Er det noen her som har praktisert tilknyttningsomsorg?

[AnonymBruker]

Og kan si litt om det og mest om hvordan det har påvirket barnet til å bli?

https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/2014/12/25/214575/det-er-sunt-a-vaere-tett-pa-barna-dine?redirect=true

https://www.gjennomdineoyne.no/nar-barnet-blir-fodt-har-det-ett-behov-tilknytning/

Anonymkode: c50c1...bc9

[AnonymBruker]

Ja. 
Vet ikke helt hva jeg skal si om det, sønnen min er nå to år og har enorm trygghet hos meg. Ikke fult så mye hos mannen/pappa, som ikke er like flink til å følge denne «modellen». Vi gjør det som føles riktig for oss - for meg innebærer det å se barnet som et individ, ha tålmodighet og gi rom for meninger, det betyr at påkledning kan ta 10 minutt for meg uten gråt - mens for mannen/pappa kan det ta 2 minutt med gråt fordi han ikke har samme tålmodighet til å snakke seg gjennom noe som oppleves som enkelt for mannen/pappa. 
 

Noen syns jeg er tullete, som skal bruke så mye tid på noe som likevel blir gjennomført uten at barnet tar skade. Men det gjør at barnet føler seg trygg og heller vil at jeg skal kle på, enn at pappa skal det. 
 

Barnet sover 12-14 timer hver natt med samsoving, med korte oppvåkninger hvor det kun er å bekrefte at vi er der som er hovedformålet hans. De få gangene han har sovet i egen seng har han våknet kontinuerlig gjennom natten og vært mer våken over lenger tid. 
 

Han er enda ung så jeg kan jo ikke snakke som mamma til en 15 åring, men per nå så er han veldig trygg på meg som mamma. Han lytter, har lite til ingen sinneutbrudd for å bli fortalt at han ikke kan holde på med ting eller gjøre noe som er potensielt skadelig/farlig, veldig god språkforståelse da vi jo snakker og kommuniserer gjennom hvert et scenario omtrent, blir omtalt som omsorgsfull og kjærlig mot andre barn i barnehagen. Han er dog mer forsiktig med andre voksne mennesker, bruker tid på å bli kjent med dem og finne ut at det er trygt - og det tror jeg kommer av at de ikke bruker samme tilnærming. Det er vel kun hans bestemor og jeg som har denne tilnærmingen sånn ganske konkret - men vi bruker det heller ikke som en mal, visste egentlig ikke at det hadde et navn før nå heller. Det føles mest naturlig og for meg bygger det iallfall på medmenneskelighet og mine instinkter som kvinne og mor, helt enkelt. 

Anonymkode: e6e28...4ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja. 
Vet ikke helt hva jeg skal si om det, sønnen min er nå to år og har enorm trygghet hos meg. Ikke fult så mye hos mannen/pappa, som ikke er like flink til å følge denne «modellen». Vi gjør det som føles riktig for oss - for meg innebærer det å se barnet som et individ, ha tålmodighet og gi rom for meninger, det betyr at påkledning kan ta 10 minutt for meg uten gråt - mens for mannen/pappa kan det ta 2 minutt med gråt fordi han ikke har samme tålmodighet til å snakke seg gjennom noe som oppleves som enkelt for mannen/pappa. 
 

Noen syns jeg er tullete, som skal bruke så mye tid på noe som likevel blir gjennomført uten at barnet tar skade. Men det gjør at barnet føler seg trygg og heller vil at jeg skal kle på, enn at pappa skal det. 
 

Barnet sover 12-14 timer hver natt med samsoving, med korte oppvåkninger hvor det kun er å bekrefte at vi er der som er hovedformålet hans. De få gangene han har sovet i egen seng har han våknet kontinuerlig gjennom natten og vært mer våken over lenger tid. 
 

Han er enda ung så jeg kan jo ikke snakke som mamma til en 15 åring, men per nå så er han veldig trygg på meg som mamma. Han lytter, har lite til ingen sinneutbrudd for å bli fortalt at han ikke kan holde på med ting eller gjøre noe som er potensielt skadelig/farlig, veldig god språkforståelse da vi jo snakker og kommuniserer gjennom hvert et scenario omtrent, blir omtalt som omsorgsfull og kjærlig mot andre barn i barnehagen. Han er dog mer forsiktig med andre voksne mennesker, bruker tid på å bli kjent med dem og finne ut at det er trygt - og det tror jeg kommer av at de ikke bruker samme tilnærming. Det er vel kun hans bestemor og jeg som har denne tilnærmingen sånn ganske konkret - men vi bruker det heller ikke som en mal, visste egentlig ikke at det hadde et navn før nå heller. Det føles mest naturlig og for meg bygger det iallfall på medmenneskelighet og mine instinkter som kvinne og mor, helt enkelt. 

Anonymkode: e6e28...4ec

Vil bare si at det er ikke et vinn for meg at pappa ikke skal kle på eller sånn. Men det er et resultat av tilnærmingen vi har hver oss. Noen syns jeg er tullete - mens de mener mannen sin måte er best. Det er ingen fasit og jeg tror vi sammen bygger et godt fundament med ulik tilnærmingsmåte så lenge de ikke kræsjer i hverandre. Da snakker vi selvsagt om det. 
 

Vi lever også et liv hvor det at barnet velger mamma er helt greit, det er naturlig. Bare så ingen tolker det dit hen at jeg som mor vil være et førstevalg, jeg dedikerer mye tid til å bistå mannen i å ha en annen tilnærming som kan funke bedre - og han gjør det samme for meg. 

Anonymkode: e6e28...4ec

[AnonymBruker]

Ja. 
Har tre barn, de er nå 4-6-9 år. Tio kan jo være så mye. Man kan helt fint komme seg ut døra på to minutter med tio også. For oss så har det gått fint. Vi har tre trygge barn, de krangler veldig lite seg imellom og det tror jeg har mye med at vi møter dem og deres behov individuelt. De er relativt veloppdragne, men kan nok oppleves litt kverulerende da de er vant til å få si sin mening i saker som omhandler dem. Jeg har ikke reklamert veldig for omverdenen at vi har det slik, for det er denne måten som funker best for vår familie. De fleste reaksjoner kom når barna var i perioden der de skulle lære seg å spise. BLW ser skummelt ut for folk som ikke har lest seg opp på emnet😅 

Anonymkode: c9d20...897

[AnonymBruker]

Ja😊 Er COS-veileder så det faller meg naturlig 

Anonymkode: a4db9...5e9

[AnonymBruker]

Ja, jeg praktiserer hvertfall en slags TiO og har selv blitt oppdratt på en måte som kan sees på som TiO lenge før det var et begrep. Det essensielle med TiO sånn som jeg ser det er å se det individuelle barnets behov, ikke kjøre gjennom en oppdragerstil for enhver pris. Og å lytte til barnet og ta barnet på alvor. Å møte barnets følelser og behov, men ikke nødvendigvis fjerne de vonde følelsene eller dekke ethvert behov og lyst barnet måtte ha, hvertfall ikke hvis det går på bekostning av ens eget behov og behovene til resten av familien.

TiO er ikke fri oppdragelse, selvom noen oppfører seg som om det er det. Du kan fint sette grenser og likevel være TiO. Et trygt barn tåler fint å høre et nei, men gi det en begrunnelse og en følelse av medbestemmelse. Å si du må legge deg np "fordi jeg bestemmer det" er ikke TiO, å si du må legge deg nå for ellers blir du trøtt i morgen er mye mere TiO.

F.eks samsoving. Enkelte innen TiO-bevegelsen har det som omtrent et religiøst ritual, alle skal sove sammen, alltid. Min mening er at det spiller ingen rolle hvor man sover, så lenge man sover. Så i vårt hus har alle sin egen seng, men foreldresenga står åpen for den som trenger det. Min eldste ville helst sove alene som baby, så hun sov i en kurv på vårt rom og så i egen seng etterhvert. Den yngste hadde et enormt behov for nærhet i starten og vi samsov til hun var to. Etter det bestemte hun selv at hun ville sove alene, mens da hadde den eldste et behov for litt ekstra trygghet på natten og sov litt til og fra i vår seng.

 

Jeg har nå en 15 åring og en 11 åring. Begge er trygge jenter som har en god selvfølelse og er lite påvirkelig for hva andre mener om dem. Når de prøver å teste grenser, f.eks snike på bussen, tøye utetider eller dra ut uten å gi beskjed hvor de er, så tar vi en prat etterpå om hvorfor det er dumt og hva jeg faktisk forventer av dem. Det er lite diskusjoner og tull, de er vant til å bli tatt på alvor og forklart ting, så når vi snakker sammen skjønner de stort sett hva de har gjort som ikke var smart. Begge jentene forteller meg frivillig hva som skjer i livene deres, de liker å snakke med meg for de er vant til at jeg lytter. Så får vi se om det er like greit gjennom resten av ungdomsårene her eller om noen får et skikkelig opprør.... Det får vi ta hvis det kommer.

 

Anonymkode: dd93e...c82

[AnonymBruker]

Ja, det har falt meg helt naturlig. De har fått den nærheten de har trengt når de trenger det. Samtidig har jeg ikke hatt noe fokus på at det vi gjør er TIO. Vi har samme verdier og grunnoppdragelse på alle tre, men vi oppdrar de forskjellige. De er 3 forskjellige individer som har forskjellige behov. Vi er der når de trenger det. Samtidig har vi rutiner og grenser.. 

Anonymkode: ea5bb...130

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Og kan si litt om det og mest om hvordan det har påvirket barnet til å bli?

https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/2014/12/25/214575/det-er-sunt-a-vaere-tett-pa-barna-dine?redirect=true

https://www.gjennomdineoyne.no/nar-barnet-blir-fodt-har-det-ett-behov-tilknytning/

Anonymkode: c50c1...bc9

"praktisert tilknytningsomsorg"? Hæ? Dette er vel helt naturlig?

Anonymkode: dd248...b1a

[AnonymBruker]

Ja, jeg er veldig opptatt av at barna skal være trygge på meg og på at jeg alltid vil være der for dem.

MEN: jeg har tre barn, og de er vidt forskjellige. Så vi kan oppdra så mye vi bare vil - den medfødte personligheten deres vil uansett være der. Noen er naturlig trygge i seg selv, noen vil være mer usikre og mindre robuste - helt fra naturens side. De bare kommer med ulikt byggesett  

 

Anonymkode: 9176d...a36

[Pinner]

Hver dag:)

[AnonymBruker]

On 1/7/2023 at 11:07 PM, AnonymBruker said:

"praktisert tilknytningsomsorg"? Hæ? Dette er vel helt naturlig?

Anonymkode: dd248...b1a

Selvfølgelig er det naturlig. Det betyr ikke at alle gjør det. 

Anonymkode: 79afc...2f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2023 den 23.07):

"praktisert tilknytningsomsorg"? Hæ? Dette er vel helt naturlig?

Anonymkode: dd248...b1a

Så du samsover med babyen fra fødsel, bruker bæresele mer enn vogn, bærer rundt, ammer lenge og på barnets initiativ ikke etter klokka? Du kommuniserer mye med babyen og følger dets innspill?

De færreste gjør dette i Norge, de har baby i egen seng, på eget rom, bruker vogn mer en bæresele, legger fra seg baby i babygym og gulvet hvor det er overlatt mye til seg selv, avvenner amming i løpet av det første året, nattamming helt bare til 6 mnd osv. 

 

Anonymkode: c50c1...bc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja, jeg er veldig opptatt av at barna skal være trygge på meg og på at jeg alltid vil være der for dem.

MEN: jeg har tre barn, og de er vidt forskjellige. Så vi kan oppdra så mye vi bare vil - den medfødte personligheten deres vil uansett være der. Noen er naturlig trygge i seg selv, noen vil være mer usikre og mindre robuste - helt fra naturens side. De bare kommer med ulikt byggesett  

 

Anonymkode: 9176d...a36

Dette. Vår baby blir grinete om vi prøver bære når hun vil sove. Hun krever mye mindre nærhet og vil ligge for seg selv. 

Anonymkode: 56e8f...559

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så du samsover med babyen fra fødsel, bruker bæresele mer enn vogn, bærer rundt, ammer lenge og på barnets initiativ ikke etter klokka? Du kommuniserer mye med babyen og følger dets innspill?

De færreste gjør dette i Norge, de har baby i egen seng, på eget rom, bruker vogn mer en bæresele, legger fra seg baby i babygym og gulvet hvor det er overlatt mye til seg selv, avvenner amming i løpet av det første året, nattamming helt bare til 6 mnd osv. 

 

Anonymkode: c50c1...bc9

Ikke min erfaring. Jeg leste om «tilknytningsomsorg» i etterkant og tenker at vi gjør/gjorde veldig mye av det (jeg var hjemme med barna i fem år). Særlig med eldste, vi hadde ikke barnevakt, jeg ammet (ingen ammer vel babyen sin etter klokka?) lenge (også natt) og bar og bar, selvom vi brukte vogn også, og «samsov» lenge  Osv. 
Leste om «attachment parenting» i etterkant, og jo, det meste er jo sunn fornuft og vanlig. Selvom folk bruker vogn, betyr det ikke at de ikke leser barnas behov, kjører skrikekurer og ignorer barna sine. 

Anonymkode: 80859...3d0

[AnonymBruker]

Barna mine er nå 16 og 13. De er trygge og selvstendige. Veldig stolt av dem.  Man kan ikke skjemmebort barna på kjærlighet. 

 

Det sagt jeg har jobbet 21 år i barnehage, å tilknytningsomsorg er ikke det samme som å aldri sette grenser, men å sette trygge grenser og å tåle at man må veilede barna igjenom vonde følelser. Ikke skåne dem fra å aldri ha dem. 

Hvordan skal man takle vonde følelser og motstand seinere i livet når man er skånt for det som barn?

 

 

 

Anonymkode: bc631...c88

[AnonymBruker]

Har ikke lest så mye om det, men det er omtrent sånn vi har gjort. Samsoving, fri tilgang på pupp, endel bæring, opptatt av å møte følelser. Er det som føles mest rett.

Anonymkode: 181c1...734

[AnonymBruker]

For å ta et annet perspektiv: Jeg er adoptert, vokste opp på barnehjem. Kom til adoptivforeldre da jeg var 1,5 år. Den ene forelderen forsvant fra livet mitt da jeg var 2 år. Det at man ikke har primære omsorgspersoner fra starten av betyr ikke at det ikke kan repareres senere. Er i dag et normalt oppegående menneske med utdannelse, jobb og egen familie.

Anonymkode: 39ce2...5da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

For å ta et annet perspektiv: Jeg er adoptert, vokste opp på barnehjem. Kom til adoptivforeldre da jeg var 1,5 år. Den ene forelderen forsvant fra livet mitt da jeg var 2 år. Det at man ikke har primære omsorgspersoner fra starten av betyr ikke at det ikke kan repareres senere. Er i dag et normalt oppegående menneske med utdannelse, jobb og egen familie.

Anonymkode: 39ce2...5da

Så fint at det gikk bra med deg og at du har god selvfølelse, men det er ikke alle det går slik for dessverre. 

30-40 prosent av små barn har utrygg tilknytning. 

Anonymkode: c50c1...bc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

30-40 prosent av små barn har utrygg tilknytning. 

Anonymkode: c50c1...bc9

Kilder?

Anonymkode: 181c1...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kilder?

Anonymkode: 181c1...734

Bare søk det opp, ligger offentlig. 

Anonymkode: c50c1...bc9