Gi meg eksempler på omstendigheter som gjør det enormt vanskelig å forbedre livet ditt (NAV, manglende rettigheter osv) - Lang post!

[AnonymBruker]

Skriver denne posten på impuls så kan hende den blir litt rotete, at noen av poengene blir uklare, at noen føler seg støtt (noe som er garantert å skje på kvinneguiden uansett), osv.
Legger til at jeg er enormt dårlig på å svare, så det er ikke sikkert at jeg svarer på svarene, men leser alt og er takknemlig til alle som svarer.

Begynner med å gi litt kontekst, beklager hvis det blir unødvendig mye, jeg er ikke flink til å fatte meg i korthet.

Jeg fullførte VGS i 2017. Etter stryk i mange fag når jeg originalt uteksaminerte fra VGS i 2002, gikk det med unntak av noen år her og der med fast ansettelse, i endeløse NAV-tiltak som ikke bar noen vei. På et tidspunkt ble det pga. prevensjonssabotasje i langvarig forhold (ja, menn burde ta mer ansvar for å bruke kondom, men det er også føkka i huet om å bevisst lyve om prevensjon for å fange partneren) barn i bildet og, og livet var på de fleste områder en kamp uten noe særlig grunnlag for å tro at framtiden kom til å bli bedre. På et punkt var jeg så lei av situasjonen at jeg forsøkte å fullføre VGS, men ble møtt med motstand. Hadde ikke voksenrett (vil si at jeg hadde allerede brukt det ene forsøket man får til VGS så jeg hadde ikke rett til å prøve på ny), en VGS-rådgiver sa jeg bare skulle drite i utdanning og søke på butikk, NAV mente det ikke var hensiktsmessig og at tiltak nr. XX ville være mer nyttig osv.  Omsider fikk man ny fastlege som ikke nektet å henvise til psykolog (den gamle mente som eksempel at hvis man har angst så skjelver man hele tiden, ergo du har ikke angst), og psykolog avklarte alvorlige udiagnostiserte psykiske lidelser som med all sannsynlighet hadde vært der siden barneår, skrev referanser og fikk meg inn på en VGS sponset av NAV. Nå er jeg nesten i mål med bachelor i en utdanning hvor jeg aldri vil gå arbeidsledig.
Fram til dette ordnet seg var jeg på randen av et sammenbrudd og hadde i følge en nær venn "drukket meg ihjel hvis det ikke var for at jeg var forelder." Jeg hadde null håp om at ting kunne bli bedre og opplevde at systemet bidro til å trykke meg ned i driten med å tvinge meg til å delta på tiltak som gjorde meg sykere.

For litt siden fikk jeg opp en tilfeldig artikkel fra KK på fb. Det handlet om en alenemor som følte seg fastlåst i en håpløs situasjon. Jeg husker ikke alle detaljene, men et eksempel var hvordan hun hadde tre lån hun hadde søkt om å slå sammen til ett, eller fryse to av de, noe hun fikk avslag på. Hun måtte altså konsentrere seg om ett lån mens de andre steg i rente, og dette bidro sterkt til å forlenge hennes gjeldssituasjon, og å slite på hennes psykiske helse.
Uten at jeg kjenner til detaljene i hennes situasjon, virker det på ene siden logisk at systemet burde tilrettelegge for at hun skal kunne betale kun ett lån, og dermed få en bedre framtidsutsikt samtidig som hun må ta ansvar for egen gjeld. Men samtidig vet jeg ikke om disse lånene er uansvarlige, og i tillegg, er det rimelig at selskaper skal bli tvunget av staten til å investere i mennesker med dårlig kreditt. Det vil kanskje på sikt skade arbeidsmarkedet fordi det ikke er lønnsomt å drive i Norge. Komplekse saker.

Anyway, jeg har hørt om mange tilsvarende situasjoner før, og har lyst å få kjennskap til flere situasjoner hvor omstendighetene (ofte systemet vi lever i) er føkka og bidrar til å låse mennesker fast i en kjip livssituasjon. Så del gjerne din situasjon og vær gjerne detaljrik nok til at en som ikke kjenner deg forstår helheten.

Men jeg vil også legge til den andre siden av mynten. Ansvar for egne handlinger.  Av erfaring tror jeg at det er veldig mange som faktisk har hatt mulighet for å påvirke livet sitt positivt, men som ikke anerkjenner at de selv har tatt feile valg som har bidratt til situasjonen de er i, de fleste mennesker er glad i å innta offerrollen.
En god venn gjør kontinuerlig gode avgjørelser. Han er høyt utdannet, han investerer penger, han har fokus på sunn og næringsrik mat til seg og sin familie, han ble nylig opptatt av et beredskapslager i tilfelle krise og brukte mye tid på å tenke gjennom det, stort sett det meste han gjør er gode avgjørelser som sikrer og løfter hans egen og hans families sikkerhet og framtid. Jeg poengterte for ham nylig at den eneste grunnen til at han har mulighet for dette, er fordi økonomien hans tillater det. Han forsøkte å kontre med at alle kan spare noe, mens jeg kontret tilbake med at han kan investere 30k i måneden og likevel spise som en konge hver dag, og at dette er annerledes enn de som kan spare i 100 kr måneden i to år hvis de gir avkall på hver minste nytelse i livet (som en smågodtkrokodille til seg selv og barna), men som likevel vil se alt de har spart forsvinne simpelthen pga. én tannlegetime.
Men selv med sin bakgrunn og når han hadde det som vanskeligst, gjorde han kontinuerlig gode valg, uansett hva det innebar at han gikk glipp av. Det må sies at han er et unikum med en stålvilje og evne til å ignorere ganske basale behov.
Han kunne aldri gjort disse tingene til den grad om han også hadde forsørgeransvar, men dette var bare et eksempel på at han gjorde det før han fikk forsørgeransvar. Det er forskjell på noen som blir forelder i en alder av 17 og 27.
Poenget her er vel simpelthen at mens jeg ber om eksempler på hvordan omstendigheter bidrar til et liv av kanskje fortvilelse og håpløshet, så vil det også være interessant å se om det er en anerkjennelse av egne valg som ikke er andres skyld. For all del, i noen tilfeller er det kanskje bare andres skyld.


 

Anonymkode: 4a58c...80e

[AnonymBruker]

Edit: Ser ikke ut som man kan edite når man poster anonymt. Innså at jeg ville komme med et ekstra eksempel som begrunnelse for nysgjerrigheten min.
Hver jul er det "hjelp til jul" annonser på Finn, hvor mennesker i vanskelige situasjoner ydmykt ber om støtte til jul for dem og familien. Jeg bruker fort noen tusener på disse, og får knapt hjulpet en brøkdel, men mer enn at de får økonomisk støtte til jul, som er kortsiktig, tenker jeg at vi trenger et samfunn og støtteapparat som ser på disse enkeltes situasjon og identifiserer realistisk hvordan disse kan forbedre sin egen situasjon. Samfunnet må forplikte seg til å tilrettelegge, mens de pårørte må forplikte seg til å ta sin del av oppgavene.
Om jeg noensinne kan logge på Finn og se at det ikke er behov for en "hjelp til jul"-kategori kan jeg dø lykkelig.
 

Anonymkode: 4a58c...80e

[AnonymBruker]

Veldig fin og reflektert post!

Her startet nedturen med et samlivsbrudd, like etter jeg var ferdig med 3 år skole (uten jobb på si), og uten en jobb å gå til. Ikke krav på noe fra nav - og lite sparepenger.

Da begynte ballen å rulle med forbrukslån, kredittkort osv. Bare for å opprettholde det livet jeg var vant til. For snart ville jeg jo få fast jobb og tilbakebetalt alt…

Slik ble det altså ikke. Gikk flere år før jeg fikk fast jobb og god inntekt. Men da hadde alle krav gått til inkasso, renta seg noe ekstremt og var for meg uhåndterlig.

Hjelpen ble at jeg bet i det sure eple, snakket med et familiemedlem om situasjonen, fikk låne penger (uten renter) og nedbetalt alt.

Alt dette var helt min egen feil, for at jeg ikke hadde evne til å se lengre enn min egen nese. Og det har gått ut over mye! Jeg kontaktet nav, gjeldsrådgiver, regnskapsfører etc for hjelp, og virkelig prøvd å finne en løsning, men den uteble fra alle kanter… men til syvende og sist var det KUN min (overfladiske) egen feil.

Og jeg er et helt annet menneske økonomisk nå.. man lærer heldigvis.

Anonymkode: 54c55...223

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Edit: Ser ikke ut som man kan edite når man poster anonymt. Innså at jeg ville komme med et ekstra eksempel som begrunnelse for nysgjerrigheten min.
Hver jul er det "hjelp til jul" annonser på Finn, hvor mennesker i vanskelige situasjoner ydmykt ber om støtte til jul for dem og familien. Jeg bruker fort noen tusener på disse, og får knapt hjulpet en brøkdel, men mer enn at de får økonomisk støtte til jul, som er kortsiktig, tenker jeg at vi trenger et samfunn og støtteapparat som ser på disse enkeltes situasjon og identifiserer realistisk hvordan disse kan forbedre sin egen situasjon. Samfunnet må forplikte seg til å tilrettelegge, mens de pårørte må forplikte seg til å ta sin del av oppgavene.
Om jeg noensinne kan logge på Finn og se at det ikke er behov for en "hjelp til jul"-kategori kan jeg dø lykkelig.
 

Anonymkode: 4a58c...80e

Ikke for å være uempatisk, men har du reflektert over om det å bruke noen tusen(!) på "hjelp til jul"-annonser er et godt valg for deg? I din situasjon, med barn og uten fast jobb (ennå), burde du ikke investrere/spare alt du har og bruke dem på nære relasjoner og deg selv slik at du ifremtiden kan sitte i en posisjon der det kan være et et lurt og godt valg å bruke penger på vanskeligstilte? Og slik at ditt barn aldri havner i en slik situasjon? 

Anonymkode: 38e85...4d0