Kommunikasjon med mannen er så vanskelig

[AnonymBruker]

Jeg har en mann og vi har tre barn sammen. Han er veldig snill og har et godt hjerte, men han er helt umulig og kommunisere med. Han fikk nylig diagnosen asperger og har adhd. Asperger diagnosen kom jo ikke akkurat som en bombe, men synes det er enda vanskeligere nå som jeg vet at han faktisk ikke forstår meg og kanskje aldri vil gjøre det. Han tar alt som kritikk og den eneste responsen jeg får hvis jeg prøver å prate med han er roping. (ikke forran barna) han er en god far. Det er mye som er vanskelig mellom oss, men heldigvis mye bra. Han er en veldig god person på mange måter, men jeg føler at det er vanskelig å ha en ordentlig samtale. Han prater så sinnsykt mye at det er slitsomt, og hvis jeg sier det blir han jo så såret. Så livet består av å høre på han prate, og hver gang jeg prøver å si noe blir jeg missforstått og han tar det som kritikk. Heldigvis har jeg ingen "problemer" selv og er generelt en lykkelig person, hadde jeg hatt problemer med ting selv hadde dette forholdet aldri fungert. Men altså jeg blir jo veldig sliten innimellom og har ingen å prate med. Han forstår jo ikke at jeg har følelser tror jeg. Hvis jeg er lei meg tar han det som kritikk mot han. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje få noen tips. Jeg vet ikke. Men har nå innsett etter at han fikk diagnosen at det jeg har tenkt kommer til å bli bedre (noe lærer han seg jo) blir nok aldri det og jeg må bare leve uten ordentlig kommunikasjon. 

Anonymkode: dd9dc...c50

[AnonymBruker]

Om dere ikke har prøvd:

Parkurs om asperger via lokalt lærings- og mestringssenter. Han søker plass via fastlegen. 

Anonymkode: 862d8...159

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Om dere ikke har prøvd:

Parkurs om asperger via lokalt lærings- og mestringssenter. Han søker plass via fastlegen. 

Anonymkode: 862d8...159

Takk for tips! Har ikke hørt om det.

Anonymkode: dd9dc...c50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for tips! Har ikke hørt om det.

Anonymkode: dd9dc...c50

Eller hør med Autismeforeningen. De har hatt mye fokus på barn, men har de siste årene også hatt mer fokus på voksne med Autismespekter og partnere.

https://autismeforeningen.no/likepersoner/

Anonymkode: 862d8...159

[Hjelpsom]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Om dere ikke har prøvd:

Parkurs om asperger via lokalt lærings- og mestringssenter. Han søker plass via fastlegen. 

Anonymkode: 862d8...159

Har selv gått et slik kurs med tidligere partner og det var fantastisk. Men husk at det ikke er redningen det skal mye innsats til.

[AnonymBruker]

Husk at han ikke har endret seg som person etter at han har fått diagnosene. Han får ikke plutselig nye problemer og egenskaper som du har lest om at Aspergere har. Hvis han ikke hadde disse egenskapene før diagnosene, så har han det heller ikke nå.

Han må melde seg inn i foreningene og ta kurs etc. Hør med DPS om de har noe.

Selvsagt vet han at du har følelser. Han har nok litt nedsatt emosjonell intelligens, men ikke som et barn.

Husk også at man kan ha vasker som ikke hører til diagnosen. At han ikke skylder på de. De kan fortsatt være drittsekker, lat og bortskjemt som "normale folk"

Anonymkode: f3136...157

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Husk at han ikke har endret seg som person etter at han har fått diagnosene. Han får ikke plutselig nye problemer og egenskaper som du har lest om at Aspergere har. Hvis han ikke hadde disse egenskapene før diagnosene, så har han det heller ikke nå.

Han må melde seg inn i foreningene og ta kurs etc. Hør med DPS om de har noe.

Selvsagt vet han at du har følelser. Han har nok litt nedsatt emosjonell intelligens, men ikke som et barn.

Husk også at man kan ha vasker som ikke hører til diagnosen. At han ikke skylder på de. De kan fortsatt være drittsekker, lat og bortskjemt som "normale folk"

Anonymkode: f3136...157

Heldigvis er man samme person som før diagnosen ♥️ På godt og vondt! Den vonde biten for en NT partner, går gjerne på dette med at man kanskje har hatt et lite håp om at enkelte ting kan bedres. At man på et tidspunkt skal «bli mer sosial, eller at når man bare får barn så vil nettverket utvides eller med tiden vil hen ikke være sliten/ha depresjonstendenser jevnlig. På et tidspunkt vil han kanskje lære å lese behovene mine bedre….»

Kanskje naivt. Man håper i det lengste. Men så er mye av disse tingene relatert til diagnose. Også kan diagnosen være en forklaring og hjelp til å forstå hverandre bedre. Men jaggu som det setter i sving noen tanker om hvordan livet vil bli for partneren…

Anonymkode: a5d63...024