Gå til innhold

Noen som har hatt nytte av samtaleterapi?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Er ufrivillig barnløs på tredje året noe som har gått mye utover psyken min. Har også vært gjennom tre spontanaborter det siste halve året og skal nå i gang med IVF. Jeg har utrolig mange tanker og følelser rundt alt som har skjedd og vil skje, og jeg bruker MYE av tiden min på tankevirksomhet. Problemet er at jeg synes at jeg har forandret meg som person. Jeg sliter med å kjenne på glede og jeg må virkelig ta meg sammen for å ikke skrike og grine når noen kommer med ufølsomme kommentarer etc. 

Jeg har også flere venninner som er gravide inkl svigerinne og stesøster. Alle disse ble gravide ila de første tre mnd de prøvde og det suger. Jeg klarer ikke være glad på deres vegne og slik vil jeg ikke være som person. Har også ei venninne som stadig sender meg babybilder og oppdateringer, både av sønnen på 1 år og hennes nåværende graviditet. Jeg synes det er koselig å få bildene samtidig som det gjør vondt. Det som kanskje føles enda vondere er at denne venninna spør om jeg synes det er greit at hun sender og jeg synes det er så fælt at hun skal føle det slik og føle hun må ta hensyn. 
 

langt rotete innlegg, men kort oppsummert; jeg liker ikke den jeg har blitt. Har vurdert samtaleterapi, både for å få tips til hvordan håndtere dette, men også å ha noen jeg kan tømme meg til, slik at venninnene mine slipper å høre på gnålet mitt. Noen som har erfaringer?

Anonymkode: 69376...f38

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har gått til psykolog for litt andre ting, men i høst ble dette du beskriver dessverre også en realitet for meg. Plutselig hadde jeg prøvd i over 6 måneder å bli gravid, mens hele 6 stykker i min nære omgangskrets var blitt gravide (og alle raskere enn 6 måneder). Det var baby showers og kun snakk om graviditet når vi møttes.

Jeg var åpen om at jeg prøvde, men jeg merket at få turte å spørre meg ettersom månedene gikk. Det gjorde at jeg følte meg veldig ensom og at det virket som at det var så mye lettere å heie på de gravide, enn å vise omsorg og interesse for meg som ikke fikk det til.

Det hjalp meg masse å ha en psykolog i denne perioden. Blant annet fikk jeg sett at en del rundt meg ikke tok så mye hensyn (blant annet spøking om at jeg var den eneste som kunne drikke alkohol under en middag), og det var helt naturlig at jeg ble lei meg av dette.

Jeg er fortsatt ikke gravid og nå har flere av de 6 gravide født. Det er fremdeles tøft, fordi jeg føler livene våres nå dreier seg om to veldig forskjellige faser. Så jeg går fortsatt til psykolog, og det hjelper meg veldig å kunne snakke så åpent med en nøytral person om hvordan jeg har det.

Anonymkode: 098d3...519

  • Liker 1
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har gått til psykolog for litt andre ting, men i høst ble dette du beskriver dessverre også en realitet for meg. Plutselig hadde jeg prøvd i over 6 måneder å bli gravid, mens hele 6 stykker i min nære omgangskrets var blitt gravide (og alle raskere enn 6 måneder). Det var baby showers og kun snakk om graviditet når vi møttes.

Jeg var åpen om at jeg prøvde, men jeg merket at få turte å spørre meg ettersom månedene gikk. Det gjorde at jeg følte meg veldig ensom og at det virket som at det var så mye lettere å heie på de gravide, enn å vise omsorg og interesse for meg som ikke fikk det til.

Det hjalp meg masse å ha en psykolog i denne perioden. Blant annet fikk jeg sett at en del rundt meg ikke tok så mye hensyn (blant annet spøking om at jeg var den eneste som kunne drikke alkohol under en middag), og det var helt naturlig at jeg ble lei meg av dette.

Jeg er fortsatt ikke gravid og nå har flere av de 6 gravide født. Det er fremdeles tøft, fordi jeg føler livene våres nå dreier seg om to veldig forskjellige faser. Så jeg går fortsatt til psykolog, og det hjelper meg veldig å kunne snakke så åpent med en nøytral person om hvordan jeg har det.

Anonymkode: 098d3...519

Tusen takk for fint svar! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det føles veldig ensomt og akkurat den spøken du skriver der har jeg selv opplevd. Det er innmari tøft. Mange klemmer til deg og lykke til videre ❤️ Er takknemlig for svaret ditt! 
Har det vært noe spesielt du har fått råd om som har hjulpet deg?

Anonymkode: 69376...f38

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Tusen takk for fint svar! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det føles veldig ensomt og akkurat den spøken du skriver der har jeg selv opplevd. Det er innmari tøft. Mange klemmer til deg og lykke til videre ❤️ Er takknemlig for svaret ditt! 
Har det vært noe spesielt du har fått råd om som har hjulpet deg?

Anonymkode: 69376...f38

Takk det samme! Jeg tror det viktigste for meg har vært å forstå hvor lei meg jeg faktisk er over å ikke ha blitt gravid enda. Og at det er lov å bli lei seg og føle at andre ikke tar så mye hensyn. I tillegg hjelper det veldig å bare få "tømt seg" til en person som tar alt imot. Bare det at psykologen min sier "Det er ikke rart at du føler det sånn" hjelper meg masse med å akseptere mine egne følelser. Jeg har også lært mye om at man kan føle flere ting på en gang. Jeg er jo glad for at mine venninner får barn, men jeg er samtidig kjempelei meg for at jeg ikke har fått det samtidig og syns at det er skikkelig urettferdig. I tillegg kan man jo dessverre ikke kontrollere fremtiden, men man kan jobbe med å få det litt bedre her og nå.

I ditt tilfelle tenker jeg at venninnen din som spør om det er greit å sende babybilder virkelig viser forståelse og er nysgjerrig på hvordan du har det. Og at det kanskje er fint for deg å vurdere helt ut ifra deg selv om du ønsker babybilder nå, eller om det hadde vært bedre for deg å ikke motta det i en periode. Kanskje er det lettere å motta bildene når du vet at venninna di har tenkt over hvorvidt det passer for deg akkurat nå.

Anonymkode: 098d3...519

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ufrivillig barnløs på tredjeåret her også. Jeg traff kjelleren i høst, og oppsøkte psykolog. Jeg gikk gjennom et fryseforsøk samtidig, og greide ikke glede meg over noe. På toppen annonserte min lillesøster at hun var gravid, og jeg kjente på det samme som deg, at jeg ikke greide å glede meg på hennes vegne. Jeg sleit med å være sosial, det gikk utover forholdet hjemme og jeg trakk meg bare unna alt og alle. Det fryseforsøket gikk jo som det måtte gå..
 

Det hjalp meg veldig å gå til psykolog, og jeg er veldig glad for at jeg tvang meg selv til å ta det steget! Jeg fikk tett oppfølging over flere måneder, verktøy å jobbe med og muligheten til å sette ord på alle følelsene mine. Sakte men sikkert har jeg følt at jeg fant meg selv igjen. Jeg blir nok aldri den personen jeg en gang var, fordi denne prosessen forandrer deg virkelig som person. Men jeg begynte å glede meg over ting igjen!
Hadde nytt fryseforsøk nå, og merker at jeg er på en helt annen plass enn jeg var i høst, noe som også har påvirket den riktige veien på forsøket. 
 

Så konklusjonen min er at din psykiske helse har mye å si på hvordan du lar medisiner påvirke deg, hvilke innstilling du har til forsøkene og hvordan utfallet blir. Anbefaler derfor sterkt å oppsøke hjelp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...