Redd for å "ødelegge" livet til barnet mitt med et søsken

[Gjest Chicchi]

Jeg og mannen tenkte egentlig at vi ville ha et enebarn. Men nå når vår datter er 15 måneder og den tøffe babytiden er over, føler jeg et behov for en til. Jeg er ganske overrasket, for det tok lang tid før jeg trivdes som mamma. Men jeg føler at jeg har mer kjærlighet å gi.

Men jeg er redd for hva det kan gjøre med vår harmoniske lille trio. Smårollingen vår er vant til mye oppmerksomhet fra både mamma og pappa, ettersom vi begge har hjemmekontor. Vi samsover med henne fortsatt og er veldig sammensveiset.

Så til tross for mitt fysiske og emosjonelle behov, er jeg bekymret for hva det kan gjøre med oss som en familie. Jeg kan bare forestille meg hvor traumatisk det er for et lite barn å se hele sin verden forandres. Jeg kommer til å savne å kunne gi henne all oppmerksomhet. Og det er vanskelig å se for seg å ta seg av en nyfødt mens man har en vilter unge løpende rundt seg. 

Jeg er i midten av 30-årene, mannen i begynnelsen av 40-årene, så vi har ikke all verdens tid heller. Jeg vil jo vente til barnet er litt mer selvstendig, men jeg vil fortsatt tro det er ganske omveltende. Jeg vurderer å kjempe imot behovet mitt, for jeg er neimen ikke sikker på at et søsken beriker tilværelsen.

Dere som fikk andremann: Hvordan taklet førstemann det? Hvordan opprettholdt dere en noen lunde harmoni?

[TheHairyToothfairy]

Barn har godt av søsken. Det har mennesker i flere tusenvis av generasjoner taklet helt fint. Våre barn har taklet det helt greit og har stor glede av hverandre hver eneste dag.

Endret 6. januar 2023 av TheHairyToothfairy

[AnonymBruker]

Jeg tror gleden over å ha et søsken livet ut overveier det som eventuelt oppleves negativt i starten! Datteren din kommer med all sannsynlighet til å elske og være storesøster og ha en lekekamerat og mer selskap i hverdagen. 

Anonymkode: 8e3d5...784

[AnonymBruker]

Barn har godt av å ikke være midtpunktet hele tiden. Å være i fokus hele tiden, kan være utrolig slitsomt for et barn, og ikke bra. Så om man har enebarn, bør man likevel venne ungen på å ikke hele tiden være midtpunkt og hovedperson. 

Tenk på at alle eldste-søsken har vært i samme situasjon som ditt barn - og det har likevel gått greit med dem Vi fikk nr 2 da eldstemann var tre år. Han hadde jo da levd herrens glade dager som enebarn i tre år. Og ja, det var en omveltning for ham å få et søsken, og ikke få så mye kontakt som han var vant til. Men vi inkluderte ham i alt. Han var med å skifte bleie, han satt og koste med babyen mens jeg ammet, eller vi satt og leste bok mens jeg ammet, osv. Så var vi jo også to foreldre, så han fikk alenetid med pappa mens mamma sov ut med babyen etter en lang våkenatt, osv. 

Anonymkode: 2a551...1ed

[lillevill]

Gi henne et søsken om dere kan! Da har hun alltid noen å leke med.

[Gjest Chicchi]

lillevill skrev (9 minutter siden):

Gi henne et søsken om dere kan! Da har hun alltid noen å leke med.

Men er ikke det litt vel rosemaling? Jeg synes jeg bare hører om søsken som krangler, hvis det er få år mellom dem. Er jo ikke garantert at de har like interesser heller  

[AnonymBruker]

Dere som skriver man har godt av søsken, dette er jo ikke universelt. For mange veier de positive sidene ved å ha søsken opp for de negative, for andre ikke. Det er umulig å gi et generelt svar for alle, og jeg har ikke greid å finne god forskning som sier at det ene er bedre enn det andre heller.

Til ts: få så mange barn du vil tenker jeg, men om du velger to, tenk på aldersforskjellen og hvordan du best kan legge til rette for å greie å ivareta nr 1. Les litt om hvordan stimulere til gode søskenforhold feks. Fella mange foreldre går i er å glemme at det eldste barnet tross alt er veldig liten selv. Og legg en plan for hva dere gjør om dere får en kolikkbaby etc.

Anonymkode: f8c47...0bd

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Barn har godt av å ikke være midtpunktet hele tiden. Å være i fokus hele tiden, kan være utrolig slitsomt for et barn, og ikke bra. Så om man har enebarn, bør man likevel venne ungen på å ikke hele tiden være midtpunkt og hovedperson. 

Tenk på at alle eldste-søsken har vært i samme situasjon som ditt barn - og det har likevel gått greit med dem Vi fikk nr 2 da eldstemann var tre år. Han hadde jo da levd herrens glade dager som enebarn i tre år. Og ja, det var en omveltning for ham å få et søsken, og ikke få så mye kontakt som han var vant til. Men vi inkluderte ham i alt. Han var med å skifte bleie, han satt og koste med babyen mens jeg ammet, eller vi satt og leste bok mens jeg ammet, osv. Så var vi jo også to foreldre, så han fikk alenetid med pappa mens mamma sov ut med babyen etter en lang våkenatt, osv. 

Anonymkode: 2a551...1ed

Interessant... Er det slitsomt å være midtpunkt? Jeg spør, for jeg be i stor grad oversett i min familie da søsteren min krevde all oppmerksomhet. 

Men det høres unektelig hyggelig ut å inkludere treåringen i stell av babyen

[Anonym6789]

Det er ikke traumatisk og livsødeleggende å få et søsken. Det er selvfølgelig rart i starten når man må dele på alt man har gått alene, men å ha søsken gir også utrolig mye. 

 

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (1 minutt siden):

Men er ikke det litt vel rosemaling? Jeg synes jeg bare hører om søsken som krangler, hvis det er få år mellom dem. Er jo ikke garantert at de har like interesser heller  

Det er ganske kraftig rosemaling, jo Det er mange søsken som overhodet ikke går i lag som lekekamerat. Man bør aldri få et barn nr 2 for å skaffe en lekekamerat - barnet er noe man skaffer fordi man selv har lyst på det. 

Nevøene mine er 9 og 11,5, og de har aldri fungert som lekekamerater. Så da vi skaffet oss nr 2, var det med null visjon om at vi nå kunne sitte i sofaen og drikke kaffe mens ungene underholdt hverandre. 

Anonymkode: 2a551...1ed

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (17 minutter siden):

Jeg og mannen tenkte egentlig at vi ville ha et enebarn. Men nå når vår datter er 15 måneder og den tøffe babytiden er over, føler jeg et behov for en til. Jeg er ganske overrasket, for det tok lang tid før jeg trivdes som mamma. Men jeg føler at jeg har mer kjærlighet å gi.

Men jeg er redd for hva det kan gjøre med vår harmoniske lille trio. Smårollingen vår er vant til mye oppmerksomhet fra både mamma og pappa, ettersom vi begge har hjemmekontor. Vi samsover med henne fortsatt og er veldig sammensveiset.

Så til tross for mitt fysiske og emosjonelle behov, er jeg bekymret for hva det kan gjøre med oss som en familie. Jeg kan bare forestille meg hvor traumatisk det er for et lite barn å se hele sin verden forandres. Jeg kommer til å savne å kunne gi henne all oppmerksomhet. Og det er vanskelig å se for seg å ta seg av en nyfødt mens man har en vilter unge løpende rundt seg. 

Jeg er i midten av 30-årene, mannen i begynnelsen av 40-årene, så vi har ikke all verdens tid heller. Jeg vil jo vente til barnet er litt mer selvstendig, men jeg vil fortsatt tro det er ganske omveltende. Jeg vurderer å kjempe imot behovet mitt, for jeg er neimen ikke sikker på at et søsken beriker tilværelsen.

Dere som fikk andremann: Hvordan taklet førstemann det? Hvordan opprettholdt dere en noen lunde harmoni?

Det må du bestemme selv.

Jeg har søsken og fritt for toskeskap er det desverre ikke når vi nå er voksne. Desverre er det min eldste bror som  er problemet for oss alle i familien akkurat nå. 

Og i en alder av 56 år er det vanskelig å få ham abortert.

Anonymkode: 15826...20b

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dere som skriver man har godt av søsken, dette er jo ikke universelt. For mange veier de positive sidene ved å ha søsken opp for de negative, for andre ikke. Det er umulig å gi et generelt svar for alle, og jeg har ikke greid å finne god forskning som sier at det ene er bedre enn det andre heller.

Til ts: få så mange barn du vil tenker jeg, men om du velger to, tenk på aldersforskjellen og hvordan du best kan legge til rette for å greie å ivareta nr 1. Les litt om hvordan stimulere til gode søskenforhold feks. Fella mange foreldre går i er å glemme at det eldste barnet tross alt er veldig liten selv. Og legg en plan for hva dere gjør om dere får en kolikkbaby etc.

Anonymkode: f8c47...0bd

Ja, jeg tenker selv at mange foreldre tror at søskenforhold utvikler seg automatisk, men man må vel vise dem hvordan det gjøres tenker jeg (som med alt annet). Tanteungene mine krangler så busta fyker og jeg ser at foreldrene bare lar dem krangle fra seg. Selv tror jeg ikke at jeg hadde klart å la være å gripe inn og si at "sånn gjør vi ikke i vår familie, vi snakker sammen." Men det er kanskje litt vel naivt?

[AnonymBruker]

Man ødelegger ikke livet til barnet som får søsken, vil heller påstå man beriker det. Min datter på 10 ønsket seg veldig et søsken. Tok 8 år før jeg og min (nye) mann fikk barn. Hun storkoser seg som storesøster.  Man kan selvsagt aldri garantere at de er venner i voksen alder eller hva slags forhold de skal ha. 

Og med tre søsken selv og syk foreldre er det virkelig godt å være flere. 

Anonymkode: 9d377...df7

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (2 minutter siden):

Interessant... Er det slitsomt å være midtpunkt? Jeg spør, for jeg be i stor grad oversett i min familie da søsteren min krevde all oppmerksomhet. 

Men det høres unektelig hyggelig ut å inkludere treåringen i stell av babyen

Ja, om du googler litt om det, vil du finne en del info om akkurat det. At det å hele tiden i fokus er slitsomt og gir et voldsomt press. 

Du kan jo tenke deg selv: om du hele tiden er i fokus, er det hele tiden noen som har fokus på hvordan du presterer, hvordan du er, hva du gjør, osv. 

 

Anonymkode: 2a551...1ed

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (2 minutter siden):

Ja, jeg tenker selv at mange foreldre tror at søskenforhold utvikler seg automatisk, men man må vel vise dem hvordan det gjøres tenker jeg (som med alt annet). Tanteungene mine krangler så busta fyker og jeg ser at foreldrene bare lar dem krangle fra seg. Selv tror jeg ikke at jeg hadde klart å la være å gripe inn og si at "sånn gjør vi ikke i vår familie, vi snakker sammen." Men det er kanskje litt vel naivt?

Anbefaler å lese "siblings without rivalry". I nymotens oppdragelse har man fokus på å lære barna konflikthåndtering og samarbeid, og dermed IKKE gripe inn som dommer ved førte tegn på konflikt. Om man gjør det, fratar man barna en gylden mulighet til å få erfaring med å håndtere konflikter på egenhånd. 

For all del: om det er vold og grining og neseblod, griper man selvsagt inn  Og om man ser at de har holdt på en stund å dra i samme leken og hyle, så kan man stille åpne spørsmål som "hm, her har vi et problem: én leke og to barn som vil leke med den. Hvordan synes dere vi skal løse det?", og la barna være med i problemløsningen. 

Anonymkode: 2a551...1ed

[AnonymBruker]

Det var ikke traumatisk for eldstemann her å få søsken. Det er 3 år mellom dem. De krangler mye, men de leker også sammen. Det er mer krevende å ha to enn det er å ha en. Totalbelastningen er mer enn dobbelt så stor, hos oss. Samtidig så er vi glad for begge to og det er en glede å se verden gjennom deres øyne. De er veldig forskjellige og det er også veldig spennende å se at to foreldre kan få to veldig ulike barn. 

Anonymkode: 4f5ce...0b1

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det var ikke traumatisk for eldstemann her å få søsken. Det er 3 år mellom dem. De krangler mye, men de leker også sammen. Det er mer krevende å ha to enn det er å ha en. Totalbelastningen er mer enn dobbelt så stor, hos oss. Samtidig så er vi glad for begge to og det er en glede å se verden gjennom deres øyne. De er veldig forskjellige og det er også veldig spennende å se at to foreldre kan få to veldig ulike barn. 

Anonymkode: 4f5ce...0b1

"Totalbelastningen er mer enn dobbelt så stor" 😮 Det høres skremmende ut! Kan du fortelle litt om hvorfor den er det?

[AnonymBruker]

I vår familie er søsken gode venner.

Fra unge til eldre.

Vi ser på enebarn som noe trist. (Enebarn er jo nesten skjellsord og.

Det betyr du ofte er egen og ikke vant til andre, også blir du ensom som voksen)

Anonymkode: 20cd1...0bc

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

I vår familie er søsken gode venner.

Fra unge til eldre.

Vi ser på enebarn som noe trist. (Enebarn er jo nesten skjellsord og.

Det betyr du ofte er egen og ikke vant til andre, også blir du ensom som voksen)

Anonymkode: 20cd1...0bc

Hmm, det er jo ganske trangsynt, da. Nyere forskning viser at enebarn klarer seg like bra. Du er ikke garantert en herlig personlighet selv om du har søsken. Det er nok mer opp til oppdragelse.

Vi vet at vårt enebarn har kusiner, fettere og et nettverk via oss. Selv har jeg dårlig kontakt med min søster, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle gitt næring til et søskenforhold mellom barna mine.

[AnonymBruker]

Nei altså det er ikke alle barn som "har godt av" å få et søsken, og nei det er ikke alle som "veier opp" ettersom barna vokser til heller, det er illusjoner og for de det ikke gjelder ganske inngripende i livet.. Jeg har en søsken jeg aldri har kommet overens med, jeg er eldre enn dette søskenet og vi har både yngre og eldre søsken i tillegg og ingen av oss har noe til overs for dette ene barnet i familien som fra dag en skapte ubalanse og uro i familien. I dag er vi alle godt voksne og dette ene søskenet er fortsatt "en plage" i form av at det er krevende på oppmerksomhet, vil ha ting på sin måte er lite fleksiber, ikke har empati, evne til kompromiss, sliter sosialt på de aller fleste områder, har vært innom rus, psykriatri, sittet inne - listen er umåtelig lang, og i støttegrupper opp gjennom tidene har vi lært at det ikke er noe vi som familie kan ta ansvar for, ta på oss eller gjøre for å hjelpe annet enn å alltid gå på akkord med oss selv og vår familie og det er umåtelig slitsomt. 

Det er også grunnen til at jeg personlig valgte få to barn med nesten 10 års mellomrom fordi jeg var så redd for å få ett barn til etter det første. 

Anonymkode: 06edc...89b