Føles så meningsløst å dra på jobb etter jeg fikk barn😢

[AnonymBruker]

Vil bare være med barnet mitt, er ti mnd nå. Alt annet føles så meningsløst, spesielt jobben siden den stjeler så mye tid fra barnet. 

Noen andre som har det slik? Hvordan finne mening igjen og takle dette? Ser jo nesten ikke mitt eget barn😢

Anonymkode: ca61a...d25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vil bare være med barnet mitt, er ti mnd nå. Alt annet føles så meningsløst, spesielt jobben siden den stjeler så mye tid fra barnet. 

Noen andre som har det slik? Hvordan finne mening igjen og takle dette? Ser jo nesten ikke mitt eget barn😢

Anonymkode: ca61a...d25

Kan du ha kortere dager?  

Anonymkode: 5fc4b...1d9

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du føler det slik og det er helt naturlig for mange. Jeg klarte ikke være borte fra de når de var så små, og heldigvis fikk vi det til at jeg var hjemme ekstra, men vet jo at må man så må man.

Du kan jo sjekke litt angående det å jobbe redusert, ta ulønna permisjon som fint kan kombineres med kontantstøtte også..?

Anonymkode: bfca8...480

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg kjempegodt! Jeg vil heller ikke være borte fra barnet mitt på 12 mnd. Vi er så heldige at vi kan gjøre det slik at jeg er hjemmeværende til barnet vårt viser at det er kjedelig her hjemme, og bedre å gå i barnehage. Det motiverer meg at barnehageplass ville kostet noen tusenlapper i måneden, som vi nå sparer, samtidig som kontantstøtten gir 7500 kr. Jeg tenker derfor at de første 11.000 jeg ville tjent ville vært "forgjeves" mot dette regnestykket, hvis det gir mening. Så det er jo et lite økonomisk draplaster... Jeg vil nok aldri angre på denne avgjørelsen, og kan sterkt anbefale deg å jobbe redusert hvis dere får det til å gå rundt økonomisk ❤️ Men skjønner selvsagt at det faktisk ikke går for mange...

Anonymkode: e93d1...e8d

[AnonymBruker]

Forstår godt at det føles meningsløst. Det var så vondt å dra på jobb igjen etter permisjon.  Jeg sier til meg selv at det nå faktisk gir mer mening med jobb, dersom jeg ser bort ifra følelsene mine. Barna trenger mat, hus og vi har plikt til å fostre dem i mange mange år. Vi er heldige som bor i et land hvor vi kan være hjemme såpass lenge med barna våre, til sammenlikning med veldig mange land. 
 Det motiverte meg å tenke at jeg gjør det derfor for dem. Motiverte meg også å gå på jobb, når jeg så hvor fin tid de hadde med far, og deretter trives i barnehage hvor de har sine sosiale og gode opplevelser. 

 

Redusert stilling er jo selvsagt en mulighet, dersom du fremdeles da kan klare den økonomiske biten knyttet til å ha en familie. Jeg jobbet i 80% første barnehageår med begge to. 
 

Andre økonomisk drifting av familien er jo stønader fra nav. Og vi ønsker jo ikke som mødre/fedre å være for eksempel syke eller arbeidsledige. 

 

Alle disse rundene med meg selv tok jeg. 
Håper det blir en grei overgang. Ble mye gråting i bilen i starten for min del, så det var absolutt ikke lett. 
 

 

Anonymkode: 0ffc4...2b3

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Forstår godt at det føles meningsløst. Det var så vondt å dra på jobb igjen etter permisjon.  Jeg sier til meg selv at det nå faktisk gir mer mening med jobb, dersom jeg ser bort ifra følelsene mine. Barna trenger mat, hus og vi har plikt til å fostre dem i mange mange år. Vi er heldige som bor i et land hvor vi kan være hjemme såpass lenge med barna våre, til sammenlikning med veldig mange land. 
 Det motiverte meg å tenke at jeg gjør det derfor for dem. Motiverte meg også å gå på jobb, når jeg så hvor fin tid de hadde med far, og deretter trives i barnehage hvor de har sine sosiale og gode opplevelser. 

 

Redusert stilling er jo selvsagt en mulighet, dersom du fremdeles da kan klare den økonomiske biten knyttet til å ha en familie. Jeg jobbet i 80% første barnehageår med begge to. 
 

Andre økonomisk drifting av familien er jo stønader fra nav. Og vi ønsker jo ikke som mødre/fedre å være for eksempel syke eller arbeidsledige. 

 

Alle disse rundene med meg selv tok jeg. 
Håper det blir en grei overgang. Ble mye gråting i bilen i starten for min del, så det var absolutt ikke lett. 
 

 

Anonymkode: 0ffc4...2b3

*annen økonomisk drifting👍

Anonymkode: 0ffc4...2b3

[AnonymBruker]

Seriøst? Jobben din er jo viktigere enn noen gang. Du skal jo forsørge den ungen. 

Anonymkode: 80eb6...c44

[Serenahiis]

Ikke ha dårlig samvittighet for det, mennesker er skapt til å være sammen med dems avkom. Det er bare noen som ikke identifiserer seg med den moderne 8-16 verdenen vi lever i, helt OK det  Aner ikke hva du kan gjøre med det da, desverre. Sykmelding kanskje? si du har ryggsmerter/angst ? 😛 

[AnonymBruker]

Serenahiis skrev (4 minutter siden):

Ikke ha dårlig samvittighet for det, mennesker er skapt til å være sammen med dems avkom. Det er bare noen som ikke identifiserer seg med den moderne 8-16 verdenen vi lever i, helt OK det  Aner ikke hva du kan gjøre med det da, desverre. Sykmelding kanskje? si du har ryggsmerter/angst ? 😛 

😅

Anonymkode: ca61a...d25

[AnonymBruker]

Velkommen i klubben 🙂 Nesten samtlige mødre kjenner på dette! Det pleier som regel å gå seg til, du må bare stå i følelsene. Det går litt bedre jo lenger tid som går.

Mitt yngste barn er nå 3,5 år, og jeg savner barnet fortsatt og synes det er lenge å være en hel dag på jobb før jeg får se henne igjen. Og teller ned timene hver dag til jeg kan sette meg i bilen for å kjøre å hente henne 🥰

Du får trøste deg med at all statistikk viser at barn som har begge foreldrene i jobb, ofte klarer seg bedre i livet. Så din innsats på jobb, påvirker uten tvil, selv om det eneste du ønsker er å være mer med barnet ditt ♥️

Anonymkode: e610b...11d

[AnonymBruker]

Jeg utsatte det så lenge jeg kunne. Tok ulønnet perm etter at lønner perm gikk ut, men da barnet ble 1,5 år måtte jeg tilbake til jobb. Jeg har fått en depressiv reaksjon på det. En ting er den belastningen å plutselig gå fra å være med barnet hele tiden, til å plutselig få bare noen få timer. En annen er jo hele hverdagslogistikken og at man er så forbasket sliten hele tiden også. Så når alle er hjemme fra jobb og bhg blir det jo bare litt tid sammen før legging og deretter ordne til neste dag. Jeg føler barna altfor tidlig må ta del i de voksnes verden på en måte og all forskning viser jo at bhg start ikke er bra før de fyller 2 år. Vet ikke hvorfor dette ignoreres, men det er et sosialt eksperiment. Tror mange barn mistrives i den stresshverdagen, men de lærer seg å holde kjeft og blir passive. Kommer aldri til å bli overbevist om at dette er bra for noen andre enn inntektskassa til staten. Money talks .

men du er ikke alene om følelsene dine. Jeg har blitt deprimert av det og synes aldri det blir bedre. Gråter søndag kveld, vet det blir 5 dager hvor jeg knapt ser barnet mitt. Det blir aldri bra eller positivt for meg 

Anonymkode: 4cd7c...411

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Seriøst? Jobben din er jo viktigere enn noen gang. Du skal jo forsørge den ungen. 

Anonymkode: 80eb6...c44

Dette! Det koster å ha barn...

Anonymkode: cba26...7a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette! Det koster å ha barn...

Anonymkode: cba26...7a0

Men hvorfor holdt en inntekt på 70,80 og 90 tallet? 

Anonymkode: 4cd7c...411

[Gjest Agent smith]

Du trenger vel også penger for å kunne ta vare på barnet?

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal du ikke gå på jobb. Prioriter riktig, og ta ut ulønnet permisjon. Jobb betyr ingenting, barna alt.

Anonymkode: 64f21...bdd