Barnet mitt misliker barnehagen sterkt

[AnonymBruker]

Han er 4 år og misliker barnehagen bare mer og mer. Han har vært mye syk og etter dette har det egentlig blitt mye verre. Fordi han har vendt seg til å være mye hjemme. Han går i tillegg i en friluftsbarnehage hvor de er ute nesten hele tiden. Barnet mitt trives ikke med dette og klager mye ute i surt og kaldt vær selv om han er godt nok kledd. Jeg forstår ham egentlig godt. Hver morgen er en kamp fordi han nekter å samarbeide. Fordi han ikke vil i barnehagen. Hver levering er like hjerteskjærende. Han begynner å gråte sårt fra vi står utenfor døren og under hele prosessen med avkledning. Og inn til avdelingen. Klamrer seg til meg. Jeg forsøker å trøste og prate ham til ro, men til ingen nytte. Til slutt må jeg levere ham over i fanget til barnehageansatte. Og jeg drar på jobb med klump i halsen. Noen ganger roet han seg i løpet av 5-10 min. Andre ganger er han lei seg frem til lunsj. Noen ganger er han rolig og trist nesten hele barnehagedagen. Han leker godt med de andre barna innimellom og de er alle inkluderende. Men det sier seg selv at situasjonen blir vanskelig og barna trekker seg litt unna når han gråter så mye💔

I det siste har jeg begynt å si jeg må komme litt senere på jobb noen dager for å få bedre tid med barna ved overleveringen. Jeg vil bekrefte følelsene hans og forsøke å forklare hvorfor mamma likevel må gå på jobb. Ikke minst hvor viktig det er for ham å være litt i barnehagen for å lære og kunne leke med andre barn. Jeg vet ikke om det er den riktige måten å gjør det på. Har jo ofte hørt barnehageansatte si det er lurest å bare at en kort avskjed og ikke se seg tilbake. Tenker likevel denne situasjonen er annerledes fordi han ikke roer seg fort etter jeg har gått? De ansatte i barnehagen har aldri hindret  meg eller anbefalt meg å ikke bli. Jeg føler heller jeg er til hjelp for dem i en allerede presset situasjon. 
 

Nå sitter jeg oppe allerede og med klump i halsen fordi barnet skal vekkes om en time fra dem gode og trygge søvnen sin og starte dagen med fortvilelse.

Jeg gruer meg til hver dag og har til og med vurdert å slutte i jobben min for å være mer med barnet mitt. Vet jo samtidig at det blir feil det også. Dette ville vært en bjørnetjeneste fordi han da ikke ville lært det sosiale samspillet blant barma likegodt og ikke vært like godt forberedt på skolehverdagen. Og skolen, den må han jo bare takle. Jeg har jo heller ikke råd til å gå arbeidsledig. Men kanskje reduser stillingen min? Det vurderer jeg sterkt. Men vet likevel ikke om dette e det mest riktige å gjøre.

NOE må ihvertfall gjøres. Jeg vet bare ikke helt hva som er det beste.

Har noen her erfaringer på området eller noen gode råd?💔

Anonymkode: ec6c4...743

[AnonymBruker]

Finnes det ingen andre bhg i nærheten?

Anonymkode: 5a85c...3b7

[Mymlen]

Skjer det samme når far leverer i barnehagen? 

[AnonymBruker]

Det at du føler at ditt barn trenger at du er der lenge ved levering føler alle foreldre som blir igjen litt/lenge i barnehagen før de går. Du skal ikke se bort ifra at det er nettopp derfor han gråter mye ved levering og det er derfor vi anbefaler at du tar en kjapp levering. Ved frokost eller på vei til barnehagen kan du si det du føler du trenger å si for å roe han, da slipper du å ta samtalen i barnehagen. Og så gjør du det du sier at du vet er best, forberede barnet og deretter ta en kjapp farvel. Det skaper en fast rutine og barnet føler det vet hva som skal skje. Når du blir igjen så skaper du en usikkerhet og kaos (hos barnet).

Jeg vet du føler det er naturstridig å gå ifra barnet ditt på denne måten, men jeg hadde hvertfall prøvd en måneds tid. Så kan du gjøre en evaluering etter det.

Husk at den første tiden kan være ekstra vond, nye rutiner skal på plass og barnet må også tilpasse seg. Det blir en overgang med kanskje mer gråt i begynnelsen, men dette gjør man jo for at det skal bli bedre i lengden.

Anonymkode: 139be...5fa

[AnonymBruker]

Som tidligere ansatt i bhg så vil jeg si du er med på å gjøre avskjeden ekstra sårende for barnet. Det var en sånn mamma i bhg jeg jobbet også. Barnet gråt fra de kom og de lange 15-20 min moren brukte på avskjed. Vi ansatte var helt fortvilet over hvor mye dulling det var fra denne moren. Moren kunne også sette seg og spise frokost med barnet i bhg. Etter gjentatte tilsnakk fra oss ansatte så sluttet moren med dette og barnet ble veldig fort trygg.
Mange barn gråter ved avlevering, så fort mor/far var ute sv synet ble barnet avledet til noe annet og gråten opphørte med en gang.

Trur du rådet om en god klem og kjapp hadet er bare tatt ut av intet? Du kan prøve selv og avslutt med at vi sees senere da jeg henter deg igjen.

Jeg har selv hatt barn i bhg som klamret seg til meg og ikke ville la meg gå. Allikevel så løsnet jeg grepet og en ansatt overtok. Gråten ga seg omtrent før jeg fikk satt meg i bilen. Det var ikke gøy for meg heller, men jeg lyttet til rådene jeg fikk.

Du gjør barnet en enorm bjørnetjeneste ved å ikke følge rådene du får. Så værsåsnill prøv rådene i minst 1 mnd. Snakk med barnet hjemme om at det må være i bhg fordi du må jobbe, men du kommer alltid tilbake og henter når du er ferdig på jobben. Dette kan dere snakke om når dere feks ser en film sammen, bygger Lego eller går en tur.  Du må ufarliggjøre dette for barnet og ikke fremsnakke at du vil hente hver eneste dag. 

Anonymkode: ce31f...e0d

[AnonymBruker]

Uenig med øvrige svar, å gå fra et gråtende barn man vet snur om igjen så fort man er ute av døra er én ting (selv om det også er basert på "enklest for de voksne", google lært hjelpeløshet om man vil få større forståelse for hvordan barn bare kan lære seg at protester er nytteløst uten at de er "glade" av den grunn) - men dette barnet er mye lei seg, noen ganger hele dagen. Det går faktisk ikke an. Hva sier barnehagen om dette? Hvordan tar de i mot han?

Jeg hadde først og fremst tatt et møte med pedleder, for å høre litt om hvordan de oppfatter situasjonen, hvordan de håndterer det, prøve å grave litt i om det er noe som gjør at barnet ikke trives. Hadde jeg følt at det ble bagatellisert og ikke tatt på alvor, avdekket årsaker til mistrivsel de ikke gjør noe med eller lignende, hadde jeg vurdert barnehagebytte. Men først og fremst samtale.

Jeg hadde også snakket mye med barnet på forhånd. Om hva som skal skje i barnehagen i dag, når man skal komme og hente, prøve å finne noe barnet kan glede seg til, osv. Hadde også funnet den leveringsrutinen som fungerte best for barnet (om man finner noe som hjelper), uavhengig av hva man tror forventes eller hva andre gjør. Vi hadde en lang periode med mitt barn hvor det var lettest å levere om jeg ble med inn i 5-10 minutter, til hun var i gang med lek, da kunne jeg lettere gå. At favorittvoksne var på jobb og tok i mot (ordentlig) hjalp på. Etter barnehagebytte ble det av ulike årsaker lettere å levere til frokost, når det var roligst på avdelingen. Å levere midt i kaoset når de er på vei ut f.eks fungerer sjeldent bra. Nå høres det kanskje ut som om vi har hatt veldig store utfordringer, og det har vi egentlig ikke, bare naturlige svingninger gjennom årene; men for min del har det å levere et gråtende barn blitt unngått om det ikke var strengt nødvendig, heldigvis med støtte fra barnehagen når de skjønte at jeg ikke "måtte gå" (opplever det som om at de ofte prøver å dra hylende og gråtende barn fra foreldrene fordi de tror det er det som er forventet av dem/foreldrenes ønske, men at det sjeldent presses på det om man sier man har mulighet til noe annet).

Sist, men ikke minst - jeg hadde ikke akkurat sluttet i jobben, men hvis han nå har lange dager hver dag, hadde jeg definitivt sett på muligheten for å redusere litt og ha kortere dager eller en fridag midt i uka om det var økonomisk mulig. Merker selv at mitt barn blir lettere sår og "klengete" om vi har for lite tid sammen i hverdagen. 4 år er stort nok til at sosial kontakt med andre barn er veldig viktig, men det er også tid med foreldre, og det er gjerne der det mangler litt.

Anonymkode: 14e3f...634

[tangent]

Du må åpne kommunikasjonen bedre med barnehagen og finne ut hva de skal gjøre for å få barnet ditt til å trives bedre. Ellers så synes jeg du bør se på bytte av barnehage. 

[Million]

Du må jo bare bytte barnehage så fort som råd er. Hvorfor insisterer du på å bruke en barnehagetype barnet åpenbart ikke trives med? Finn en vanlig barnehage! 

Og som de andre er inne på ovenfor i tråden... ikke dra avskjedene ut om morgenen ved levering, en kort avskjed med en god klem og "Ser deg senere! Glad i deg" holder lenge. Da slipper du å elte barnets sorg over atskillelsen, og de glemmer fortere om avskjeden er fortere overstått.

[AnonymBruker]

Hvis barnet mistrives med å være mye ute så hadde jeg faktisk byttet barnehage. Friluftsliv passer ikke for alle barn (eller voksne for den saks skyld). 
Ellers er jeg enig i at du ikke bør dra ut avskjeden. Snakk mye med barnet hjemme om det, og forbered barnet. Men ikke bruk lang tid på å dulle og dille under levering. Det fører ikke til noe godt. 

Anonymkode: 108e4...2c8

[AnonymBruker]

Det går barnehager forbi huset mitt og jeg kan høre barna gråte fordi de ikke vil på tur. Alt med måte.

Anonymkode: 36c2a...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Uenig med øvrige svar, å gå fra et gråtende barn man vet snur om igjen så fort man er ute av døra er én ting (selv om det også er basert på "enklest for de voksne", google lært hjelpeløshet om man vil få større forståelse for hvordan barn bare kan lære seg at protester er nytteløst uten at de er "glade" av den grunn) - men dette barnet er mye lei seg, noen ganger hele dagen. Det går faktisk ikke an. Hva sier barnehagen om dette? Hvordan tar de i mot han?

Jeg hadde først og fremst tatt et møte med pedleder, for å høre litt om hvordan de oppfatter situasjonen, hvordan de håndterer det, prøve å grave litt i om det er noe som gjør at barnet ikke trives. Hadde jeg følt at det ble bagatellisert og ikke tatt på alvor, avdekket årsaker til mistrivsel de ikke gjør noe med eller lignende, hadde jeg vurdert barnehagebytte. Men først og fremst samtale.

Jeg hadde også snakket mye med barnet på forhånd. Om hva som skal skje i barnehagen i dag, når man skal komme og hente, prøve å finne noe barnet kan glede seg til, osv. Hadde også funnet den leveringsrutinen som fungerte best for barnet (om man finner noe som hjelper), uavhengig av hva man tror forventes eller hva andre gjør. Vi hadde en lang periode med mitt barn hvor det var lettest å levere om jeg ble med inn i 5-10 minutter, til hun var i gang med lek, da kunne jeg lettere gå. At favorittvoksne var på jobb og tok i mot (ordentlig) hjalp på. Etter barnehagebytte ble det av ulike årsaker lettere å levere til frokost, når det var roligst på avdelingen. Å levere midt i kaoset når de er på vei ut f.eks fungerer sjeldent bra. Nå høres det kanskje ut som om vi har hatt veldig store utfordringer, og det har vi egentlig ikke, bare naturlige svingninger gjennom årene; men for min del har det å levere et gråtende barn blitt unngått om det ikke var strengt nødvendig, heldigvis med støtte fra barnehagen når de skjønte at jeg ikke "måtte gå" (opplever det som om at de ofte prøver å dra hylende og gråtende barn fra foreldrene fordi de tror det er det som er forventet av dem/foreldrenes ønske, men at det sjeldent presses på det om man sier man har mulighet til noe annet).

Sist, men ikke minst - jeg hadde ikke akkurat sluttet i jobben, men hvis han nå har lange dager hver dag, hadde jeg definitivt sett på muligheten for å redusere litt og ha kortere dager eller en fridag midt i uka om det var økonomisk mulig. Merker selv at mitt barn blir lettere sår og "klengete" om vi har for lite tid sammen i hverdagen. 4 år er stort nok til at sosial kontakt med andre barn er veldig viktig, men det er også tid med foreldre, og det er gjerne der det mangler litt.

Anonymkode: 14e3f...634

Men mor har jo aldri prøvd å ikke dra fort, derfor gråter kanskje barnet mye, han har lært at det å gråte gjør at mamma blir i barnehagen. Og han kobler det å være lei seg = mamma i barnehagen. Selv etter at hun har gått. Det er jo ikke rasjonelt, men sånn det ofte blir. 

Anonymkode: 139be...5fa

[AnonymBruker]

Hei TS

Du nevner bare litt om at det er

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han er 4 år og misliker barnehagen bare mer og mer. Han har vært mye syk og etter dette har det egentlig blitt mye verre. Fordi han har vendt seg til å være mye hjemme. Han går i tillegg i en friluftsbarnehage hvor de er ute nesten hele tiden. Barnet mitt trives ikke med dette og klager mye ute i surt og kaldt vær selv om han er godt nok kledd. Jeg forstår ham egentlig godt. Hver morgen er en kamp fordi han nekter å samarbeide. Fordi han ikke vil i barnehagen. Hver levering er like hjerteskjærende. Han begynner å gråte sårt fra vi står utenfor døren og under hele prosessen med avkledning. Og inn til avdelingen. Klamrer seg til meg. Jeg forsøker å trøste og prate ham til ro, men til ingen nytte. Til slutt må jeg levere ham over i fanget til barnehageansatte. Og jeg drar på jobb med klump i halsen. Noen ganger roet han seg i løpet av 5-10 min. Andre ganger er han lei seg frem til lunsj. Noen ganger er han rolig og trist nesten hele barnehagedagen. Han leker godt med de andre barna innimellom og de er alle inkluderende. Men det sier seg selv at situasjonen blir vanskelig og barna trekker seg litt unna når han gråter så mye💔

I det siste har jeg begynt å si jeg må komme litt senere på jobb noen dager for å få bedre tid med barna ved overleveringen. Jeg vil bekrefte følelsene hans og forsøke å forklare hvorfor mamma likevel må gå på jobb. Ikke minst hvor viktig det er for ham å være litt i barnehagen for å lære og kunne leke med andre barn. Jeg vet ikke om det er den riktige måten å gjør det på. Har jo ofte hørt barnehageansatte si det er lurest å bare at en kort avskjed og ikke se seg tilbake. Tenker likevel denne situasjonen er annerledes fordi han ikke roer seg fort etter jeg har gått? De ansatte i barnehagen har aldri hindret  meg eller anbefalt meg å ikke bli. Jeg føler heller jeg er til hjelp for dem i en allerede presset situasjon. 
 

Nå sitter jeg oppe allerede og med klump i halsen fordi barnet skal vekkes om en time fra dem gode og trygge søvnen sin og starte dagen med fortvilelse.

Jeg gruer meg til hver dag og har til og med vurdert å slutte i jobben min for å være mer med barnet mitt. Vet jo samtidig at det blir feil det også. Dette ville vært en bjørnetjeneste fordi han da ikke ville lært det sosiale samspillet blant barma likegodt og ikke vært like godt forberedt på skolehverdagen. Og skolen, den må han jo bare takle. Jeg har jo heller ikke råd til å gå arbeidsledig. Men kanskje reduser stillingen min? Det vurderer jeg sterkt. Men vet likevel ikke om dette e det mest riktige å gjøre.

NOE må ihvertfall gjøres. Jeg vet bare ikke helt hva som er det beste.

Har noen her erfaringer på området eller noen gode råd?💔

Anonymkode: ec6c4...743

Barnet trives ikke i friluftsbarnehagen rett og slett.

Du bruker mye tid på å forsvare seg selv i innlegget og jeg tenker ikke at du gjør noe feil heller men det lyser gjennom at barnet trives ikke i denne friluft barnehagen.

Bytt barnehage til en vannlig en !

Anonymkode: e73cc...3cb

[AnonymBruker]

Friluftsbarnehager passer sikkert for noen barn, men absolutt ikke alle. Jeg jobber i en barnehage hvor vi har noen timer utetid hver dag. Noen barn elsker det og går rett ut i lek. Andre barn gråter og setter seg ned på en benk fordi de bare vil inn igjen. Barn er like forskjellige som oss voksne, noen trives best ute og noen trives best inne.

Å bruke lang tid på levering, validere følelser, osv osv vil ikke hjelpe deg her. Slik jeg ser det finnes det en relativt enkel løsning for deg ts, og det er å bytte til en barnehage som ikke er friluftsbarnehage. 

Anonymkode: ca311...927

[AnonymBruker]

Prøv å bytt barnehage. Og ta tilvenningen akkurat sånn som «malen» foreslår. 3 dager. Lykke til❤️ Vi har faktisk vært gjennom ca nøyaktig det samme med stor suksess!! Barnet mitt elsker barnehagen nå! Gleder seg hver dag og løper glad inn🥹 Bruker ca 2 minutt på levering nå. Vi byttet rett før siste året i bhg.

Anonymkode: 37e51...87d

[Gjest WhisperingWind]

Vurdert å bytte bhg? Jeg vet jeg hadde hatet frilufts barnehage da jeg var liten 😬

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Men mor har jo aldri prøvd å ikke dra fort, derfor gråter kanskje barnet mye, han har lært at det å gråte gjør at mamma blir i barnehagen. Og han kobler det å være lei seg = mamma i barnehagen. Selv etter at hun har gått. Det er jo ikke rasjonelt, men sånn det ofte blir. 

Anonymkode: 139be...5fa

Det er ikke det det står, det står ikke noe som helst om at hun bruker lang tid, bare at barnet gråter fra de er ved porten til de er på avdelingen, og at hun har prøvd å trygge litt underveis. Hun vurderer å bruke lenger tid fordi det er det som føles rett for henne når ting er som det er. Noe som kanskje ikke er så dumt, dersom det å hjelpe barnet over i lek eller over i kontakt med en ansatt/barn før man drar hjelper, får ikke inntrykk av at det egentlig er prøvd heller.

Et barn med så sterk vegring som TS beskriver har det ikke bra, og å kjøre på med "sånn er det, hva du mener eller hvor vanskelig du har det har null betydning" i et håp om at barnet skal gi opp den "kampen" er egentlig ganske fælt (om man tar noen steg tilbake og ser på hvordan det faktisk er fra barnets side). Det har vel blitt et nødvendig onde i et samfunn hvor barna må både tidlig og over lengre perioder være borte fra sine omsorgspersoner, noe man forteller seg selv og hverandre at er helt normalt og helt greit, for enkelhetens skyld. Man tar grep for å minimere de utvendige reaksjonene heller enn følelsene, eller løse roten til problemet.

Synes dog jeg oppfatter en liten endring, sakte, men sikkert. 3-dagers tilvenning f.eks begynner å bli mer og mer utdatert ettersom man har fått mer kunnskap om (og fokus på) barnets tilknytning og trygghet, nettopp fordi det egentlig er i alles beste interesse å unngå krakilske barn og foreldre med dårlig samvittighet.

Anonymkode: 14e3f...634

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Det er ikke det det står, det står ikke noe som helst om at hun bruker lang tid, bare at barnet gråter fra de er ved porten til de er på avdelingen, og at hun har prøvd å trygge litt underveis. Hun vurderer å bruke lenger tid fordi det er det som føles rett for henne når ting er som det er. Noe som kanskje ikke er så dumt, dersom det å hjelpe barnet over i lek eller over i kontakt med en ansatt/barn før man drar hjelper, får ikke inntrykk av at det egentlig er prøvd heller.

Et barn med så sterk vegring som TS beskriver har det ikke bra, og å kjøre på med "sånn er det, hva du mener eller hvor vanskelig du har det har null betydning" i et håp om at barnet skal gi opp den "kampen" er egentlig ganske fælt (om man tar noen steg tilbake og ser på hvordan det faktisk er fra barnets side). Det har vel blitt et nødvendig onde i et samfunn hvor barna må både tidlig og over lengre perioder være borte fra sine omsorgspersoner, noe man forteller seg selv og hverandre at er helt normalt og helt greit, for enkelhetens skyld. Man tar grep for å minimere de utvendige reaksjonene heller enn følelsene, eller løse roten til problemet.

Synes dog jeg oppfatter en liten endring, sakte, men sikkert. 3-dagers tilvenning f.eks begynner å bli mer og mer utdatert ettersom man har fått mer kunnskap om (og fokus på) barnets tilknytning og trygghet, nettopp fordi det egentlig er i alles beste interesse å unngå krakilske barn og foreldre med dårlig samvittighet.

Anonymkode: 14e3f...634

...har du fulgt med i historietimene, samfunnsfag, geografi og norsk...? Hvor mye tid med sine omsorgspersoner tror du baby nr 7 i rekka over 12 år fikk, med en hjemmearbeidende husmor som skulle stelle hus, fjøs, gård, 6 barn og gamle foreldre, mens far var til skogs, på gårdsarbeid eller på fiske....? Du kan jo lese et folkeeventyr (feks piken med svovelstikken) for å lære litt historie.

Olde- og besteforeldre som forteller om babyer som lå i kommodeskuffen eller på rommet passet på av et eldre søsken, som fikk mat når det passet arbeidet, har ikke vært vanlig i din familie skjønner jeg.

Anonymkode: 294b3...189

[AnonymBruker]

Kan barnet få lov til å ha med seg en kosebamse ved levering og i bhg? Kanskje du kan snakke med bhg, om det kan være en fast ansatt som barnet får lov til å sitte på fanget til når barnet kommer?

Tidligere når barnet mitt var lei seg ved levering så fikk barnet komme og sitte litt på fanget hos en av de voksne, før barnet spiste frukost. 

Hos oss får barna lov til å ta med kosebamse i bhg, da er ofte barnet her veldig fornøyd 😄😄 Ingen dag uten kosebamse 😄😄

Anonymkode: 1acd0...cf7

[AnonymBruker]

Hvorfor står barnehageansatte lammet og ser på slike situasjoner? De må jo gå aktivt inn å bidra til at dette glir lettere. Virker noen ganger som om de bruker disse situasjonene til å analysere og dømme foreldre, og så skal det snakkes om på foreldresamtale 🙄

Pedagogikken er dratt så langt ut i dag, at det er helt sykt 🤢 Stakkars barn som er umodne, eller ikke innenfor A4-rammen - da rasles det med diagnosesabelen ganske raskt!

Anonymkode: 29630...3fd

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

...har du fulgt med i historietimene, samfunnsfag, geografi og norsk...? Hvor mye tid med sine omsorgspersoner tror du baby nr 7 i rekka over 12 år fikk, med en hjemmearbeidende husmor som skulle stelle hus, fjøs, gård, 6 barn og gamle foreldre, mens far var til skogs, på gårdsarbeid eller på fiske....? Du kan jo lese et folkeeventyr (feks piken med svovelstikken) for å lære litt historie.

Olde- og besteforeldre som forteller om babyer som lå i kommodeskuffen eller på rommet passet på av et eldre søsken, som fikk mat når det passet arbeidet, har ikke vært vanlig i din familie skjønner jeg.

Anonymkode: 294b3...189

På den tiden trodde man de minste barna ikke husket noe som helst, ikke kjente smerte, fikk sterke lunger av å gråte og ble bortskjemt av kos. 
I dag har man kjennskap til tilknytningsteori, utviklingsteori og nevrobiologi, og «en kort og kjapp avskjed mens barnet hyler i bakgrunnen» er mulig på vei til å bli avleggs. Det er i hvert fall ikke heldig, fra et barneperspektiv. 
Et samfunn er i endring hele tiden ettersom ny kunnskap tilføres. Og bra er det.