Hvordan klare å være en god far ved samlivsbrudd?

[Hjelpsom]

Har nettopp gått gjennom et sårt brudd og vet ikke helt hvordan jeg skal kunne håndtere og vær en god far for mine to barn. Har jo ikke vært flink i å involvere meg tidligere og føler at jeg starter på schratch.

Har veldig dårlig tro på meg selv nå og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Hadde det kanskje vært best å ikke ha dem inntil jeg finner meg selv og føler meg mere forberedt? Er redd dette kan være mer ødeleggende for mine barn. Men vet ikke helt hvordan jeg skal få troa på meg selv igjen. Er så mye å tenker over at jeg blir helt matt.

[AnonymBruker]

Barn tåler mye mer enn man tror. Men de trenger deg, så det å finne deg selv, må du gjøre sammen med barna dine. 

Man kan si veldig mye, uten å si alt, eller for detaljert. 

Dette klarer du

Anonymkode: e78ee...2d5

[AnonymBruker]

Men kjøre vene… Hvis du ikke har dem ødelegger du jo alle muligheter til å knytte bånd!

Se heller på dette som en mulighet til å få en god relasjon med dem. 
Å langsomt finne din rolle som far vil jo være med på å bygge selvfølelse og ny identitet! 
 

At du bruker 1/2 til 1. år på å finne din rytme som far tar barna ikke skade av. 
Å bryte kontakten tar de definitivt skade av. 
 

Hvor gamle er barna dine? 
Hvis de er gamle nok kan du jo også snakke med dem om at du har gjort for lite med dem før, men at du nå vil prøve å være mer tilstede for dem, men at du ikke helt vet hvordan så dette må bli deres felles prosjekt. 
Jeg tipper de vil både ha tålmodighet med deg og kanskje også synes det er gøy å hjelpe pappa med å bli en god pappa! 
 

ønsker deg uansett lykke til ☺️

Anonymkode: 90fcf...16e

[AnonymBruker]

Jo, du må ha dem. Når du er med dem, skrur du på pappamodus. Ha fokus på dem, aktiviteter og samtaler med dem. Når du ikke har dem/når de sover har du fokus på deg selv og bearbeiding av bruddet. Prat med venner og familie om du har det. Gå lange turer. Oppsøk eventuelt ytterligere samtalehjelp, mange som gjør det, både kvinner og menn. Du må se det som en lang turløype du skal gå, og du har akkurat startet nederst i en bakke. Etterhvert blir veien flatere og det blir enklere å orientere seg. Akkurat nå så er det et tungt skritt av gangen opp bakken og noen pauser hvor man bare puster. Men nå: ha fokus på normalitet for barna dine. Finn på ting med dem og lær dem å kjenne om du ikke har vært så involvert tidligere. Kanskje er det lettere å finne på ting sammen med andre i starten. Lykke til! 

Anonymkode: bb4ce...cdc

[Hjelpsom]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Men kjøre vene… Hvis du ikke har dem ødelegger du jo alle muligheter til å knytte bånd!

Se heller på dette som en mulighet til å få en god relasjon med dem. 
Å langsomt finne din rolle som far vil jo være med på å bygge selvfølelse og ny identitet! 
 

At du bruker 1/2 til 1. år på å finne din rytme som far tar barna ikke skade av. 
Å bryte kontakten tar de definitivt skade av. 
 

Hvor gamle er barna dine? 
Hvis de er gamle nok kan du jo også snakke med dem om at du har gjort for lite med dem før, men at du nå vil prøve å være mer tilstede for dem, men at du ikke helt vet hvordan så dette må bli deres felles prosjekt. 
Jeg tipper de vil både ha tålmodighet med deg og kanskje også synes det er gøy å hjelpe pappa med å bli en god pappa! 
 

ønsker deg uansett lykke til ☺️

Anonymkode: 90fcf...16e

10 og 12 år. Er redd jeg ikke vil legge noe ansvar på dem. Kan bli vanskelig for dem å måtte ha det som felles prosjekt. Er jo jeg som har vært lite oppmerksom ikke barna.
Og jeg kan jo ikke bare prøve, jeg må være sikker på at jeg klarer det for barnas skyld. Akkurat nå har jeg totalt hjerne tåke og har vel totalt knust selvtillit, derfor det føles så vanskelig.
 

[AnonymBruker]

Ungene må få være med på prosessen din. At du uteblir på ubestemt tid og kommer igjen som en annen ville være mer ødeleggende enn om du ble værende en person du ikke burde være.

Det er mye unger trenger, men det de trenger mest av alt er tid og oppmerksomhet. Kvalitetstid er noe piss, ungene trenger kvantitetstid. Å være der når du banner over støvsugeren mens de tvinges til å tørke støv, å slenge i sofaen mens ingen følger med på TV, å gå en tur i regnet ingen av dere egentlig liker men alle later som er helt topp, mens dere spiser en helt middels hjemmelaget pizza og drikker lunken brus. Men også den turen der alt klaffer, den gangen pizzaen er perfekt og den gangen dere ser filmen som viser seg å bli alles favorittfilm.

Anonymkode: a4d13...e82

[AnonymBruker]

Useless skrev (Akkurat nå):

10 og 12 år. Er redd jeg ikke vil legge noe ansvar på dem. Kan bli vanskelig for dem å måtte ha det som felles prosjekt. Er jo jeg som har vært lite oppmerksom ikke barna.
Og jeg kan jo ikke bare prøve, jeg må være sikker på at jeg klarer det for barnas skyld. Akkurat nå har jeg totalt hjerne tåke og har vel totalt knust selvtillit, derfor det føles så vanskelig.
 

Jo, du må prøve. Og selvfølgelig vil du klare det, for du ER faren deres. Det er ikke noe du skal bli, du har er og har vært det hele tiden. Og du trenger ikke være perfekt. Barna dine trenger deg, at du er sammen med dem først og fremst. Og st du VIL ig ønsker p være sammen med dem. Du må bli ordentlig kjent med dem, snakke med dem, bli kjent med venner, følge med på hva som skjer på skolen, lekser, følge på fritidsaktiviteter. 
Så forholdet fungerte ikke, men som far, det fungerer faktisk, for det er du og det er et forhold som aldri tar slutt, du kan ikke bryte med dem. 

Anonymkode: eeb65...bbf

[AnonymBruker]

Useless skrev (2 minutter siden):

10 og 12 år. Er redd jeg ikke vil legge noe ansvar på dem. Kan bli vanskelig for dem å måtte ha det som felles prosjekt. Er jo jeg som har vært lite oppmerksom ikke barna.
Og jeg kan jo ikke bare prøve, jeg må være sikker på at jeg klarer det for barnas skyld. Akkurat nå har jeg totalt hjerne tåke og har vel totalt knust selvtillit, derfor det føles så vanskelig.
 

Men du har faktisk ikke noe valg her! Du må bare kaste deg ut i det og gjøre så godt du kan! 
Du er den voksne her og du må ta deg kraftig sammen selv om det er vanskelig! 
Husk at barna ikke elsker deg for det du er eller gjør. De elsker deg betingelsesløst. Også selv om du strever og kanskje viser avmakt. 
 

Barna forstår mye når de er så store, og ved å involvere dem forsiktig legger du ikke ansvar på dem. Du bare involverer dem som en naturlig konsekvens av ny livssituasjon. 
 

Det høres egentlig ut som om du er veldig deprimert, men selv om det er tøft er heller ikke det god nok grunn til å ikke ha dem. 
De dagene de er hos mor jobber du med deg selv og går til psykolog etc. 

Dette klarer du! Rett og slett fordi du er pappaen deres. Og de trenger deg i livet sitt uansett hva du greier eller ikke greier ❤️ 

Anonymkode: 90fcf...16e

[Hjelpsom]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jo, du må prøve. Og selvfølgelig vil du klare det, for du ER faren deres. Det er ikke noe du skal bli, du har er og har vært det hele tiden. Og du trenger ikke være perfekt. Barna dine trenger deg, at du er sammen med dem først og fremst. Og st du VIL ig ønsker p være sammen med dem. Du må bli ordentlig kjent med dem, snakke med dem, bli kjent med venner, følge med på hva som skjer på skolen, lekser, følge på fritidsaktiviteter. 
Så forholdet fungerte ikke, men som far, det fungerer faktisk, for det er du og det er et forhold som aldri tar slutt, du kan ikke bryte med dem. 

Anonymkode: eeb65...bbf

Skal selvfølgelig prøve, men føler meg overveldet akkurat nå og samtidig vil jeg ha dem rundt meg.
Kjenner vennene deres og er med på trening, Men andre aktiviteter har jeg ikke vært så flink på

[Hjelpsom]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Men du har faktisk ikke noe valg her! Du må bare kaste deg ut i det og gjøre så godt du kan! 
Du er den voksne her og du må ta deg kraftig sammen selv om det er vanskelig! 
Husk at barna ikke elsker deg for det du er eller gjør. De elsker deg betingelsesløst. Også selv om du strever og kanskje viser avmakt. 
 

Barna forstår mye når de er så store, og ved å involvere dem forsiktig legger du ikke ansvar på dem. Du bare involverer dem som en naturlig konsekvens av ny livssituasjon. 
 

Det høres egentlig ut som om du er veldig deprimert, men selv om det er tøft er heller ikke det god nok grunn til å ikke ha dem. 
De dagene de er hos mor jobber du med deg selv og går til psykolog etc. 

Dette klarer du! Rett og slett fordi du er pappaen deres. Og de trenger deg i livet sitt uansett hva du greier eller ikke greier ❤️ 

Anonymkode: 90fcf...16e

Er nok deprimert ja og vet at jeg ikke har noe valg. 
Er bare så overveldende akkurat nå, men har startet prosessen med å arbeid med meg selv. En gang trodde jeg at jeg var en god far, var veldig selvsikker på meg selv, men har skjønt at jeg har sviktet på mange områder. Selv om jeg har vært tilstede hjemme, så har jeg ikke involvert meg nok. Jobber 100% som håndtverker og er ofte utrolig sliten, så det å sette av tid har føltes vanskelig.

 

[NiceOrNothing]

Useless skrev (17 minutter siden):

10 og 12 år. Er redd jeg ikke vil legge noe ansvar på dem. Kan bli vanskelig for dem å måtte ha det som felles prosjekt. Er jo jeg som har vært lite oppmerksom ikke barna.
Og jeg kan jo ikke bare prøve, jeg må være sikker på at jeg klarer det for barnas skyld. Akkurat nå har jeg totalt hjerne tåke og har vel totalt knust selvtillit, derfor det føles så vanskelig.
 

Ha de litt mindre en periode , mens du jobber med deg selv .går til psykolog , spise sundt og trene .  Faste , forutsigbare og hyggelige samvær er bedre enn lange  og tunge samvær . Tenk over hvordan du vil bli husket som far . Om få år er de voksne , å du er en viktig rollemodell for dem . Ikke la egne såre  følelser ødelegge for deg . Koble inn fornuft og ansvarsfølelse . 

[AnonymBruker]

Useless skrev (1 minutt siden):

Er nok deprimert ja og vet at jeg ikke har noe valg. 
Er bare så overveldende akkurat nå, men har startet prosessen med å arbeid med meg selv. En gang trodde jeg at jeg var en god far, var veldig selvsikker på meg selv, men har skjønt at jeg har sviktet på mange områder. Selv om jeg har vært tilstede hjemme, så har jeg ikke involvert meg nok. Jobber 100% som håndtverker og er ofte utrolig sliten, så det å sette av tid har føltes vanskelig.

 

Foreldre har også lov til å være slitne. 
Legg deg på sofaen sammen med dem. Spill et brettspill eller se på tv sammen. 
Det viktigste nå er bare at dere er sammen. 
 

Gi deg selv et år der du tillater deg selv å være en «dårligere» far enn det du egentlig ønsker. 
ha lave forventninger til deg selv, planlegg litt mindre, og bare VÆR. 
Det viktige er ikke HVA dere gjør sammen, men at dere ER sammen. 
Husk at bruddet også er nytt for dem, og de trenger også tid på å finne seg til rette i sin nye hverdag. 
Kanskje er dette kjempe tøft for dem også. 
snakk om at dette er vanskelig med dem og lær dem at følelser og smerte er naturlig å føle, snakke om og dele med hverandre. 

Om et år lover jeg at situasjonen vil se totalt annerledes ut. 
Og jobb med deg selv og egen psyke. 
Finn en god coach eller psykolog. 
Jobb aktivt med å få det bedre psykisk. 
Gjør du det vil alt det andre gå seg til helt av seg selv. 

Anonymkode: 90fcf...16e

[AnonymBruker]

Useless skrev (5 minutter siden):

Er nok deprimert ja og vet at jeg ikke har noe valg. 
Er bare så overveldende akkurat nå, men har startet prosessen med å arbeid med meg selv. En gang trodde jeg at jeg var en god far, var veldig selvsikker på meg selv, men har skjønt at jeg har sviktet på mange områder. Selv om jeg har vært tilstede hjemme, så har jeg ikke involvert meg nok. Jobber 100% som håndtverker og er ofte utrolig sliten, så det å sette av tid har føltes vanskelig.

 

Du må faktisk se fremover og legge bak deg det som har vært. Hvor mye samvær skal du ha med barna? Sørg for at du er forberedt før de kommer, mat i kjøleskap, rene klær og en timeplan for hva som venter de dagene av aktiviteter. Da slipper du at det blir unødvendig styr mens de er hos deg, og du kan fokusere på dem. Når de er hos mor kan du fokusere på deg selv. Trygg barna i at de ikke har skyld i bruddet, at det er lov å være lei seg, men at dette kommer til å gå fint selv om det kan være tunge perioder. 

Anonymkode: 2159f...f83

[Hjelpsom]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Foreldre har også lov til å være slitne. 
Legg deg på sofaen sammen med dem. Spill et brettspill eller se på tv sammen. 
Det viktigste nå er bare at dere er sammen. 
 

Gi deg selv et år der du tillater deg selv å være en «dårligere» far enn det du egentlig ønsker. 
ha lave forventninger til deg selv, planlegg litt mindre, og bare VÆR. 
Det viktige er ikke HVA dere gjør sammen, men at dere ER sammen. 
Husk at bruddet også er nytt for dem, og de trenger også tid på å finne seg til rette i sin nye hverdag. 
Kanskje er dette kjempe tøft for dem også. 
snakk om at dette er vanskelig med dem og lær dem at følelser og smerte er naturlig å føle, snakke om og dele med hverandre. 

Om et år lover jeg at situasjonen vil se totalt annerledes ut. 
Og jobb med deg selv og egen psyke. 
Finn en god coach eller psykolog. 
Jobb aktivt med å få det bedre psykisk. 
Gjør du det vil alt det andre gå seg til helt av seg selv. 

Anonymkode: 90fcf...16e

Er helt sikker på at det er kjempetøft for dem. De viser det ikke men jeg ser det så tydelig. 

[AnonymBruker]

Useless skrev (17 minutter siden):

Skal selvfølgelig prøve, men føler meg overveldet akkurat nå og samtidig vil jeg ha dem rundt meg.
Kjenner vennene deres og er med på trening, Men andre aktiviteter har jeg ikke vært så flink på

Så bra da! Da kan vel vennene få bli med hjem til dere? Lag mat, og vær blid og interessert. 

Anonymkode: 8e173...cb1

[AnonymBruker]

Useless skrev (7 minutter siden):

Er nok deprimert ja og vet at jeg ikke har noe valg. 
Er bare så overveldende akkurat nå, men har startet prosessen med å arbeid med meg selv. En gang trodde jeg at jeg var en god far, var veldig selvsikker på meg selv, men har skjønt at jeg har sviktet på mange områder. Selv om jeg har vært tilstede hjemme, så har jeg ikke involvert meg nok. Jobber 100% som håndtverker og er ofte utrolig sliten, så det å sette av tid har føltes vanskelig.

 

Men hva er å sette av tid til barna? De er store og selvgående nå. Ja, man bør når man kan bruke tid sammen. Men det er ikke slik at den tiden hvor man driver med hvert sitt i samme hus ikke betyr noe.

Når du ligger og hviler på sofaen, så er du tilgjengelig. Det samme når du står på kjøkkenet og lager middag. Det er mulig å stille deg spørsmål om smått og stort mens du henger opp klær eller mens dere ser ett eller annet på tv.  Man trenger ikke å være så veldig "på" når man har et hav av tid sammen. Sånn sett vil det være mer stressende å skulle begrense samværet, fordi det vil stille større krav til kvaitet over samværet. Gå for kvantitet, det er fortsatt mitt klare råd. Da trenger du ikke å tenke så mye på hva dere gjør når dere er under samme tak. Da holder det ganske lenge å være tilgjengelig når barna tar initiativ.

Anonymkode: a4d13...e82

[Hjelpsom]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Du må faktisk se fremover og legge bak deg det som har vært. Hvor mye samvær skal du ha med barna? Sørg for at du er forberedt før de kommer, mat i kjøleskap, rene klær og en timeplan for hva som venter de dagene av aktiviteter. Da slipper du at det blir unødvendig styr mens de er hos deg, og du kan fokusere på dem. Når de er hos mor kan du fokusere på deg selv. Trygg barna i at de ikke har skyld i bruddet, at det er lov å være lei seg, men at dette kommer til å gå fint selv om det kan være tunge perioder. 

Anonymkode: 2159f...f83

Har innsett at jeg må se fremover. Har kommet til den konklusjonen selv om det har vært tungt å måtte innse at jeg ikke har vært en god partner.
Vet at nå er barna viktigst, derfor jeg ønsker råd.

[AnonymBruker]

Useless skrev (21 minutter siden):

10 og 12 år. Er redd jeg ikke vil legge noe ansvar på dem. Kan bli vanskelig for dem å måtte ha det som felles prosjekt. Er jo jeg som har vært lite oppmerksom ikke barna.
Og jeg kan jo ikke bare prøve, jeg må være sikker på at jeg klarer det for barnas skyld. Akkurat nå har jeg totalt hjerne tåke og har vel totalt knust selvtillit, derfor det føles så vanskelig.
 

Du, nå skal du få høre noe viktig og vanskelig. 

Du/dere er i ferd med å snu livet til ungene fullstendig på hodet. Ja, det er kjipt å gå gjennom et samlivsbrudd, men for ungene som verken har valgt å bli satt til verden eller å få skilte foreldre kan  det være traumatisk at foreldrene skiller lag. Ikke gjør det vanskeligere for dem ved at de opplever at pappa ikke vil ha dem, ikke vil være med dem, ikke er glad i dem. For det er følelsen de kommer til å sitte igjen med om du velger å ikke ha fast samvær. 

Ungene er også såpass store at jeg tenker du fint kan være åpen om at du ikke helt vet hvordan man skal være en god 'singelpappa', men at du er glad i dem og derfor skal du gjøre ditt beste for å finne ut av hvordan du skal gjøre det.

Jeg tenker du i alle fall bør belage deg på annenhver helg i første omgang, da har dere fridager sammen der du kan bruke tid på å vedlikeholde og styrke bånd.

Lykke til, dette fikser du!

Anonymkode: be359...17e

[AnonymBruker]

I den alderen min erfaring at barn løsriver seg en del og er mest opptatt av seg og sitt, trening, venner etc.

Snakk med dem, selv om de er barn begynner de å bli store. Si at du er litt nedfor nå, at du tar bruddet tungt men at du skjønner at på sikt kan det være den beste løsningen likevel. Si at du gruer deg til at du ikke kan få sett dem hver dag og at du ønsker dem så mye som mulig fremover, men at de selvfølgelig skal få bli hørt om dette. Spør om de kan hjelpe deg litt så du lærer mer om hvordan de ønsker å ha det når de er hos deg.

Ikke legg lista så høyt, og la gjerne litt praktiske gjøremål bli utsatt når de er hos deg. Trolig er de også veldig lei seg, og det er greit å si noe om men ikke la dem eller deg selv grave dere ned. De fleste av oss har det best når hverdagen går sin vante gang.

Jeg var selv gjennom et tøft brudd da sønnen min bare var 4 år, og var deprimert en periode. Den andre forelderen var alvorlig psykisk syk og klarte verken passe på seg selv eller barnet og drev med selvmedisinering. Mange dager la jeg meg samtidig med sønnen og måtte bare ta den lille søvnen jeg fikk.. jeg hadde også, en kort periode, hjelp av innsovningsmedisin eller beroligende. Kanskje dette er noe du kan snakke med fastlegen din om?

Sønnen min var for liten til at jeg kunne forklare noe rundt bruddet, han var vel mer der at det var «gøy» å dra bort en periode.. og skjønte ikke hvorfor vi ikke skulle flytte tilbake. Jeg hadde heller ikke noe nettverk her, og svigerfamilien stilte kun opp for eksmannen min. Det var blytungt og jeg var ganske ustabil i noen måneder.

Plutselig etter et par tre måneder ble det raskt bedre, jeg tok vel et endelig oppgjør med forholdet og innså det absolutt ikke var bra for meg - og fikk kjøpt et nytt sted å bo. Da kunne jeg begynne å se fremover, til det som skulle komme.

Det er lov og naturlig å være nedfor, men tror også du skal tenke bedre om deg selv enn du gjør nå.. det høres ut som den andre / noen har fått deg til å tvile på deg selv. Legg det bort og tenk at du nå kan gjøre ting på din måte, at du er bra som du er og at barna dine kun har deg som pappa - de trenger deg og vil skjønne at det er litt tøft her og nå. Så lenge du viser dem at du har deres beste i tankene og at deres hverdag forblir relativt «uendret», tross alt.

Sønnen min er for øvrig straks 12 år, livet vårt er bra selv om han/vi også opplevde at faren begikk selvmord noen år etter bruddet og altså har hatt flere tøffe ting i livet enn de fleste jevnaldrende..

Masse lykke til

Anonymkode: 6f8e0...954

[AnonymBruker]

Useless skrev (7 minutter siden):

Har innsett at jeg må se fremover. Har kommet til den konklusjonen selv om det har vært tungt å måtte innse at jeg ikke har vært en god partner.
Vet at nå er barna viktigst, derfor jeg ønsker råd.

Hvis du sitter med skyldfølelse over bruddet bør du forsøke å skåne barna fra en del av tankene dine. Det er så lett å føle ansvar for foreldrenes valg og følelser når man er barn, ikke la dem måtte «muntre deg opp» i tillegg. Du må faktisk være sterk for barnas del. Som sagt, når du sier eller viser at noe er tungt, må du også få frem at ting blir bra igjen - alltid! Kanskje ikke slik det var før, men likevel bra nok. Hvis du skal sitte og snakke om hvordan du har ødelagt alt ved å være en dårlig partner legger du på dem rollen å trøste deg. Det er din jobb å trøste dem! 

Anonymkode: 2159f...f83