Venninne blitt gravid, sagt til meg at hun har tatt abort, men hun lyver ...

[AnonymBruker]

... og jeg skjønner så utrolig lite av hele greia.

(Langt)

Forhistorie:

Vi er i midten av 30-åra, vært venninner siden ungdomsskolen.

Av og på alle disse åra, blir hun plutselig "sur" på meg, ghoster/gaslighter meg 🤷‍♀️ Dette foregår i praksis slik at hun slutter å svare/sende meldinger, snap, messenger. Hun åpner snap/leser at jeg spør om det er noe i veien (som regel etter at jeg har gått og torturert meg selv i noen dager og prøvd å la det ligge, for å se om hun tar opp tråden igjen/bare var opptatt), og svarer ikke. 

Tar ikke mobilen.

Ikke svar på om vi skal noe i lag.

Plutselig er alt i orden og vi tyter i vei som om vi kunne holdt på 1 mnd i strekk. Jeg spør om det var noe galt, og hun svarer på en måte som gjør det overtydelig at "omg, !selvfølgelig! er ingenting i veien"

Gjennom åra har standarden vært dette 3-4 ganger i året ... det kjennes ut som psykisk vold.

Jeg har støttet henne i tøffe forhold, hvor hun selv har skapt 50prosent av drama med å stikke av, kaste mannen ut, snoking på SO mm.

Vi har kjempegod kjemi når HUN er i rette humøret og ikke lager ustabilitet med humøret som svinger fra øst til vest. Såpass at hun kan finne på å la være å hilse på meg på butikken/prøve å haste avgårde hvis hun ser meg.🤷‍♀️ Og så plutselig får hun ikke nok av å henge/snakke sammen.

DET VAR ET KORT SAMMENDRAG, OVER TIL AKTUELLE TEMA:

En stund tilbake ringte hun og sa hun hadde blitt godt kjent med en fyr vi begge vet er skikkelig. Jeg ble kjempeglad på hennes vegne, og vi snakket fram og tilbake da hun var usikker på om han var typen for henne (helt anna utseende enn hva hun hadde vært borti før...🙄), jeg oppmuntra for jeg ville virkelig at hun endelig skulle få seg et godt og stabilt liv❤ vi snakka i vel 1-2timer.

Og så ...

Ringte bestevenninna til han fyren her meg også ... Vi to har en tett relasjon, men hun kjenner ikke til hun andre venninna mi. Viste seg at han typen hadde kontakta henne for vite hva hun visste om venninne 1 (sånn som man gjør når man er forelska, prøver å finne ut det meste man kan).

Og hun spurte meg om venninne A.

Jeg la fram alt det gode og fantastiske med henne, for det er også mye❤

Men følte jeg var i klemma og ikke kunne lyve, og fortalte at hun kunne stikke i forhold og det var bare pga egen usikkerhet og at hun trengte en mann som viste henne at han ville ha henne, bekrefta og fikk henne til å føle seg bra.

Jeg følte meg dårlig etterpå, men så skjer dette ...

Venninne B ringer meg med jevne mellomrom ut i forholdet til venninne A og typen pga rar oppførsel fra henne som han her ikke skjønner.

Bla: han kommer hjem fra jobb, og hun har pakka alle sakene hans og skal ha han ut, tror ikke at han er over eksen.

Blir sur på han hvis han nevner eksen sin (de omgås ennå, men hun er i lag med en kompis av han og har etablert seg med han.), og så snakker hun i vei om sine ekser selv.

Svarer han ikke når han ringer.

Blir sint når han er på reisejobb og hvis han heller er med kollegaene og spiser enn å ringe henne.

The list goes on ...

Mye psykisk/isfront. 

Later som ingenting etter en krangel og dårlig stemning. 

Jeg sier at dette er bare pga usikkerhet og at han må fortsette å trygge henne.

Forholdet fortsetter, og alt er bra siden han "skjønner" hva som er problemet med denne ekstra infoen. (Jeg og venninne B nevner ikke hverandre for venninne A og typen, vi ønsker at begge de to skal ha det bra)

Til slutt får typen nok, selvsagt og forståeligevis, og gjør det slutt. 

Og så ...

Er hun blitt gravid og finner det ut samme dagen som han slår opp og har flytta ut.

Han forteller det til venninne B, som sier det til meg. Jeg blir jo naturligvis VIRKELIG GLAD på venninne As vegne, mtp alder og annen fam.historie som ikke er vits å utbrodere om her, men involverer å stikke av der også.

Havner på besøk hos venninne A og vi snakker om alt og ingenting i flere timer. Til slutt forteller hun det, og av hensyn til typen hennes og venninne B, tar jeg nevene foran munnen og sier at dette var virkelig gode nyheter. Sa ingenting at jeg visste. 

Viser seg at hun har en sykdom som gjør at hun ikke burde unnfange barn pr.dags. dato, og i så fall at hun trenger tett oppfølging pga forhøyet risiko for fosterskader.

I de påfølgende samtalene med henne, snakker hun om at hun vil ta abort. Ikke vil bli mamma,  angrer på hele greia. Snakker om at hun ikke vil ha typen med på kontroller. Hun vil styre hva han får vite. "Han er for skjør/sippete og kan begynne å grine hvis det er noen alvorlige nyheter, og så er det jo egentlig ikke HAN som burde bli lei seg og få trøst, men HENNE".

Selvsagt sa jeg forsiktig her at jeg kunne forstå det, men også at det er naturlig for å han å være med og få all informasjon rett fra legen ang barnet sitt, og at det å vise følelser var jo noe vi kvinner stadig etterspurte hos menn, så det var flott hun hadde funnet en som kunne vise at han ble lei seg når noen han brydde seg om ikke hadde det bra/barnet"

Da sluttet hun å snakke om emnet. Jeg merket at hun ikke likte at jeg viste en annen mening som ikke gikk i hennes favør.

I videre samtaler sier hun at "dette blir ikke noe av," hun har så mye vondt at der sikkert ble SA, og hvis ikke tok hun det bort selv.

"Hva sier legene på kontrollene," spør jeg oppfølgende.

Hun fniser/ler det bort, "hun gikk ikke til legen, gadd ikke det, har ikke tid til det, næææheij."

Jeg kjente jeg fikk helt vondt i meg av det lille fosteret. Så utrolig uansvarlig! Uttrykte på en rolig og nølende/forsiktig måte: "jammen, var ikke det ekstra viktig at du går til legetimene pga sykdommen din og risikoen for babyen?" Hun snakker det vekk, og jeg svarer stille og omsorgsfullt at jeg håper hun går til legen og alt jeg ønsker henne alt godt.

Venninne B ringer. Typen sier forholdet er på topp igjen. Dama hans og han har laget avtale med leger ang baby og parterapi/samtale for henne. Alle legetime ser alt bra ut ...

🤷‍♀️🤷‍♀️🤷‍♀️??? = meg i denne situasjonen. 

Plutselig en dag treffer jeg venninne A utenfor butikken. Hun ser meg, snur seg og haster avgårde. Jeg roper muntert navnet hennes (denne barnslige oppførselen gidder jeg ikk, tenkte jeg), idet hun snur seg, ser jeg på smilet at det er klistra på litt sånn "ooops, så deg ikke, he, he". 

Hun kommer bort og jeg viser henne en kattunge jeg har vært å henta. Hun smelter jo helt og vi står og koser med den osv osv. Tar litt snaps. Jeg spør lavt og diskret etterhvert hvordan det går med sykdommen hennes. "Bra." Smiler og ler/snakker videre. Jeg sier at jeg er veldig glad på hennes vegne, at ting i livet ordner seg og at om det ikke hadde vært midt på parkeringsplassen skulle hun fått en god venninneklem.

Endelig en stabil mann.

Barn på vei.

Sykdommen i sjakk.

Stabil og god jobb.

For en progresjon!👏(sa ikke de 5 punktene)

Og her kommer grunnen til at jeg skriver innlegget.

Senere på kvelden får jeg melding om at jeg ikke trenger å bekymre meg mer. Hun har tatt en avgjørelse og fjernet fosteret.

Jeg svarer at jeg håper det går bra med henne og at hun ikke har så fysisk vondt.

Ikke svar.

Jeg inviterer til tur noen dager senere.

Ikke svar.

Ringer henne et par dager senere igjen, tenkte hun skulle få litt tid for seg selv.

Ikke svar.

Og så fikk jeg vite i dag av venninne B at venninne A og typen var på ultralyd i FORRIGE UKE OG SKAL HA EN LITEN GUTT JULI.

Bare ....

Wtf ....

WtfH!

Nå er jeg så lei det her greiene! Jeg har holdt ut all den dårlige oppførselen i alle år, støttet henne med de her typene! Har "jobbet undercover" for å først få henne i lag med en skikkelig mann, og så sørge for at han ikke gjør det slutt med henne pga det store problemet hun har med nære relasjoner.

Og så er jeg så utrolig lett å bare kaste vekk og lyve for ... 🥺

Jeg er rimelig sikker på at hun har en personlighetsforstyrrelse/relasjonsproblem.

Jeg begynte på et håndskrevent brev i dag som jeg tenkte jeg skulle overlevere til henne, og si at jeg har satt ord på noen vanskelig ting i vårt vennskap. Vi kan gjerne lese det sammen, men jeg ønsker at enten finner vi ut av dette og jobber med det, eller så har jeg ikke godt av å fortsette denne relasjonen, når jeg uventet blir tatt inn og kastet ut av varmen helt uforståelig og uforklarlig.(Nevner ikke alt dette som jeg liksom ikke skal vite, men dette med meldinger/snap/chat/møter ute ov)

Er jeg helt på bærtur her, hadde dere andre stått i dette?

Dette kjennes vondt og trist. Utav alle relasjonene hun har hatt, har hun stukket når ting blir vanskelig pga at hun er usikker, og så har hun meg som har blitt gjennom tykt og tynt og sett forbi det ufølsomme hun har gjort mot meg pga jeg forstår hvordan hun er. Allikevel så stikker hun av og på fra meg også.

 

Anonymkode: 86bde...9ec

[AnonymBruker]

Tror du har rett i dine mistanker om relasjonsproblemer. Det høres bare ut som for mye drama som hun ikke tar ansvar for. Dere blir emosjonelt dratt inn i det. Det er lov å kutte ut folk som tapper energi altså. Jeg ville ikke vært for positiv til utfallet av det brevet du vil sende. Du sier hun har for vane og stikke av og ikke ta ansvar så da er det mest sannsynlig at det kommer til å skje denne gangen også.  Du spør om andre hadde stått i det? Nei, men jeg er godt voksen.  Hadde heller ikke blitt med på den emosjonelle berg og dalbanen, eller overinvolvert meg i hennes kjærlighetsliv på den måten. 

Hvis du stiller ultimatum i brevet du vil sende er det viktig at du følger opp. Men det du sier og hold det, ellers mister man respekt. Vær villig til å stå ut løpet. Syntes ikke du har så mye å tape her men denne venninnen. 

Anonymkode: d7ff1...6ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tror du har rett i dine mistanker om relasjonsproblemer. Det høres bare ut som for mye drama som hun ikke tar ansvar for. Dere blir emosjonelt dratt inn i det. Det er lov å kutte ut folk som tapper energi altså. Jeg ville ikke vært for positiv til utfallet av det brevet du vil sende. Du sier hun har for vane og stikke av og ikke ta ansvar så da er det mest sannsynlig at det kommer til å skje denne gangen også.  Du spør om andre hadde stått i det? Nei, men jeg er godt voksen.  Hadde heller ikke blitt med på den emosjonelle berg og dalbanen, eller overinvolvert meg i hennes kjærlighetsliv på den måten. 

Hvis du stiller ultimatum i brevet du vil sende er det viktig at du følger opp. Men det du sier og hold det, ellers mister man respekt. Vær villig til å stå ut løpet. Syntes ikke du har så mye å tape her men denne venninnen. 

Anonymkode: d7ff1...6ad

Takk for at du tok deg tid til å lese og svare 😊

 

Jeg har liksom vært der hele veien, derfor jeg endelig ble så glad når hun fant han her vanlige, gode mannen i motsetning til de her "drittsekkene" hun har vært med før. Følte jeg både måtte være ærlig med venninne B og samtidig hjelpe venninne A til å gi han en sjanse selv om han utseendemessige ikke var hennes type(ikke mine ord de siste, jeg hadde aldri tenkt sånn).

Derfor jeg overinvolverte meg. Det var nok dumt. Kanskje ikke. Det kommer i alle fall et barn her.

Å herregud ...

Det var nok skikkelig dumt, stakkars den mannen og det barnet etterhvert når lykkerusen har lagt seg og det blir nattevåk mm...

Har også tenkt den tanken med brevet.  Slo kjapt fra meg å skrive meld - da la jeg til rette for at "hun kunne pine meg med ignorasjon igjen", så derfor brev sånn at jeg ikke stod der og stotret frem og pyntet på ordene/glemte viktige poeng. 

Forventer ikke mye. Egentlig ikke tenkt å stille ultimatum, bare gjøre det tydelig at jeg gir ikke mer uten at dette blir ordna opp i.

Og jeg kommer til å stå i det, selvsagt være høflig og sivilisert når vi treffes. 

Anonymkode: 86bde...9ec

[AnonymBruker]

dramaqueens hele gjengen, dere er kanskje i 30 årene etter fødselsår, men dere er 14 i hodet og oppførsel. Og- det er en dyd å få frem et poeng uten å skrive en roman.

Anonymkode: d6cf9...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

dramaqueens hele gjengen, dere er kanskje i 30 årene etter fødselsår, men dere er 14 i hodet og oppførsel. Og- det er en dyd å få frem et poeng uten å skrive en roman.

Anonymkode: d6cf9...7e5

Var aldri intensjonen å være drama queen på noe som helst vis. Hater drama, derfor jeg ikke forstår en sabla dritt og er møkka lei - vi er for voksne til det her opplegget hennes. Litt bekreftende det du sier om 14 år i hodet, det har jeg og ektemannen min også kommet fra til med den oppførselen hennes - vi andre involverte står jo på sidelinja og prøver å "hjelpe" det her "barnet" inn i voksenlivet og bort fra dårlige forhold. Han mente jeg kunne beholde henne i livet som en slags kuriositet... 

 

Jeg skrev jo at det ble langt. Poenget var ikke å skrive til noen som skulle bedømme teksten min på det viset.

Dette er trist og sårende for meg, som har lagt alle gangene (oh, LORD) alle gangene hun har oppført seg sånn mot meg, passere pga hennes fortid med fam/kjærester. Hun har ingen venner ellers i livet. 

En god kveld til deg fra meg ...

Anonymkode: 86bde...9ec

[AnonymBruker]

Enig i at hun muligens har personlighetsforstyrrelse, kjenner igjen denne oppførselen fra min egen omgangskrets. Men...

Du mener det sikkert veldig godt, men det er jo nedlatende slik du behandler henne. Går bak ryggen hennes og lyver for henne, til det du mener er hennes beste, men likevel. Det er jo ikke noe likeverdig vennskap dere har hatt. Kanskje merker hun det, at du ser ned på henne. Hun som aldri får til noen ting på egenhånd, men trenger at du står bak og drar i trådene for at ting endelig skal ordne seg. Kanskje det er derfor hun må ha litt pauser fra deg og løper i motsatt retning når hun ser deg på butikken?

Anonymkode: 8ae77...ea7

[AnonymBruker]

Syns det er litt rart at du legger så mye i at hun ikke svarer.

Sender jeg melding til noen, og de ikke svarer, tenker jeg at de er opptatt akkurat da, og evt glemmer meldingen igjen litt senere. Så går dagene, og både jeg og mottaker har glemt det.

Anonymkode: 920a0...0dc

[AnonymBruker]

Jeg syns du klager veldig på at hun er en dårlig venninne, men du er ganske dårlig venninne selv når du baksnakker henne på den måten til andre venninner. Var helt unødvendig av deg å si de tingene 

Anonymkode: 87e59...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Enig i at hun muligens har personlighetsforstyrrelse, kjenner igjen denne oppførselen fra min egen omgangskrets. Men...

Du mener det sikkert veldig godt, men det er jo nedlatende slik du behandler henne. Går bak ryggen hennes og lyver for henne, til det du mener er hennes beste, men likevel. Det er jo ikke noe likeverdig vennskap dere har hatt. Kanskje merker hun det, at du ser ned på henne. Hun som aldri får til noen ting på egenhånd, men trenger at du står bak og drar i trådene for at ting endelig skal ordne seg. Kanskje det er derfor hun må ha litt pauser fra deg og løper i motsatt retning når hun ser deg på butikken?

Anonymkode: 8ae77...ea7

 

Jeg er veldig nølende og forsiktig når jeg formulerer en mening som er i mot hennes, for jeg vet at hun går i shut down, så særs sjelden jeg gjør det, men når det gjaldt barnet her måtte jeg gjøre det.

Oi, da har jeg formulert meg dårlig i innlegget, for det er JEG som er underdogen her - hun er smellvakker, god i jobben sin, aktiv og blir alltid sjekket opp ute.

Jeg er kort og feit og oser av en kjedelig personlighet.

Folk pleier som regel å glemme at jeg eksisterer 😂🙈

 

Jeg er enig i det med å unnlate å fortelle noe om at jeg var medvirkende til at han fyren turte å bli i lag med henne - blir det løgn da? 

Takk for et ærlig og godt svar, det setter jeg pris på.😊

Anonymkode: 86bde...9ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Syns det er litt rart at du legger så mye i at hun ikke svarer.

Sender jeg melding til noen, og de ikke svarer, tenker jeg at de er opptatt akkurat da, og evt glemmer meldingen igjen litt senere. Så går dagene, og både jeg og mottaker har glemt det.

Anonymkode: 920a0...0dc

Det er timingen som gjør det tydelig at det er noe, pluss alle gangene hun selv har fortalt at hun ikke gidder å svare folk/typer når det har vært noe, for hun var sint på de/har et problem med seg selv. Og så ler hun etterpå.

Og han nye typen har jo også reagert på dette.

Altså, hun svarte meg ikke, men åpna snap da en nær slektning av meg døde. Det var sårende.

Anonymkode: 86bde...9ec

[AnonymBruker]

Oi, hun der hadde jeg lett droppa. Du kommer til å bli skuffet gang på gang. Hvorfor higer du sånn etter dette vennskapet? 

Anonymkode: 7d0e9...a16

[AnonymBruker]

For barnets skyld, så sender du en bekymringsmelding til barnevernet og/eller fastlegen. Barnet fortjener ikke å vokse opp med en mor som er såpass ustabil, minner mer eller mindre om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse - og det er INGENTING å tulle med. Barnet kommer til å slite med emosjonsregulering.

Anonymkode: cedcf...afe

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

... og jeg skjønner så utrolig lite av hele greia.

(Langt)

Forhistorie:

Vi er i midten av 30-åra, vært venninner siden ungdomsskolen.

Av og på alle disse åra, blir hun plutselig "sur" på meg, ghoster/gaslighter meg 🤷‍♀️ Dette foregår i praksis slik at hun slutter å svare/sende meldinger, snap, messenger. Hun åpner snap/leser at jeg spør om det er noe i veien (som regel etter at jeg har gått og torturert meg selv i noen dager og prøvd å la det ligge, for å se om hun tar opp tråden igjen/bare var opptatt), og svarer ikke. 

Tar ikke mobilen.

Ikke svar på om vi skal noe i lag.

Plutselig er alt i orden og vi tyter i vei som om vi kunne holdt på 1 mnd i strekk. Jeg spør om det var noe galt, og hun svarer på en måte som gjør det overtydelig at "omg, !selvfølgelig! er ingenting i veien"

Gjennom åra har standarden vært dette 3-4 ganger i året ... det kjennes ut som psykisk vold.

Jeg har støttet henne i tøffe forhold, hvor hun selv har skapt 50prosent av drama med å stikke av, kaste mannen ut, snoking på SO mm.

Vi har kjempegod kjemi når HUN er i rette humøret og ikke lager ustabilitet med humøret som svinger fra øst til vest. Såpass at hun kan finne på å la være å hilse på meg på butikken/prøve å haste avgårde hvis hun ser meg.🤷‍♀️ Og så plutselig får hun ikke nok av å henge/snakke sammen.

DET VAR ET KORT SAMMENDRAG, OVER TIL AKTUELLE TEMA:

En stund tilbake ringte hun og sa hun hadde blitt godt kjent med en fyr vi begge vet er skikkelig. Jeg ble kjempeglad på hennes vegne, og vi snakket fram og tilbake da hun var usikker på om han var typen for henne (helt anna utseende enn hva hun hadde vært borti før...🙄), jeg oppmuntra for jeg ville virkelig at hun endelig skulle få seg et godt og stabilt liv❤ vi snakka i vel 1-2timer.

Og så ...

Ringte bestevenninna til han fyren her meg også ... Vi to har en tett relasjon, men hun kjenner ikke til hun andre venninna mi. Viste seg at han typen hadde kontakta henne for vite hva hun visste om venninne 1 (sånn som man gjør når man er forelska, prøver å finne ut det meste man kan).

Og hun spurte meg om venninne A.

Jeg la fram alt det gode og fantastiske med henne, for det er også mye❤

Men følte jeg var i klemma og ikke kunne lyve, og fortalte at hun kunne stikke i forhold og det var bare pga egen usikkerhet og at hun trengte en mann som viste henne at han ville ha henne, bekrefta og fikk henne til å føle seg bra.

Jeg følte meg dårlig etterpå, men så skjer dette ...

Venninne B ringer meg med jevne mellomrom ut i forholdet til venninne A og typen pga rar oppførsel fra henne som han her ikke skjønner.

Bla: han kommer hjem fra jobb, og hun har pakka alle sakene hans og skal ha han ut, tror ikke at han er over eksen.

Blir sur på han hvis han nevner eksen sin (de omgås ennå, men hun er i lag med en kompis av han og har etablert seg med han.), og så snakker hun i vei om sine ekser selv.

Svarer han ikke når han ringer.

Blir sint når han er på reisejobb og hvis han heller er med kollegaene og spiser enn å ringe henne.

The list goes on ...

Mye psykisk/isfront. 

Later som ingenting etter en krangel og dårlig stemning. 

Jeg sier at dette er bare pga usikkerhet og at han må fortsette å trygge henne.

Forholdet fortsetter, og alt er bra siden han "skjønner" hva som er problemet med denne ekstra infoen. (Jeg og venninne B nevner ikke hverandre for venninne A og typen, vi ønsker at begge de to skal ha det bra)

Til slutt får typen nok, selvsagt og forståeligevis, og gjør det slutt. 

Og så ...

Er hun blitt gravid og finner det ut samme dagen som han slår opp og har flytta ut.

Han forteller det til venninne B, som sier det til meg. Jeg blir jo naturligvis VIRKELIG GLAD på venninne As vegne, mtp alder og annen fam.historie som ikke er vits å utbrodere om her, men involverer å stikke av der også.

Havner på besøk hos venninne A og vi snakker om alt og ingenting i flere timer. Til slutt forteller hun det, og av hensyn til typen hennes og venninne B, tar jeg nevene foran munnen og sier at dette var virkelig gode nyheter. Sa ingenting at jeg visste. 

Viser seg at hun har en sykdom som gjør at hun ikke burde unnfange barn pr.dags. dato, og i så fall at hun trenger tett oppfølging pga forhøyet risiko for fosterskader.

I de påfølgende samtalene med henne, snakker hun om at hun vil ta abort. Ikke vil bli mamma,  angrer på hele greia. Snakker om at hun ikke vil ha typen med på kontroller. Hun vil styre hva han får vite. "Han er for skjør/sippete og kan begynne å grine hvis det er noen alvorlige nyheter, og så er det jo egentlig ikke HAN som burde bli lei seg og få trøst, men HENNE".

Selvsagt sa jeg forsiktig her at jeg kunne forstå det, men også at det er naturlig for å han å være med og få all informasjon rett fra legen ang barnet sitt, og at det å vise følelser var jo noe vi kvinner stadig etterspurte hos menn, så det var flott hun hadde funnet en som kunne vise at han ble lei seg når noen han brydde seg om ikke hadde det bra/barnet"

Da sluttet hun å snakke om emnet. Jeg merket at hun ikke likte at jeg viste en annen mening som ikke gikk i hennes favør.

I videre samtaler sier hun at "dette blir ikke noe av," hun har så mye vondt at der sikkert ble SA, og hvis ikke tok hun det bort selv.

"Hva sier legene på kontrollene," spør jeg oppfølgende.

Hun fniser/ler det bort, "hun gikk ikke til legen, gadd ikke det, har ikke tid til det, næææheij."

Jeg kjente jeg fikk helt vondt i meg av det lille fosteret. Så utrolig uansvarlig! Uttrykte på en rolig og nølende/forsiktig måte: "jammen, var ikke det ekstra viktig at du går til legetimene pga sykdommen din og risikoen for babyen?" Hun snakker det vekk, og jeg svarer stille og omsorgsfullt at jeg håper hun går til legen og alt jeg ønsker henne alt godt.

Venninne B ringer. Typen sier forholdet er på topp igjen. Dama hans og han har laget avtale med leger ang baby og parterapi/samtale for henne. Alle legetime ser alt bra ut ...

🤷‍♀️🤷‍♀️🤷‍♀️??? = meg i denne situasjonen. 

Plutselig en dag treffer jeg venninne A utenfor butikken. Hun ser meg, snur seg og haster avgårde. Jeg roper muntert navnet hennes (denne barnslige oppførselen gidder jeg ikk, tenkte jeg), idet hun snur seg, ser jeg på smilet at det er klistra på litt sånn "ooops, så deg ikke, he, he". 

Hun kommer bort og jeg viser henne en kattunge jeg har vært å henta. Hun smelter jo helt og vi står og koser med den osv osv. Tar litt snaps. Jeg spør lavt og diskret etterhvert hvordan det går med sykdommen hennes. "Bra." Smiler og ler/snakker videre. Jeg sier at jeg er veldig glad på hennes vegne, at ting i livet ordner seg og at om det ikke hadde vært midt på parkeringsplassen skulle hun fått en god venninneklem.

Endelig en stabil mann.

Barn på vei.

Sykdommen i sjakk.

Stabil og god jobb.

For en progresjon!👏(sa ikke de 5 punktene)

Og her kommer grunnen til at jeg skriver innlegget.

Senere på kvelden får jeg melding om at jeg ikke trenger å bekymre meg mer. Hun har tatt en avgjørelse og fjernet fosteret.

Jeg svarer at jeg håper det går bra med henne og at hun ikke har så fysisk vondt.

Ikke svar.

Jeg inviterer til tur noen dager senere.

Ikke svar.

Ringer henne et par dager senere igjen, tenkte hun skulle få litt tid for seg selv.

Ikke svar.

Og så fikk jeg vite i dag av venninne B at venninne A og typen var på ultralyd i FORRIGE UKE OG SKAL HA EN LITEN GUTT JULI.

Bare ....

Wtf ....

WtfH!

Nå er jeg så lei det her greiene! Jeg har holdt ut all den dårlige oppførselen i alle år, støttet henne med de her typene! Har "jobbet undercover" for å først få henne i lag med en skikkelig mann, og så sørge for at han ikke gjør det slutt med henne pga det store problemet hun har med nære relasjoner.

Og så er jeg så utrolig lett å bare kaste vekk og lyve for ... 🥺

Jeg er rimelig sikker på at hun har en personlighetsforstyrrelse/relasjonsproblem.

Jeg begynte på et håndskrevent brev i dag som jeg tenkte jeg skulle overlevere til henne, og si at jeg har satt ord på noen vanskelig ting i vårt vennskap. Vi kan gjerne lese det sammen, men jeg ønsker at enten finner vi ut av dette og jobber med det, eller så har jeg ikke godt av å fortsette denne relasjonen, når jeg uventet blir tatt inn og kastet ut av varmen helt uforståelig og uforklarlig.(Nevner ikke alt dette som jeg liksom ikke skal vite, men dette med meldinger/snap/chat/møter ute ov)

Er jeg helt på bærtur her, hadde dere andre stått i dette?

Dette kjennes vondt og trist. Utav alle relasjonene hun har hatt, har hun stukket når ting blir vanskelig pga at hun er usikker, og så har hun meg som har blitt gjennom tykt og tynt og sett forbi det ufølsomme hun har gjort mot meg pga jeg forstår hvordan hun er. Allikevel så stikker hun av og på fra meg også.

 

Anonymkode: 86bde...9ec

Orket ikke lese hele , men for guds skyld SLUTT å involver deg med ustabile mennesker . Slutt . 

[Nymerïa]

Ja, du er på bærtur.

- Du har telefonsamtale på telefonsamtale med venninne B som snoker om venninna A. Aldri i verden om jeg hadde gått med på det.

- Du jobber undercover for at venninne A skal få en bra mann og holde på han? Hører du selv hvor spinnvilt dette høres ut?

- Du har laget et håndskrevet brev om relasjonen dere som dere skal lese sammen.

- Du spekulerer i at venninne A har en personlighetsforstyrrelse.

Jeg sier som en person lenger oppe, dere høres ut som drama queens hele gjengen.

Mitt forslag er at du roer deg ned, konsentrerer deg om dine egne saker, og ikke snakker med B om A under noen omstendigheter.

Hvis A ber om hjelp til noe eller råd kan du vurdere om du vil stille opp. Det høres ut som hun kan trenge det.

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Var aldri intensjonen å være drama queen på noe som helst vis. Hater drama, derfor jeg ikke forstår en sabla dritt og er møkka lei - vi er for voksne til det her opplegget hennes. Litt bekreftende det du sier om 14 år i hodet, det har jeg og ektemannen min også kommet fra til med den oppførselen hennes - vi andre involverte står jo på sidelinja og prøver å "hjelpe" det her "barnet" inn i voksenlivet og bort fra dårlige forhold. Han mente jeg kunne beholde henne i livet som en slags kuriositet... 

 

Anonymkode: 86bde...9ec

Men ser du ikke selv hvor utrolig nedlatende dette er?

Anonymkode: a8858...e26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men ser du ikke selv hvor utrolig nedlatende dette er?

Anonymkode: a8858...e26

Ja det du siterte var forferdelig nedlatende, veldig stygt. Jeg mener, kuriositet???

Anonymkode: a9ce6...09e

[Smascha]

Eg har lese heile innlegget ditt, TS. Det som forvirrar meg mest er: kvifor er du i dette venskapet? Kva gir det deg?

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

 

Jeg er veldig nølende og forsiktig når jeg formulerer en mening som er i mot hennes, for jeg vet at hun går i shut down, så særs sjelden jeg gjør det, men når det gjaldt barnet her måtte jeg gjøre det.

Oi, da har jeg formulert meg dårlig i innlegget, for det er JEG som er underdogen her - hun er smellvakker, god i jobben sin, aktiv og blir alltid sjekket opp ute.

Jeg er kort og feit og oser av en kjedelig personlighet.

Folk pleier som regel å glemme at jeg eksisterer 😂🙈

 

Jeg er enig i det med å unnlate å fortelle noe om at jeg var medvirkende til at han fyren turte å bli i lag med henne - blir det løgn da? 

Takk for et ærlig og godt svar, det setter jeg pris på.😊

Anonymkode: 86bde...9ec

Du er forsiktig når du formulerer deg ovenfor henne, men jeg snakker om det som foregår inne i ditt hode og bak hennes rygg. At du, inni deg, ser ned på henne. At du baksnakker med mannen din eller den andre venninnen, eller bare det du skriver til oss her på forum, det er jo fælt gjort. En fæl måte å tenke om andre på. Slik oppfører man seg ikke ovenfor venner. Selv om du ikke sier disse tingene rett ut, så merker hun gjerne din holdning likevel.

Jeg tenker i alle fall at det er helt greit om det såkalte vennskapet deres er over. Det er jo et falskt vennskap fra din side.

Anonymkode: 8ae77...ea7

[Ananas.]

Både du, A og B virker å være drittmennesker i _denne situasjonen_. Jeg mener ikke at dere alltid er det, men her er det ingen av dere som vil hverandre vel, og det du og B driver med hadde jeg aldri tilgitt dere. Ikke hvis jeg var A, og ikke hvis jeg var typen til A. Hvis typen til A etterspør og «trenger»  informasjonen som han får fra B, så kan han legges til på lista over idioter i denne relasjonen. Dere blander dere alt for mye i andres saker, og å gå bak ryggen på hverandre på denne måten er forkastelig. 

[Biloba]

Her er det fullt av løgner, det er nok med følgende: 

Man ser ikke kjønn ved ultralyd i den tidsperioden man har selvbestemt abort. 

Håper virkelig ikke det er et barn på vei i denne situasjonen, det er ødeleggende for barns psykiske helse å vokse opp med så ustabile personer.