Tråd for oss med ADHD som fungerer bra (men kanskje egentlig ikke)

[Gjest GjesteSpiller]

Synes det hadde vært interessant å sett om det er andre her inne med ADHD av en eller annen type som fungerer bra (jobb, familie, venner eller andre aspekt) men som kanskje ikke egentlig gjør det (angst, ensomhet, dårlig vaner, familie eller sosiale utfordringer etc.).

 

Selv er jeg en født arbeidshest, hvor livsverdien i stor grad har med å skape, utfolde og jobbe. Derfor alltid prestert bra i arbeidslivet, men på bekostning av privatliv og kanskje litt utfordringer/kaos i hodet. Hvis jeg ikke får utfoldet meg, jobbet masse, utfordret meg, vært kreativ eller prøvd nye ting så går kroppen i full streik. Så en evig kamp med å finne balanse og få til et liv som ivaretar både helse/kropp, nære forhold og jobb.

 

Andre som er slik, andre ser suksess og innbiller seg det gode liv basert på det de ser, mens virkeligheten er motsatt, et evig jag og kampen for å holde alle ballene i luften og ikke falle og miste alle.

[Avstand]

Jeg liker ikke at dette skal ha en diagnose egentlig. Føler det er en unnskyldning samfunnet bruker fordi gjennomsnittet er «late», og ikke liker at vi har så mye energi.

Jeg er som deg. Hvis jeg ikke har noe å gjøre eller gå til kan jeg sovne. Det er veldig kjedelig. 
Jeg også fungerer bra i jobben.

[Gjest GjesteSpiller]

Avstand skrev (1 minutt siden):

Jeg liker ikke at dette skal ha en diagnose egentlig. Føler det er en unnskyldning samfunnet bruker fordi gjennomsnittet er «late», og ikke liker at vi har så mye energi.

Jeg er som deg. Hvis jeg ikke har noe å gjøre eller gå til kan jeg sovne. Det er veldig kjedelig. 
Jeg også fungerer bra i jobben.

Tja, ikke helt enig der, jeg mener nok mer at diagnosen er fordi vi lever i et samfunn der vi ikke lenger jakter etter maten, må være årevåkne for å passe på oss selv og familien og lever i et med naturen. Så føler diagnosen er for å redusere konsekvensene av å skulle leve i en rigid verden med veldig lite stimulering og arbeidsliv som ikke akkurat er det vi kanskje er skapt for 😉

 

Slik jeg er hvis jeg skal lese skole greier, da er hodet helt i streik så får lest 5 min før jeg dupper av, så bare skynte meg å lese når jeg våkner til å lese noen minutter til før jeg dupper av igjen. Ganske sykt hvordan hjernen/kroppen nekter å kjede seg slikt.

 

Men ja, er litt rart å være i en verden hvor vi har et hode som har et tempo som løper fra de fleste, og vi sliter med å vente på tur når vi skal snakke for vi allerede har klart å gjette eller kalkulere hva de skal si så vi kan like godt svare med en gang så slipper de bruke tiden på å fullføre setningene. Men ikke noe vi bør gjøre fordeom 😉

[AnonymBruker]

Ja, det der hørtes kjent ut 

Ble diagnostisert med ADHD for ikke så lenge siden og brikkene faller endelig på plass.

Jeg fungerer ekstremt bra når jeg gjør ting jeg interesserer meg for og når jeg kan styre hverdagen litt selv, men i en 100% jobb som krever full konsentrasjon, så går det til helvete. 

Jeg er ikke lat, som en annen her skriver. Jeg er nå student for hundrede gang (fordi jeg aldri kan slå meg til ro med det jeg har) og jeg jobber flittig med studiene.

Jeg kan aldri i livet sette meg ned med en pensumbok og lese fra perm til perm, men jeg får allikevel A i stort sett alle fag.

Jeg fungerer derimot ikke så bra i jobb. Jeg innbiller meg at jeg ikke kan noen ting og føler meg som en bedrager hver gang jeg prøver meg i en jobb, så det er dessverre ganske håpløst.

Venne- og familieforhold kan til tider også være ganske vanskelig uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. 

Så ja, jeg fungerer bra, men jeg fungerer ikke  Det er egentlig den beste beskrivelsen jeg har hørt. 

Anonymkode: 4d7da...68b

[AnonymBruker]

Nå ser jeg at brukeren skrev at DE ANDRE var late, ikke oss 

Der kan du se… sånn er det når man aldri har tid til å lese alt før man svarer. 

Anonymkode: 4d7da...68b

[AnonymBruker]

Kjeder meg ekstremt fort, og er vanvittig rastløs i arbeidslivet. Har jeg jobbet et sted i 3 mnd er jeg allerede på utkikk etter hva mitt neste steg skal være. 
Blir ekstremt deppa av kjedelige oppgaver.

Samtidig er jeg totalt ukonsentrert og prøver å gjøre 10 ting på en gang, sliter med å prioritere. 
 

På privaten så takler jeg bråk og stress svært dårlig. Blir ekstremt fort sliten sv barna mine og fryktelig fort irritert. 
 

Sliter med vennskap og har ingen nære venner. Har mistet alle vennene mine gjennom årene pga min vanskelige personlighet

Jeg er ikke diagnosert ADHD, men jeg mistenker det sterkt..

Fin far og bror har adhd

Anonymkode: 784a6...1a4

[Gjest GjesteSpiller]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ja, det der hørtes kjent ut 

Ble diagnostisert med ADHD for ikke så lenge siden og brikkene faller endelig på plass.

Jeg fungerer ekstremt bra når jeg gjør ting jeg interesserer meg for og når jeg kan styre hverdagen litt selv, men i en 100% jobb som krever full konsentrasjon, så går det til helvete. 

Jeg er ikke lat, som en annen her skriver. Jeg er nå student for hundrede gang (fordi jeg aldri kan slå meg til ro med det jeg har) og jeg jobber flittig med studiene.

Jeg kan aldri i livet sette meg ned med en pensumbok og lese fra perm til perm, men jeg får allikevel A i stort sett alle fag.

Jeg fungerer derimot ikke så bra i jobb. Jeg innbiller meg at jeg ikke kan noen ting og føler meg som en bedrager hver gang jeg prøver meg i en jobb, så det er dessverre ganske håpløst.

Venne- og familieforhold kan til tider også være ganske vanskelig uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. 

Så ja, jeg fungerer bra, men jeg fungerer ikke  Det er egentlig den beste beskrivelsen jeg har hørt. 

Anonymkode: 4d7da...68b

Kjent historie det ja, jeg skifter jobb stort sett hver 2 år med noen få unntak. Finner meg som regel jobber der det er fult kaos og mye å rydde opp for da har jeg jo masse stimulering og ting som trigger ADHDen. Men så fort ting begynner å bli på stell og mer rutine fordi man nærmer seg målet så blir jeg rastløs og leter etter ny jobb. Og skifter jeg ikke da så går det ut over privatlivet hvor jeg kompenserer med utallige prosjekt siden jeg ikke blir stimulert på jobb. Var vel derfor jeg sa opp jobben i olja og ble student ut av det blå, fordi jeg ble for lenge i jobben etter det ble rutine. Og med skole som understimulerte så endte jeg med 4 bil prosjekt på 3 måneder på tross av å bli "fattig" student.

 

Du slår meg som samme typen som søstra mi, aldri klart å fungere i arbeidslivet der hun må forholde seg til andre, spesielt ledere. Mens skole er hun veldig trygg på, hun har nesten 3 mastere, mangler bare å skrive masteroppgaven på 2 for å ende med 3, men har aldri hatt en jobb mer enn 6 mnd og antall jobber kan jeg sikkert telle på en hånd, og hun er nå vippet 40...

 

Familie å venner for meg ihvertfall er jeg litt for praktisk rundt, alle kan erstattes, og venner er jo ikke noe som varer evig så lav terskel for å bytte ut eller eliminere. Er vel kanskje for min del fordi jeg stiller høye krav til hvem og hva jeg vil ha rundt meg i tillegg til å ikke ha veldig sterk trang for mange folk rundt meg. Familien min er ganske ødelagt, så der kan jeg ikke kommentere annet enn at jeg alltid har vært fredsmekler og limet i vår familie, til besvær for min egen helse, så der har jeg endelig begynt å bli kynisk og kutte helt ut de som ødelegger familien.

 

Den bedrager følelsen kjenner jeg godt til, er ikke så ekstremt hos meg men driver meg til å jobbe eller levere usunt bra resultater for å kompensere for egen usikkerhet eller følelse av at jeg må forsvare jobben jeg har selv om jeg ofte er overkvalifisert. Så den jeg har jobbet med siste årene å prøve å lære meg til å snakke til fornuft med meg selv og prøve å se litt mer på virkeligheten og faktiske forholdene. Vi er jo verdens beste kritikere... til oss selv.

[AnonymBruker]

Min mann er for oppegående til å få hjelp i det offentlige. Han har altid jobbet. Men veien frem til i dag har inneholdt rusbruk, pengemisbruk, voldelig adferd mot andre, kaos i hodet og har han ikke noe å finne på merkes det godt. 

Han er heldigvis en mild og god mann den dag i dag. Men det er pga hard egeninnsats. 

Så han går privat for å hjelp. Han har selv stort utbytte av adhd medisiner siden han har kjøpt av noen som selger sine resepter.

Anonymkode: 33dda...317

[Gjest GjesteSpiller]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kjeder meg ekstremt fort, og er vanvittig rastløs i arbeidslivet. Har jeg jobbet et sted i 3 mnd er jeg allerede på utkikk etter hva mitt neste steg skal være. 
Blir ekstremt deppa av kjedelige oppgaver.

Samtidig er jeg totalt ukonsentrert og prøver å gjøre 10 ting på en gang, sliter med å prioritere. 
 

På privaten så takler jeg bråk og stress svært dårlig. Blir ekstremt fort sliten sv barna mine og fryktelig fort irritert. 
 

Sliter med vennskap og har ingen nære venner. Har mistet alle vennene mine gjennom årene pga min vanskelige personlighet

Jeg er ikke diagnosert ADHD, men jeg mistenker det sterkt..

Fin far og bror har adhd

Anonymkode: 784a6...1a4

Bråk har jeg også selv blitt litt mindre tolerang på i det siste, merker med familieselskap med roping og hyl så går det rett i hjernebarken så har begynt å bruke Calmer øyreplugger som tar bort de høyeste lydene, så da er det mye mindre mentalt slitsomt. Det å bli sliten av barn kjente jeg også på når jeg bodde med eks samboeren og hennes 2 barn som var 2 og 4 når jeg traff henne, og vi var sammen i 2 år. Ikke så ille når vi hadde kontroll og alt gikk greit og det bare var litt lek og den typen bråk, men med en gang det ble kaos eller ustyrelig, da gikk hodet mitt helt i spinn. Lærte i den perioden at jeg tåler alt i verden, utenom konflikter jeg ikke kan styre eller kontrolere/fikse. Så med hennes eks som ikke var helt frisk på flere måter, så ble den kampen med han utrolig tøff for meg mentalt og emosjonelt siden jeg følte jeg mistet kontroll og følelser ble trigget. Og da ble jeg også litt mindre tålmodig. Så kanskje noe av det samme som trigger/sliter deg ut?

 

Uten å vite mer enn du skriver så ville jeg anbefalt å sett litt på undersøkelse/diagnosering. Har utrolig mye å si for livskvaliteten din og kanskje de rundt deg også. Faren min fant ikke ut at han hadde ADHD før han var på dødsleiet med kreft og jeg tror nesten det å få vite det så seint var større smerte for han enn mye av det han gikk gjennom med kreften siden han da innså hvor og hvorfor han hadde hatt alle de problemene han har hatt gjennom livet, spesielt med familie. Så for han tror jeg han gikk bort med et hav av anger dessverre. Selv om du kanskje eller kanskje ikke har ADHD så er det flere andre nevrologiske ting som ligger veldig nært også, så er absolutt verdt å finne ut hvis det er noe 😉

[Gjest GjesteSpiller]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Min mann er for oppegående til å få hjelp i det offentlige. Han har altid jobbet. Men veien frem til i dag har inneholdt rusbruk, pengemisbruk, voldelig adferd mot andre, kaos i hodet og har han ikke noe å finne på merkes det godt. 

Han er heldigvis en mild og god mann den dag i dag. Men det er pga hard egeninnsats. 

Så han går privat for å hjelp. Han har selv stort utbytte av adhd medisiner siden han har kjøpt av noen som selger sine resepter.

Anonymkode: 33dda...317

Ut fra beskrivelsen så har han all rett på hjelp, mer så enn mange av oss andre. Ellers er jo privat et alternativ, jeg utredet meg privat fordi jeg ikke hadde tid til å vente etter min mening og jeg hadde økonomien til det.

 

Ikke minst vil han som selger sin medisin miste all rett til medisinering permanent hvis han blir tatt, så livstid umedisinert. I tillegg til mannen din som vil risikere fengselsstraff for ulovlig kjøp og besittelse av klasse 1 narkotika. Like hard straff som om han besitter heroin, amfetamin, kokain etc. så er en veldig stor risiko og pris å betale for å ikke gå gjennom systemet på en eller annen måte. Ikke minst tenk hvor mye penger man sparer på å handle på blå resept fremfor dyr handling av ulovlige kilder.

 

Livet er for kort til å få det ødelagt av fengsel og kriminalitet?

[AnonymBruker]

GjesteSpiller skrev (13 timer siden):

Kjent historie det ja, jeg skifter jobb stort sett hver 2 år med noen få unntak. Finner meg som regel jobber der det er fult kaos og mye å rydde opp for da har jeg jo masse stimulering og ting som trigger ADHDen. Men så fort ting begynner å bli på stell og mer rutine fordi man nærmer seg målet så blir jeg rastløs og leter etter ny jobb. Og skifter jeg ikke da så går det ut over privatlivet hvor jeg kompenserer med utallige prosjekt siden jeg ikke blir stimulert på jobb. Var vel derfor jeg sa opp jobben i olja og ble student ut av det blå, fordi jeg ble for lenge i jobben etter det ble rutine. Og med skole som understimulerte så endte jeg med 4 bil prosjekt på 3 måneder på tross av å bli "fattig" student.

 

 

Hahaha, der traff du spikeren på hodet!

Ny jobb, nytt hus, ny katt, ny bil, nytt studie, ny hobby, nye venner, stadig oppussing. Må liksom alltid være noe som skjer 

Får trøste meg med at jeg ikke føler behovet for å bytte ut samboeren, så får de andre tingene bare være som de er. 
 

Kjenner meg også igjen i det å være limet i familien. Det er liksom ikke måte på hvor mye man skal fikse og megle i saker som man egentlig ikke burde ha vært innblanda i 

Har søstera di endt opp med å fine  en løsning på dette evige jobb-kaoset? 
For jeg tar gjerne i mot noen tips da jeg snart er ferdig med studiene… igjen  Er liksom grense for hvor lenge man kan være student. 

Anonymkode: 4d7da...68b

[Gjest GjesteSpiller]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hahaha, der traff du spikeren på hodet!

Ny jobb, nytt hus, ny katt, ny bil, nytt studie, ny hobby, nye venner, stadig oppussing. Må liksom alltid være noe som skjer 

Får trøste meg med at jeg ikke føler behovet for å bytte ut samboeren, så får de andre tingene bare være som de er. 
 

Kjenner meg også igjen i det å være limet i familien. Det er liksom ikke måte på hvor mye man skal fikse og megle i saker som man egentlig ikke burde ha vært innblanda i 

Har søstera di endt opp med å fine  en løsning på dette evige jobb-kaoset? 
For jeg tar gjerne i mot noen tips da jeg snart er ferdig med studiene… igjen  Er liksom grense for hvor lenge man kan være student. 

Anonymkode: 4d7da...68b

Bra du er stødig på samboeren da 😉 Har klart å kue meg litt mer etter medisinering men kjenner det sitter der enda men kan styre det i litt større grad, og har en forloved som prøver å holde meg litt i tøylene også 😉

 

Ja, ikke så bra/sunt egentlig. Jeg har avsluttet den rollen hos meg omsider. Mistet faren min for noen år siden så da var det ikke det samme behovet for å havne mellom etter min mening. Så kuttet helt kontakt med søster og meldt meg ut fra å være megler. Så livet er bedre enn det noen gang har vært nå. Kun ha de rundt meg som JEG velger og kun de som faktisk er interessert i å bidra til et godt liv og ingen av de som er giftige og ødeleggende.

 

Søstra mi er nok ingen å ta lærdom av dessverre, tvert imot eksempel på alt man ikke skal eller bør. Eneste tipset jeg har er å prøve å få et perspektiv hvor du gjør jobb til utløpet for energien. Som du også gjør med hus, job,, hobby og venner som stadig er nye så prøv å finn en måte å trigge de nykkene i jobb. Er der jeg har "vunnet", det at jeg tidlig fant ut jeg kunne få utløp for og bruke energien og behovet for stimulering til jobb. Så når jeg begynte å oppsøke jobber med store endringer, problemer og utfordringer, så fant jeg ut at jeg da kunne slippe 100 prosjekter privat og den evige endringen til nye ting privat. Så tipset er vel kanskje å ikke være for rigid i hva du tar av utdannelse og jobb, men verdsett heller å finne noe som trigger deg og gir deg utløp for det du trenger. For meg var det å finne arbeid hvor alt er krise og dårlig styrt slik at jeg kunne bruke masse energi på å fikse, ordne og løse problemer og bygge struktur, og da fikk jeg mindre behov for å gjøre det samme privat. Du trigges kanskje ikke av samme problemløsning og overarbeid, men kanskje mer i retning av felt eller jobb der det krever mye lesing, læring og nye konsepter slik som IT bransjen f. eks. uten å vite hvem du er eller hva du studerer. Er alt for mange som har tat valg for utdannelse og skole lenge før de har funnet ut hvem de er og hvordan de fungerer. Alle jobbene jeg drømt om frem til jeg ble 18 er jobber jeg trolig aldri hadde fungert eller trivdes i når jeg nå vet hvordan jeg fungerer.

 

Og ikke minst, penger og status har ingenting med lykken din å gjøre så heller prøv mye rart, godt som dårlig lønnet mens du kan til du begynner å finne ut å lære hva som funker og du trives med. Og når du finner det så er penger ikke lenger en faktor fordi du ser hvor mye bedre du har det når du trives enn når du tjener godt

[AnonymBruker]

GjesteSpiller skrev (11 timer siden):

Bra du er stødig på samboeren da 😉 Har klart å kue meg litt mer etter medisinering men kjenner det sitter der enda men kan styre det i litt større grad, og har en forloved som prøver å holde meg litt i tøylene også 😉

 

Ja, ikke så bra/sunt egentlig. Jeg har avsluttet den rollen hos meg omsider. Mistet faren min for noen år siden så da var det ikke det samme behovet for å havne mellom etter min mening. Så kuttet helt kontakt med søster og meldt meg ut fra å være megler. Så livet er bedre enn det noen gang har vært nå. Kun ha de rundt meg som JEG velger og kun de som faktisk er interessert i å bidra til et godt liv og ingen av de som er giftige og ødeleggende.

 

Søstra mi er nok ingen å ta lærdom av dessverre, tvert imot eksempel på alt man ikke skal eller bør. Eneste tipset jeg har er å prøve å få et perspektiv hvor du gjør jobb til utløpet for energien. Som du også gjør med hus, job,, hobby og venner som stadig er nye så prøv å finn en måte å trigge de nykkene i jobb. Er der jeg har "vunnet", det at jeg tidlig fant ut jeg kunne få utløp for og bruke energien og behovet for stimulering til jobb. Så når jeg begynte å oppsøke jobber med store endringer, problemer og utfordringer, så fant jeg ut at jeg da kunne slippe 100 prosjekter privat og den evige endringen til nye ting privat. Så tipset er vel kanskje å ikke være for rigid i hva du tar av utdannelse og jobb, men verdsett heller å finne noe som trigger deg og gir deg utløp for det du trenger. For meg var det å finne arbeid hvor alt er krise og dårlig styrt slik at jeg kunne bruke masse energi på å fikse, ordne og løse problemer og bygge struktur, og da fikk jeg mindre behov for å gjøre det samme privat. Du trigges kanskje ikke av samme problemløsning og overarbeid, men kanskje mer i retning av felt eller jobb der det krever mye lesing, læring og nye konsepter slik som IT bransjen f. eks. uten å vite hvem du er eller hva du studerer. Er alt for mange som har tat valg for utdannelse og skole lenge før de har funnet ut hvem de er og hvordan de fungerer. Alle jobbene jeg drømt om frem til jeg ble 18 er jobber jeg trolig aldri hadde fungert eller trivdes i når jeg nå vet hvordan jeg fungerer.

 

Og ikke minst, penger og status har ingenting med lykken din å gjøre så heller prøv mye rart, godt som dårlig lønnet mens du kan til du begynner å finne ut å lære hva som funker og du trives med. Og når du finner det så er penger ikke lenger en faktor fordi du ser hvor mye bedre du har det når du trives enn når du tjener godt

Jepp, det nye studiet mitt er IT  

Har funnet ut at man må prøve og feile litt. Akkurat nå passer IT meg veldig bra, men om noen år kan det være noe annet. Litt håpløst, men man må på en måte “go with the flow” 😂

Anonymkode: 4d7da...68b

[AnonymBruker]

Dame på 40 med adhd her. når jeg var 38 fikk jeg diagnosen, og medisin. Har gått på aduvanz og de siste årene, opplevd å miste en forelder,jobb midt i korona ( pga symptomene på adhd) og samlivsbrudd. Jeg har bestandig vært den klovnen folk ikke tar seriøst, men jeg skal absolutt få liv få folk til å le når de er stressa.

Jeg har hatt en tøff tid de siste årene, og har jo lurt på om jeg egentlig hadde pu eller noe. Noe måtte det være. Men så fikk jeg diagnosen, medisin, som gjorde at jeg skaffa meg ny flott jobb, kjøpte egen bolig som jeg fiksa opp på mitt eget klovnevis, lærte meg å kjøre bil og skaffet meg noe jeg hadde drømt om lenge; en pus. 

Plutselig dukka det opp en super mann også, som er akkurat samme klovnen som meg, vi er ganske lykkelige. 

Husk at å gå umedisinert med adhd og medisinere seg selv med alkohol eller andre farlige midler feks er mye verre enn å ikke ta medisin, selv om medisin er litt skummelt. Det er masse stigma rundt medisinering, men å gå uten kan være skadelig. Du fortjener å ha det BRA! adhd folk er de beste folka.

Anonymkode: 25445...915

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2023 den 7.08):

Min mann er for oppegående til å få hjelp i det offentlige. Han har altid jobbet. Men veien frem til i dag har inneholdt rusbruk, pengemisbruk, voldelig adferd mot andre, kaos i hodet og har han ikke noe å finne på merkes det godt. 

Han er heldigvis en mild og god mann den dag i dag. Men det er pga hard egeninnsats. 

Så han går privat for å hjelp. Han har selv stort utbytte av adhd medisiner siden han har kjøpt av noen som selger sine resepter.

Anonymkode: 33dda...317

Så bra han tar medisin. Rus og alkohol er det mye vanskeligere å slutte med, og utrolig destruktivt for kroppen.

Anonymkode: 25445...915

[Gjest GjesteSpiller]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jepp, det nye studiet mitt er IT  

Har funnet ut at man må prøve og feile litt. Akkurat nå passer IT meg veldig bra, men om noen år kan det være noe annet. Litt håpløst, men man må på en måte “go with the flow” 😂

Anonymkode: 4d7da...68b

Helt enig der ja, selv var jeg ekstremt inni mobil, data og IT i ungdommen min, men når jeg vippet 20 så var ikke det spennende lenger så ble mer over i industri yrker da. Nå er jeg landet mer i ledelse og det som fag nesten. Fordelen med slike som oss er at vi er veldig flinke til å få bredde, noe som gjøre at vi kan se ting i større perspektiv og tilpasser oss bedre 🙂

[Gjest GjesteSpiller]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dame på 40 med adhd her. når jeg var 38 fikk jeg diagnosen, og medisin. Har gått på aduvanz og de siste årene, opplevd å miste en forelder,jobb midt i korona ( pga symptomene på adhd) og samlivsbrudd. Jeg har bestandig vært den klovnen folk ikke tar seriøst, men jeg skal absolutt få liv få folk til å le når de er stressa.

Jeg har hatt en tøff tid de siste årene, og har jo lurt på om jeg egentlig hadde pu eller noe. Noe måtte det være. Men så fikk jeg diagnosen, medisin, som gjorde at jeg skaffa meg ny flott jobb, kjøpte egen bolig som jeg fiksa opp på mitt eget klovnevis, lærte meg å kjøre bil og skaffet meg noe jeg hadde drømt om lenge; en pus. 

Plutselig dukka det opp en super mann også, som er akkurat samme klovnen som meg, vi er ganske lykkelige. 

Husk at å gå umedisinert med adhd og medisinere seg selv med alkohol eller andre farlige midler feks er mye verre enn å ikke ta medisin, selv om medisin er litt skummelt. Det er masse stigma rundt medisinering, men å gå uten kan være skadelig. Du fortjener å ha det BRA! adhd folk er de beste folka.

Anonymkode: 25445...915

Så kjekt å høre, kjipt med motgangen men heldigvis er det det som gir oss drivstoff og ofte sender oss i retning av enda bedre ting og nye muligheter. Synd at de fleste av oss diagnostiserer ikke før veldig seint men utrolig bra at vi i det minste kommer der til slutt.

 

Enig i det ja, jeg pleier å si til de som tror på ryktene om overdiagnosering og enkle løsninger med medisinering. Hvis du knekker foten så får du ikke et plaster på kneet og litt salve å smøre på. Du får en gips som faktisk har en funksjon og nytte, samme med ADHD når hjernen mangler noen kjemikalier så endrer du ikke den fysikken med å forsøke mer men med å justere den mangelen med det riktige kjemikalie. Så medisinering for de som faktisk har ADHD og hvor det har konsekvenser for liv og helse så er det gitt at riktig medisinering er løsningen. Ikke minst de som selvmedisinerer vil aldri kommer nær en lik effekt som riktig medisinering med medikamenter gjør.

[AnonymBruker]

GjesteSpiller skrev (På 9.1.2023 den 12.49):

Synes det hadde vært interessant å sett om det er andre her inne med ADHD av en eller annen type som fungerer bra (jobb, familie, venner eller andre aspekt) men som kanskje ikke egentlig gjør det (angst, ensomhet, dårlig vaner, familie eller sosiale utfordringer etc.).

 

Selv er jeg en født arbeidshest, hvor livsverdien i stor grad har med å skape, utfolde og jobbe. Derfor alltid prestert bra i arbeidslivet, men på bekostning av privatliv og kanskje litt utfordringer/kaos i hodet. Hvis jeg ikke får utfoldet meg, jobbet masse, utfordret meg, vært kreativ eller prøvd nye ting så går kroppen i full streik. Så en evig kamp med å finne balanse og få til et liv som ivaretar både helse/kropp, nære forhold og jobb.

 

Andre som er slik, andre ser suksess og innbiller seg det gode liv basert på det de ser, mens virkeligheten er motsatt, et evig jag og kampen for å holde alle ballene i luften og ikke falle og miste alle.

Det er sånn det føles å ha adhd. Det med å alltid ha baller i luften og evig jag. Likevel blir man ulykkelig med altfor få baller i luften.  Uansett diagnose så er alle  ikke flink til alt. Ofte er evnene gode på enten de sosiale eller det arbeidsmessige. Flere mennesker jeg vet om som ikke har diagnoser er råflinke i sitt arbeid men mangler enormt ved sosialkompetanse privat. 

Anonymkode: c9252...5d1

[AnonymBruker]

Jeg har barn med adhd/asd(?) Og har mistenkt i flere år at jeg har det selv også.

Men "umulig" å få noe god vurdering/utredning for en voksen dame som er utad velfungerende(har jobb, hus,  barn)  men innad ikke fungerer(utbrent, uro, sinne, kjedsomhet, flere utdannelser, angst, depr + alt som er nevnt i denne tråden). Jobber knallhardt for å klare hverdagens kjedelige  oppgaver i hjemmet...men kan sitte i timesvis med rare ting som interesserer meg og motiverer meg... 

Har vært i det offentlige til vurdering, men de kunne ikke noe om voksne damer med adhd. Vurderer å gå privat..

Anonymkode: 333af...967

[Gjest GjesteSpiller]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg har barn med adhd/asd(?) Og har mistenkt i flere år at jeg har det selv også.

Men "umulig" å få noe god vurdering/utredning for en voksen dame som er utad velfungerende(har jobb, hus,  barn)  men innad ikke fungerer(utbrent, uro, sinne, kjedsomhet, flere utdannelser, angst, depr + alt som er nevnt i denne tråden). Jobber knallhardt for å klare hverdagens kjedelige  oppgaver i hjemmet...men kan sitte i timesvis med rare ting som interesserer meg og motiverer meg... 

Har vært i det offentlige til vurdering, men de kunne ikke noe om voksne damer med adhd. Vurderer å gå privat..

Anonymkode: 333af...967

Utrolig frustrerende det offentlig. Selv gikk jeg rett til privat fordi jeg ikke var klar for en runddans eller noe cirka utredning i offentlige. Er nok beste valget jeg har tatt. Gikk til privat psykolog fordi jeg innså angsten min som ble ganske dryg på nettene som følge av insomnia/dårlig søvn og innså at jeg i en alder av rundt 30 måtte gjøre noe som et siste forsøk etter et liv med forsøk på å finne noe som kunne hjelpe/løse søvn delen siden den ga så mye angst. Kjempeflink psykolog jeg fant heldigvis og hun kjente en psykriater som var spesialisert på ADHD. Oppsøkte han og tipper det tok en måned og 3 oppmøter før det var avklart at det var ADHD og medisinering ble påbegynt. Utrolig godt når jeg endelig kom i mål og hadde bestemt meg for å gjøre noe. Er jo ikke gratis men hvis man har råd og klarer å finne spesialiseter så er det absolutt verdt investeringen.

 

De fleste vurderer med jobb som basis for "fungerende" og der er jo slike som meg hyper fungerende, kan jo og har jo tidvis jobbet både 2 og 3 døgn i strekk. Jeg var veldig tydelig i hele dialogen at jobben ja, men livet nei. Og var ikke redd for å legge trykk på at jeg vet jeg ikke kommer til å leve til å bli en gammel mann, men mest av alt så kommer jeg ikke til å orke å pines og strekkes mentalt og fysisk i 30 år til når man har en kropp som fungerer bare medium som følge av "livsstilen" til ADHDen og mentalt vil jeg ikke ha overskudd til å stå i det like godt som når jeg var ungre og mer av kroppen fungerte. Så konsekvenser i forhold til henvisning hos meg var jo sterk påvirkning på livskvalitet, forhold, på sikt vil trolig jobb/karriere ryke fordi man ikke er supermenneske lenger og klarer å kampe seg gjennom et liv med 2-3 timer søvn i døgnet. Og selvfølgelig risikoene som kommer med å jobb, kjøre bil, pusse opp hus og skulle pleie forhold når man konstant er utslitt og utmattet. Forklarte at i en periode så var det så galt at jeg sovnet i bilen på vei til jobb på samme sted hver dag mens jeg kjørte fordi hjernen var så understimulert over å kjøre samme veien hver dag i 40-50 min at den nektet og derfor samme sted hver morgen bare skrudde seg av/duppet av. Og heldigvis siden ADHDen er slik at hjernen ikke er interessert før det er krise, haster eller spennende så våknet jeg i det neste krappe sving kom så jeg var trent til å vite eksakt hva jeg skulle gjøre med en gang jeg var tilbake. Noen ganger klaffet det bedre enn andre men heldigvis gikk det aldri galt, prøvde alt for å stoppe det, åpne vinduet, musikk på full guffe, begynne senere på jobb, spise eller røyke mens jeg kjørte, alt men ingenting klarte å tvinge hjernen til å holde seg på. Sykt egentlig, men er jo sånn hjernen fungerer i ytterkant. Var 10 år etter det jeg oppsøkte å få diagnose og jeg sa opp i stor grad på grunn av dette fordi det ville ikke holde i lengden og var jo også et helt klart tegn at jeg ikke kunne ha en jobb med den kjøreveien til jobb.

 

Så bruk potensialet og konsekvensene som vil komme etter hvert eller som følge av belastning eller utviklingen over tid. Eventuelt kostnadene som vil komme når du vil bli sykemeldt, utbrent, deprimert og alle andre plager som er alternativet ved å fortsette med samme liv uten å utrede eller få gjort noe med det.