Jeg får raseri- /panikkanfall (følelser ute av kontroll)

[AnonymBruker]

Jeg må starte med å si at jeg går ukentlig til psykolog, så ja jeg prøver virkelig å få hjelp. Jeg kan også si at jeg ble meldt opp til DBT-behandling (adferdsterapi), for de som er kjent med det, men at psykologen jeg hadde flere samtaler med der, ikke anerkjente meg til den type behandling. Jeg virker for frisk i de fleste sammenhenger, så det er vanskelig for andre å se at jeg faktisk trenger hjelpen.

Til vanlig er jeg en person som det er veldig lett å være rundt. Jeg har ingen konflikt i familie- /vennekrets, og folk ser på meg som en rolig og avbalanser person som det er kjekt å være sammen med. Det er derimot én ting som setter meg helt ut av spill, og som styrer hverdagen min. Det er når jeg har et forhold til en mann, som ikke er likeverdig. Hvis jeg føler at den jeg elsker ikke respekterer eller prioriterer meg, og gjør meg usikker i relasjonen, blir det et ubeskrivelig kaos i hodet mitt.

Uansett forlater jeg ALDRI en mann jeg har følelser for. Jeg er LIVREDD for å bli forlatt, og hvis det skjer, klarer jeg ikke å akseptere det. Jeg trygler og ber, blir panisk, hyler og gråter. Jeg får et kraftig angstanfall. Jeg klarer ikke takle slike situasjoner. Jeg tror ikke jeg klarer å overleve, jeg tror faktisk at jeg kommer til å dø. Jeg er livredd for å ikke kunne ta meg av daglige gjøremål, og fungere i hverdagen. Jeg ser ingen mening med noe, og skjønner ikke hvordan jeg skal få tiden til å gå fort nok. Tiden er min verste fiende. Jeg jager tiden, fordi jeg ønsker å komme til et bedre sted. Jeg klarer jeg ikke leve i nuet. Derfor er det så inderlig viktig for meg å finne løsninger som jeg kan leve med. Målet mitt videre blir å kjempe for å bevare relasjonen. Da må jeg gjerne ta noen steg tilbake, og lage planer for hvordan jeg kan vinne tilbake det tapte. Den største frykten min er at reaksjonene mine skal få partneren til å forlate meg. Da blir det mitt mål i livet å få ting tilbake til normalt. 

Det er grusomt å ha det slik, og jeg skammer meg selvsagt veldig. For litt over et år siden fikk jeg diagnosen emosjonelt ustabil, noe jeg syns beskrev meg veldig bra. Men dette er kun situasjonsbetinget. Min psykolog heller mer mot traumer fra barndommen (selv om jeg ikke føler jeg er traumatisert). Dersom jeg kommer i uoverensstemmelser med andre enn «mannen i mitt liv» er situasjonen en helt annen. Likevel kjenner jeg på sterke følelser. Følelser av hat, og at jeg aldri vil ha noe med noen å gjøre igjen. At alle er idiotiske, så hva er vitsen? Trekker meg unna, uten å si noe. Så den andre parten vet ikke om mine følelser. Dette går over ganske fort, så disse tankene er bare veldig sterke i øyeblikket.

Jeg må skyte inn at jeg tidligere har vært i et stabilt forhold i ti år (17 år til sammen, hvor de 7 første var turbulente). Så jeg vet at dersom jeg havner i en likeverdig relasjon vil jeg få et stabilt liv.  Jeg har heller aldri fått raserianfall i tidligere forhold på den måten jeg opplever nå, men jeg kjenner igjen følelsen av å være ute av kontroll, og ønsket om å ville kontrollere, fra barndommen, i konfrontasjoner med min far. 

Jeg er redd for å skrive her fordi psyken min takler dårlig nedsettende kommentarer fra andre «perfekte» mennesker. Jeg er klar over mine svakhet. Det er nok vanskelig for mange å sette seg inn i andres situasjon når man opplever helt andre mønster selv. Må bare nevne en venninne av meg som ikke trodde på meg da jeg sa jeg slet psykisk. Hun hadde nemlig aldri opplevd noe vondt i livet, selv om hun er godt oppi årene.

Målet mitt med tråden er å forhåpentligvis høre fra folk med lignende erfaringer. Det er fint å vite at man ikke er alene, selv når man kjenner på at man er den eneste i verden som oppfører seg som en unge i trassalderen.

Anonymkode: d5b35...68d