Jeg begynner å bli ganske sliten av mannen.

[AnonymBruker]

Vi delte alt med barn og hjem ganske likt fremtil et år siden. Han var utslitt og deprimert. Jeg tok alle nettene, sykt barn og det meste med hus og hjem. 

Han er ikke deprimert lenger men ikke helt seg selv ennå. Jeg har latt han sove til han våkner selv hver helg, utenom da vi skal noe eller da han har barnet sitt på samvær (barn fra før). 

Jeg ble vekt idag av barnet vårt kl 0745, og det er jo så klart full fres fra start. 

Vi gikk med rent tøy inn på soverommene og tenkte at vi kunne vekke han samtidig nå kl 1030. I går våkner han av seg selv ca samme tid. 

Men han blir så himla irritert, det er bare full kaos føre han får åpnet øyene. Han er mye irritert og sint. om barna snakker når han snakker blir det mye for han og han blir sur. Om de lager mye støy, blir han også sur. 

Jeg har sagt det til han om ikke dette livet passer han, får han si ifra. Jeg ønsker ikke å gå med en konstant sint og ufornøyd mann. 

Hva gjør jeg med dette?? Jeg elsker han jo og barna er glad i pappaen sin. Men det virker ikke som dette livet med barn passer han. Han skrev til meg på mandag at han er lei og sliten av alt. Livet er det samme hele tiden, han får aldri gjort det han vil, som å kjøre motorsykkel, pusse opp huset, drive med bil, gå på ski, spille, privatliv. 

Han jobber og jeg har sagt at da jeg likevel legger barnet så kan han finne på hva han vil fra 19 til 23. Fra han kommer hjem fra jobb sitter han med mobilen, kanskje han lager middag først. Jeg har og sagt han kan reise og feste eller ta med en kompis ut en helg på weekend eller lignende.. at han kan ordne og drive med oppussing av hus eller bil, jeg er jo likevel med barnet. Men da barnet legges må han avslutte oppussing. 

Men han er fanget i livet mener han....

Anonymkode: 0dafd...f50

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han skrev til meg på mandag at han er lei og sliten av alt. Livet er det samme hele tiden, han får aldri gjort det han vil, som å kjøre motorsykkel, pusse opp huset, drive med bil, gå på ski, spille, privatliv. 

Litt rart at han skrev det når dere bor i samme hus men OK, dette var uansett din gyldne mulighet. "Javel, vil du ikke så vil du ikke. Hvor mye samvær ser du for deg?"

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (2 minutter siden):

Litt rart at han skrev det når dere bor i samme hus men OK, dette var uansett din gyldne mulighet. "Javel, vil du ikke så vil du ikke. Hvor mye samvær ser du for deg?"

Rart at han skrev det i stedenfor å si det mener du?

Anonymkode: 0dafd...f50

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi delte alt med barn og hjem ganske likt fremtil et år siden. Han var utslitt og deprimert. Jeg tok alle nettene, sykt barn og det meste med hus og hjem. 

Han er ikke deprimert lenger men ikke helt seg selv ennå. Jeg har latt han sove til han våkner selv hver helg, utenom da vi skal noe eller da han har barnet sitt på samvær (barn fra før). 

Jeg ble vekt idag av barnet vårt kl 0745, og det er jo så klart full fres fra start. 

Vi gikk med rent tøy inn på soverommene og tenkte at vi kunne vekke han samtidig nå kl 1030. I går våkner han av seg selv ca samme tid. 

Men han blir så himla irritert, det er bare full kaos føre han får åpnet øyene. Han er mye irritert og sint. om barna snakker når han snakker blir det mye for han og han blir sur. Om de lager mye støy, blir han også sur. 

Jeg har sagt det til han om ikke dette livet passer han, får han si ifra. Jeg ønsker ikke å gå med en konstant sint og ufornøyd mann. 

Hva gjør jeg med dette?? Jeg elsker han jo og barna er glad i pappaen sin. Men det virker ikke som dette livet med barn passer han. Han skrev til meg på mandag at han er lei og sliten av alt. Livet er det samme hele tiden, han får aldri gjort det han vil, som å kjøre motorsykkel, pusse opp huset, drive med bil, gå på ski, spille, privatliv. 

Han jobber og jeg har sagt at da jeg likevel legger barnet så kan han finne på hva han vil fra 19 til 23. Fra han kommer hjem fra jobb sitter han med mobilen, kanskje han lager middag først. Jeg har og sagt han kan reise og feste eller ta med en kompis ut en helg på weekend eller lignende.. at han kan ordne og drive med oppussing av hus eller bil, jeg er jo likevel med barnet. Men da barnet legges må han avslutte oppussing. 

Men han er fanget i livet mener han....

Anonymkode: 0dafd...f50

Høres ut som han fortsatt er deprimert. Har han noen profesjonelle å snakke med?❤️ klem til dere begge.

Anonymkode: 922e7...9eb

[AnonymBruker]

Kanskje dere passer best som særboere en stund? Det er ikke alltid dumt med en pause fra hverandre. Tipper din hverdag blir mye bedre når du slipper å gå rundt å irritere deg over Han, og ta hensyn til noen som egentlig ikke vil noe.. og aldri er fornøyd. Du må jo bli utrolig sliten av det?! 

Anonymkode: 018c7...edb

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vi delte alt med barn og hjem ganske likt fremtil et år siden. Han var utslitt og deprimert. Jeg tok alle nettene, sykt barn og det meste med hus og hjem. 

Han er ikke deprimert lenger men ikke helt seg selv ennå. Jeg har latt han sove til han våkner selv hver helg, utenom da vi skal noe eller da han har barnet sitt på samvær (barn fra før). 

Jeg ble vekt idag av barnet vårt kl 0745, og det er jo så klart full fres fra start. 

Vi gikk med rent tøy inn på soverommene og tenkte at vi kunne vekke han samtidig nå kl 1030. I går våkner han av seg selv ca samme tid. 

Men han blir så himla irritert, det er bare full kaos føre han får åpnet øyene. Han er mye irritert og sint. om barna snakker når han snakker blir det mye for han og han blir sur. Om de lager mye støy, blir han også sur. 

Jeg har sagt det til han om ikke dette livet passer han, får han si ifra. Jeg ønsker ikke å gå med en konstant sint og ufornøyd mann. 

Hva gjør jeg med dette?? Jeg elsker han jo og barna er glad i pappaen sin. Men det virker ikke som dette livet med barn passer han. Han skrev til meg på mandag at han er lei og sliten av alt. Livet er det samme hele tiden, han får aldri gjort det han vil, som å kjøre motorsykkel, pusse opp huset, drive med bil, gå på ski, spille, privatliv. 

Han jobber og jeg har sagt at da jeg likevel legger barnet så kan han finne på hva han vil fra 19 til 23. Fra han kommer hjem fra jobb sitter han med mobilen, kanskje han lager middag først. Jeg har og sagt han kan reise og feste eller ta med en kompis ut en helg på weekend eller lignende.. at han kan ordne og drive med oppussing av hus eller bil, jeg er jo likevel med barnet. Men da barnet legges må han avslutte oppussing. 

Men han er fanget i livet mener han....

Anonymkode: 0dafd...f50

Stakkars fyr da *ironi *, som har en samboer som tar seg av ALT , å fortsatt ikke er fornøyd . Han høres deprimert ut , evnt ekstremt egoistisk . Pass deg så du ikke ender opp med å bli hushjelp / barnepike/ dørmatte  til en som ALDRI vil bli fornøyd . 

[AnonymBruker]

Han må ta ansvar eller så bør han faktisk gå… så blir jo spørsmålet om han hadde klart ansvaret for barna 50/50… 

Lett å skylde på «depresjon..» men ikke sikkert dette handler om det.. heller om personlighetstrekk som blir vanskelig å endre..(narsissistiske , i alle fall egoistiske!!!).. han sier at hver dag er det samme, men er det ikke det for deg også?!! Er ikke hverdagen tung for deg som må ta syke barn, våkenetter , osv?!? 
Har han tenkt på det? 
 

Anonymkode: ff822...a81

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Rart at han skrev det i stedenfor å si det mener du?

Anonymkode: 0dafd...f50

Ja.

[Bombasi]

Denne mannen er garantert ikke frisk fra sin depresjon, og det er godt mulig det er mye mer underliggende som plager han.

Det sagt, så betyr ikke det at han har rett i å oppføre seg som en egoistisk surpeis.

På tide å ta en skikkelig prat sammen!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Høres ut som han fortsatt er deprimert. Har han noen profesjonelle å snakke med?❤️ klem til dere begge.

Anonymkode: 922e7...9eb

Han hadde godt oppfølging av lege da han var sykmeldt en lang periode. Så fikk han psykolog på dps men de mente ikke det fantes noen diagnose og at han ikke var deprimert lengre. så de kunne ikke hjelpe han med noe... ❤️

Anonymkode: 0dafd...f50

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (1 minutt siden):

Ja.

Han var på vei hjem fra jobb da han skrev at det var en tung dag for han. 

Anonymkode: 0dafd...f50

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (1 minutt siden):

Denne mannen er garantert ikke frisk fra sin depresjon, og det er godt mulig det er mye mer underliggende som plager han.

Det sagt, så betyr ikke det at han har rett i å oppføre seg som en egoistisk surpeis.

På tide å ta en skikkelig prat sammen!

Jeg har prøvd en skikkelig prat med han utallige ganger det siste året 😢 

Anonymkode: 0dafd...f50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kanskje dere passer best som særboere en stund? Det er ikke alltid dumt med en pause fra hverandre. Tipper din hverdag blir mye bedre når du slipper å gå rundt å irritere deg over Han, og ta hensyn til noen som egentlig ikke vil noe.. og aldri er fornøyd. Du må jo bli utrolig sliten av det?! 

Anonymkode: 018c7...edb

Jeg blir sliten ja. Jeg prøver å ordne tradisjoner med barnet , med jul og nyttår. Men han synes det var veldig kjedelig og bare drit. Samme om vi skal ut og gå i skogen. Bare kjipt. Det er vanskelig. Nå prøvde jeg å gjøre så barnet ikke skulle vekke han for jeg vet han blir irritert. Barnet er som vanlig et barn, og gjør som barn gjør. Men lunten hans er kort 

Anonymkode: 0dafd...f50

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han var på vei hjem fra jobb da han skrev at det var en tung dag for han. 

Anonymkode: 0dafd...f50

OK, jeg trodde han skrev alt dette

Sitat

Han skrev til meg på mandag at han er lei og sliten av alt. Livet er det samme hele tiden, han får aldri gjort det han vil, som å kjøre motorsykkel, pusse opp huset, drive med bil, gå på ski, spille, privatliv. 

Uansett rart å ta opp noe sånt i en tekstmelding når man bor i samme husholdning.

Jeg står likevel for at her er det best å bare ta han på ordet og bare spørre hvordan han vil avslutte. Det går ikke an at bare den ene jobber for forholdet og gjør hva som helst. Det har du jo merket siden du skriver at du er utslitt.

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har prøvd en skikkelig prat med han utallige ganger det siste året 😢 

Anonymkode: 0dafd...f50

Kanskje du bør begynne å stille krav mot han. At han begynner å ta tak i livet sitt, at han får behandlet depresjonen sin og at han får ta ansvar for sin egen lykke. At det betyr samlivsbrudd er tragisk, men du kan ikke gå rundt som en "syndebukk" og et offer i livet hans fordi han ikke gidder å prøve selv. 

Det er ikke du, barnet, jobben og livet som har fanget han. Han har fanget seg selv, og sitter med begge hendene på ræva og ser på og skylder på alle og alt annet med en ansvarsfraskrivende offermentalitet.

Beklager altså. Men slik kan du ikke fortsette.

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (2 minutter siden):

OK, jeg trodde han skrev alt dette

Uansett rart å ta opp noe sånt i en tekstmelding når man bor i samme husholdning.

Jeg står likevel for at her er det best å bare ta han på ordet og bare spørre hvordan han vil avslutte. Det går ikke an at bare den ene jobber for forholdet og gjør hva som helst. Det har du jo merket siden du skriver at du er utslitt.

Han skrev alt det du trodde han skrev. At det var tung dag og at han følte det på den måten. 

Anonymkode: 0dafd...f50

[Gjest Albbas]

Han høres deprimert ut ja. Har dere råd til at han går til privat psykolog? Kanskje dere burde kontakte familievernkontoret? 

Det er jo dessverre ikke sikkert at han blir helt bra igjen heller, selv om han høres deprimert ut kan det også være at det henger sammen med at han egentlig har behov for et annet liv... Han må ta tak i det selv, det eneste du kan kreve er at han tar tak i det og utforsker hva han egentlig vil med livet. Du kan jo ikke løse det for han. 

Det er dessverre flere forhold som går i vasken fordi den ene er deprimert og ikke greier å finne mening i familielivet. Det er grenser for hvor lenge den friske partneren skal ta ansvar for å dra lasset alene, du sliter deg jo ut. 

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (2 minutter siden):

Kanskje du bør begynne å stille krav mot han. At han begynner å ta tak i livet sitt, at han får behandlet depresjonen sin og at han får ta ansvar for sin egen lykke. At det betyr samlivsbrudd er tragisk, men du kan ikke gå rundt som en "syndebukk" og et offer i livet hans fordi han ikke gidder å prøve selv. 

Det er ikke du, barnet, jobben og livet som har fanget han. Han har fanget seg selv, og sitter med begge hendene på ræva og ser på og skylder på alle og alt annet med en ansvarsfraskrivende offermentalitet.

Beklager altså. Men slik kan du ikke fortsette.

Jeg har stilt noen krav til gjennom denne tiden. I starten ville jeg ikke la han være alene med barna så foreldrene hans var mye sammen. Jeg krevde at han måtte til psykolog men de kunne ikke hjelpe han. Jeg har dratt han med meg til legen. Og sagt han også må hjelpe til hjemme. Det går i perioder bedre men så er det dettr som oftest som han faller tilbake på. Jeg har lagt til rette for at han skal sove og pusses opp og evt gjøre hva han vil. Hva mer skal jeg gjøre.

Anonymkode: 0dafd...f50

[Mt3]

Har du snakket noe med moren til barnet han har fra før? Var de sammen, kan noe slikt ha skjedd da også? I såfall så ligger feilen i hans tankegang, for hvor annerledes var hans liv før dere fikk barn? 

Hvilke unnskyldninger har han for å ikke kunne finne på noe etter jobb når du tar alt med hus og barn? Han må jo snakke med noen så han får fjernet denne jerndøren han har stengt som sier han er låst i familielivet, i hvertfall når han allikevel ikke deltar i det.

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har stilt noen krav til gjennom denne tiden. I starten ville jeg ikke la han være alene med barna så foreldrene hans var mye sammen. Jeg krevde at han måtte til psykolog men de kunne ikke hjelpe han. Jeg har dratt han med meg til legen. Og sagt han også må hjelpe til hjemme. Det går i perioder bedre men så er det dettr som oftest som han faller tilbake på. Jeg har lagt til rette for at han skal sove og pusses opp og evt gjøre hva han vil. Hva mer skal jeg gjøre.

Anonymkode: 0dafd...f50

Ja, nei, jeg vet ikke hva mer du skal gjøre. Høres ut som om at du har prøvd det meste, men at det ikke når noen vei. Virker som han har gravd seg selv ned, og at den depresjonen er alvorligere enn hva både du og han tror. Uansett er ikke depresjon en unnskyldning for å oppføre seg som en egoistisk surpeis med offermentalitet ovenfor alt og alle. Sistnevnte bør du ikke godta, både for din og barnets del. Spørsmålet er om dere alle får det bedre ved å skille lag? Av og til er ikke kjærlighet nok. Du får tenke på det.