Mannen er bortreist og jeg har det bra

[AnonymBruker]

Jeg har lenge vært i tvil om jeg har de riktige følelsene for mannen min. Eller; jeg har ikke «kjærestefølelser» for ham og når jeg ser tilbake vet jeg ikke om jeg noensinne har hatt det, sånn egentlig. Han er verdens beste mann, snill og smart og arbeidssom og hjelpsom. Men han føles mer som en bror for meg enn noe annet og jeg ser ikke hvordan det kan endre seg? 
 

Nå i helga har han vært bortreist uten meg og det som slår meg er hvor fint det er når jeg er alene 🙁 Og så får jeg helt panikk for hva det innebærer, fordi jeg vil jo ikke såre noen eller ødelegge noe. Men samtidig blir jeg gal av tanken på å bli i dette forholdet i 30 år til. 
 

Vi har vært gift i over 10 år. Har barn på mellomtrinnet. 
 

Hva kan jeg gjøre? Jeg vet at jeg burde prate med ham, men kan ikke akkurat si «jeg lurer på om vi burde skilles»? 

Anonymkode: 02a34...ae9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

...  kan ikke akkurat si «jeg lurer på om vi burde skilles»? 

Anonymkode: 02a34...ae9

Jo. 

Anonymkode: 9b9af...89a

[AnonymBruker]

At kona synes det er deilig med en helg alene hjemme (selv med unger) er helt normalt, og overhodet ikke et faretegn. Menn også synes det! Alenetid er supert for oppladning, og komme inn på riktig spor igjen - finne seg selv. Ha jentefilm-maraton, etc.

Å se på mannen sin som en bror, og aldri har hatt kjærestefølelser derimot, er et STORT faretegn!

Men selv om du hadde vært madly in love med mannen din, så hadde du likevel synes det hadde vært deilig med en helg fri fra hverandre. Men da hadde du synes det var deilig å få han hjem etterpå.

Anonymkode: 53eaa...7d7

[AnonymBruker]

Jeg har innsett det samme. Og når sexen i tillegg er kun pliktbasert for meg, vet jeg at jeg må. Men så var det dette med unger, hus og alt vi har sammen da. 

Anonymkode: 9bc1e...19f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg har lenge vært i tvil om jeg har de riktige følelsene for mannen min. Eller; jeg har ikke «kjærestefølelser» for ham og når jeg ser tilbake vet jeg ikke om jeg noensinne har hatt det, sånn egentlig. Han er verdens beste mann, snill og smart og arbeidssom og hjelpsom. Men han føles mer som en bror for meg enn noe annet og jeg ser ikke hvordan det kan endre seg? 
 

Nå i helga har han vært bortreist uten meg og det som slår meg er hvor fint det er når jeg er alene 🙁 Og så får jeg helt panikk for hva det innebærer, fordi jeg vil jo ikke såre noen eller ødelegge noe. Men samtidig blir jeg gal av tanken på å bli i dette forholdet i 30 år til. 
 

Vi har vært gift i over 10 år. Har barn på mellomtrinnet. 
 

Hva kan jeg gjøre? Jeg vet at jeg burde prate med ham, men kan ikke akkurat si «jeg lurer på om vi burde skilles»? 

Anonymkode: 02a34...ae9

Tror jeg ville begynt med parterapi først, for å se om det kan reddes. Da er det også (kanskje?) lettere å gå med en følelse av å ha prøvd? 

Anonymkode: 830cb...b04

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Tror jeg ville begynt med parterapi først, for å se om det kan reddes.

Tror jeg ville begynt med å få barnepass og så spør han ut på en ordentlig date.

Anonymkode: d9262...d34

[AnonymBruker]

Hvem sier du må holde ut i 30 år til? Gå når du føler for det.

Anonymkode: d497d...90b

[AnonymBruker]

Å bo sammen med andre som voksen er en grusom sjebne. Når du nå har innsett det så tenker jeg det er lurt å revurdere denne livsstilen.

Anonymkode: 8829f...e94

[AnonymBruker]

Ja, det er vel ikke bare sånn at jeg er glad fordi jeg er alene og kan se det jeg vil på tv. Det er mer en følelse av å være fri og at jeg kan være meg selv. Føler meg gladere og «lettere» på en måte jeg ikke kan forklare. 
 

Vi er gode venner og funker bra sammen. Men ingen nærhet. Har ikke hatt sex på åresvis. Vet at mange mener jeg burde bli fordi alt annet funker. Men jeg føler at jeg holder på å dø inni meg.

Anonymkode: 02a34...ae9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

kan ikke akkurat si «jeg lurer på om vi burde skilles»? 

Nei, du må for guds skyld ikke si at du «lurer på» det. Her er det bare å overlevere separasjonssøknaden for medsignering.

Anonymkode: 17980...074

[Trolltunge]

Jeg er ikke i tvil om at jeg elsker min mann og ønsker å leve med ham, men jeg nyyyyyyter også en helg uten ham. En uke eller to også faktisk, men da begynner jeg å savne å ha ham der. Med mindre jeg er veldig opptatt. 😅

Tror du må ha mer enn en helg uten ham for å konkludere med noe. Send ham bort en måned, så blir det du kjenner på mer reelt og pekende vil jeg tro. 😉

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ja, det er vel ikke bare sånn at jeg er glad fordi jeg er alene og kan se det jeg vil på tv. Det er mer en følelse av å være fri og at jeg kan være meg selv. Føler meg gladere og «lettere» på en måte jeg ikke kan forklare. 
 

Vi er gode venner og funker bra sammen. Men ingen nærhet. Har ikke hatt sex på åresvis. Vet at mange mener jeg burde bli fordi alt annet funker. Men jeg føler at jeg holder på å dø inni meg.

Anonymkode: 02a34...ae9

Ok det var noe annet. Da tror jeg du er rimelig klar for å gå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei, du må for guds skyld ikke si at du «lurer på» det. Her er det bare å overlevere separasjonssøknaden for medsignering.

Anonymkode: 17980...074

Trenger ikke det heller. Kan søke selv og informere.

Anonymkode: 9b9af...89a

[AnonymBruker]

Når det er barn involvert, så er det litt for feigt å bare avslutte fordi de store følelsene ikke er der.

Det er fryktelig vanlig å glemme å pleie forholdet og legge ned innsats i å holde relasjonen mellom de voksne nær og god, når småbarnsår glir over i travel familiehverdag.

Å beholde nærheten, flørten innimellom søppelposer og fotballtreninger det krever noe av en.

Bryt ut av rutiner. Gjør noe gøy sammen, bare dere. Snakk ordentlig sammen - de dype samtalene.

Ikke umulig å tenne gnisten på nytt, og finne tilbake til forelskelsen.

 

Anonymkode: 41e42...3ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Når det er barn involvert, så er det litt for feigt å bare avslutte fordi de store følelsene ikke er der.

Det er fryktelig vanlig å glemme å pleie forholdet og legge ned innsats i å holde relasjonen mellom de voksne nær og god, når småbarnsår glir over i travel familiehverdag.

Å beholde nærheten, flørten innimellom søppelposer og fotballtreninger det krever noe av en.

Bryt ut av rutiner. Gjør noe gøy sammen, bare dere. Snakk ordentlig sammen - de dype samtalene.

Ikke umulig å tenne gnisten på nytt, og finne tilbake til forelskelsen.

 

Anonymkode: 41e42...3ed

Just det. Det er mange som opplever at følelsene kommer tilbake når ungene er ute og det blir tid til å pleie forholdet og ha sex når man vil hvor man vil.

Og selvfølgelig, noen opplever også det motsatte.

Anonymkode: 0efd2...552