Noen som alltid har sett for seg flere barn men valgte kun et?

[AnonymBruker]

Noen som alltid har ønsket eller tenkt at de skulle ha minst to barn, men bestemte seg for kun et etter nr en?

Hva var evt årsaken til at dere valgte kun en til tross for at dere før dette barnet ønsket flere?

Anonymkode: 97d40...ddb

[AnonymBruker]

Jeg vinglet mellom å ikke få barn, og tenke at jeg ville ha 2-3. Nå som første barnet er her er eneste grunnen til å ville ha flere søsken til barnet, og det er en altfor dårlig grunn som vi alle vet. Barnet skal være ønsket for seg selv, ikke for å fylle en rolle i andres liv!

Jeg synes morsrollen er kvelende, og det frister så lite å starte på nytt. Nå fokuserer jeg heller på å gi det barnet jeg har alt jeg har, og vet at ved å få et til risikerer jeg å bli en veldig dårlig mor. Man vet heller aldri hvilket barn man får, og jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke klart å følge opp to hvis nr to hadde hatt utfordringer. 

Livet med barn ble omtrent som jeg så for meg, jeg hadde overhodet ingen lykkelige forestillinger om et perfekt mammaliv, men nå som jeg står i det ser jeg at det egentlig ikke er for meg. Bare tanken på en ny barselspermisjon gir meg hjertebank, og ikke på en god måte. Jeg kan derfor ikke med god samvittighet få flere barn når jeg vet hva det vil medføre for meg selv, familien min og det "nye" barnet. 

Anonymkode: 8932b...461

[AnonymBruker]

Jeg innså at barnets far var heilt feil valg både som far og partner. Vi skulle i utgangspunktet ha to, men heldigvis tok jeg til vett før den tid. Jeg kunne kanskje fått et barn til om jeg hadde funnet en god og stabil partner, men nå er jeg 41 og lysten til å formere meg eksisterer ikke. Jeg blir ikke bittelitt babysyk av å kose de nyfødte nevøene mine engang. Jeg er rett og slett tilfreds med å være ettbarnsmor til en 11-åring. 

Anonymkode: e1bc2...1e6

[AnonymBruker]

Ville oppleve å bli mor og ville alltid ha bare en. Ser bare fordeler med det. Jeg har mer overskudd som mor til bare en. Bedre økonomi. Mer tid. Og mtp barnehage og naboungene som kommer innom oss for å leke flere ganger i uken med barnet mitt, så ser jeg ikke med noe som helst slags sorg på at han ikke har søsken. De kommer så tidlig ut i barnehage i dag at de får pleiet de sosiale behovene med andre barn fra de er typ ett år. Ser at han trives med å ha fred og ro seg etter bhg og ofte blir det for mye hvis nabobarna kommer bort etterpå. Så begynner de på skole og får venner. Jeg føler mange kjenner på et press at de må liksom ha to. For to tiår siden skulle man ha tre helst og de fleste fikk det. Tenker at det er helt topp med ett barn også, alt er helt topp. Få barn, ikke få barn, to barn, tre barn, alt kommer med fordeler og ulemper. Det som er viktigst er at DU velger det som er rett for deg, det som føles rett. Ok du orker ikke en gang til, så bare dropp det! Er det da noe å dvele mere med? 

Anonymkode: 0ed1f...e3d

[AnonymBruker]

Vi holdt på å gå for bare ett. Rett og slett fordi det var så ufattelig tøft. Vår eldste var (og er) veldig krevende. Tung tung babytid, med "alt" av komplikasjoner, inkludert kølsvart fødselsdepresjon på meg. Vi ble begge helt dårlige av tanken på en til. Og veldig usikker på om vi kom til å orke å følge opp enda et barn. Vi hellet mot nei ganske lenge, men fikk til slutt et barn nr 2 (og det har gått utrolig bra, heldigvis..)

Anonymkode: a2481...1e1