I perioder sliter jeg med stor skyldfølelse i etterkant av uønskede seksuelle handlinger

[Gjest Lexie Grey]

Jeg søker råd for å håndtere en sterk skyldfølelse i ettertid av uønskede seksuelle handlinger, utført av en annen. Fornuften vet at den tidligere 14-17-årige meg ikke har noe ansvar og skyld i hendelsene som en 50 åring i familien utførte mot meg. Likevel er jeg helt kvalm og nervevrak av flashbacks nå, fordi jeg føler så sterkt at jeg burde gjort ting annerledes da det pågikk. Jeg skulle ønske jeg trakk meg unna etter første hendelse og aldri oppsøkte han igjen. Men jeg gjorde det motsatte, fordi jeg tenkte der og da at det ikke var så alvorlig, for det var ikke voldtekt eller direkte overgrep. Jeg forsto på en måte ikke hva det dreiet seg om, ettersom jeg ikke hadde noe seksuell erfaring (dette visste han) og lite kunnskap. Dessuten lå det flere andre ting til grunn, som at jeg hadde blitt mobbet på skolen lenge, manglet venner, og hadde en emosjonelt fraværende forelder som ofte kritiserte meg. Så et dårlig selvbilde og sårbarhet kombinert med null seksuell erfaring, gjorde at jeg nok var lett å utnytte. Fortsatt blir jeg periodevis spist opp av skyldfølelse for at jeg ikke skjønte hva han hadde i tankene, og hvorfor jeg ikke la beina på nakken og løp.

Jeg går i terapi for blant annet dette, men tror jeg trenger å høre mange ganger at jeg ikke har skyld i noe av det som skjedde. Hadde derfor satt stor pris på om noen i samme situasjon kan komme med råd til hvordan man kan håndtere den sterke skyldfølelsen? 😕

Endret 6. januar 2023 av Gjest
Endring

[Silva Pluvialis]

Har du anmeldt? For noen kan det kjennes oppreisende å anmelde for å plassere skylden der den hører hjemme. Du var 14 år da overgrepene startet. Dette handler ikke om hva du gjorde eller ikke, men om en voksen mann som utnyttet det at du var under den seksuelle lavalder og ikke i stand til å samtykke. Barn under den alderen er ikke modne for å delta i seksuelle aktiviteter med voksne mennesker, og de har ingen skyld i å bli utnyttet.

Det han har gjort mot deg er straffbart etter paragraf 302 eller 303, jf. seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, og grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Det kan i tillegg være straffbart etter paragraf 291 hvis det du var utsatt for mellom 16 og 17 års alder rammes av voldtektsbestemmelsen. Andre paragrafer som kan være aktuelle er paragraf 304, jf.seksuell handling med barn under 16, eller 297, jf.seksuell handling uten samtykke. I tillegg kan det være straffbart etter paragraf 312 eller 314, hvis det gjelder incest eller andre nærstående.

Hvis overgrepene skjedde før den nye straffeloven fra 2005 inntrådte i 2015, så går forholdene på gammel lov.

Paragraf 302-303 tilsvarer, etter lov fra 1902, paragraf 196.

Paragraf 291 (straffelov fra 2005) tilsvarer paragraf 192 (fra 1902).

Vedrørende seksuell handling gjelder paragraf 200 (fra 1902), jf. paragraf 304 og 297.

Paragraf 312 og 314 (2005) tilsvarer paragraf 197 og 199 (1902).

1902: https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1902-05-22-10/KAPITTEL_2-12

2005: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-11#KAPITTEL_2-11

Det du har vært utsatt for er veldig alvorlig, og ikke din skyld. 

[Gjest Lexie Grey]

Tvillingsjel skrev (2 timer siden):

Har du anmeldt? For noen kan det kjennes oppreisende å anmelde for å plassere skylden der den hører hjemme. Du var 14 år da overgrepene startet. Dette handler ikke om hva du gjorde eller ikke, men om en voksen mann som utnyttet det at du var under den seksuelle lavalder og ikke i stand til å samtykke. Barn under den alderen er ikke modne for å delta i seksuelle aktiviteter med voksne mennesker, og de har ingen skyld i å bli utnyttet.

Det han har gjort mot deg er straffbart etter paragraf 302 eller 303, jf. seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, og grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Det kan i tillegg være straffbart etter paragraf 291 hvis det du var utsatt for mellom 16 og 17 års alder rammes av voldtektsbestemmelsen. Andre paragrafer som kan være aktuelle er paragraf 304, jf.seksuell handling med barn under 16, eller 297, jf.seksuell handling uten samtykke. I tillegg kan det være straffbart etter paragraf 312 eller 314, hvis det gjelder incest eller andre nærstående.

Hvis overgrepene skjedde før den nye straffeloven fra 2005 inntrådte i 2015, så går forholdene på gammel lov.

Paragraf 302-303 tilsvarer, etter lov fra 1902, paragraf 196.

Paragraf 291 (straffelov fra 2005) tilsvarer paragraf 192 (fra 1902).

Vedrørende seksuell handling gjelder paragraf 200 (fra 1902), jf. paragraf 304 og 297.

Paragraf 312 og 314 (2005) tilsvarer paragraf 197 og 199 (1902).

1902: https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1902-05-22-10/KAPITTEL_2-12

2005: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-11#KAPITTEL_2-11

Det du har vært utsatt for er veldig alvorlig, og ikke din skyld. 

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive + undersøke alt dette ❤ Jeg har ikke anmeldt nei. Hovedsakelig fordi jeg ikke takler å gå gjennom den prosessen med alt det innebærer, men også fordi jeg ikke har bevis. Så har egentlig lagt bort tanken om å anmelde han. Men har lest paragrafene flere ganger, inkludert noen artikler på politiets nettside, så jeg ser helt klart at han kan anmeldes.

Det hjalp forresten veldig å lese det du skrev i første avsnitt, for det er jo helt sant. Og av alle, bør i hvert fall en 50-åring vite at man ikke skal drive å prøve seg på et barn på 15 år. Forstår ikke hva som feiler sånne som han! 🤮

[Silva Pluvialis]

Lexie Grey skrev (17 minutter siden):

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive + undersøke alt dette ❤ Jeg har ikke anmeldt nei. Hovedsakelig fordi jeg ikke takler å gå gjennom den prosessen med alt det innebærer, men også fordi jeg ikke har bevis. Så har egentlig lagt bort tanken om å anmelde han. Men har lest paragrafene flere ganger, inkludert noen artikler på politiets nettside, så jeg ser helt klart at han kan anmeldes.

Det hjalp forresten veldig å lese det du skrev i første avsnitt, for det er jo helt sant. Og av alle, bør i hvert fall en 50-åring vite at man ikke skal drive å prøve seg på et barn på 15 år. Forstår ikke hva som feiler sånne som han! 🤮

Det er veldig forståelig. Det er ikke alle som kjenner at det er riktig å anmelde. Andre kjenner igjen at det er noe de må gjøre for å klare å komme seg videre. Det er så individuelt at det må være opp til den utsatte selv å ta den avgjørelsen.

Jeg heier på deg, uansett! ❤️

Alle voksne vet at det er galt å begå overgrep mot barn. De vet at barnet ikke er samtykkekompetent eller forstår fullt ut hva som skjer, men velger likevel å utnytte barnets uskyld. Det er aldri barnets skyld at den voksne forgriper seg. Det handler ikke om hva barnet gjør, sier eller føler. Det handler uansett om den voksne som vet at han eller hun gjør noe straffbart. 

[AnonymBruker]

Så kjipt at du har opplevd dette. Det er ikke din skyld. Det var aldri din skyld. Det kan aldri bli din skyld. Det er ingen fornuftige mennesker som vil kunne hevde at det er din skyld. Altså er det hans skyld, og bare hans. Bare hans. Det er ikke noe du kan gjøre annerledes nå, annet enn å forsikre deg om at du alltid legger skylden der den hører hjemme. Hos ham. 
 

Jeg skjønner at det virker umulig å anmelde, men jeg ville likevel gjort det. Kan hende blir det ord mot ord, men saken vil uansett ligge der i hans mappe hos politiet, så hvis noen andre anmelder ham vil din sak sannsynliggjøre at denne mannen er slem mot kvinner. Kanskje kan din anmeldelse hjelpe andre jenter eller forhindre at han forgriper seg på flere. Uansett vil du ved å anmelde synliggjøre for deg selv hvor du legger skylda. Og det i seg selv kan være en viktig symbolsk ting. 
 

Håper det går bra med deg🥰

Anonymkode: f0c50...3b2

[Gjest supernova_87]

Det er helt naturlig at du som 14-åring ikke forstod hvordan det denne 50 år gamle mannen gjorde mot deg kom til å skade deg for fremtiden. Det er også naturlig at du i din situasjon, der du beskriver lite venner, mobbing og flere andre vanskelige omstendigheter, gikk tilbake til denne personen (uten at du har sagt hvem det var). Veldig mange er i nettopp den situasjonen, på en eller annen måte føler man kanskje at man ble sett? Og det er dette, at man kanskje fikk noe "positivt" ut av det som også fører til den enorme skyldfølelsen, fordi hadde man bare vært mer avvisende, hadde man bare ... Alt mulig. Det spiser en opp, alt som kunne vært gjort annerledes. Men som du sier, i din situasjon så var det naturlig at du gjorde det du gjorde, at man ikke visste hvor feil det var, og uansett, hvor skulle man sagt fra, og hadde man noen rett til å si fra? Nå er du voksen, og nå kan du se det klarere, og nå kan se hvor utrolig feil det var, og også kjenne ettervirkningene. 

Men det er ikke DIN skyld at en VOKSEN forgrep seg på deg. Vet ikke hvor gammel du er nå, men du er nok ikke 50 år, og du vet innmari godt at det han gjorde er ikke noe du ville gått og gjort mot en 14-åring. Han utnyttet mest sannsynlig at du var sårbar pga andre omstendigheter. Det gjør det grovt, og kanskje mer smertefullt, men det hjelper kanskje også å se ting tydeligere. 

Jeg har en liten tanke om at kanskje det å igjen og igjen "forsikre" seg om at det ikke var din skyld er en kontroll-handling eller angst. Hvor lenge varer det? Når jeg eller andre her sier igjen og igjen "det var ikke din skyld", hvor lenge varer lettelsen, før du begynner å gruble på det igjen? Noen ganger når man forsikrer seg, gjør man seg selv mer usikker, fordi hvis man trenger forsikring på forsikring, så må vel det være fordi man egentlig ikke er sikker? Mens hvis man avstår fra forsikringer, og sier "Det var feil, jeg vet det" punktum, ferdig, så kanskje siger det inn etter hvert. Etter hvert når man jobber med selvfølelse, trygghet, tillit til seg selv osv. 

Jeg har selv i årevis prøvd å forsikre meg om at ting ikke var min feil, at det ikke skjedde fordi jeg er verdiløs, men forsikringene hjalp aldri egentlig, og kanskje var de med på å øke angstproblemet mitt. Hva skjer om du ser skyldfølelsen som en følelse du har og ikke sannheten om deg. Og tanken om "jeg kunne forhindret det" som en tanke du har og ikke sannheten om deg, og så velger å møte deg med ro, varme og raushet. Ofte prøver vi å kjempe mot følelsene vi har, fordi de er så overveldende ekle og skremmende. Jeg føler på en enorm skamfølelse/skyldfølelse fordi jeg ble voldtatt, og den følelsen vil jeg helst ha bort. Men når jeg kjemper mot den sitter den enda fastere i. Så nå sier jeg "hei, velkommen, du kan være en del av meg, ta bare en plass i stolen bort ved vinduet, nå går jeg og lager meg kvelds". Den skammen er ikke Sannheten om meg, det er bare en del av meg. Og den er stor og den er ekkel, jeg trenger ikke like den, eller ønske den, men jeg ser og aksepterer den som del av livet mitt, og minnene om den situasjonen som en del av livet mitt. Livet mitt er også den blå veggen på soverommet mitt, et halvfullt glass med Pepsi Max, lyden av naboen som romsterer, smerte i en kvise på ryggen. Og så er det minnet om en voldtekt jeg helst dissosierer bort fra, og følelsen av skam og skyld.

Jeg er ikke helt der enda at jeg greier å ta det i mot uten å dissosiere, men jeg er på vei, fordi ved å dissosiere det bort, eller ved å kjempe mot og stadig flykte fra de ekle følelsene forsterker jeg dem, ved unngåelse blir jeg mer og mer redd for å kjenne disse følelsene, og forsikring er en form for flukt eller å kjempe mot for å fjerne dem. Det er litt som de sier i Harry Potter "fear of a name increases the fear of the thing itself", alle måter man unngår skyldfølelse (eller hva enn) øker frykten for å ha denne følelsen, og gjør den kanskje sterkere. 

Edit: Tenker for øvrig at du er innmari tøff som beskriver dette så godt. Selv fikk jeg helt fnatt av å skrive svaret mitt til deg fordi jeg er opptatt av å flykte, kjempe mot og fornekte at dette minnet finnes og er ekte. Men litt etter litt blir det nok bedre her også! 

Endret 6. januar 2023 av supernova_87

[Gjest Lexie Grey]

supernova_87 skrev (På 6.1.2023 den 2.27):

Det er helt naturlig at du som 14-åring ikke forstod hvordan det denne 50 år gamle mannen gjorde mot deg kom til å skade deg for fremtiden. Det er også naturlig at du i din situasjon, der du beskriver lite venner, mobbing og flere andre vanskelige omstendigheter, gikk tilbake til denne personen (uten at du har sagt hvem det var). Veldig mange er i nettopp den situasjonen, på en eller annen måte føler man kanskje at man ble sett? Og det er dette, at man kanskje fikk noe "positivt" ut av det som også fører til den enorme skyldfølelsen, fordi hadde man bare vært mer avvisende, hadde man bare ... Alt mulig. Det spiser en opp, alt som kunne vært gjort annerledes. Men som du sier, i din situasjon så var det naturlig at du gjorde det du gjorde, at man ikke visste hvor feil det var, og uansett, hvor skulle man sagt fra, og hadde man noen rett til å si fra? Nå er du voksen, og nå kan du se det klarere, og nå kan se hvor utrolig feil det var, og også kjenne ettervirkningene. 

Men det er ikke DIN skyld at en VOKSEN forgrep seg på deg. Vet ikke hvor gammel du er nå, men du er nok ikke 50 år, og du vet innmari godt at det han gjorde er ikke noe du ville gått og gjort mot en 14-åring. Han utnyttet mest sannsynlig at du var sårbar pga andre omstendigheter. Det gjør det grovt, og kanskje mer smertefullt, men det hjelper kanskje også å se ting tydeligere. 

Jeg har en liten tanke om at kanskje det å igjen og igjen "forsikre" seg om at det ikke var din skyld er en kontroll-handling eller angst. Hvor lenge varer det? Når jeg eller andre her sier igjen og igjen "det var ikke din skyld", hvor lenge varer lettelsen, før du begynner å gruble på det igjen? Noen ganger når man forsikrer seg, gjør man seg selv mer usikker, fordi hvis man trenger forsikring på forsikring, så må vel det være fordi man egentlig ikke er sikker? Mens hvis man avstår fra forsikringer, og sier "Det var feil, jeg vet det" punktum, ferdig, så kanskje siger det inn etter hvert. Etter hvert når man jobber med selvfølelse, trygghet, tillit til seg selv osv. 

Jeg har selv i årevis prøvd å forsikre meg om at ting ikke var min feil, at det ikke skjedde fordi jeg er verdiløs, men forsikringene hjalp aldri egentlig, og kanskje var de med på å øke angstproblemet mitt. Hva skjer om du ser skyldfølelsen som en følelse du har og ikke sannheten om deg. Og tanken om "jeg kunne forhindret det" som en tanke du har og ikke sannheten om deg, og så velger å møte deg med ro, varme og raushet. Ofte prøver vi å kjempe mot følelsene vi har, fordi de er så overveldende ekle og skremmende. Jeg føler på en enorm skamfølelse/skyldfølelse fordi jeg ble voldtatt, og den følelsen vil jeg helst ha bort. Men når jeg kjemper mot den sitter den enda fastere i. Så nå sier jeg "hei, velkommen, du kan være en del av meg, ta bare en plass i stolen bort ved vinduet, nå går jeg og lager meg kvelds". Den skammen er ikke Sannheten om meg, det er bare en del av meg. Og den er stor og den er ekkel, jeg trenger ikke like den, eller ønske den, men jeg ser og aksepterer den som del av livet mitt, og minnene om den situasjonen som en del av livet mitt. Livet mitt er også den blå veggen på soverommet mitt, et halvfullt glass med Pepsi Max, lyden av naboen som romsterer, smerte i en kvise på ryggen. Og så er det minnet om en voldtekt jeg helst dissosierer bort fra, og følelsen av skam og skyld.

Jeg er ikke helt der enda at jeg greier å ta det i mot uten å dissosiere, men jeg er på vei, fordi ved å dissosiere det bort, eller ved å kjempe mot og stadig flykte fra de ekle følelsene forsterker jeg dem, ved unngåelse blir jeg mer og mer redd for å kjenne disse følelsene, og forsikring er en form for flukt eller å kjempe mot for å fjerne dem. Det er litt som de sier i Harry Potter "fear of a name increases the fear of the thing itself", alle måter man unngår skyldfølelse (eller hva enn) øker frykten for å ha denne følelsen, og gjør den kanskje sterkere. 

Edit: Tenker for øvrig at du er innmari tøff som beskriver dette så godt. Selv fikk jeg helt fnatt av å skrive svaret mitt til deg fordi jeg er opptatt av å flykte, kjempe mot og fornekte at dette minnet finnes og er ekte. Men litt etter litt blir det nok bedre her også! 

Tusen takk for et utrolig klokt og reflekterende svar, har tenkt mye på det du skrev etter jeg leste gjennom det ❤ Mye av det du nevner går faktisk igjen i terapien min; det med å finne ut hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde på den tiden, hvilke andre omstendigheter som gjorde det utfordrende å sette grenser og konfrontere han, samt møte skyldfølelsen med et mer observant blikk uten å gå dypt inn i følelsen. Og du traff jo spikeren på hodet med å forklare skyldfølelse som nettopp bare en følelse, for følelser er noe flyktig som ikke varer konstant, og som heller ikke er en sannhet. Så den skildringen skal jeg ta med meg. Og det interessante er at skyldfølelsen kommer i perioder, og da forverres angsten veldig. Jeg kan ha snakket med terapeuten min om en altoppslukende skyldfølelse en dag, men 2 dager senere er jeg HELT sikker på og trygg på at ingenting var min feil eller mitt ansvar, at jeg ikke gjorde noe galt. Og så føler jeg meg plutselig sterkere igjen, samtidig som angsten og flashbacks er omtrent borte 🤔 Så det ligger nok mye i hvordan man møter tankene, følelsene og minnene, med å ikke flykte fra det eller fortrenge det. Igjen, veldig mange kloke ord du kom med!

Det gjør vondt å lese at du selv har opplevd et traume, og belastningen du lever med i ettertid. Du virker som en ordentlig sterk og reflektert person, så jeg har virkelig troa på at du kommer deg styrket ut av dette med tiden. Vi får jobbe med det på den beste måten vi kan, og prøve å tenke at vi får en hel bank med kunnskap ut av dette, selv om det ikke er lett å se det slik når en står midt oppi det. Jeg har troa på deg