Når er det spikeren i kista for forholdet?

[AnonymBruker]

Jeg er så sint, lei meg og frustrert over å ha en mann som ikke forstår at et forhold må jobbes med. Som så mange andre har vi hatt våre utfordringer etter å ha fått barn, og jeg fikk han til slutt med på fvk for samtaler. Vi gikk der i ett års tid, uten å egentlig gjøre noen endringer på hjemmebane. Han hadde ikke tid eller ork til det, og har hele veien ment at vi har det bra. Alt jeg sier oppfattes som mas eller trusler om skilsmisse. 

Jeg syns det er så blodig urettferdig at barna skal fratas hele familietilværelsen fordi han ikke orker å prøve engang! Det er en stor sorg, og jeg har gått på akkord med meg selv i flere år nå. Men kjenner at jeg ikke klarer mer, er dypt ulykkelig i forholdet. Hvordan skal man ta steget og faktisk gå? Bli den heksen som ødelegger alt for sin egen lykke.

Anonymkode: ac7d1...9c4

[ajarRun]

Det høres ut som om du har vært gjennom en tøff tid, og det må være vanskelig å føle seg så ulykkelig i forholdet. Det kan være vanskelig å vurdere om man skal fortsette i et forhold eller om man skal gå, spesielt når man har barn sammen.

Det er viktig å huske at det er viktig å være lykkelig, og at det kan være bedre for alle involverte å gå hver til sitt hvis forholdet ikke fungerer. Det er imidlertid viktig å huske at det ikke nødvendigvis er enkelt for barna å ha foreldre som ikke er sammen, så det kan være lurt å vurdere om det finnes andre muligheter før man tar en slik beslutning.

Hvis du føler at du har prøvd alt du kan for å få forholdet til å fungere, og du fremdeles føler deg ulykkelig, kan det være lurt å vurdere om det er bedre for deg å gå. Det er viktig å huske at du ikke er alene, og at det finnes hjelp og støtte tilgjengelig for deg uansett hva du bestemmer deg for.

[AnonymBruker]

En kan ikke fikse et forhold alene. Høres for min del ut som at du kan tillate deg å gi ham opp nå. Det er ikke egoistisk, det er en konsekvens av at han ikke bryr seg om at du ikke har det bra. I et forhold skal man bry seg om hvordan den andre har det også. 

Anonymkode: 3ae5b...0bd

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt det som det er: satt meg ned med en ordentlig samtale. Si at hvis dere ikke tar tak, har konkrete verktøy for bedring på hjemmebane, så går du. Og reagerer han ikke da, ja, så må du gå.  Så du må være klar for en helt siste innsats og klar for å gå, slik at det ikke blir en «tom trussel». Noen trenger den dytten. Og barn merker om foreldre er ulykkelige. Jeg skulle ønske mine foreldre skilte seg mye før.

Anonymkode: 0f7b9...ccf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg er så sint, lei meg og frustrert over å ha en mann som ikke forstår at et forhold må jobbes med. Som så mange andre har vi hatt våre utfordringer etter å ha fått barn, og jeg fikk han til slutt med på fvk for samtaler. Vi gikk der i ett års tid, uten å egentlig gjøre noen endringer på hjemmebane. Han hadde ikke tid eller ork til det, og har hele veien ment at vi har det bra. Alt jeg sier oppfattes som mas eller trusler om skilsmisse. 

Jeg syns det er så blodig urettferdig at barna skal fratas hele familietilværelsen fordi han ikke orker å prøve engang! Det er en stor sorg, og jeg har gått på akkord med meg selv i flere år nå. Men kjenner at jeg ikke klarer mer, er dypt ulykkelig i forholdet. Hvordan skal man ta steget og faktisk gå? Bli den heksen som ødelegger alt for sin egen lykke.

Anonymkode: ac7d1...9c4

Om han driter i det som du sier og ikke løfter en finger for å prøve engang så hadde jeg gått etter så lang tid! 

Det er verre for barna å bli i ett sånt forhold!

Vil du at de skal lære å gjøre det samme senere eller at de skal stå opp for seg selv?

Du fortjener å være lykkelig , barna og!

Anonymkode: 9e978...5ad

[M**]

❤️ Jeg kjenner meg veldig igjen i stiuasjonen din. Har prøvd og prøvd, men ting blir ikke bedre. Kjenner på en totalt manglende vilje fra den andre part, noe som har igjen har ført til år med frustrasjon og oppgitthet, som til slutt nærmest har glidd over i forakt (selv om jeg prøver å skjule det av hensyn til barn) Som deg synes jeg likevel det er kjempevanskelig å ta det endelige skrittet og gå. Det høres imidlertid ut som du har prøvd og prøvd og skal ikke ha dårlig samfvittighet for å gå. Til slutt må man sette sin egen lykke/helse først.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han hadde ikke tid eller ork til det, og har hele veien ment at vi har det bra. Alt jeg sier oppfattes som mas eller trusler om skilsmisse.

Da tar du det opp en gang til. Hvis han ikke vil være med å jobbe med å redde forholdet, og klager på at du truer med skilsmisse, så si at han har rett. Nå har dere kommet til det veikrysset at dere enten bestemmer dere for begge å jobbe med forholdet NÅ, eller å gi opp og søke om separasjon.

Anonymkode: 56b4d...ef0

[AnonymBruker]

Du forteller egentlig ingenting av hva som er problemet her, så vil være forsiktig med å ta imot råd her, da alle som prøver å hjelpe ikke vet noe som helst om deres situasjon

Anonymkode: 5aac7...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du forteller egentlig ingenting av hva som er problemet her, så vil være forsiktig med å ta imot råd her, da alle som prøver å hjelpe ikke vet noe som helst om deres situasjon

Anonymkode: 5aac7...fb0

Mye av det som er problemer også hos andre småbarnsforeldre. Dårlig kommunikasjon, forskjellige prioriteringer. Vi er uenige om mye, og fungerer ikke som et team. Jeg skulle ønske vi hadde noen felles mål som vi jobbet mot sammen. I tillegg til noen tillitsbrudd som såret meg veldig (ikke utroskap), som han nekter å snakke om. Mens jeg trenger at han anerkjenner hvordan disse tingene påvirket meg i en veldig sårbar periode. Følelsen av at han ikke stilte opp når jeg virkelig trengte ham er vanskelig å fordøye.

Han er en snill mann, og en fantastisk pappa. Så det er ingenting uopprettelig som er gjort, men jeg merker jo at jeg mister følelser fullstendig når han aldri viser noen vilje til å sette oss som par først.    Han ser feks ikke behovet for at vi begge er hjemme på kveldstid etter barna er lagt. I hans hode er det en gylden anledning til å trene eller jobbe. 

Anonymkode: ac7d1...9c4

[AnonymBruker]

M** skrev (16 timer siden):

❤️ Jeg kjenner meg veldig igjen i stiuasjonen din. Har prøvd og prøvd, men ting blir ikke bedre. Kjenner på en totalt manglende vilje fra den andre part, noe som har igjen har ført til år med frustrasjon og oppgitthet, som til slutt nærmest har glidd over i forakt (selv om jeg prøver å skjule det av hensyn til barn) Som deg synes jeg likevel det er kjempevanskelig å ta det endelige skrittet og gå. Det høres imidlertid ut som du har prøvd og prøvd og skal ikke ha dårlig samfvittighet for å gå. Til slutt må man sette sin egen lykke/helse først.  

Der setter du ord på det! Forakt. Er akkurat det jeg kjenner på etter disse årene. Er jeg ikke verdt mer liksom? Han kan bruke all energi på jobb og kamerater, mens jeg bare skal eksistere for å dele byrden med hus og hjem. Det er ikke noe "oss" mer.

Leit at du også har det slik. Hva er det som holder deg tilbake? 

Anonymkode: ac7d1...9c4

[AnonymBruker]

Tar gjerne imot flere innspill. Er det noen som har hatt det liknende og fått det til å fungere likevel? Hvordan gikk dere frem i så fall?

Anonymkode: ac7d1...9c4