likt. Jeg elsker henne, men jeg elsker ikke morsrollen. Hadde jeg fått valgt på ny, hadde jeg forblitt barnløs. 

Anonymkode: 4303b...bb7

Jepp. Altså, man hadde jo aldri valgt bort barnet sitt når man først har fått det. Det hadde vært en grusom sorg å leve med. Men om jeg kunne gått tilbake i tid, til dit hvor jeg ikke visste av barnet mitt, men velvitende om hvor krevende morsrollen er, er jeg ikke så sikker på at jeg hadde valgt å få barn.

Ts

Anonymkode: 09b9c...eb0

[Sofie Maria]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2023 den 15.41):

Godt å høre jeg ikke er alene, og at følelsene mine kanskje ikke er såå normale som jeg innimellom tenker.

I dag har jeg en skikkelig drittdag, kjenner jeg, hvor jeg føler ekstra mye på disse tingene. Hvordan livet hadde vært uten, at jeg ikke føler meg som en god nok mor, ikke er tålmodig nok, pedagogisk nok, leken nok og alle disse tingene.

Har liksom ikke denne «drivkraften» og dette overskuddet som jeg ser hos mange andre. De tar med seg barna ut i skogen, i akebakken, på skitur, på lekeplassen, i badeland, i lekeland, på kino.. Og selv om vi også gjør flere av disse tingene, gjør vi ikke det like ofte som flere av disse jeg referer til. De finner liksom på ting hver fridag, og ofte etter barnehage og skole. Vi kan på en fridag bare sitte inne og se på TV, og kanskje tegne litt, spille brettspill  e.l.

Jeg kan også bli helt matt av alle kamper med barn. Alt er liksom en kamp. Skifte bleie, få på klær, pusse tenner, hente i barnehage, få med seg barnet fra lekeplassen, dra på butikken, legging osv. Jeg har alltid tenkt at det blir enklere når barnet blir større, men det virker som at når noe blir lettere, er det andre ting som blir en utfordring.

Ts

Anonymkode: 09b9c...eb0

jeg er barnløs så ta det jeg sier med forbehold (siden jeg vet ikke åssen hverdagen med ansvaret for et livet vesen er..)  og prøver på ingen måte å kritisere eller noe, men hvis alt er en kamp for barnet (spesielt endring av rutiner, nye mennesker osv) har du fundert om det kan være adhd eller autisme? 

[AnonymBruker]

Sofie Maria skrev (19 minutter siden):

jeg er barnløs så ta det jeg sier med forbehold (siden jeg vet ikke åssen hverdagen med ansvaret for et livet vesen er..)  og prøver på ingen måte å kritisere eller noe, men hvis alt er en kamp for barnet (spesielt endring av rutiner, nye mennesker osv) har du fundert om det kan være adhd eller autisme? 

Nei, er ganske sikker på at det ikke er noe utenfor normalen. Ting er gjerne en kamp med barn. Særlig så små, vil jeg tro. De har en vilje uten like, ønsker gjerne å bestemme selv, i tillegg til at, mitt hvertfall, er ekstrem på å somle. Kan bruke ett år (føles det som) på å bare komme seg på badet. Noen perioder er selvfølgelig verre enn andre.

Ts

Anonymkode: 09b9c...eb0

[Sofie Maria]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, er ganske sikker på at det ikke er noe utenfor normalen. Ting er gjerne en kamp med barn. Særlig så små, vil jeg tro. De har en vilje uten like, ønsker gjerne å bestemme selv, i tillegg til at, mitt hvertfall, er ekstrem på å somle. Kan bruke ett år (føles det som) på å bare komme seg på badet. Noen perioder er selvfølgelig verre enn andre.

Ts

Anonymkode: 09b9c...eb0

Hehe, ja du har rett🙂 har jobbet i bhg og i den alderen der er de ganske viljesterke.. uanstt masse lykke til❤️ er det forresten en far inni bildet her? Ser for meg at alenemamma-livet er en ganske tøff tilværelse..🥺