Hvordan hadde du reagert om kjæresten din oppførte seg sånn mot barna dine?

[AnonymBruker]

Om kjæresten din som har vært inni livet til ungene siden de var små, driver å kjefter med enormt høylytt stemme så faktisk alle naboene kan høre han, sier ting, trusler og skremmer for at barna skal høre etter? Hvordan hadde du reagert? Hadde jeg gjort dette mot hans barn, så hadde jeg blitt spent ut på dagen. Så hvorfor tar han det ikke til seg når jeg sier fra?
 

feks en natt barnet var sykt ( 5 år ) ungen sovnet tidlig, våknet tidlig og sa h*n ikke fikk sove, og lå noen timer våken, så kommer kjæresten og tar tak i h*n og truer med å kaste h*n ut døren, tror han åpnet døren også. Ungen grein selvfølgelig. Er jo ikke barnet sin feil at h*n ikke får sove med feber.

har sagt ifra flere ganger, men det fortsetter. Kjæresten har barn selv, men barnet hans blir aldri behandlet på denne måten, aldri. 

Anonymkode: 01482...457

[AnonymBruker]

Hva jeg hadde gjort om mannen mishandla ungene mine? Dratt fra ham, selvfølgelig, på dagen. 

Anonymkode: bc752...c2a

[AnonymBruker]

Du må faktisk gå fra denne mannen. Han mishandler barna dine. Stakkars, stakkars små som ha det utrygt og ustabilt 😔 Her MÅ du ta ansvar! 

Anonymkode: e3a0c...c47

[AnonymBruker]

Hva jeg hadde gjort? 

Første gang det skjedde: Pekt på døra, og sagt at takk for deg og forsvinn ut av livet vårt, NUH. 

Også hadde vi vært ferdige med den saken. 

Enkelt og greit. 

 

Jeg har barn som nå er ungdommer, og kjæreste som kom inn i livet vårt for 4 år siden. Bodd sammen i 2 år. Hadde han hevet stemmen mot ungene (sånn bortsett fra hvis det var snakk om å avverge skader), så hadde han måttet dra. På sekundet. 
Samboer eller ikke samboer. Ungene kommer først. Enkelt og greit. 

 

Anonymkode: f106d...bcc

[AnonymBruker]

Hvis du vil gjenoppta respekten fra dine barn og omgivelsene så sender du den mannen på dør!! 
Så lenge du beholder han i livet ditt så har du tapt ansikt 

Anonymkode: 21536...bf5

[Hannah80]

Jeg tenker at jeg syns forferdelig synd på ungene, at de ikke har noen som står opp for dem. Verken mor eller stefar. 

[AnonymBruker]

Disse ungene fikk jeg vondt av 🥲

 

Anonymkode: 88135...08f

[Honey Dew]

Håper noen av naboene dine ringer barnevernet.

[GammelKaktus]

Dette er jo omsorgssvikt, skjønner ikke hvorfor du er sammen med dette mennesket. Når du tillater slik oppførsel så ødelegger du barna dine. Du dumper dritten og kommer deg vekk, barna må skjermes.

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 366eb...512

[AnonymBruker]

Din aller viktigste jobb som mamma er å sørge for at barna dine er trygge. Og det er de ikke så lenge du er sammen med denne mannen. Så da er svaret enkelt - kvitt deg med mannen og hold ungene trygge.

Anonymkode: e5d2e...cb8

[Kaisada]

Han hadde ikke fått nærme seg mine barn og jeg ville enten dratt med barna, men siden du ikke kommer til å gjøre det med det første, ville jeg søkt profesjonell hjelp ASAP!

Familievernkontor, parterapeut, psykolog el.

Og barna, de må trygges og taes vare på så de kan gjenfinne trygghet og lek i livet. Gjerne hos noen som vet hvordan man håndterer traumatiserte barn.

[Jocelynn]

Et samboerforhold er aldri verdt det hvis det går ut over ungene dine. Aldri. 
 

Var selv borti en som behandlet ungen min annerledes enn egne. Men det var på mer intrikate måter: feks når ungen var syk fikk vi ikke lov til å sove i huset hans, men måtte overnatte med mine foreldre (for hans jobb var så viktig, må vite), kommenterte mengdene ungen min spiste osv.

 

Vi har det bedre alene! 

Endret 4. januar 2023 av Jocelynn

[AnonymBruker]

Er dere samboere eller bare kjærester? 

Anonymkode: 5f30b...d7c

[Smurfii]

Og dette må du virkelig spørre om? Hadde sagt at jeg ikke vil ha en jævla dritt mer med han å gjøre og kommet meg bort fra han asap!!😡🤬

[AnonymBruker]

Ts, håper du er klar over at hvis du lar dette fortsette, er du medskyldig i mishandling av barna dine. Din plikt som mamma er og beskytte dem. Du sier at du har prøvd, men det går ikke inn. Ok, da MÅ du få denne mannen ut av livet ditt asap! Hvis ikke er dette en BV sak. Fikk helt vont av å lese dette 😔

Anonymkode: 0b8dd...a10

[AnonymBruker]

Etter første gang hadde an ikke fått kommet i nærheten av noen av oss, jeg tåler ikke folk med aggresjonsproblemer. De får ta det dårlige humøret sitt ut et annet sted. Forøvrig håper jeg at jeg hadde luktet lunta lenge før han fikk mulighet til å kjefte på barna mine. 

Anonymkode: 97a1b...665

[AnonymBruker]

Dette er vold, så jeg hadde selvfølgelig gått fra mannen på dagen. Og det må du også gjøre, Ts. Du kan ikke tenke på ditt eget behov for å ha en kjæreste når han faktisk er voldelig mot barna dine.

Anonymkode: 9b8e7...f17

[AnonymBruker]

Har ikke fortalt alt, men tror jeg har levd så lenge med dette at jeg ikke klarer og se helt klart. 
det er både truing med å kaste leker, stopping på busstopp og truing med å kaste ut av bilen, skriker så høyt i bilen at jeg mister hørselen nesten, fordi han klarer ikke møte barnets følelser og holde seg rolig, noe jeg gjør, han exploderer.
 

Jeg har snakket med psykolog og vi har også vært til terapi. 
 

prøvde å si fra til han dagen etter barnet var sykt, men da vridde han det om til å handle om han og ikke om ungen. Da var det plutselig min feil at ungen ikke sov og at jeg ikke gjorde noe med det ( går ikke an å trylle for å få et barn til å sove )  og plutselig er det min feil som kritiserer han, ( jeg sa bare ifra ) og at jeg bare kunne forlate han om jeg ikke hadde noe positivt å si. Vrir om alt, hver eneste gang jeg prøver å snakke med han om disse tingene. Men det er jo fordi det ikke stopper. Skjønner han er sliten, men man behandler ikke barn sånn. Men blir alltid min feil til slutt, og får bare tilbake at jeg er ikke bedre selv. Selvom jeg aldri har holdt på sånn selv. Han sier jeg klager og ikke viser sympati når han trenger det osv, og alt dette bare pga jeg sa ifra om at jeg blir dårlig av måten han behandler barna på. Altså, alt blir vridd på. Jeg kan ikke tvinge en unge til å sove feks. Som han mener. 
 

ts

Anonymkode: 01482...457

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har ikke fortalt alt, men tror jeg har levd så lenge med dette at jeg ikke klarer og se helt klart. 
det er både truing med å kaste leker, stopping på busstopp og truing med å kaste ut av bilen, skriker så høyt i bilen at jeg mister hørselen nesten, fordi han klarer ikke møte barnets følelser og holde seg rolig, noe jeg gjør, han exploderer.
 

Jeg har snakket med psykolog og vi har også vært til terapi. 
 

prøvde å si fra til han dagen etter barnet var sykt, men da vridde han det om til å handle om han og ikke om ungen. Da var det plutselig min feil at ungen ikke sov og at jeg ikke gjorde noe med det ( går ikke an å trylle for å få et barn til å sove )  og plutselig er det min feil som kritiserer han, ( jeg sa bare ifra ) og at jeg bare kunne forlate han om jeg ikke hadde noe positivt å si. Vrir om alt, hver eneste gang jeg prøver å snakke med han om disse tingene. Men det er jo fordi det ikke stopper. Skjønner han er sliten, men man behandler ikke barn sånn. Men blir alltid min feil til slutt, og får bare tilbake at jeg er ikke bedre selv. Selvom jeg aldri har holdt på sånn selv. Han sier jeg klager og ikke viser sympati når han trenger det osv, og alt dette bare pga jeg sa ifra om at jeg blir dårlig av måten han behandler barna på. Altså, alt blir vridd på. Jeg kan ikke tvinge en unge til å sove feks. Som han mener. 
 

ts

Anonymkode: 01482...457

Det vil si at disse stakkars ungene har levd i dette en stund. 

Anonymkode: 88135...08f