Gråter og gråter, klarer ikke stoppe

[AnonymBruker]

For noen uker siden fikk jeg en veldig tøff beskjed om at en i familien er alvorlig syk. Det kom veldig uventet. Jeg har ikke så mye familie ellers og jeg tar dette veldig tungt. Jeg har fått tøffe beskjeder tidligere og håndtert dette ganske greit, dvs. at jeg har klart å fungere i hverdagen. Slik er det ikke denne gangen. Jeg bare gråter og gråter og gråter, og jeg klarer ikke slutte. Det er ikke nødvendigvis hulkegråting, det kan også være at tårene bare triller. Jeg skjønner at dette er slitsomt for de som er rundt meg og prøver så godt jeg kan å skjule det, men jeg klarer rett å slett ikke holde tårene tilbake. Det er jo også en del situasjoner hvor man bare ikke kan gråte, som f.eks. på jobb. Jeg har en jobb hvor jeg har mye ansvar og det er begrenset hvor mye hjemmekontor jeg kan ha, og der gråter jeg, også. Derfor er jeg sykemeldt fra jobb i to uker. Jeg vil tilbake på jobb så fort som mulig, men akkurat nå går jo ikke det. Det jeg lurer på er om det er noen andre her som har opplevd samme typen reaksjon? Hvor lenge varte det? Hvordan håndterte du det?

Anonymkode: 73088...585

[AnonymBruker]

Jeg tenker at kanskje du skulle snakke med f.eks prest (de kan man få samtale med ganske raskt og man kan prate med dem selv om man ikke er kristen!) eller evt noe annet lavterskeltilbud. 

Anonymkode: 44bc1...8af

[Eva-Lena]

Jeg gråt mye i begynnelsen mamma var syk. Jeg kjørte mamma til lege, sykehus, legevakt og var mye hjemme hos henne. Jeg så hvor syk hun var, men klarte å holde meg. Hjemme gråt jeg masse. Jeg gråt plutselig helt ut av det blå. Gråt ikke lenge, 5 min. Så kunne det gå 10-15 min og jeg gråt en skvett igjen.

Da mamma til slutt døde så hadde det gått flere mnd hvor mamma var ganske grei. Allikevel lå de i bakhue på meg at hun kunne dø. Hun døde til slutt av kreft. Jeg gråt på sykehuset da hun døde og litt i ettertid.

Nå er det litt over ett år siden mamma døde og jeg gråter sjeldent, men det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne og savner henne.

———

Jeg gikk gjennom ett helvete av en skilsmisse for noe år siden. Jeg var sykmeldt pga dette. Jeg var så langt nede og gråt i bøtter og spann.

Jeg forsøkte å gå på jobb igjen, men det fungerte ikke. Jeg må være 100% skjerpet på jobb og da nytter det ikke å ta en 5 minutters gråtepause.

 

Bare gråt. Gråt er en god medisin.

 

[AnonymBruker]

Eva-Lena skrev (10 minutter siden):

 

 

Bare gråt. Gråt er en god medisin.

 

Takk for svar! Det var jo dette jeg tenkte i starten, men det begynner å bli belastende for de rundt meg. Hvor lenge trengte du å være sykemeldt? Fortalte du på jobb at du kunne begynne å gråte? 

Anonymkode: 73088...585

[Eva-Lena]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar! Det var jo dette jeg tenkte i starten, men det begynner å bli belastende for de rundt meg. Hvor lenge trengte du å være sykemeldt? Fortalte du på jobb at du kunne begynne å gråte? 

Anonymkode: 73088...585

Jeg var sykmeldt i 5 mnd. Jeg behøvde ikke fortelle de på jobben at jeg kunne begynne å gråte, det så de selv flere ganger. Jeg var på jobb en halv dag da sjefen kom til meg og sa jeg skulle reise hjem og ta den tiden jeg trengte. Jeg hadde en svært forståelsesfull sjef og kolleger som forsto. Jeg var helt ærlig om hva jeg gikk igjennom. Det var så mye dritt i kjølvannet av skilsmissen at det er nesten ikke til å tru. Fra en dag til en annen var jeg separert og alt ansvar alene for våre barn som bf ga fullstendig faen i. 
 

Jeg syns du bare skal gråte når du har behov for det. Vær sykmeldt det du trenger og la deg selv få jobbe med dette på din måte. At andre rundt deg reagerer på dette får være deres problem. Mitt beste råd er å sykmelde deg lenger, du har nok behov for det.

Krysser fingrene for at den syke blir frisk igjen🌹

[AnonymBruker]

Bare gråt, du trenger å få det ut. Ikke skjul det, det merkes og det er ikke bra for deg å holde det inne nå. Når du føler du begynner å bli klar for jobb så har du lov til å be om å ta fem minutter når det passer og gråte litt på do evt. De fleste har forståelse for at du er i en tøff tid nå. Ønsker deg og dine alt godt nå ♥️

Anonymkode: 77314...e66

[Hannah80]

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Eva-Lena skrev (44 minutter siden):

Jeg var sykmeldt i 5 mnd. Jeg behøvde ikke fortelle de på jobben at jeg kunne begynne å gråte, det så de selv flere ganger. Jeg var på jobb en halv dag da sjefen kom til meg og sa jeg skulle reise hjem og ta den tiden jeg trengte. Jeg hadde en svært forståelsesfull sjef og kolleger som forsto. Jeg var helt ærlig om hva jeg gikk igjennom. Det var så mye dritt i kjølvannet av skilsmissen at det er nesten ikke til å tru. Fra en dag til en annen var jeg separert og alt ansvar alene for våre barn som bf ga fullstendig faen i. 
 

Jeg syns du bare skal gråte når du har behov for det. Vær sykmeldt det du trenger og la deg selv få jobbe med dette på din måte. At andre rundt deg reagerer på dette får være deres problem. Mitt beste råd er å sykmelde deg lenger, du har nok behov for det.

Krysser fingrene for at den syke blir frisk igjen🌹

Tusen takk for gode ord! ❤️ Det høres veldig tøft ut, det du gikk gjennom. Jeg er glad for å høre at du hadde en forståelsesfull sjef og kollegaer. Det har heldigvis jeg, også! Jeg håper jeg ikke trenger å være borte fra jobb veldig lenge, men legen sa at det ikke var noe problem å forlenge sykemeldingen, hvis jeg trenger. Og det skal sies, det er nok kanskje mest jeg selv som tenker at det er belastende for de rundt meg. Folk flest er veldig ålreite, til og med fremmede! Her om dagen ble det litt gråting på butikken og da sa en fremmed mann til meg "jeg ser at du går gjennom noe, håper det går bra". Da ble det i alle fall gråting 😂 

Anonymkode: 73088...585

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Bare gråt, du trenger å få det ut. Ikke skjul det, det merkes og det er ikke bra for deg å holde det inne nå. Når du føler du begynner å bli klar for jobb så har du lov til å be om å ta fem minutter når det passer og gråte litt på do evt. De fleste har forståelse for at du er i en tøff tid nå. Ønsker deg og dine alt godt nå ♥️

Anonymkode: 77314...e66

Tusen takk! ❤️

Anonymkode: 73088...585

[AnonymBruker]

Mistet moren min til kreft for noen uker siden. Helt ærlig visste jeg ikke hvordan jeg skulle klare å overleve dagene etterpå. Jeg gråt så jeg trodde jeg skulle kveles.

Men, utrolig nok så går det på et vis. Vi mennesker er veldig mye sterkere enn vi tror. Man må dessverre bare kjempe seg gjennom hele sorgprosessen. Nå er jeg i den fasen der jeg er sint/bitter og gråter mindre. Men, siden jeg kom meg gjennom den første fasen vet jeg at den følelsen jeg har nå også vil går over. Man må rett og slett bare ri på bølgene, til slutt vil det kjennes lettere🤍

Anonymkode: e3086...077

[AnonymBruker]

Hvor nær er denne personen? Er sykdommen vedkommende har fått ensbetydende med at hen kommer til å dø? Vi mennesker er forskjellige og takler ting på forskjellige måter. Det finnes ikke en fasit. Men det høres ut som at du bør snakke med noen om dine følelser.

Jeg har opplevd myyye sykdom i nærmeste familie (foreldre og søsken) de siste 10 årene. Jeg har grått mye, men jeg kunne ikke la livet være på vent av den grunn. Da jeg for 8 mnd siden mistet min far så var jeg ikke sykemeldt en eneste dag. Ikke fordi det ikke var tøft, men fordi det er godt å ha annet å tenke på. Jeg gråter ofte, nå for tiden daglig, litt i bilen, litt i dusjen, våkner og gråter osv. gråter for meg selv da jeg ikke vil at mann og barn skal se det. Tørker tårene og går videre. 
 

Du må finne din måte å takle det du går gjennom på. Kanskje du trenger en måneds sykemelding for å gråte ut, kanskje det er på tide å ta seg selv i nakken og slutte å gråte. Kan det ligge andre ting bak, at beskjeden du har fått er bare en utløsende faktor? Kanskje du trenger antidepressiv?

Anonymkode: ed3f2...2b8