Følelsene for samboer har plutselig endret seg

[Anonym-bruker]

Vært sammen i 4 år. Alltid følt meg veldig heldig som er sammen med han, og følt en sterk tiltrekning hele veien. Men siste uken kanskje har det endret seg litt. Vet ikke hvorfor, har ikke skjedd noe spesielt. Kjenner jeg får litt panikk når jeg tenker på å aldri for eksempel skulle få de sommerfuglene i magen igjen. Den nyforelsket følelsen. Etter vi kjøpte hus er alt bare blitt hverdag, snakker nesten bare om praktiske ting sammen. Det har pågått over tid, har liksom bare fått nok. Men jeg elsker han jo, og vil i utgangspunktet ille gjøre det slutt. Føler meg bare trist og fortvilet hele tiden.

Andre som har hatt det sånn? Gikk det over?

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (Akkurat nå):

Vært sammen i 4 år. Alltid følt meg veldig heldig som er sammen med han, og følt en sterk tiltrekning hele veien. Men siste uken kanskje har det endret seg litt. Vet ikke hvorfor, har ikke skjedd noe spesielt. Kjenner jeg får litt panikk når jeg tenker på å aldri for eksempel skulle få de sommerfuglene i magen igjen. Den nyforelsket følelsen. Etter vi kjøpte hus er alt bare blitt hverdag, snakker nesten bare om praktiske ting sammen. Det har pågått over tid, har liksom bare fått nok. Men jeg elsker han jo, og vil i utgangspunktet ille gjøre det slutt. Føler meg bare trist og fortvilet hele tiden.

Andre som har hatt det sånn? Gikk det over?

Jeg kjenner litt på det der hver gang en stor greie skjer, som binder oss enda mer sammen. Kjøpe hus. Få barn. Gifte seg. Få enda et barn. Da får jeg en liten panikkhendelse, litt sånn... er jeg sikker på dette? Er det oss to for alltid nå? Er det bra nok, tenk om det finnes noen bedre for meg der ute? 

Jeg tror det handler om en liten eksistensiell angst. Men jeg litt kjenner på det rundt andre ting også. Hver gang noe sånt skjer så er resten av livet litt mer planlagt og fastlåst. F.eks utdanning, da jeg valgte den utdannelsen så valgte jeg også bort resten av mulige utdannelser. Når man velger en livspartner så velger man bort alle de andre.

Anonymkode: fa74a...33f

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kjenner litt på det der hver gang en stor greie skjer, som binder oss enda mer sammen. Kjøpe hus. Få barn. Gifte seg. Få enda et barn. Da får jeg en liten panikkhendelse, litt sånn... er jeg sikker på dette? Er det oss to for alltid nå? Er det bra nok, tenk om det finnes noen bedre for meg der ute? 

Jeg tror det handler om en liten eksistensiell angst. Men jeg litt kjenner på det rundt andre ting også. Hver gang noe sånt skjer så er resten av livet litt mer planlagt og fastlåst. F.eks utdanning, da jeg valgte den utdannelsen så valgte jeg også bort resten av mulige utdannelser. Når man velger en livspartner så velger man bort alle de andre.

Anonymkode: fa74a...33f

Ja det er akkurat sånn det er. Når noe binder oss mer sammen. Så kjenner jeg på den panikken. Godt å høre ikke bare jeg føler det sånn. 

[AnonymBruker]

Dette er jo grunnen til at ingenting varer lengre. Etter 4 år kjenner man virkelig hverandre, og det er etter disse årene også forelskelses følelsen går over, det er naturlig og skjer for alle, i alle forhold. Man fokuserer på kjærligheten, å man må begge jobbe for å holde spenningen og følelsene i forholdet til stede. Det er nå arbeidet med å få et forhold til å fungere, og dere blir livspartnere.

Finn på noe kjekt som kjærester. Trenger ikke være så mye, ta et romantisk bad, gå en tur å se på stjernene, lag og spis en bedre middag sammen, spill kort elns. 

Anonymkode: e3e00...8c6

[AnonymBruker]

Det er ikke noe godt å kjenne på det ❤

I mitt tilfelle har det skjedd flere ganger. Vi har vært sammen i 7 år. Første gang var faktisk rundt tiden vi hadde vært sammen i 4 år. Det kan gi et lite sjokk, så det du føler på er normalt.

Det jeg etter hvert fant ut var at det er sånn for de fleste. Følelsene du snakker om kommer sjeldnere, men de forsvinner ikke. Det går opp og ned. For meg er det avhengig av hvordan jeg har det ellers også. En annen faktor kan være alder, og hormonprevensjon også, jeg hata samboeren den uka i 2020 jeg prøvde p-piller.. 

Men denne endringen i følelser har tillatt meg å finne nye måter å sette pris på samboeren min på. Egenskaper jeg tidligere ikke har satt nok pris på. Til sammen har jeg mange grunner til å elske han og ønske å være sammen med han, selv om sommerfuglene kommer sjeldnere.

Vi må også jobbe mer aktivt med oss selv og forholdet for å sette pris på det. Når man er forelsket er man automatisk ganske raus med hverandre. Når forelskelse går over må man derimot passe på å gi partner lyst til å være raus. Om man er irritert, lei eller såret har man ingen grunn til å ønske å være god og raus.

Så ja, man må kanskje jobbe litt hardere for det, men for meg har jeg fått veldig mye mer ut av forholdet etter det sluttet å "gå av seg selv". Jeg fikk se en mann som var villig til å jobbe for oss, og virkelig satse. Jeg fikk også bekreftet ovenfor meg selv at jeg genuint ønsker det samme.

I ditt tilfelle har det bare vært sånn i én uke? Det kan være forbigående. Men de aller fleste forhold vil ikke gå av seg selv, av sterke følelser, livet ut. Man må velge partneren sin om og om igjen.

Anonymkode: 21f45...ccc

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (15 minutter siden):

Vært sammen i 4 år. Alltid følt meg veldig heldig som er sammen med han, og følt en sterk tiltrekning hele veien. Men siste uken kanskje har det endret seg litt. Vet ikke hvorfor, har ikke skjedd noe spesielt. Kjenner jeg får litt panikk når jeg tenker på å aldri for eksempel skulle få de sommerfuglene i magen igjen. Den nyforelsket følelsen. Etter vi kjøpte hus er alt bare blitt hverdag, snakker nesten bare om praktiske ting sammen. Det har pågått over tid, har liksom bare fått nok. Men jeg elsker han jo, og vil i utgangspunktet ille gjøre det slutt. Føler meg bare trist og fortvilet hele tiden.

Andre som har hatt det sånn? Gikk det over?

Kom denne følelsen samtidig med at du ble fast inventar på KG?

Anonymkode: 60291...919

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er ikke noe godt å kjenne på det ❤

I mitt tilfelle har det skjedd flere ganger. Vi har vært sammen i 7 år. Første gang var faktisk rundt tiden vi hadde vært sammen i 4 år. Det kan gi et lite sjokk, så det du føler på er normalt.

Det jeg etter hvert fant ut var at det er sånn for de fleste. Følelsene du snakker om kommer sjeldnere, men de forsvinner ikke. Det går opp og ned. For meg er det avhengig av hvordan jeg har det ellers også. En annen faktor kan være alder, og hormonprevensjon også, jeg hata samboeren den uka i 2020 jeg prøvde p-piller.. 

Men denne endringen i følelser har tillatt meg å finne nye måter å sette pris på samboeren min på. Egenskaper jeg tidligere ikke har satt nok pris på. Til sammen har jeg mange grunner til å elske han og ønske å være sammen med han, selv om sommerfuglene kommer sjeldnere.

Vi må også jobbe mer aktivt med oss selv og forholdet for å sette pris på det. Når man er forelsket er man automatisk ganske raus med hverandre. Når forelskelse går over må man derimot passe på å gi partner lyst til å være raus. Om man er irritert, lei eller såret har man ingen grunn til å ønske å være god og raus.

Så ja, man må kanskje jobbe litt hardere for det, men for meg har jeg fått veldig mye mer ut av forholdet etter det sluttet å "gå av seg selv". Jeg fikk se en mann som var villig til å jobbe for oss, og virkelig satse. Jeg fikk også bekreftet ovenfor meg selv at jeg genuint ønsker det samme.

I ditt tilfelle har det bare vært sånn i én uke? Det kan være forbigående. Men de aller fleste forhold vil ikke gå av seg selv, av sterke følelser, livet ut. Man må velge partneren sin om og om igjen.

Anonymkode: 21f45...ccc

Det der er veldig sant. Man får så mye gratis i starten pga. hormoner og spenning. 

Anonymkode: fa74a...33f

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er ikke noe godt å kjenne på det ❤

I mitt tilfelle har det skjedd flere ganger. Vi har vært sammen i 7 år. Første gang var faktisk rundt tiden vi hadde vært sammen i 4 år. Det kan gi et lite sjokk, så det du føler på er normalt.

Det jeg etter hvert fant ut var at det er sånn for de fleste. Følelsene du snakker om kommer sjeldnere, men de forsvinner ikke. Det går opp og ned. For meg er det avhengig av hvordan jeg har det ellers også. En annen faktor kan være alder, og hormonprevensjon også, jeg hata samboeren den uka i 2020 jeg prøvde p-piller.. 

Men denne endringen i følelser har tillatt meg å finne nye måter å sette pris på samboeren min på. Egenskaper jeg tidligere ikke har satt nok pris på. Til sammen har jeg mange grunner til å elske han og ønske å være sammen med han, selv om sommerfuglene kommer sjeldnere.

Vi må også jobbe mer aktivt med oss selv og forholdet for å sette pris på det. Når man er forelsket er man automatisk ganske raus med hverandre. Når forelskelse går over må man derimot passe på å gi partner lyst til å være raus. Om man er irritert, lei eller såret har man ingen grunn til å ønske å være god og raus.

Så ja, man må kanskje jobbe litt hardere for det, men for meg har jeg fått veldig mye mer ut av forholdet etter det sluttet å "gå av seg selv". Jeg fikk se en mann som var villig til å jobbe for oss, og virkelig satse. Jeg fikk også bekreftet ovenfor meg selv at jeg genuint ønsker det samme.

I ditt tilfelle har det bare vært sånn i én uke? Det kan være forbigående. Men de aller fleste forhold vil ikke gå av seg selv, av sterke følelser, livet ut. Man må velge partneren sin om og om igjen.

Anonymkode: 21f45...ccc

Har jo følt på det av og til, men kanskje bare 1 dag så har jeg følt det som før igjen. Nå er det og at jeg ikke føler han vil jobbe for meg. Jeg har flere ganger gitt uttrykk for hva som er viktig for meg. Mange ganger! Han sier han skal endre ting, men alt bare fortsetter som før. Jeg føler meg så ubetydelig, at han ikke hører hva jeg sier. 

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (7 minutter siden):

Har jo følt på det av og til, men kanskje bare 1 dag så har jeg følt det som før igjen. Nå er det og at jeg ikke føler han vil jobbe for meg. Jeg har flere ganger gitt uttrykk for hva som er viktig for meg. Mange ganger! Han sier han skal endre ting, men alt bare fortsetter som før. Jeg føler meg så ubetydelig, at han ikke hører hva jeg sier. 

Aha. Men det er jo viktig informasjon. Da føler du jo ikke at han satser på dere.

Anonymkode: fa74a...33f

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Aha. Men det er jo viktig informasjon. Da føler du jo ikke at han satser på dere.

Anonymkode: fa74a...33f

Nja, jeg vet liksom ikke. På en måte så er jo veldig snill, og jeg vet han er veldig glad i meg, og ikke vil miste meg. Føler liksom jeg må leve på hans premisser. Vil ikke han vi skal noe, så skjer det ikke. Han vil vente med barn, vi må vente. Vi bor I hjembyen hans, selv om jeg gjerne vil flytte nærmere min familie. Sier jeg noe blir han irritert. Føler meg ikke hørt.

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (5 timer siden):

Nja, jeg vet liksom ikke. På en måte så er jo veldig snill, og jeg vet han er veldig glad i meg, og ikke vil miste meg. Føler liksom jeg må leve på hans premisser. Vil ikke han vi skal noe, så skjer det ikke. Han vil vente med barn, vi må vente. Vi bor I hjembyen hans, selv om jeg gjerne vil flytte nærmere min familie. Sier jeg noe blir han irritert. Føler meg ikke hørt.

Høres ut som du er frustrert over å være låst til ham samtidig som de ikke er den fremdriften i forholdet som du ønsker. 

Anonymkode: 22c60...b47

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres ut som du er frustrert over å være låst til ham samtidig som de ikke er den fremdriften i forholdet som du ønsker. 

Anonymkode: 22c60...b47

Ja, det beskriver akkurat det jeg føler. Føler meg låst og at ting står stille. 

[PM75]

Jeg tenker at det er helt vanlig med slike faser i et forhold. Fremtiden blir mer oversiktlig - den blir tryggere, men samtidig så begrenser antall muligheter seg. Og så stiller man seg spørsmålet om dette er alt livet har å by på. Og det er da du må gi det litt tid for å gå seg til. Og sette av tid til å være kjærester midt oppe i det praktiske. Trenger ikke å være så stort - men ta en kaffekopp på sengen sammen, dusje sammen en gang i blant eller noe sånt.