Hvordan er det egentlig å bli mamma?

[AnonymBruker]

Hei😊 ja som overskriften sier, hvordan er det egentlig? 
 

Jeg var nylig funnet ut at jeg er gravid, ikke planlagt. Jeg og samboer er så klart veldig glade for det, men fremdeles er vi usikker. Jeg selv har enda ikke følt på den store gleden. Føler meg usikker og gruer meg fælt. Blir jeg en god mor? Hvordan er det egentlig? Er livet over? Føler liksom ikke den elskede følelsen som jeg føler mange har under graviditet.. føler meg rar og ikke meg selv. 
 

Blir glade for alle svar! 

Anonymkode: b660d...764

[AnonymBruker]

Du vil få like mange svar som det er kvinner som er mamma. Noen vil si det er meningen med livet, noen vil si at de angrer og noen vil si at det er helt greit  Det er ingen fasit, og ingen riktig eller galt hvordan man må føle seg.

Jeg er en veldig praktisk person, og tilnærmet det hele veldig logisk og balansert. Jeg hadde ingen kjempestore lykkefølelser, usikkerhet eller tvil. Det føltes bare veldig naturlig fra jeg ble gravid til vi fikk barn, og i tiden etterpå også. Fra baby kom ut, var det litt som om vi ikke helt visste hvordan vi hadde en hverdag uten. Det samme følte jeg når vi fikk både katt og hund. Alle passet bare inn, som om de alltid har vært der. Livet er definitivt ikke over slik jeg ser det: noe av det som jeg syns er det fineste, som er fantastisk og magisk for meg er å forme et annet menneske, se verden gjennom deres øyne og gjenoppleve min egen verden igjen. Og vi tar med barnet på alt. Toppturer, ferier, reiser, smått og stort. Barn er ikke begrensende for meg. Jeg har vært ute på middag to uker etter fødsel, og jeg har gått tur med nyfødt på fjellet. For det er livet vårt og hverdagen vår, og barn er en del av det.

Selv om jeg aldri fikk den «elsker overalt på jord» når babyen var i magen, «beste som har skjedd» når babyen ble lagt på brystet, eller «dette er meningen med hele mitt liv» med barn (noe jeg aldri forventet heller), så er det noe jeg aldri ville vært foruten, og noe jeg fant ut at jeg er veldig god på - å ha barn. Jeg har ingen spesiell morsfølelse eller morsidentitet, men det stresser jeg ikke så mye med. Jeg slet lenge med at jeg skulle føle meg på en bestemt måte; «NÅ er du mamma». Sannheten er at jeg er fremdeles meg selv, bare med en person jeg føler mye kjærlighet og beskyttelse for, som ser på meg som sin mamma.

Det jeg vil få frem: det er normalt og naturlig å føle det på veldig mange ulike måter. Både som gravid. Som mamma. Du vil høre både «det kommer», og «du vil føle….» fra mange rundt deg. Det er ikke så sikkert. Og det er ikke det som gjør deg til en god eller dårlig mor - det er hva du gjør i livet som har en betydning  Om dere har sikre dere vil ha barn og dere føler dere klare, er det bare naturlig man føler alt og ingenting på en gang! 

Anonymkode: 15783...ae0

[AnonymBruker]

Å bli Mamma er helt fantastisk. Ingenting topper det å bli mor ❤️

Anonymkode: acf0c...aea

[AnonymBruker]

Det er fantastisk på alle måter, men du skal være klar over at det endrer livet ditt totalt og at du vil se på det som dyrebar egentid med en tur på butikken eller en dusj. Det var også fryktelig slitsomt å være gravid synes jeg! Men det er absolutt verdt det!❤️

Anonymkode: 0958d...dbf

[AnonymBruker]

Utmattende.

Anonymkode: 7b167...d3c

[AnonymBruker]

Det er det beste sol har skjedd meg. Og jeg har jevnt over hatt et veldig bra liv

Anonymkode: 4c3cd...0bf

[AnonymBruker]

er du helt rykende fersk her på kg? 

Hvis ikke, kan du jo umulig ha unngått å lese de utallige trådene som omhandler problemer, utmattelse, søvnløshet, økonomisk trøbbel, sykdom, krangling og annet dritt i småbarnsperioden. 

Anonymkode: c5b37...196

[Million]

I starten av graviditeten må jeg si at jeg inni mellom kunne føle at jeg var "rar" og gikk og bar på en slags "alien", som grodde inne i kroppen min. Det var heldigvis forbigående følelse, hehe. 

Å bli mamma er det beste som har skjedd meg i livet. Uten tvil. Jeg har bare ett barn, han er voksen nå. Og dette kommer fra en kvinne som var hellig overbevist om at ingen unger likte meg, og at det derfor ville vise seg at ikke min egen en gang ville gjøre det (alle småunger pleide å begynne og grine om jeg løftet dem opp eller hadde dem på fanget, derav den oppfatningen). Det viste seg heldigvis å ikke stemme. Lærte bedre barnetekke av mitt eget barn, han likte meg, og det viste seg at andre barn også gjorde det etter at jeg ble mor. Merkelig. 

Man tror man vet hva kjærlighet er, foreldre, partner, søsken... men det gjør man faktisk ikke før man har fått egne barn.

[Trolltunge]

Skremmende, fint, spennende, utmattende og fantastisk. Livet er ikke over, men innimellom vil det føles slik. 

[AnonymBruker]

Jeg har angret mange ganger (ble deprimert etter fødselen), men nå er barnet 2 år og det er ganske fint, vi har flere gode dager enn dårlige. Jeg har noen fysiske plager etter fødsel som gjør meg trist, jeg kan for eksempel ikke jogge lenger. Så føler jeg har ofret en del for å bli mor.

Anonymkode: 1e470...178

[AnonymBruker]

Det er en ny epoke i livet. Jeg synes det første året har vært tøft på mange måter med lite og uforutsigbar søvn. Og de første ukene var baby klistret fast til meg, var ikke forberedt på at det kunne være slik og det var krevende. Ammingen var heller ikke uten problemer, det var jeg glad jeg visste på forhånd. Det å bli mamma har gjort meg sterkere og takknemlig for de små gledene. Jeg er stolt av meg selv når jeg ser på barnet mitt som vokser til. Det er fantastisk å se når nye ting mestres, høre de første ordene, se de første skrittene. Båndet til barnet blir sterkere hver dag som går. Har aldri følt på slik kjærlighet og det er verdt den litt tøffe tiden. Føler ikke at jeg har mistet meg selv, bare fått et nytt lag. 

Anonymkode: 5f79c...689

[AnonymBruker]

Ts her

Takk for fine meldinger, virker som det blir bedre etter hvert. Men hvordan ble forholdet til partner etter barnet kom? Gikk det bare nedover eller ble dere sterkere sammen? 

Anonymkode: b660d...764

[Sententia]

Vil bare at du skal høre fra fler at det å være mamma er like flott, viktig og riktig selv om man aldri får den enorme lykkefølelsen. 
 

Jeg hadde grusomme graviditeter med rullestol og svangerskapsforgiftning. Kjente aldri på lykkefølelse når jeg fikk barnet på brystet ved de to første. Valgte allikevel å gjøre dette tre ganger. For det ER flott og stort. Bare ikke så overveldende for meg som hos alle disse som svever på rosa skyer. 
Og med tredjemann kom lykkefølelsen også. Det var godt det, men de to andre er like høyt elsket hver eneste dag ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei😊 ja som overskriften sier, hvordan er det egentlig? 
 

Jeg var nylig funnet ut at jeg er gravid, ikke planlagt. Jeg og samboer er så klart veldig glade for det, men fremdeles er vi usikker. Jeg selv har enda ikke følt på den store gleden. Føler meg usikker og gruer meg fælt. Blir jeg en god mor? Hvordan er det egentlig? Er livet over? Føler liksom ikke den elskede følelsen som jeg føler mange har under graviditet.. føler meg rar og ikke meg selv. 
 

Blir glade for alle svar! 

Anonymkode: b660d...764

Barn passer aldri. Og skrekk følse u starten er helt normalt.  Ingen vet hvilken mor du blir.  Kjenner noen som utnevnte seg som eksperter på foreldre rollen og som ikke står på lista mi til årets mor eller far. Og andre, vi trudde skulke slite i rollen pga ingenting på stell, plutselig kunne delta i evnt rollen som årets foreldre. 

Stort sett så vokser følsen om barn, i takt med str på magen. Og bevegelser osv. Noen hater å gå gravid,  og noen elsker det.

Uansett er det vanskelig å ikke elske det barnet man får. Selv om du til tider kan hate situasjonen  med det

Anonymkode: c1f39...4df

[AnonymBruker]

Million skrev (1 time siden):

I starten av graviditeten må jeg si at jeg inni mellom kunne føle at jeg var "rar" og gikk og bar på en slags "alien", som grodde inne i kroppen min. Det var heldigvis forbigående følelse, hehe. 

Å bli mamma er det beste som har skjedd meg i livet. Uten tvil. Jeg har bare ett barn, han er voksen nå. Og dette kommer fra en kvinne som var hellig overbevist om at ingen unger likte meg, og at det derfor ville vise seg at ikke min egen en gang ville gjøre det (alle småunger pleide å begynne og grine om jeg løftet dem opp eller hadde dem på fanget, derav den oppfatningen). Det viste seg heldigvis å ikke stemme. Lærte bedre barnetekke av mitt eget barn, han likte meg, og det viste seg at andre barn også gjorde det etter at jeg ble mor. Merkelig. 

Man tror man vet hva kjærlighet er, foreldre, partner, søsken... men det gjør man faktisk ikke før man har fått egne barn.

Det kan hende at du føler dette, og du har funnet en annen kjærlighet i det å få barn, men kjærligheten for min partner har forblitt vel så høy og sterk, om ikke høyere enn før. For meg er det bare to ulike definisjoner på kjærlighet, ikke målbare eller konkurrerende, akkurat som det å være datter eller søster  Syns man kan tenke gjennom hva man sier og skriver i slike tråder: det er ikke en fasit på alt å få barn. Det kan gjerne være det for deg, men det er faktisk ikke et «man tror», som om det er en sannhet.

Anonymkode: 15783...ae0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her

Takk for fine meldinger, virker som det blir bedre etter hvert. Men hvordan ble forholdet til partner etter barnet kom? Gikk det bare nedover eller ble dere sterkere sammen? 

Anonymkode: b660d...764

Det endret seg ganske mye her da barnet fikk mye oppmerksomhet og krevde av min tid. Både mann og katt har nok følt seg tilsidesatt dessverre. Både fordi vi samsover med baby og fordi vi ofte er slitne har det blitt veldig lite sex. Det positive er at vi fortsatt kysser og klemmer hverandre hver dag. Fra barnet ble 4-5 mnd begynte hun også å legge seg tidligere på kvelden og vi har mulighet for tid sammen, men ikke alltid vi benytter oss av det. Det skal sies at vi aldri har hatt barnevakt enda barnet er over ett år, men vi har tatt et par kjærestedager mens barnet var i barnehagen og det har vært veldig fint. Det er jo ikke så ofte det lar seg gjøre da.

Anonymkode: 0958d...dbf

[Supersmurf]

Det var stort sett veldig fint å bli mamma, og jeg angrer ikke. Men: Jeg var overrasket over hvor stor endring det faktisk var. Plutselig var man ikke lenger sjef i sitt eget liv. Da barna var babyer var det ikke så slitsomt, hadde rolige barn. Følte meg noen ganger litt i fengsel, fordi babyen alltid måtte være med.  Syns alt i alt at det er mer ansvar nå som de er større og krever mer og har egne meninger og egen vilje. Det er alltid litt trass i alle aldre, men også mange fine stunder og gleder. Det er litt som Berg-og-dalbane noen ganger, for barna er sure, glade, triste, tullete, rampete, greie, sinte, kranglete, hjelpsomme, kjærlige osv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her

Takk for fine meldinger, virker som det blir bedre etter hvert. Men hvordan ble forholdet til partner etter barnet kom? Gikk det bare nedover eller ble dere sterkere sammen? 

Anonymkode: b660d...764

Har aldri vært så forelsket i mannen min som etter vi fikk barn. Følelsene ble helt euforiske, vi hadde hatt sex på barselavdelingen om det ikke hadde vært for at vi såklart ikke hadde pakket kondomer 😂 klarte å holde oss til en uke etter fødsel men da gikk det ikke an å holde fingrene fra hverandre lengre. Han har vokst enormt i farsrollen og elsker å være pappa. Ser mine behov uten at jeg trenger å si ifra og jeg ser hver dag hvor mye han elsker meg. 4 år siden hun ble født nå og nå kommer snart felles barn nr 2 🥰 Vi er ikke et par som har masse sex hele tiden men er veldig flinke til å være kjærlige og kosne i hverdagen. Han holder gjerne rundt meg mens jeg lager middag og slike småting som opprettholder romantikk og nærhet.

 

Så hos oss har forholdet virkelig blomstret og en ny baby blir en berikelse selv om vi helt sikkert kommer til å bli slitne og trøtte og overbelastet innimellom, slik alle blir 😊

Anonymkode: 270df...2ee

[Myml1]

For meg er det meningen med livet, men samtidig veldig kvelende følelse. Både negative og positive sider av morsrollen, men de gode overgår de dårlige uansett! Så lenge du ikke er alenemor så har du jo også gode muligheter til å "leve litt" uten barna innimellom. Jeg kan fint gå ut en lørdag med venner, så er mannen hjemme og motsatt.

Jeg sysnt synn I de som aldri får/vil oppleve den kjærligheten, men samtidig misunner jeg de som slipper å føle på den utmattelsen og frykten som medfølger barn. 

[Myml1]

Første året med alle 3 barna har vært utfordrende for forholdet, men hold ut. Ikke bryt med samboer det første året til barnet, det er unntakstilstand med søvnløshet og utmattelse