Prøver å skjønne hvorfor samboeren min ikke har venner

[AnonymBruker]

Samboeren min har en haug av bekjente og han stopper sikkert opp og snakker med to stykker hver gang vi er i butikken. Han kjenner veldig mange men har ingen nære. 

Det jeg ikke skjønner er at frem til han var 24 (nå er han 38) så hadde han masse nære kompiser fra barndommen og de var en stor gjeng. Jeg har spurt han om hvorfor han ikke har kontakt med de lengre og han forklarer det med at da han var 24 møtte han eksen sin som hadde små barn fra før og at han da plutselig fikk et annet liv med stebarn og null fest og andre prioriteringer. 

Fair enough, men det som er rart er at alle disse kompisene fikk barn rett etter og fortsatt er en stor sammensveiset gjeng med barn som alle bor i nærheten av oss - uten samboeren min. De hilser så vidt i butikken så jeg får følelsen av at det har skjedd noe. 
 

Han har liksom ingen å være sammen med, og jeg får vondt av han. Samboeren min er virkelig verdens snilleste og livredd for å såre noen, men han er også ekstremt konfliktsky som har ført han opp i mange situasjoner hvor han nok har oppført seg feigt eller stukket hodet i sanden..

Anonymkode: 3fbd0...6f2

[AnonymBruker]

Sånn er det bare? Det er helt normalt å miste kontakten med gamle venner. Spesielt når man går inn i nye faser av livet, som at studielivet slutter, man får barn, osv. 

Jeg har ikke kontakt med noen av vennene jeg hadde da jeg var i tyve-årene. Ikke fordi noe har skjedd. Vi har bare glidd fra hverandre. Vi fikk barn til ulik tid, og har vært i ulike stadier av livet, og opptatte av vårt. 

Anonymkode: 5a471...7e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sånn er det bare? Det er helt normalt å miste kontakten med gamle venner. Spesielt når man går inn i nye faser av livet, som at studielivet slutter, man får barn, osv. 

Jeg har ikke kontakt med noen av vennene jeg hadde da jeg var i tyve-årene. Ikke fordi noe har skjedd. Vi har bare glidd fra hverandre. Vi fikk barn til ulik tid, og har vært i ulike stadier av livet, og opptatte av vårt. 

Anonymkode: 5a471...7e2

Ja, enig i det. Men er bare så påfallende at hele kompisgjengen på 7 fortsatt er sammen som erteris, med unntak av samboeren min. Vi bor jo i samme område med barn på samme skole osv.

Anonymkode: 3fbd0...6f2

[AnonymBruker]

Folk man er vokst opp sammen med, trenger man ikke daglig bekreftelse på vennskapet. Når man en gang treffes, det seg være måneder eller år, så er man ret tilbake til der man slapp sist.

Anonymkode: abf30...8c0

[Andro]

Jeg har det også slik. Jeg har mista kontakten med de som var venner i barndom og ungdomstid.
Heldigvis har jeg stifta en del nye vennskap som voksen, men ingen som bor i nærheten.
Menn er nok dårligere til dette med å beholde vennskap enn det kvinner er.

[AnonymBruker]

Mange voksne har ingen nære venner, og kanskje spesielt menn. For noen er det greit, for andre et savn. Bare han selv kan svare på dette..

Anonymkode: 970e5...dd5

[AnonymBruker]

Han har nok ikke så sterkt sosialt behov. 

Anonymkode: 8c97f...632

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, enig i det. Men er bare så påfallende at hele kompisgjengen på 7 fortsatt er sammen som erteris, med unntak av samboeren min. Vi bor jo i samme område med barn på samme skole osv.

Anonymkode: 3fbd0...6f2

Han mistet kontakten da han ble stefar. At de så fikk barn litt senere, hjelper jo ikke, da hadde de allerede mistet kontakten? 

Selv om man bor i samme område, og treffes på butikken, så får man ikke automatisk samme forholdet igjen, om det først har dabbet av. En av mine studievenninner, som jeg hang med hver eneste dag i fem år, bor under en km borti gaten, og hun sier bare hei og går videre hver gang vi treffes - uten at det var noe dramatikk inne i bildet, vi bare gled fra hverandre da hun fikk mann og barn og jeg var evig singel. 

Anonymkode: 5a471...7e2

[AnonymBruker]

Du skriver jo selv at du har på følelsen at noe har skjedd, så da har det vel kanskje det da. Så får det være opp til samboeren din om han vil dele det med deg eller ikke. Ingen andre en samboeren din og kompisgjengen som kan svare på det

Anonymkode: d521e...d74

[AnonymBruker]

Hva er problemet ditt ts? Selv om du har behov for at han skal ha mange vanner, så har kanskje ikke han det samme behovet. Er det kanskje sånn at i ditt hode så er det status å ha mange venner, og de som ikke har det i dine øyne noe feil med? 

Anonymkode: df067...fc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva er problemet ditt ts? Selv om du har behov for at han skal ha mange vanner, så har kanskje ikke han det samme behovet. Er det kanskje sånn at i ditt hode så er det status å ha mange venner, og de som ikke har det i dine øyne noe feil med? 

Anonymkode: df067...fc5

Hvor fikk du dette fra..? Jeg har ikke så mange venner selv heller, så det handler ikke om det  Problemet er at samboeren min er kjempesosial og jeg ser at det er sårt for han å ikke ha noen nære selv. Det er oftest han som er initiativtaker på å invitere mine venner på middag og jeg vet han skulle ønske at han hadde flere venner selv. Det er så mange som er borte fra livet hans og jeg forstår ikke helt hvorfor 

Anonymkode: 3fbd0...6f2

[AnonymBruker]

Han har nok ikke så sterkt sosialt behov. 

Min kjære er veldig introvert og selvstendig. Han har ikke prioritert/klart å holde nær kontakt med særlig mange. I starten syntes jeg det var rart. Nå er det bare sånn han er. 

Anonymkode: 8c97f...632

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Problemet er at samboeren min er kjempesosial og jeg ser at det er sårt for han å ikke ha noen nære selv. 

Anonymkode: 3fbd0...6f2

Hvis han var kjempesosial, hadde han skaffet seg kontakt med gamle venner og/eller funnet nye. Så det er han ikke. Det å gå ut i verden og bruke tid,penger, oppleve risiko for at ting ikke funker eller bli avvist etc. er det ikke alle som vil utsette seg for - eller får til - selv om de iblant savner nærhet. 

Anonymkode: 8c97f...632

[tangent]

Det høres jo ganske naturlig ut at han gikk inn i en familiehverdag før kompisene sine, og da mistet de kontakt. Det kan være ensomt å være førstemann som får barn (eller stebarn). Og hvis kontakten ble liten, så er det rett og slett ikke alle som er så interessert i å plukke opp tråden senere fordi man ikke har behovet. Hvis mannen din i tillegg er en type som trives hjemme med familien og har fokus der, så kan det rett og slett hende han ikke har noe behov for å bygge den typen vennskap igjen. Er han fornøyd med livet? Da tenker jeg det ikke er et problem og at det ikke nødvendigvis har skjedd noe spesielt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Mange voksne har ingen nære venner, og kanskje spesielt menn. For noen er det greit, for andre et savn. Bare han selv kan svare på dette..

Anonymkode: 970e5...dd5

Dette. Jeg har ingen venner, kun gode bekjente. Årsaken er sammensatt - omfattende mobbing og utfrysing i barndommen som førte til at jeg ikke hadde noen venner mens jeg var barn, og heller ikke lærte meg sosiale koder som trengs for å bygge vennskap. Et par forsøk på å få venner i voksen alder endte med ghosting, og enda et par endte ned stygg dolking i ryggen. Jeg har det best ved å holde andre mennesker på litt avstand. Heldigvis har ikke mannen problemer med det. 

Anonymkode: f0830...8a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ja, enig i det. Men er bare så påfallende at hele kompisgjengen på 7 fortsatt er sammen som erteris, med unntak av samboeren min. Vi bor jo i samme område med barn på samme skole osv.

Anonymkode: 3fbd0...6f2

Jeg forstår veldig godt dine synspunkter og kjøper forklaringen til samboeren din. Ser også at det etter så lang tid kan være vanskelig å komme inn igjen sånn uten videre. Hvis han vil inn igjen, så må han kanskje ta en åpen samtale med de hvor han forklarer litt hva som skjedde da han ble stefar og at han veldig gjerne ønsker å bli med i gjengen igjen fordi han savner de. Jeg har vondt for å tro at de ikke skulle ta imot ham med åpne armer… 

Anonymkode: e7762...1d8

[AnonymBruker]

Det er vanskeligere for noen å holde liv i vennskap etterhvert som de blir eldre. Selv er jeg sånn. Mine gamle venner fra oppveksten har fortsatt kontakt, men jeg har ingen kontakt med dem. Ikke fordi det har skjedd noe, men fordi jeg ikke har like gode sosiale evner som det de har. Sosiale situasjoner går aldri av seg selv, det er alltid hardt arbeid for min del, og det legger nok andre merke til, om enn muligens ubevisst.

 Kanskje samboeren din også er sånn? At han må jobbe for det sosiale? Det er slitsomt og ensomt å ha det sånn og man forsvinner fort ut på sidelinjen dersom man ikke jobber for å opprettholde kontakten.

Anonymkode: f7422...da6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette. Jeg har ingen venner, kun gode bekjente. Årsaken er sammensatt - omfattende mobbing og utfrysing i barndommen som førte til at jeg ikke hadde noen venner mens jeg var barn, og heller ikke lærte meg sosiale koder som trengs for å bygge vennskap. Et par forsøk på å få venner i voksen alder endte med ghosting, og enda et par endte ned stygg dolking i ryggen. Jeg har det best ved å holde andre mennesker på litt avstand. Heldigvis har ikke mannen problemer med det. 

Anonymkode: f0830...8a4

❤️

Så leit at du ble mobbet, ghostet og dolket💔 

Anonymkode: e7762...1d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvor fikk du dette fra..? Jeg har ikke så mange venner selv heller, så det handler ikke om det  Problemet er at samboeren min er kjempesosial og jeg ser at det er sårt for han å ikke ha noen nære selv. Det er oftest han som er initiativtaker på å invitere mine venner på middag og jeg vet han skulle ønske at han hadde flere venner selv. Det er så mange som er borte fra livet hans og jeg forstår ikke helt hvorfor 

Anonymkode: 3fbd0...6f2

Å hvorfor må du forstå det? Har han selv nevnt at han lurer på hvorfor han ikke har noen nære selv, eller har han sagt at han savner noen nære venner? 

Anonymkode: df067...fc5

[Macro]

Er ikke første gang et kvinnfolk har sørget for å isolere mannen sin.