Lurt å være åpen om PTSD?

[AnonymBruker]

Jeg har fått diagnosen KPTSD, jeg fikk den da jeg plutselig våknet og forsto hva jeg har opplevd i oppveksten.

Etter alt dette så har jeg stengt meg for å dele sårhet med andre. Jeg ønsker ikke at noen skal vite at jeg har vokst opp med omsorgssvikt, for jeg føler skam over det. 

Jeg deler ikke med noen om diagnosen min som  jeg har fått, jeg frykter at noen skal utnytte såret og trigge meg.

Men jeg skal møte en venninne snart og hun jobber som psykolog med folk som har ptsd, hun er også veldig nygerrig av seg og kommer til å spørre meg om mye.

Det har skjedd mye, jeg har prøvd å holde avstand til familien som er giftig og prøver å beskytte meg for drama.

jeg lurer på om det er lurt å være åpen om min diagnose ptsd, om det vil gjøre meg tryggere og at jeg ikke føler skam over det eller blir redd. 
 

jeg gruer meg til å møte min gode venninne, jeg må planlegge hvor mye jeg skal dele med henne. Men når jeg deler så kan jeg kjenne på vonde følelser og bli trigget, men kanskje det vil gjøre meg tryggere?

jeg vet ikke hva som er lurt, jeg vil ikke bli sett på som ødelagt og stakkarslig, for jeg er ikke det. Jeg har det enda bedre nå fordi jeg er fri og ikke lenger godtar dårlig behandling. 
 

unskyld rotete innlegg, men håper å få gode svar for jeg er redd og gruer meg til å møte min gode venninne. 
 

skal jeg dele det med henne? Men jeg ønsker ikke at hun skal tenke at jeg har det gale nå, for jeg har ikke det, jeg har det bedre nå fordi jeg er fri. KPTSD er en ting, men friheten er verd ALT. Det vil si at jeg ser hva familien min er, jeg ser giften og jeg kan velge å ta avstand til det og det er faktisk helt NYDELIG, jeg kjenner varme og glede i hjertet faktisk.

Jeg er redd for hva som kan skje om jeg forteller min venninne om dette… jeg ønsker ikke å bli stemplet som «Jeg har det vanskelig og vondt» FORDI jeg har ikke det! 
 

Deler dere diagnosen med andre? Sier dere til folk at dere har ptsd ? Er det greit å dele?

 

Håper gode råd, tusen takk ❤️❤️

Anonymkode: 73fa0...461

[AnonymBruker]

Jeg har vært åpen om det til de nærmeste. Også til en kollega av meg, som det viser seg kjenner godt til diagnosen.

Problemet mitt er at jeg jobber innen helse og omsorg, og det kan være vanskelig for andre å forstå at jeg kan gjøre jobben min på tross av en diagnose. 

Anonymkode: 8cb0b...c34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har vært åpen om det til de nærmeste. Også til en kollega av meg, som det viser seg kjenner godt til diagnosen.

Problemet mitt er at jeg jobber innen helse og omsorg, og det kan være vanskelig for andre å forstå at jeg kan gjøre jobben min på tross av en diagnose. 

Anonymkode: 8cb0b...c34

Men nå svarte jeg deg ikke på spørsmålet ditt. Er hun psykolog så vil hun jo forstå at det er sånn det er, du har en diagnose, men er mye mer enn den.

Jeg ville bare sagt det og sagt noe om at du foretrekker at dere er venner og at dere ikke snakker så mye om det som er kjipt akkurat nå. 

Anonymkode: 8cb0b...c34

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det lett kan bli en rolleblanding, at hun plutselig er mer psykolog enn venn. Jeg tror jeg kunne delt diagnosen om det falt naturlig, men uten å gå noe mer inn på det. 

Selv har jeg vært ganske åpen, noe jeg angrer på. Ingen bryr seg. Ingen spør hvordan det går. Skammen har bare blitt enda større, for det er så tydelig at de jeg trodde brydde seg om meg, ikke gjør det, og jeg er i virkeligheten helt alene. Men det trenger jo ikke være sånn for deg. 

Anonymkode: e9085...3c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tenker at det lett kan bli en rolleblanding, at hun plutselig er mer psykolog enn venn. Jeg tror jeg kunne delt diagnosen om det falt naturlig, men uten å gå noe mer inn på det. 

Selv har jeg vært ganske åpen, noe jeg angrer på. Ingen bryr seg. Ingen spør hvordan det går. Skammen har bare blitt enda større, for det er så tydelig at de jeg trodde brydde seg om meg, ikke gjør det, og jeg er i virkeligheten helt alene. Men det trenger jo ikke være sånn for deg. 

Anonymkode: e9085...3c2

Jeg har funnet ut av de vennene som jeg trodde brydde seg, faktisk ikke gjør det. Jeg har ryddet opp i hvilken venner som ikke bryr seg, og jeg deler derfor ingenting med dem. 

Men hun venninnen som jeg skal møte som er psykolog, hun bryr seg og er en ekte venn. Derfor lurer jeg på å dele med henne. Hun har empati og samvittighet. 
 

hvis jeg deler med henne, så kan vi komme nærere hverandre kanskje og jeg føler meg tryggere med henne? For da bærer jeg ikke på en hemmelighet ? Hun kan gi råd og tips ang familien min som er giftig og det er bra.

men er redd for å føle meg brukt/blottet når jeg drar fra henne, vet ikke. Men hvis jeg prater overfladisk så vil samtalen være så falsk, hvis jeg er åpen så blir det mer ekte. Det er kun henne jeg vurderer å dele med, ingen andre. TS

Anonymkode: 73fa0...461

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at det høres ut som en dårlig ide mtp rollesammenblanding. Går du ikke alt til psykolog eller psykiater som kan gi deg råd og tips? Det at din venninne skulle gjøre dette høres ikke rett ut.

Anonymkode: 5dbbc...616

[AnonymBruker]

Ikke at det skal være hemmelig, men jeg ville ikke sagt noe med mindre det var en god eller åpenbar grunn til å si noe om det. Du trenger ikke si noe bare fordi hun tilfeldigvis er psykolog.

Anonymkode: dced8...5ed

[AnonymBruker]

At hun er psykolog bør ikke være den detaljen som veier for eller imot om du skal si det til henne. 

Eller tenker du å bruke henne som psykolog i den tiden du er sammen med henne? 

Hvis hun er så nysgjerrig som du sier og dere kom inn på temaet så tenker jeg du gjør det lurt å fortelle henne at den saken er mellom deg og din behandler..

Anonymkode: a5a1a...a9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At hun er psykolog bør ikke være den detaljen som veier for eller imot om du skal si det til henne. 

Eller tenker du å bruke henne som psykolog i den tiden du er sammen med henne? 

Hvis hun er så nysgjerrig som du sier og dere kom inn på temaet så tenker jeg du gjør det lurt å fortelle henne at den saken er mellom deg og din behandler..

Anonymkode: a5a1a...a9a

Jeg ønsker ikke dele, jeg er redd for det, men samtidig lurer jeg på om det er bra om jeg åpner meg litt, så vil jeg kanskje føle meg lettere? Ikke for at jeg trenger psykolog, men mer for å akseptere og godta sånn som det er, at jeg ikke føler jeg må skjule noe. Akkurat som en homofil mann, de går å bærer det i hemmelighet og når de først har kommet ut av skapet så føler de at de kan være seg selv uten å skjule noe.

Anonymkode: 73fa0...461

[AnonymBruker]

Tenker at hvis det er noen man skal omgåes mye og man har nære samtaler så er det naturlig å dele at man har fått en diagnose. Er man psykolog av yrke så kan man litt om det fra før, da vet man at man ikke blir feiloppfattet.

Forhold der man skjuler viktige ting om seg selv blir jo litt hule og man ender kanskje med å føle seg ensom selv når man er sammen med andre, fordi de ikke egentlig kjenner en.

Anonymkode: 61bbe...ac6

[AnonymBruker]

Jeg synes værtfall det er godt å være åpen om til de nærmeste å forberede på *anfall* å forklare hvordan det som oftest skjer og betrygge om at ikke det er farlig å fortelle hva som kan hjelpe får å få meg tilbake. Forteller da bare til de som jeg er en del med. Er sjenerelt lite med folk da jeg er uføre. Men alle vet hvordan det er får meg og vist jeg dater er jeg også nødt til og fortelle da jeg var på flere dater med en før jeg fikk anfall og han ble oppriktig redd og det vill jeg ikke la skje. Da er det bedre å si i fra om det så de kan være forberedt. Forteller da ikke hva som har skjedd eller noe. Ville nokk sagt i fra til hun veninna de men ville også sagt i fra vist det ble mye spørsmål at jeg ikke ville ta noe sjanser på å ødelegge vennskapet med å være psykolog 😊

Anonymkode: 969d2...e4a

[AnonymBruker]

Jeg vil også legge til; jeg har en nær venn som har PTSD diagnose. Personen kom ofte til meg for råd, men jeg visste ikke om diagnosen på det tidspunktet. Jeg visste nesten ingenting om PTSD, så jeg gav råd basert på symptomene hen fortalte meg om og det jeg kunne om angst - noe som ble helt feil! Skulle ønske at denne vennen hadde fortalt meg om diagnosen sin tidligere. Da kunne jeg unngått å komme med masse uaktuelt tullprat...

Anonymkode: 61bbe...ac6

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært åpen med med at jeg har ptsd. Men jeg er også åpen om at jeg har hatt spiseforstyrrelse og har ADHD. Det betyr ikke at jeg går å forteller det til alle jeg møter, men holder det ikke skjult. Mine nærmeste kollegaer, familie og venner vet det. Jeg har aldri opplevd noe negativt med å være åpen om det. Og jeg er ikke bekymret for at de som vet det forteller det til andre. Men det jeg har opplevd er at kollegaer eller venner kommer å spør meg om råd ift ungdommer de er bekymret for. Jeg har opplevd mye dritt i livet og at jeg nå kan bruke det jeg har erfart til å hjelpe andre gjør det litt mindre vondt å bære alle de kjipe minnene jeg har. 

 

Anonymkode: d8e05...cab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har alltid vært åpen med med at jeg har ptsd. Men jeg er også åpen om at jeg har hatt spiseforstyrrelse og har ADHD. Det betyr ikke at jeg går å forteller det til alle jeg møter, men holder det ikke skjult. Mine nærmeste kollegaer, familie og venner vet det. Jeg har aldri opplevd noe negativt med å være åpen om det. Og jeg er ikke bekymret for at de som vet det forteller det til andre. Men det jeg har opplevd er at kollegaer eller venner kommer å spør meg om råd ift ungdommer de er bekymret for. Jeg har opplevd mye dritt i livet og at jeg nå kan bruke det jeg har erfart til å hjelpe andre gjør det litt mindre vondt å bære alle de kjipe minnene jeg har. 

 

Anonymkode: d8e05...cab

TS her.
 

Men er du ikke bekymret for at de baserer personligheten din på diagnosene ?

hvis du har god energi en dag feks så sier de « ja, hun har jo adhd vet du», eller hvis du er trøtt og ikke vil bli med på sosial treff «Ja, du vet hun har Ptsd sikkert litt dårlig dag»… eller at de unngår å fortelle deg ting fordi «hun vil sikkert ikke tåle det»… eller at noen giftige sier til en du liker «Hold deg unna,  hun har store problemer, ptsd, adhd og you name it…bare spør henne selv»  Eller at noen plutselig sier direkte «DU Siri! Du har jo PTSD, du kan jo fortelle litt siden du vet litt hva det er»… også har du tankene på positive ting og der og då blir minnet på noe tungt som ødelegger dagen…

 

Jeg ønsker ikke at folk skal vite det på en måte pga feks de tingene jeg skriver, jeg har også adhd, så har både kptsd og adhd. Men jeg har en unik personlighet og den er utenfor diagnosene mine, diagnosene mine er itillegg til min personlighet og gjør meg til den jeg er totalt. MEN de aller fleste folk behandler folk med diagnoser likt, at de tror vi er like, skjønner det ikke. «Hun har adhd så hun trenger sånn og sånn»..: 
 

i hverdagen og generelt vil jeg ikke ha noe fokus på diagnosene mine eller basere meg selv og person med dem. Jeg har ulike behov enn andre som har de samme diagnosene, og jeg trenger å tilrettelegge min hverdag utifra MINE sterke/svake sider, akkurat som alle andre mennesker både med og uten diagnoser, jeg er unik som person.
 

En annen person med ptsd og adhd har kanskje helt andre behov enn meg for å kunne fungere best mulig. Men det er ikke mange som forstår dette, tipper kanskje 10% forstår det… 

derfor gidder jeg egentlig ikke dele, om jeg gjør det så er det veldig spesiell situasjon. Husker jeg fortalte det en gang og personen som fikk vite det endret væremåte med en gang til at personen kjente meg, noe personen ikke gjorde, det var en fysioterapeut som hadde en i familien som hadde adhd. 

Anonymkode: 73fa0...461

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare fortelle «siste nytt: diagnose» og så være tydelig på st du ikke ønsker snakke med henne om det fordi du vil hun skal være venninna di og ikke «på jobb»? 
 

Anonymkode: d97e5...000

[AnonymBruker]

On 1/9/2023 at 5:03 PM, AnonymBruker said:

Jeg tenker at det lett kan bli en rolleblanding, at hun plutselig er mer psykolog enn venn. Jeg tror jeg kunne delt diagnosen om det falt naturlig, men uten å gå noe mer inn på det. 

Selv har jeg vært ganske åpen, noe jeg angrer på. Ingen bryr seg. Ingen spør hvordan det går. Skammen har bare blitt enda større, for det er så tydelig at de jeg trodde brydde seg om meg, ikke gjør det, og jeg er i virkeligheten helt alene. Men det trenger jo ikke være sånn for deg. 

Anonymkode: e9085...3c2

Wow, jeg kunne skrevet dette innlegget. Samme mening, samme erfaring.

Har også erfart at folk ikke nødvendigvis takler åpenhet i privatlivet så godt som man kunne tro utfra hva de jobber med.

Anonymkode: 47814...8c2