Hvordan går man frem når barnefar har meldt seg ut/ikke kan omgås barnet?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg og min eks har et barn på 10 år sammen. Barnet har fra 6 år bodd annenhver uke hos meg og annenhver uke hos far. For snart 1 år siden fikk far sparken fra jobben sin og ble bostedsløs kort tid etterpå. Barnet har fortalt om ubehagelige episoder hos far, hvor han har vært beruset rundt barnet. Vi ble sammen enige om at jeg måtte ta over 100% av ansvaret frem til far hadde fått orden på livet sitt. Han ble enig i å gå i behandling. 

Nå er det gått 1 år, og ingenting har skjedd. Far er fortsatt bostedsløs (sover på sofaer hos venner) og har ikke kuttet ut rus. Han har fått en jobb, men pengene han sitter ikke igjen med noe mer enn minimum etter lønning da han blir tvangstrukket for gjeld. 

Barnet er fortsatt glad i pappaen sin, og uttrykker savn (nå titter han innom ca 1 gang per mnd). Jeg har begynt å tenke at han muligens aldri vil "komme tilbake", og at han muligens rett og slett ikke er så interessert i å være der for barnet lenger. 

Frem til nå har jeg ikke involvert barnevernet, kun Familievernkontoret, og rådført meg med en i familien som jobber i BV. Jeg lurer litt på hva andre her hadde gjort? Hadde dere forsøkt å få far til å skaffe hjelp eller bare håpet på at han holder seg unna? Jeg ønsker i utgangspunktet ikke at barnet skal miste pappaen sin, selv om han åpenbart ikke er i stand til å ta ansvar for barn per i dag. 

Føler ikke Familievernkontoret er til så mye hjelp, det virker som de syntes det er helt greit at far ikke gidder å ta ansvar mer og melder seg ut. Og at det er helt greit at barnet sannsynligvis vil vokse opp uten farsfigur. Det virker nesten som at dette er noe som er veldig vanlig (for dem), og at pipa hadde fått en annen lyd om jeg som mor hadde gjort det samme. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil spørre om, men en del av meg ønsker å få full foreldrerett (men da MÅ man ha advokat selv om faren ikke bryr seg om å være tilstede?), mens en annen del av meg er knust over at barnet har en ubrukelig far og mister alt en god pappa tilfører, som de fleste vennene hans har. Jeg skulle ønske det fantes noen der ute man kunne kontakte som kunne hjulpet oss til å banke litt vett inn i hodet på denne pappaen, og fått han til å ta det ansvaret jeg mener han bør ta...dvs fikse opp i livet sitt, få hjelp, slik at han kan være en god far på sikt. 

Noen som har vært i samme situasjon? Hva gjorde du og hvordan håndtere dere barnets spørsmål og følelser rundt dette? :( 

Anonymkode: e1ce0...84a

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke bare være glad for at pappaen holder seg borte? Selv om det er sårt er det ingenting du kan gjøre, du kan ikke forandre eller bestemme over andre. Det er vel ikke noe annet å gjøre enn å akseptere situasjonen, og vær glad for at far ikke insisterer på å ha barnet når han åpenbart ikke kan ta vare på det. Det vil ikke være noe vits å kontakte barnevernet så lenge far ikke har samvær. 

Anonymkode: aca74...87a

[AnonymBruker]

Foreldrerett er egentlig ikke et begrep. Du tenker på foreldreansvaret, som regulerer ting som at du alene kan bestemme om barnet skal flytte, få pass etc? I så fall er det ganske greit gjort om far er enig. Dere printer ut et skjema, han signerer og du får en attestert kopi av hans ID til å legge ved når det sendes inn. Sendes skatteetaten, behøver ingen advokat.

Når det gjelder barnets spørsmål og eventuelt samtaler med barnet, kan både familievernet og skolehelsetjenesten være til hjelp. Det har ingen hensikt å kontakte barnevernet så lenge barnet får god omsorg fra deg. 

 

Anonymkode: 1ddb1...844

[AnonymBruker]

Så trist å høre, er i samme situasjon, men med mindre barn. Har hatt samme tankene selv, men slått meg til ro med at vi tar fremtiden når den kommer.

Barnevernet gjør ingenting så lenge du er skikket som omsorgsforelder, og han ikke har eget samvær. Det er dessverre opp til barnefar å ta tak i sitt eget liv, er lite de rundt får gjort før han er klar for det selv.

Barna mine er "heldigvis" ikke så store, yngste kjenner knapt faren sin. Skjønner hvertfall ikke at det er pappaen hans. Eldste savner han og er veldig glad i pappaen sin. Der forteller jeg at pappa er syk og at han derfor ikke er på besøk. Eldste er også ett lite barn, men han skjønner hvertfall at syk betyr at man må være hjemme og bli frisk. 

Om dette vedvarer i flere år, så vil jeg være ganske ærlig med barna, tilpasset deres alder. 

Anonymkode: f5e15...de6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så trist å høre, er i samme situasjon, men med mindre barn. Har hatt samme tankene selv, men slått meg til ro med at vi tar fremtiden når den kommer.

Barnevernet gjør ingenting så lenge du er skikket som omsorgsforelder, og han ikke har eget samvær. Det er dessverre opp til barnefar å ta tak i sitt eget liv, er lite de rundt får gjort før han er klar for det selv.

Barna mine er "heldigvis" ikke så store, yngste kjenner knapt faren sin. Skjønner hvertfall ikke at det er pappaen hans. Eldste savner han og er veldig glad i pappaen sin. Der forteller jeg at pappa er syk og at han derfor ikke er på besøk. Eldste er også ett lite barn, men han skjønner hvertfall at syk betyr at man må være hjemme og bli frisk. 

Om dette vedvarer i flere år, så vil jeg være ganske ærlig med barna, tilpasset deres alder. 

Anonymkode: f5e15...de6

Meg igjen.  Dette med at han er syk er forresten et tips jeg fikk fra barnevernet, samt å snakke positivt om faren deres og ikke unngå å snakke om han. 

Anonymkode: f5e15...de6

[Gjest Anonymus Notarius]

Som #3 skriver, så kan du få foreldreansvaret alene dersom far er enig. Det er bare å fylle ut et skjema som dere begge underskriver.

Det er lite du eller andre kan få gjort i denne situasjonen, dessverre. Barnevernet griper kun inn om barnet opplever omsorgssvikt, og det gjør jo ikke barnet ditt, siden du tar deg av det hele tiden. At en forelder "melder seg ut" er ikke noe barnevernet legger seg oppi. 

Faren til barnet ditt ønsker nok å være sammen med barnet sitt, men klarer ikke ta tak i livet sitt. I sånne situasjoner er det bare far selv som kan gjøre noe med det, men det hjelper jo dersom han har støtte fra familie og venner. 

[AnonymBruker]

Har det på samme måte, med et lite barn. Barnet snakker om pappa i blant, men hvis pappa er på besøk så trekker barnet seg unna pappa. Her er det psykiske problemer som er årsak. Når pappa har bedre dager er det samvær med tilsyn fordi pappa blir fort sliten. 

For min del sliter det nok mer på meg enn lille barnet. Jeg hjelper faren utrolig mye for å beholde litt kontakt. 

Anonymkode: 98c9f...687