Kjæresten er deprimert og han vil bare være alene!

[AnonymBruker]

Jeg møtte en fantastisk mann for et år siden. Vi ble hodestups forelsket og begynte nokså tidlig å planlegge en fremtid sammen.

De siste to mnd har han derimot gått igjennom en enorm forandring. Jeg mistenker at det startet med et jobbprosjekt som, uten at jeg ønsker å gå i detaljer, endte som en total fiasko for min kjærestes del. 

Etter dette har han surnet mer og mer, hatt hyppige raseriutbrudd og gått mer og mer i seg selv. Jeg føler meg så hjelpesløs. Han har gått fra å ringe meg daglig, sende søte kjærlighetserklæringer til å nesten kutte kontakten med omverden(inkludert meg) 

Jeg får ham i tale en sjelden gang og da snakker han om at han avskyr seg selv ikke klarer å slutte å spise(han har gått opp en del i vekt) og at han mener jeg fortjener noen som er bedre enn han og som kan gjøre meg lykkelig. Jeg prøver alt jeg kan å overbevise han om at jeg elsker han over alt, noen ganger virker det som om han tar det til seg, andre ganger sier han at jeg fortjener så mye bedre og at han ikke vil dra meg med ned i sitt svarte hull. Han sier også at han tviler på at forholdet vårt overlever dette. Fordi han er på et så mørkt sted. Samtidig sier han at det ikke har noe med meg å gjøre og at han elsker meg veldig høyt. For en ukes tid siden innrømmet han at han har tenkt på selvmord, og at han til og med hadde tenkt på hvordan det enklest kunne gjennomføres.

Jeg er desperat. Har noen andre opplevd lignende? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe han? Skal jeg la være å mase, gi han alenetiden han ber om(isolasjon) eller skal jeg insistere på å være nær og at vi bør sees mer?

Jeg kan legge til at han er en typisk mannemann, som er altfor stolt til å oppsøke terapi, perfeksjonist i alt han foretar seg og har ekstremt høye krav til både seg selv og andre i livet sitt.

Anonymkode: 9e5e7...65f

[AnonymBruker]

Det høres ut som at han pr nå har mer enn nok med seg selv. Skjønner at det er vondt, men tror dessverre ikke det er mer du kan gjøre enn å holde litt avstand og kanskje si at du er der hvis han ønsker å snakke. Dette vil jo kreve en enorm styrke fra deg, i.o.m at du ønsker mer kontakt. Det er viktig at du verner om deg selv, og ikke sitter og venter på at han plutselig skal «våkne» 

Anonymkode: afe61...750

[Aristoteles]

Hvor gamle er dere/han? Er det den første ordentlige smellen han går på her i livet?

[fuglesang]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det høres ut som at han pr nå har mer enn nok med seg selv. Skjønner at det er vondt, men tror dessverre ikke det er mer du kan gjøre enn å holde litt avstand og kanskje si at du er der hvis han ønsker å snakke. Dette vil jo kreve en enorm styrke fra deg, i.o.m at du ønsker mer kontakt. Det er viktig at du verner om deg selv, og ikke sitter og venter på at han plutselig skal «våkne» 

Anonymkode: afe61...750

Takk men jeg føler meg så avvist. Det har gått fra ellevill forelskelse, kontakt hver dag til at han så vidt svarer meg lenger. Og når han gjør det sier han bare at han er så langt nede at jeg sikkert hadde blitt lykkeligere med noen andre. På mitt mørkeste tenker jeg at Jan gjør dette for å bli kvitt meg. Men skjønner jo at Jan sliter mer enn meg og klarer å legge bort de tankene.

Endret 6. januar 2023 av fuglesang
Anonym

[AnonymBruker]

Aristoteles skrev (7 minutter siden):

Hvor gamle er dere/han? Er det den første ordentlige smellen han går på her i livet?

Han er 36 og jeg er 35. Han har hatt et par depressive perioder før men han vil nesten ikke kalle det depresjon. Han kaller det «nedeperioder» og når han er i sitt svarte hull. Han sier at det er lenge siden han har vært så langt nede som nå. 

Anonymkode: 9e5e7...65f

[AnonymBruker]

fuglesang skrev (2 minutter siden):

Takk men jeg føler meg så avvist. Det har gått fra ellevill forelskelse, kontakt hver dag til at han så vidt svarer meg lenger. Og når han gjør det sier han bare at han er så langt nede at jeg sikkert hadde blitt lykkeligere med noen andre. På mitt mørkeste tenker jeg at Jan gjør dette for å bli kvitt meg. Men skjønner jo at Jan sliter mer enn meg og klarer å legge bort de tankene.

Det skjønner jeg, det gjør vondt å bli avvist. Tror nok at han føler at han ikke er i stand til å gi deg det du trenger/fortjener nå, og at han derfor sier som han gjør. Det virker ikke som han orker å ta tak i forholdet nå, og det blir veldig tungt for deg å være alene om å prøve å fikse dette. 

Anonymkode: afe61...750

[AnonymBruker]

I dèt han deler tanker om selvmord, så er det på tide å kontakte fastlegen hans! 

Om han ikke vil, så er det en politisak. Dette skal du virkelig ikke ha ansvar for

Anonymkode: 6e7a4...c92

[AnonymBruker]

Siden det gikk fra stormende forelskelse til dyp depresjon,-er han bipolar? Uansett. Han har nok ikke energi til å være mye med andre mennesker. Jeg har depresjoner fra tid til andre og det krever så enormt mye å ta seg sammen i møte med andre så selv om du merker at han er syk så kan du være sikker på at han allikevel har mobilisert alt han har for å skjule det mest mulig. Altså har han det verre enn hva han viser deg.

Anonymkode: 1c419...55a

[AnonymBruker]

Dette handler ikke om forholdet dere imellom. Hans interne selvfølelse og selvtillit har fått seg en skikkelig knekk, og da vil ikke erklæringer om kjærlighet hjelpe.

Er han en logisk, analytisk person? I så fall kan det hjelpe å nærme seg problemet på en annen måte. Når han sier at du fortjener bedre og han ikke vil dra deg ned med seg, så spør du enkelt "stoler du ikke på at jeg kan ta egne valg for meg selv? Jeg er en voksen person, og det sårer meg når du ikke respekterer at jeg vet best hva jeg ønsker og takler. Om du ikke elsker meg og ikke ønsker å være sammen med meg, så må du si det, men om det ikke er tilfellet, så kommer jeg til å være her for deg og støtte deg. Plis respekter og stol på at jeg vet hva som er best for meg selv. "

Når det kommer til depresjonen, så kan det være veldig hjelpsomt å se depresjonen som noe eksternt og ikke en del av "seg". Det kan gi han noe å kjempe imot, istedenfor at han kjemper mot seg selv. Fortell han at han er deprimert fordi det er en ubalanse i hjernen. Nevrotransmittene i hjernen fungerer ikke som de skal, og det setter i gang en kaskade som fører til nedstemthet og mørke tanker. Dette er ikke HANS tanker, det er tanker som kommer fra en hjerne som ikke fungerer optimalt for øyeblikket. Han må trene opp hjernen på samme måte som man trener opp en skadet arm, og for det trenger han treningsutstyr og informasjon om hvordan man bruker det.

Be han søke opp "hva skjer i hjernen når man er deprimert" og "kognitiv terapi". 

Du kan også sende en bekymringsmelding til fastlegen hans. 

Har han hatt depresjon før? Jeg ser du sier at han ikke vil ha hjelp fra profesjonelle. Fra noen som slet enormt mye med depresjon tidligere: om han har en historie med depresjon og i tillegg ikke tar initiativ helt selv for å bli bedre, så er det faktisk mulig at du bør melde deg ut av forholdet. Å leve sammen med noen som har tilbakevendende depresjon, og heller ikke tar tak i det selv, er et rent helvete. Du vil ende opp med å sette fyr på deg selv for å holde han varm, og sånn skal man ikke leve.

Vær forsiktig. 

Anonymkode: e775f...2ec

[AnonymBruker]

Jeg har vært der han er nå for 2 år siden. Det som reddet meg var at sjefen kontaktet fastlegen min. Jeg fikk beskjed om at hun kom til å gjøre det, men at det ikke spilte noen rolle om jeg ville eller ikke. Alle alarmknapper ble trykket på i alle ledd og det tok ikke mange ukene før jeg så at det kom til å gå bra etterhvert. Du skal ikke ta det personlig at han fryser deg ut, man har så overveldende nok med sitt eget hode.

Anonymkode: c6f04...0c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Siden det gikk fra stormende forelskelse til dyp depresjon,-er han bipolar? Uansett. Han har nok ikke energi til å være mye med andre mennesker. Jeg har depresjoner fra tid til andre og det krever så enormt mye å ta seg sammen i møte med andre så selv om du merker at han er syk så kan du være sikker på at han allikevel har mobilisert alt han har for å skjule det mest mulig. Altså har han det verre enn hva han viser deg.

Anonymkode: 1c419...55a

Jeg har tenkt tanken om bipolar lidelse. Når det er sagt, så har jeg ikke sett tegn tal manisk oppførsel. Annet enn da vi var i begynnelsen av forelskelsen. Men da er jo de fleste litt maniske og nesten på grensen til psykotiske(forelskelsen-psykose) jeg tror også han har det mye verre enn han viser meg, og at det han forteller er små drypp. Uffameg, dette er så vondt og forferdelig 

Anonymkode: 9e5e7...65f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dette handler ikke om forholdet dere imellom. Hans interne selvfølelse og selvtillit har fått seg en skikkelig knekk, og da vil ikke erklæringer om kjærlighet hjelpe.

Er han en logisk, analytisk person? I så fall kan det hjelpe å nærme seg problemet på en annen måte. Når han sier at du fortjener bedre og han ikke vil dra deg ned med seg, så spør du enkelt "stoler du ikke på at jeg kan ta egne valg for meg selv? Jeg er en voksen person, og det sårer meg når du ikke respekterer at jeg vet best hva jeg ønsker og takler. Om du ikke elsker meg og ikke ønsker å være sammen med meg, så må du si det, men om det ikke er tilfellet, så kommer jeg til å være her for deg og støtte deg. Plis respekter og stol på at jeg vet hva som er best for meg selv. "

Når det kommer til depresjonen, så kan det være veldig hjelpsomt å se depresjonen som noe eksternt og ikke en del av "seg". Det kan gi han noe å kjempe imot, istedenfor at han kjemper mot seg selv. Fortell han at han er deprimert fordi det er en ubalanse i hjernen. Nevrotransmittene i hjernen fungerer ikke som de skal, og det setter i gang en kaskade som fører til nedstemthet og mørke tanker. Dette er ikke HANS tanker, det er tanker som kommer fra en hjerne som ikke fungerer optimalt for øyeblikket. Han må trene opp hjernen på samme måte som man trener opp en skadet arm, og for det trenger han treningsutstyr og informasjon om hvordan man bruker det.

Be han søke opp "hva skjer i hjernen når man er deprimert" og "kognitiv terapi". 

Du kan også sende en bekymringsmelding til fastlegen hans. 

Har han hatt depresjon før? Jeg ser du sier at han ikke vil ha hjelp fra profesjonelle. Fra noen som slet enormt mye med depresjon tidligere: om han har en historie med depresjon og i tillegg ikke tar initiativ helt selv for å bli bedre, så er det faktisk mulig at du bør melde deg ut av forholdet. Å leve sammen med noen som har tilbakevendende depresjon, og heller ikke tar tak i det selv, er et rent helvete. Du vil ende opp med å sette fyr på deg selv for å holde han varm, og sånn skal man ikke leve.

Vær forsiktig. 

Anonymkode: e775f...2ec

Dette var veldig gode råd! Jeg likte spesielt det med den analytiske tilnærmingen. Jeg klarer ikke gå fra ham. Jeg elsker han og hadde ønsket at noen sto i det for meg også, om jeg hadde havnet i samme uføre. Men det er kanskje den naive, fortsatt forelskede meg som snakker.

Anonymkode: 9e5e7...65f

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Han er 36 og jeg er 35. Han har hatt et par depressive perioder før men han vil nesten ikke kalle det depresjon. Han kaller det «nedeperioder» og når han er i sitt svarte hull. Han sier at det er lenge siden han har vært så langt nede som nå. 

Anonymkode: 9e5e7...65f

Høres jo litt ut som han er bi-polar . Hadde prøvd å foreslå hjelp , hvis det er sånn at du frykter han skal ta livet sitt . Informer fastlegen hans kanskje . Evnt ville jeg trukket meg litt ut . 

[Arild37]

Det der er veldig vanskelig, for begge parter. Jeg har vært der han er, og selv om jeg visste det ville være bra for meg å være sosial, så skjøv jeg alle nære vekk allikevel, jeg visste det var dumt og feil, og ikke var godt for meg, men jeg klarte ikke annet, ville bare være alene, men det betyr ikke at jeg ikke var glad i mine nærmeste, selv om det definitivt ikke opplevdes sånn for de. Dette er veldig vanskelig å sette seg inn i uten å ha opplevd noe lignende selv, spesielt for de nærmeste, og antar man kan føle seg sviktet, selv om det ikke var meningen på noen måte 

Det er vanskelig å gi råd her, kjenner jo ikke hele historien her heller, selv om jeg kjenner meg igjen, så er dette noe alle opplever forskjellig. Beste rådet jeg kan gi er å prøv å vær tålmodig, prøv å forstå at dette ikke har noe med deg å gjøre, prøv å ikke vis sinne eller stor skuffelse, selv om du kanskje føler det, men vær forståelsesfull, og finn en måte å pushe han på som ikke setter han på bakbena, for han trenger å pushes, det må bare bli gjort på rett måte, og det er veldig individuelt

[Aristoteles]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Han er 36 og jeg er 35. Han har hatt et par depressive perioder før men han vil nesten ikke kalle det depresjon. Han kaller det «nedeperioder» og når han er i sitt svarte hull. Han sier at det er lenge siden han har vært så langt nede som nå. 

Anonymkode: 9e5e7...65f

Jeg tenker ikke som noen av de andre her, at det er bipolar eller klinisk depresjon. Du beskriver jo at han gikk på en smell på jobben, så jeg tenker mer at det er er situasjonell "depresjon". Ting han ønsket og ville, jobbet for, ble noe helt annet. Og er han i tillegg litt kontrollfreak og en som har høye krav til seg selv, så blir nederlaget større.

Med en slik person så tror jeg ikke det nytter å "dulle". Han skylder på seg selv for at det gikk feil, og han er i sitt svarte hull av den grunn. Han trenger "bare" å tenke seg ut av det igjen. En slike type personlighet ville jeg tatt den logiske tilnærmingen med og spurt ham hva han trenger av meg, og også sagt at det bør han tenke over, for det er det han vil få. Vil han ha avstand, ja, da får han det.
Samtidig vil ofte de med høye krav til seg selv ikke vise seg "svak". Det er lett å si at man har nedeperiode og what-not, men vanskelig å artikulere hva man føler og hva man trenger. Vanskelig å sette ord på et nederlag.

jeg ville gitt ham avstand, men samtidig sagt at det er fordi han selv uttrykker at det er det han vil ha.

[Serafin]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg møtte en fantastisk mann for et år siden. Vi ble hodestups forelsket og begynte nokså tidlig å planlegge en fremtid sammen.

De siste to mnd har han derimot gått igjennom en enorm forandring. Jeg mistenker at det startet med et jobbprosjekt som, uten at jeg ønsker å gå i detaljer, endte som en total fiasko for min kjærestes del. 

Etter dette har han surnet mer og mer, hatt hyppige raseriutbrudd og gått mer og mer i seg selv. Jeg føler meg så hjelpesløs. Han har gått fra å ringe meg daglig, sende søte kjærlighetserklæringer til å nesten kutte kontakten med omverden(inkludert meg) 

Jeg får ham i tale en sjelden gang og da snakker han om at han avskyr seg selv ikke klarer å slutte å spise(han har gått opp en del i vekt) og at han mener jeg fortjener noen som er bedre enn han og som kan gjøre meg lykkelig. Jeg prøver alt jeg kan å overbevise han om at jeg elsker han over alt, noen ganger virker det som om han tar det til seg, andre ganger sier han at jeg fortjener så mye bedre og at han ikke vil dra meg med ned i sitt svarte hull. Han sier også at han tviler på at forholdet vårt overlever dette. Fordi han er på et så mørkt sted. Samtidig sier han at det ikke har noe med meg å gjøre og at han elsker meg veldig høyt. For en ukes tid siden innrømmet han at han har tenkt på selvmord, og at han til og med hadde tenkt på hvordan det enklest kunne gjennomføres.

Jeg er desperat. Har noen andre opplevd lignende? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe han? Skal jeg la være å mase, gi han alenetiden han ber om(isolasjon) eller skal jeg insistere på å være nær og at vi bør sees mer?

Jeg kan legge til at han er en typisk mannemann, som er altfor stolt til å oppsøke terapi, perfeksjonist i alt han foretar seg og har ekstremt høye krav til både seg selv og andre i livet sitt.

Anonymkode: 9e5e7...65f

Stakkars mann. Dette problemet er så stort, slik jeg ser det, at han kommer til å slite mye fremover hvis han ikke innser at han må få profesjonell hjelp av fastlege og psykolog.

Endret 7. januar 2023 av Serafin

[AnonymBruker]

Arild37 skrev (45 minutter siden):

Det der er veldig vanskelig, for begge parter. Jeg har vært der han er, og selv om jeg visste det ville være bra for meg å være sosial, så skjøv jeg alle nære vekk allikevel, jeg visste det var dumt og feil, og ikke var godt for meg, men jeg klarte ikke annet, ville bare være alene, men det betyr ikke at jeg ikke var glad i mine nærmeste, selv om det definitivt ikke opplevdes sånn for de. Dette er veldig vanskelig å sette seg inn i uten å ha opplevd noe lignende selv, spesielt for de nærmeste, og antar man kan føle seg sviktet, selv om det ikke var meningen på noen måte 

Det er vanskelig å gi råd her, kjenner jo ikke hele historien her heller, selv om jeg kjenner meg igjen, så er dette noe alle opplever forskjellig. Beste rådet jeg kan gi er å prøv å vær tålmodig, prøv å forstå at dette ikke har noe med deg å gjøre, prøv å ikke vis sinne eller stor skuffelse, selv om du kanskje føler det, men vær forståelsesfull, og finn en måte å pushe han på som ikke setter han på bakbena, for han trenger å pushes, det må bare bli gjort på rett måte, og det er veldig individuelt

Takk for svar. Det jeg sliter med å skjønne, er at dersom han elsker meg så høyt som han påstår; hvorfor er han ikke mer «redd» for å skyve meg vekk? Og til og med si at jeg fortjener en bedre man. Og at jeg kan finne lykken hos noen som er mer vellykket enn han.

Hadde du partner da du gikk gjennom det samme? Hvordan resonnerte du i så fall mtp deres forhold?

Anonymkode: 9e5e7...65f

[Arild37]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar. Det jeg sliter med å skjønne, er at dersom han elsker meg så høyt som han påstår; hvorfor er han ikke mer «redd» for å skyve meg vekk? Og til og med si at jeg fortjener en bedre man. Og at jeg kan finne lykken hos noen som er mer vellykket enn han.

Hadde du partner da du gikk gjennom det samme? Hvordan resonnerte du i så fall mtp deres forhold?

Anonymkode: 9e5e7...65f

Man blir apatisk desverre, selv om jeg brydde meg, så klarte jeg ikke vise det. Hadde ikke partner da, men jeg skjøv vekk familie og venner, og hadde nok gjort det med en kjæreste også, hadde nok ikke klart et forhold. Og det er det klart vanskelig å forholde seg til når man blir sånn. Synes egentlig det er vanskelig å svare på, siden slikt oppleves veldig forskjellig. Snakk med noen venner av han, eller familie? 

[Helene1982]

Jeg blir lei meg når jeg leser om din situasjon. Dette handler ikke om deres forhold, eller hans kjærlighet til deg, men han er syk. Og dette er mer alvorlig enn at du eller han kan fikse det på egenhånd. Det er over deres kompetanse, da han trenger profesjonell helsehjelp. Moren min var alvorlig psykisk syk, og av og til måtte jeg gjøre ting som føltes veldig dritt, og illojalt, da et symptom på psykisk sykdom kan være at du ikke selv ser ditt eget sykdomsbilde.

Jeg ville begynt med å prøve å få ham til en fastlege, slik at han kan bli vurdert for terapi og/eller medisiner. For meg er det det samme som å se at noen har en enorm svulst som vokser og vokser, uten å gjøre noe for å hjelpe dem. Jeg ville prøvd å motivere ham til å be om hjelp frivillig først. Om han kan gjøre det for deg? Hva ville han gjort om rollene var motsatt?

Om det ikke fungerer, må du vurdere tvang. Om han er i fare for å ta sitt eget liv, trenger han hjelp. Kan du snakke med familien hans om dette? Er det noen i livet hans som han vil lytte til? Hvis han er en mannemann – trenger han en mann som sier at det er ok å be om hjelp?

[AnonymBruker]

Arild37 skrev (40 minutter siden):

Man blir apatisk desverre, selv om jeg brydde meg, så klarte jeg ikke vise det. Hadde ikke partner da, men jeg skjøv vekk familie og venner, og hadde nok gjort det med en kjæreste også, hadde nok ikke klart et forhold. Og det er det klart vanskelig å forholde seg til når man blir sånn. Synes egentlig det er vanskelig å svare på, siden slikt oppleves veldig forskjellig. Snakk med noen venner av han, eller familie? 

Han har dessverre minimal kontakt med familien, etter omsorgssvikt i oppveksten. Venner har han men ingen dype relasjoner. Så jeg tror det er et skudd i blinde.

Anonymkode: 9e5e7...65f